Apostelmenighetens tro og lære kjempet for å overleve den mørke middelalder. Hedenske tradisjoner gled inn i kirken og forårsaket et lett påviselig frafall fra Bibelens sannheter. De trofaste som adlød Guds Ord, ble forfulgt. Mange titalls millioner ble myrdet av en frafallen kirke som utøvde både politisk og religiøs makt. Bibelen identifiserer, beskriver og advarer mot kirkesystemet som i mange århundrer systematisk og konsekvent har stått Guds sannheter imot. I Bibelens siste bok, bruker Gud mye plass (flere kapitler) til å beskrive og advare mot frafallet, symbolisert ved uttrykket Babylon.

En viktig oppgave for Guds endetidsmenighet, blir å avsløre vår tids Babylon, samt å innby oppriktige kristne til å forlate (gå ut fra) kirkesamfunn som lærer Babylons urene (falske) tro. Det store frafallet må dokumenteres ut fra både Bibelen og historien.

I en serie artikler under temaet

Det store frafallet

skal vi tilby denne dokumentasjonen. I Joh. Ap. 17,1-6 beskrives det mystiske Babylon, den store skjøgen som har gitt "berusende vin" også kalt "hedensk styggedom" som betyr, falsk lære, til jordens innbyggere. Skjøgen er i disse versene fra Bibelen kalt "Babylon den store", mor til alle skjøgene og all styggedom på jorden.

I Bibelens symbolspråk, representerer kvinnen en menighet eller kirke. Den sanne menighet kalles jomfru (ren). En frafallen kirke kalles skjøge (hore - uren).

Jesu Åpenbaring.

Bibelens siste bok er ikke lukket eller menneskeprodusert.

Den er en åpenbaring.

Og forfatteren gir seg til kjenne i bokens første vers, hvor det står "Dette er Jesu Kristi åpenbaring". Johannes ble bedt om å skrive ned det Jesus åpenbarte. På den tiden hadde byen og imperiet Babylon lenge ligget i ruiner, som forutsagt bl.a. i Jesaja 13, 10-22 og i Jer. 51, 52. Derimot lå den falske religionen som hadde sin opprinnelse i det gamle Babylon ikke i ruiner. I omtrent alle datidens lands religiøse skikker og tradisjoner var elementer av Babylons hedenskap synlig.

Babylons Religion.

La oss først se litt på hva Babylon religionen inneholdt. Ikke lenge etter syndfloden, brøt folk opp fra øst og fant en bred dal i Sinear-landet (1. Mos. 11, 12). Der slo de seg ned og bygde bl. a. byen Babylon og Babels tårn. Her ble også deres språk forvirret. (Babel betyr forvirring). Kam, som var en av sønnene til Noah, fikk sønnen Kusj, som igjen fikk sønnen Nimrod. Om dette oldebarnet til Noah, sier Bibelen i 1. Mos. 10, 8-10 - at han var den første som fikk stort herredømme på jorden. Han ble hersker over Babylon.

I den norske Bibelen står det at Nimrod var en "veldig jeger for Herren". I grunnteksten ligger også betydningen ''I opposisjon mot Herren". Ulike engelske oversettelser skriver derfor at Nimrod var mektig "against" (imot) Gud. Jewish Encyclopedia sier rett ut at Nimrod var han som ledet folket til opprør mot Gud.

Historikeren Josephus sier det samme.

"Mektig jeger" har også betydningen tyrann. Historien forteller at den mektige Nimrod ville bygge en etterligning av Guds system. Han ville etablere en ny religion og en alternativ frelsesplan. I tillegg til Bibelens korte beskrivelse, har vi mange utenombibelske historiske skildringer av det som skjedde med Nimrod og Babylon.

Historieforskeren Alexander Hislop forteller fra disse kildene hvordan Babylons religion ble skapt. Nøkkelpersonene er Nimrod, hans kone Semiramis og deres barn Tammuz.

Da Nimrod døde, erklærte Semiramis at han nå var omskapt til den store Solguden.

Da hun senere fødte sønnen Tammuz, gjorde hun det kjent at sønnen var den gjenfødte Nimrod som skulle bli verdens frelser. Semiramis kjente godt til løftene om at det fra kvinnens ætt skulle komme en gjenløser. (1. Mos. 3,14-15).

I religionen Semiramis lagde, ble Tammuz den gjenskapte solguden også kalt Baal og hun selv ble himmeldronningen. Helt fra begynnelsen av var denne Babylonreligionen et forsøk på å utfordre himmelens sanne Gud. Mennesker ble erklært guddommelige, sjelens udødelighet ble gjort til en "doktrine" for å kunne rettferdiggjøre at Nimrod ble gjenfødt. (Vi skal i senere artikler vise at dette er en full stendig ubibelsk tro).

Denne falske religionen hvor solguden ble hedret, spredte seg utover jorden. Både himmel-dronningen og Tammuz (Baal) ble tilbedt. Da Rom ble et verdensimperium, finner vi at guder og ritualer fra landene som var erobret, ble gjort til en del av rikets egen religionskultur.

Dette var Romerriket som regjerte da Jesus ble født.

Ikke mange år etter apostlenes bortgang, begynte igjen Babylons mange religiøse ritualer å trenge seg fram. Apostelen Paulus så faren som truet. I 2. Tess. 2,3-7 beskriver han Satans angrep på den første menigheten med uttrykk som:
* Frafallet som kommer.
* Den lovløse.
* Han som går imot og opphøyer seg mot alt som tilbes.
* Han som tar sete i Guds tempel.
* Han gjør seg selv til Gud
* Han har sin kraft fra Satan.

Leserne bes merke seg ord og uttrykk Paulus benytter for å beskrive denne religiøse makten. Det er tydeligvis viktig for Gud at den blir identifisert og avslørt. Åpenbaringsboken bruker flere kapitler for å beskrive så mange detaljer at ingen behøver å ta feil. Bibelen ønsker at vi skal både påvise og advare mot det falske religiøse systemet kalt Babylon i den siste tid.

Babylons religion gjentatt.

De første kristne nektet å la seg påvirke av falsk religion. Når forfølgelse kom, holdt de fast på den rene læren Jesus ga dem. Deres trofasthet ble møtt med tortur og død.

Etter en tid forandret Satan taktikk. Keiseren lot seg døpe og bar kristennavnet. Kristne ledere ble opphøyet og gitt stor ære. Kirken fikk stadig mer politisk og verdslig makt. Da Konstantin den store (280-337) gikk over til kristendommen, vakte det stor glede. Dette var en politisk genistrek. I stedet for å være adskilt fra verden, ble kirken nå en del av et religiøst/politisk system. Biskopene fikk verdslig makt og myndighet.

Keiseren forlangte lederinnflytelse i kirken. I Babylons religion, som var roten til keiserens tidligere tro, var kongen eller statsoverhodet oppfattet som en gud. Snart ser vi at hedenskapets læresetninger, ritualer og seremonier blir en naturlig del av den frafalne kristenhetens tro og gudstjenesteform.
 
 

I senere artikler i denne serien, skal vi påvise at den romersk katolske kirke er resultatet av denne blandingen mellom hedenskap og kristendom.

Vi ønsker ikke å angripe enkeltpersoner. Katolikker er like mye elsket av Gud som alle andre. Det er så selvfølgelig at det nesten er dumt å skrive. Det er et ubibelsk, hedensk system og falske læresetninger vi ønsker å på vise. I løpet av denne artikkelserien må vi beklageligvis bevise at pavemakten ikke representerer en kristen kirke.

Vi skal vise at dens tro er gjennomsyret av den gamle Babylonreligionen. Vi skal også vise at Bibelen identifiserer, avslører og advarer mot denne kirken som tillater seg tittelen "moder kirken". Guds Ord har en annen tittel. Mor til skjøgene på jorden. Det betyr mor til uren lære som andre kirkesamfunn senere adopterte.

Det kan komme som et sjokk for noen å få dokumentert at flere læresetninger som både den norske kirke og frikirker forfekter, ikke har et Bibelsk fundament, men er en hedensk historisk overlevering fra pavemakten. Det vil også overraske mange å få høre at den katolske kirke håner protestantiske kirkesamfunn fordi disse følger det katolske systemets tradisjoner stikk i strid med Bibelens lære.

Pavemakten erkjenner åpent og frekt at mange hedenske skikker ble gjort til en del av den katolske tro, men paven krever myndighet til å kunne "christianize" (gjøre kristen) tidligere hedenske skikker og tro.

Protestantiske kirkesamfunn er enige i at romerkirken har slik makt, siden de aksepterer de ubibelske skikkene og læresetningene. Dette til tross for at Guds Ord sterkt advarer mot disse læresetningene.

Alt dette skal vi forklare og dokumentere i senere artikler i nyhetsbrevet.

I vår egen nasjonalsang synger vi om vår konge som "talte Roma midt i mot." Vi gjør ikke det lenger. Gud ønsker ikke et økumenisk fellesskap på ubibelsk grunn. Sannheten bare er. Mennesker kan lage seg en religion og en gud i
sitt eget bilde, men kristendom heter kun den religionen som bygger på Kristi lære.

Reformasjonen begynte en prosess med å skille det sanne fra det falske, men opprydningen stanset lenge før den var ferdig. Vi har nå kommet til en tid da reformasjonen må fullføres. Gud elsker alle mennesker, men han hater frafallen og falsk teologi som usynliggjør Bibelens sannheter. Derfor kaller han oppriktige kristne ut av religiøse systemer og kirker som følger hedenske tradisjoner framfor Guds Ord.

I Åpenbaringsboken kap. 14. v. 12 identifiseres de som står imot frafallet med ordene; De som holder seg til Guds bud og Jesu tro.

Pavemakten skryter av å ha forandret både budene og troen.

Protestanter aksepterer forandringene og har sluttet å protestere.

Del 2 i denne serien om det store frafallet, er også tatt med i dette nummeret av nyhetsbrevet. Del 3 og 4 kommer i neste nummer.