Må leve før det er for sent... Gi meg min del av arven nå!

Pappa er lei seg. Alt han har bygd opp og planlagt vakler. Yngste sønnen har (etter datidens regler) krav på 1/3 av eiendommens verdi. Men far behøver ikke la seg presse. Reglene sier at delingen først skal skje etter hans død.

Pappa er glad i sønnen sin. Mens han blir kritisert, hånet og motsagt - elsker han.

Det er trist å se sønnen slentre misfornøyd omkring på gården. Far ønsker ikke umotivert og påtvungen lydighet fra barnet sitt. Sønnen har det vondt og derfor har far det vondt også.

Med tårer i øynene sier pappa ja til sønnens ønske. Du skal få din tredjedel. Det er ingen penger i banken til å løse inn kravet. Oppmåling blir foretatt. Takstmannen gjør sitt og eiendomsmekleren koples inn. Snart er kjøper på plass, sjekken i lomma og junior på vei til storbyen.

Lenge etter at støvskyen forsvinner, står far igjen på tunet - og gråter. Ikke av selvmedlidenhet fordi eiendommen er blitt mindre, men fordi han elsker den ustyrlige, ulydige og ufordragelige sønnen sin. Hver dag kniper han øynene sammen og speider bortover veien. Kommer han tilbake? Hver dag lengter han etter barnet sitt.

Sønnen får problemer. Langt fra en kjærlig far er ting vanskeligere enn du aner. Dårlige venner, festing og natteliv - er ikke billig. I tillegg blir det hungersnød, økonomiske nedgangstider og arbeidsledighet. Pengene er borte... Fattigdom. Snart finner vi rikmannssønnen i grisebingen, skitten og fillete. Selv maten må svina dele med gjeteren sin. Kan du se det for deg? Jødegutten - som er opplært til å holde god avstand til urene dyr.. lever som en gris. Til slutt orker han ikke mer.. Smerten, fornedrelsen og minnene gjør sitt. Han flipper ut av sin egotripp, og bråvåkner. Han kommer til seg selv, står det. Deretter bestemmer han seg for å gå hjem igjen. Fattig, frustrert, fillete og forkommen,  begynner han på veien hjem. Mens han går - øver han seg på talen han skal framsi. Han er forberedt på å tigge, be, sone, blidgjøre, ja kjøpe tilgivelse og nåde gjennom tukt og underkastelse. Kanskje far vil la meg jobbe som tjener? Sønn kan jeg nok ikke være mer etter det jeg har gjort.

Far ser skikkelsen langt der borte. Selv etter å ha blitt skuffet gang på gang, står han fremdeles og speider. Personen i det fjerne kommer denne veien. Kan det være-?  Er det mulig? - Kanskje ?  Uten helt å være klar over det, er han kommet helt ned til grinda mens han stirrer og håper. Jo, det må være han , - det er han!

Alder og verdighet ignoreres. Den ærverdige storbonden glemmer både skikk og image. Med tårene rennende nedover kinnene løper han så fort de små beina og den store magen tillater. Det er sønnen min - jubler han. Sønnen min har kommet hjem.

Gutten mister både munn og mæle da han ser faren komme. Han forbereder seg på kjeft, anklage samt lang tid med tukt og karantene.

Han kremter, gjør seg klar til den godt innøvde forsvarstalen.

Men far kommer for fort. Han kaster seg rundt halsen på sin fortapte sønn, gråter og ler om hverandre mens han roper ukontrollert.

Sønnen min! Barnet mitt!

Gutten både ser ut som og lukter som en gris. Fillene slenger rundt han. Det betyr ingenting for far.
Hans kjærlighet er mye større enn alle sanseinntrykkene sammenlagt. Nytt pent tøy. Gullring. Gjestebud og glede.

Før den ulydige sønnen forlater faren, mens han er borte og når han kommer igjen, er tilgivelsen på plass.
Slik er det når Gud tilgir.