Folket var vant til å betrakte embetsprestene som lokale småguder, med guddommelig autoritet. Bibelen var nok tilgjengelig for de få som kunne lese, men for å fremme og ved likeholde et åndelig klasseskille mellom leg og lærd og ikke minst for å sikre presteskapets makt, ble det den 13. januar 1741, vedtatt en lov (kalt forordning) i Norge, som forbød at vanlige borgere kunne samles i et privat hjem for å studere og utlegge Guds Ord. De som brøt forordningen og tillot seg å holde «oppbyggelse», risikerte streng straff med fengsel eller tukthus. Luherske «småpaver» florerte, og de arbeidet målrettet med å styre og kontrollere menneskers tro og tanker.

Da avbrøt sognepresten vekkelsen

Hans Nielsen Hauge leste for sin far og bror fra manuskriptet på sin første bok, som han nettopp hadde ferdigskrevet. Da lesingen var avsluttet, ristet faren sørgmodig på hodet. «Det er strenge ord,» sier han. Hans Nielsen Hauge nikket. «Det er Guds egen dom over de falske og fariseiske forkynnere,» sier han.

«Det er både rett og nødvendig det du har skrevet,» sa Mikkel, «at du står død kristendom imot og påpeker ubibelsk forkynnelse og lære som ødelegger Guds Ord. Men hva kommer til å skje, når du som legmann angriper de lærde,» fortsatte han. «Du risikerer forfølgelse og fengsel,» sa han. Som lensmann visste han hva han snakket om.

«Det får så være » sa Hans. «Kristi disipler kom også i fengsel. Mange ga sitt liv for Gud.»

«Bør du ikke pynte litt på manuset,» foreslo faren. «Sannheten er skarp og ren,» svarte sønnen. «Jeg har ikke lov til å la prestene forfalske budskapet. Mennesker ledes vill og alle som ser det er ansvarlige og skyldige, hvis de ikke advarer.» De andre svarte ikke, men visste at de sterke og personlige opplevelsene Hans hadde hatt med sin Gud, gjorde hans kall fast og målrettet.

Boken ble trykket og hadde sin virkning. Helt fra første stund som legpredikant, fikk Hans Nielsen Hauge mange venner og fiender. Men han hadde en klar forståelse av at de som tror splittelse og fragmentering i seg selv er et bevis på at Guds Ånd ikke er tilstede, umulig kan forstå kampen mellom det gode og det onde. For dem vil forsoningens hensikt, alltid forbli dunkel og uforståelig. De vil stadig lengte etter kompromissets enhet i stedet for individets renhet.

Tunepresten Stevelin Urdahl, ble en av hans mange bitre fiender. Han tålte ikke Hans Nielsen Hauges enkle og bibelske forkynnelse, hvor omvendelse og et rent liv ble satt som frelsens betingelse og resultat. Prost Urdahi var en hissig og stolt mann, som hatet tanken på at rett gudstro måtte måles i et endret liv. Mange av samtidens prester delte hans teologi.

En septemberkveld var det «oppbyggelse» på gården Graalum i Tune. En mengde mennesker var samlet. Hauges forkynnelse om omvendelse, avståelse fra all bevisst synd, livsalvor og kraft til karakterendring, hadde gjort mye godt i bygda. Mang en dranker og slåsskjempe hadde ved Guds kraft blitt ydmyke og flittige Guds barn. Bøndene trengte ikke flere bevis på forkynnelsens ekthet og kraft. Sogneprest Urdahl, kapellan Schødt og fogden (lensmannen) Radich ankom også. De tre embetsmennene satt der med stolte miner. Rundt sogneprestens munn, lå et spotsk og hånlig drag. Hauge talte om Guds nåde og tilgivelse. Han leste for dem Guds løfter om at Guds lov og vilje kunne skrives inn i hjertet og ba de tilstedeværende gi sitt liv til Jesus Kristus. Da talen endte den kvelden, lå noen på sine knær og ba. Andre satt med hodene i hendene og gråt stille i det de i sitt indre bekjente sin synd og ba om tilgivelse og kraft. Da avbrøt sognepresten vekkelsen med en skarp og myndig kremting. Han reiste seg verdig og proklamerte med høy røst, at han etter å ha vært tilstede og hørt denne ynkelige, fanatiske og ensidige framleggelsen av skriften, på grunn av sitt hellige embedskall, måtte forby Hans Nielsen Hauge å forvirre og splitte menigheten med sine møter og skrifter. Han erklærte også at lovens straff ville anvendes, om forbudet ikke ble tatt til følge. Lensmannen nikket myndig og frekt. Med sterke øyne som møtte prestens, spurte Hans med rolig og trygg stemme. «Kanskje presten vil svare på om han i det jeg har sagt eller skrevet, finner noe som strir mot Bibelens egen lære?»  Presten gjorde en mine til lensmannen, som hurtig opplyste om at forordningen av 1741, førbød denne slags private gudelige samlinger ledet av legfolk og andre umyndige personer.

Hans Nielsen Hauge dro rolig omtalte forordning opp av sin egen frakkelomme, og ba bonden Iver Graalum lese den høyt, slik at de til stedeværende selv kunne høre om forordningen var brutt.

Presten og lensmannen så fort på hverandre, og kirkens representant reiste seg rasende. «Den opplesningen blir ikke tillatt,» brølte han. «Det tilkommer oss, landets geistlige i samarbeid med øvrigheten, å utlegge og tolke lov og forordning.» Stemmen hans tordnet gjennom forsamlingen. Han visste godt, prestemannen, at det var svermeri, fanatisme og ekstreme ytterligheter for ordningen forbød, ikke at vanlige mennesker delte evangeliet med hverandre.

Denne episoden på Graahm, ble etterhvert rutine for Hans Nielsen Hauge. Utallige ganger ble han arrestert og kastet i fengsel. Over hele landet skjedde det samme. Høringer og rettssaker ble hverdagskost, men aldri kunne presteskapet anklage han for noe annet enn forkynnelse av Guds Ord med det resultat at mennesker ble endret til det gode.

Det var som om Gud selv ville hindre at veien tilbake til Romerkirkens holdning og system skulle utsettes så mye som mulig i landet vårt.

Hver gang han ble arrestert, fulgte hans Nielsen Hauge med lensmannen og soldatene. Årene i trange og kalde fangehull ble mange. Han ble nektet fangers rettigheter, ble bevisst plassert i iskalde celler midtvinters og til og med holdt innesperret i 2 sammenhengende år, uten å bli tillatt en eneste tur ut i luftegården. Det var statskirkens «Guds representanter», som godt kjente reformasjonens brudd med inkvisisjonskirken, som presset myndighetene til å torturere og mishandle Hans Nielsen Hauge.
 

Utallige ganger ble han arrestert og kastet i fengsel

Men midt i smerte og ensomhet, forkynte og sang denne enkle mannen om Guds nåde og kraft. Med fanger og fengselsbetjenter ble grepet av hans vitnesbyrd. Soldater som voktet han på de mange og lange reiser til ulike tukthus, ble påvirket av den ånd som gjennomsyret leg predikanten.

Igjen og igjen, når han på bondegårdene talte om «Guds kraft til å rense våre liv for synd,» kom øvrigheten, avbrøt møtet og arresterte han.

Han ble slått i ansiktet, spyttet på og løyet om. Aldri tok han igjen. Det var ikke noe «selv»  å såre eller stolthet å tråkke på. Hans Nielsen Hauge var nemlig født på ny og i lydighet overgitt sitt liv til Kristus. Det lys Gud hadde åpenbart for han, fulgte han i Guds kraft.

Men som Kristus selv, var han ikke taus og tafatt i møte med falske holdninger og ubibelsk lære. Ofte talte han skarp og direkte til sine fiender. Han satte navn på prestenes stolthet, svik og synd. Deres usanne forkynnelse gjennomboret han med ordets sverd og avslørte falskheten i deres endringsløse «frelse,» hvor billig og slapp nåde gjorde syndige valg til en uvesentlig og uunngåelig del av det kristne livet.

Til tider satte han fingeren på prester og lensmenn og forkynte med kraftig stemme, at han handlet etter Bibelens bud og viste mennesker Guds løfter og kraft til å avlegge sine laster og leve rene liv. «Kaller dere det forvillelse, fanatisme og svermeri , » utfordret han dem. «Forkynnelse er prestenes arbeid og plikt,» svarte de. «Ja, da ville det glede oss alle om de snart begynte å gjøre det de er kalt til,»  svarte han. «Kanskje de mange av dem som selv er drankere og voldelige borgere burde omvende seg først,» fortsatte han. Hvorfor forkynner de en lære fremmed for Guds Ord? Hvorfor viser de i liv og vandel at Jesus er dem fremmed? Hvorfor blir jeg slått, hånet, fengslet og løyet på av de som bekjenner seg til å følge Jesus?»  De ble han alltid svar skyldig og hatet ham for det.

Ofte mintes han at Frelseren fikk samme behandling når han sto på sannhets grunn. De drepte han til slutt.

I sin forkynnelse minnet han sine tilhørere om at allmen popularitet og verdens anerkjennelse, umulig kan forenes med et rent liv. Det er en utenkelig kombinasjon i en verden hvor djevelen er Herre. Derfor er fred med alle og renhet, alltid og til en hver tid uforenlige.

Under en ordduell med presteskapet, som igjen ble etterfulgt av arrestasjon, talte Hans Nielsen Hauge direkte og bestemt, men uten spydighet eller ironi. «Å angre sine synder og gjøre bot, det faller nok ikke presten inn. Det kan jeg lite gjøre med. Jeg er blitt vant til venner og fiender, ære og vanære, godt og dårlig rykte for Jesu skyld. Med Frelseren i hjertet er fengsel lett å bære og oppreisning lett å unnvære.» 

Presteskapet for hardt fram mot haugianerne. De skrev løgner og fremla usanne anklager. De svertet dem med ondsinnede rykter, sladder og baktalelse.

Hans Nielsen Hauge forkynte over hele øst og Sørlandet. I Bergen og Trondheim var han også. En kveld på gården Hoen i Eiker var stua full. Noen var kommet lang vei for å høre Guds Ord. Åtter en gang troppet en illsint og ukontrollert prest opp med futen ved sin side. Kraftige bønder tok tak i embetsmennene og tvang dem til å sitte på første benkerad og høre på forkynnelsen. «Ingen skal arrestere denne Guds mann før oppbyggelsen er ferdig,» sa de. Hans forkynte fra Åpenbaringsboken. Da møtet var ferdig, hånet presten framleggelsen. Alle vet at Åpenbaringen er en lukket bok og forbudt å lese, påsto han. «Da er det merkelig at den kalles en åpenbaring, hvis den er lukket,» Svarte Hans Nielsen Hauge, med et lunt smil.

Biskopen i Bergen, Johan Nordahl Brun, var en av de få prestene som gjennomskuet hykleriet, og så at Hans Nielsen Hauges lære var Bibelsk, og at fruktene av hans forkynnelse var gode. Han talte strengt til sine prestekolleger og landets lens menn. «Kjemp ikke mot Gud,» advarte han. «La denne Guds mann være.»

En annen embetsmann som viste klokskap og integritet, var lensmannen i Melhus. Han så at politiet fikk lite å gjøre etter en haugianer vekkelse. Bøndene i området var kjente for det ville liv de førte, men etter at Hans hadde forkynt i bygda, ble mange drankere edruelige og kjeltringer ærlige menn. Da han av presten ble bedt om å arrestere lekpredikanten, svarte han: «Jeg arresterer ikke uskyldige.» Presten truet med anmeldelse og rapport til myndighetene. «Da sier jeg opp min stilling fra denne dag,» svarte han og jagde presten på dør.

Ved en rettssak, da Hans Nielsen Hauge avviste tilbudet om en forsvarer med ordene «Gud er min forsvarer,» hugg presten til, «Det kan jo enhver si.» «Nei,» svarte Hans med klar stemme, mens han stirret den arrogante presten i øynene, «det kan ikke enhver si.» Etter en pause mildnet blikket, og han fortsatte med sørgmodig stemme, «men Gud gi at det var så.»

«Tror du kanskje at du er den eneste som kan forkynne Guds Ord på rett måte?» tordnet en av prestene ved en arrestasjon. «Nei,» svarte Hans Nielsen Hauge, «det kan alle som har omvendt seg og tror Skriften. Men mange av dere prester forkynner død lære. Derfor står Guds hus tomt og danselokalene er overfulle.»

«Prestene virker i sitt lovlige kall,» sa aktor i en høring. «Det gjorde fariseerne også,» svarte Hans. Men det var enkle fiskere Guds Sønn kalte til å forkynne. Det er overgivelse og lydighet, ikke embet som kvalifiserer,» svarte han.

Det ble mye ensomhet, sykdom og smerte for Hans Nielsen Hauge. Til sammen satt han i fengsel i ti år, i protestantiske Norge, for å åpne Guds ord i private hjem og forkynne evangeliet.

Justisråd Bull kjempet for hans frifinnelse. Hele landet var opprørt over «justismordet» mot denne gode mannen. Til slutt, etter ti år frarøvet frihet og mye mishandling, ble han i en stor rettssak med mange vitner, dømt til en pengebot for å ha opponert mot presteskapet. Pengene strømmet inn fra hele landet. Men selv etter frifinnelsen, klarte noen av prestene å få han fengslet igjen. Han ble tatt ut av fengslet og satt til en slags samfunnstjeneste, hvor han skulle bygge saltkokerier ulike steder i landet. Dette kunne han og hans ekspertise var landskjent.

Han tjente og ga. Som lønn ble han forfulgt og utnyttet. Behandlingen av denne rettskafne og edle mannen er en skamplett i vår historie. Samtidig er det en evig reprimande til enkeltes lengsel etter et katolsk fungerende prestesystem, hvor lekfolks gudgitte kall oppleves som en trussel fordi ledelsen ikke kan kontrollere alt som sies og gjøres.

Til slutt ble Hans Nielsen Hauge endelig en fri mann. Han holdt mange «oppbyggelser.» Folket elsket han, men fiendene var mange. Han var litt for lik Jesus til å ha fred med alle. Svak, men lykkelig levde han sine siste år. Han døde i 1824. Hans kone satt ved hans seng, da han klokken fire en natt åpnet øynene, tok hennes hånd og sa med sterk stemme; «Følg Jesus!» Deretter bredte et smil seg over det bleke, trette ansiktet, idet han hvisket sine siste ord. «Å, du evige, kjærlige Gud.»

Haugianervekkelsen gjorde Norge godt. Reformasjonen ble videreført og Guds System gjort  mer synlig enn i mange andre områder. Har du tenkt over at Norge burde være Europas fattigste land? En lang ufruktbar vinter, kort sommer, og usedvanlig liten prosent dyrket mark, gir oss små muligheter til vekst og livberging. Sør Europeiske land, med frodig natur og milde vintre, skulle etter all logikk vært på toppen. Hvorfor er det ikke slik?  Hvorfor  ser det ut til at katolsk  dominerte land så lett produserer apati, fattigdom og  korrupsjon?  En katolsk (Irsk) idehistoriker har kalt nevnte observasjon, et «ideologisk fenomen.» Hvorfor synes religiøs filosofi, ikke naturens velvilje, å bestemme vekst og velstand?

Kan det være at Guds system, hvor hvert menneske er fristilt og ansvarlig overfor sin Skaper, gjør noe med oss? Der hvor alle troende er prester for Gud, og Bibelen er for alle å lese under Åndens veiledning, vil oppriktige mennesker finne Guds vei.

Det var dette hans Nielsen I lauge kjempet for og som satte dype spor i det norske folk. For Guds sanne religion, gjør mennesker flittige, målrettede, pliktoppfyllende og ansvarlige. De gjennomfører det de har satt seg fore. De blir tålmodige, sindige og utholdende. De behandler andre slik de selv ønsker å bli behandlet. Det er fordi Guds tilbud endrer menneskers karakter.

Hans Nielsen I lange forkynte at frelsen er fra et syndig liv, ved at Guds lov skrives i sinnet. Samtidens prester, forkynte at frelsen er fra syndens skyld, ikke dens makt. Det var derfor de hatet han og med glede ville tatt hans liv, om de kunne. Det var også derfor fariseerne hatet Jesus. De ville ha en frelse som var basert på genetisk arv,  uten en nødvendig karakterendring. En Messias som ville frelse fra  synd og ikke fra det romerske åket, var uakseptabel

Hvis du og jeg vil tjene Gud rett i vår tid, må vi ta imot stafettpinnen og videreføre arven fra Hans Nielsen Hauge. På hans tid var mange av Guds fiender kledd i prestekappe. De kjempet for en plass mellom mennesker og Gud. Det var sogneprestene Ferermann og Hans Eriksen Stenback. Andre var prestene Fredrik Schmidt, Steverin Urdal og mange flere. De var alle kirkens venner men Guds fiender. De har andre navn i dag, men de er tilstede i alle kirkesamfunn.

Hvordan kan du kjenne dem igjen? Først og fremst ved at de kjemper innbitt mot alle som forfekter Hans Nielsen Hauges ideer. De liker dårlig lekfolks initiativ når de selv ikke kan styre og kontrollere det som skjer. Mistillit er «fargen på deres briller» og grunnholdningen de møter alt og alle med. Forkynnelse og samlinger i private hjem opplever de suspekt og mistenkelig. Blader og bøker som ikke er godkjent av  autoriserte ledere blir motarbeidet. Baktalelse, løgner og beskyldninger blir for dem akseptable metoder, bare målet nås.   Kristen enhet blir tolket synonymt med lekfolks aksept av lederes meninger og teologi.

Guds sak trenger sårt flere som Hans Nielsen Hauge. Modige kristne som tør stå alene når maktsystemet står imot. Som protesterer og advarer  mot avvik fra Bibelens lære. Som tåler hån og forakt uten å  ha et uomvendt «selv» som  kan såres og fornærmes. Vi må aldri tåle å bli truet til taushet av et system som gjør krav på tolkningsmonopol av Skriften. 

Du skal akte en kristen leder, men aldri akseptere hans teologi om den strider mot Guds Ord. Du skal akte og ære «De grå hår», men aldri akseptere ubibelsk lære fra mannen som bærer dem.  Det katolske naturrettsprinsippet harmoniserer ikke med bibelen. Det sier at din rett til å mene og tro skaper sannhet. Derfor gis tradisjon sannhetsverdi i denne religionen. Nei, sannhet defineres av åpenbaring. Retten til å tro noe gjør ikke samtidig din tro sann. Gud opererer med et objektivt sannhetsfundament, og av den grunn står sannhet alltid over individ.

Si nei til enhver invitasjon til å nullstille din egen pannelapp, slik at viktige vurderingsprosesser overlates til andre.

Du bør skvette til og rystes i ditt indre, og gråte høyt hvis du i en religiøs sammenheng hører uttrykket; «Hva sier ledelsen» når ideer og ideologi skal evalueres. En slik holdning må du betrakte som en alvorlig alarm og indikasjon på at autoritære prosesser har gjort medlemmer åndelig syke.

Hvis du skulle oppdage slike holdninger hos deg selv eller til og med høre din egen stemme kommunisere dem, bør du så hurtig som mulig falle på dine knær og gjenopprette et personlig forhold til din Gud, og klippe vekk mellompersonene som tok hans plass.

Uansett hva du og jeg gjør, forteller likevel Guds Ord at flertallet vil lengte etter og finne veien tilbake til Romerkirkens maktstruktur. Vi skal igjen oppleve at norske prester og pastorer i samarbeid med vår tids futer, skal frarøve  enkeltpersoner deres frihet til å følge Guds Ord. Uansett hvilke lover vi i dag har som beskytter individets religionsfrihet, vil de snart legges til side. Men grunnlaget for dette sviket, legges nettopp nå, hos mennesker som i dag misliker Guds system og føler seg for pliktet til å nedkjempe nåtidens videreførere av reformasjonen.

«All jorden undret seg og fulgte etter dyret.» Åp.13,3

«Alle som bor på jorden, skal tilbe det.» Åp.13,8

Vel, ikke riktig alle. Det skal være en liten minoritet igjen, som har samme mentalitet, mot, holdning og erfaring som Hans Nielsen Hauge. De er født på ny. De elsker Guds lov og har den samme tro Jesus hadde. De er omtalt i Åp. 12,17 og 14,12.

De vil heller havne i fengsel eller dø enn å begå en eneste synd.

De ville være Guds venner og blir derfor den frafalne, økumeniske verdenskirkens fiender.