Innenfor den strenge munkeorden fransiskanerne, ble det
alminnelig å anse Rom som den Babylonske skjøge og pavedømmet
som antikrist. (P.Madsen). Dette var for øvrig tanker som hadde
rørt seg innenfor kirken langt tidligere.
Biskop Arnulf av Or1eans hadde allerede i 991 talt
om den pontiff som satt på sin trone, kledd i purpur og gull, og
sagt at han manglet barmhjertighet, var han " Antikrist Guds tempel
og utgir seg for å være som en Gud".
I det tolvte århundre hadde selveste Bernhard
av Clairvaux kalt pave Leo for dyret i Apokalypsen.
Fra fransiskanerne utbredte seg så den lære
at paven var Antikrist og pavedømmet den store skjøge, Babylon
(W.K- Price, Madsen). I alle de førreformatoriske martyrkirker var
dette alminnelig godtatt. Reformasjonens forløpere, Wicliff og
Johan
Hus, hadde dette syn. Blant reformatorene selv rådet det stor
enighet om det samme - Luther og Melanchton, Calvin og Zwingli,
John Knox, Tyndale og de engelske reformatorer lærte alle dette.
Det er endog tatt med i de reformatoriske bekjennelser at paven er Antikrist
(Schmalkaldiske artikler p. 314, Wertminster confession 25.6).
Dette
var altså kirkelære i begge de store protestantiske kirkeavdelinger.
Under inkvisisjonens skrekkvelde og motreformasjonens religionskriger,
som kostet millioner av mennesker livet og la store deler av Europa øde,
var det jo heller ikke vanskelig å få medhold i det syn at
Rom var et blodtørstig, antikristelig Babylon.
Den kirkehistoriske tolkning kulminerte ned den fromme
og lærde Bengel ca. 1750, som fullt ut delte reformatorenes
syn på Antikrist og skjøgen. Det gjorde også John Wesley,
som var sterkt påvirket av Bengel.Broren, Charles Wesley, synger
i en av sine salmer: "Herre Jesus Kristus kom, nedslå Antikrist
i Rom" |