Men Jesus sa videre til disiplene: «Men Dere, hvem sier Dere at jeg er?» 

Det gamle testamentet forteller også  hvem0 han er: Bøkene i Det gamle testamentet, er en samling skrifter som vi med sikkerhet vet ble skrevet flere hundre år før Jesu fødsel. Funnet av dødehavsrullene er også et bevis på det. I disse gamle skriftene om frelseren , kongen som skulle komme, får vi vite følgende: 

*Han skulle være etterkommer av Juda stamme og etterkommer av kong David. Sammenlign dette med ættetavlen i Matt. eller Lukas som også bekreftes av de jødiske opptegnelsene på den tiden. *Både hedninger, mange folkeslag og konger ville komme til å ta i mot hans lys. *Han skulle fødes i Betlehem. *Og det lille barnet skulle kalles allmektig Gud. *Gud skulle la den skyld som vi hadde, ramme ham i stedet. *Han skulle mishandles uten å åpne sin munn. *Han skulle legges i en rik manns grav. (Se bildeartikkel). *Han skulle få mange etterkommere. Kristendommens utbredelse har vært enorm, og etterkommere finnes det heldigvis også i dag 2000 år senere. 

*Han skulle bli regnet som en forbryter  på sin tid og dømmes til døden. *Tiden for hans død var nøye forutsagt med 490 år etter at befalingen gikk ut om gjenreising av Jerusalem. Dette skjedde i år 597 f. Kr. 

Jerusalem og templet skulle på ny ødelegges etter Jesu død. Så sikre var jødene på at Jesus ikke var Messias og at templet derfor ikke kunne ødelegges før han kom, at de avslo alle fredsbetingelser fra Titus i år 70 e.Kr, og kjempet desperat til det siste. 

Alle disse og flere forutsigelser om Messias Messias' komme, stemte overens med personen Jesus Kristus. Ettertidens historie kan også bekrefte dette. 

Hans fødsel, død og oppstandelse en begivenhet som ligger 2000 år tilbake i tiden, men idag er troen på historiens holdbarhet fremdeles levende. 

Fra sitt ståsted i Roma i årtiene etter Jesu død, skriver den romerske forfatter Tacitus om mennesker folk kalte kristne, som Nero hjemsøkte med straff. Tacitus var ikke vennlig stemt mot de kristne, likevel bekrefter han at «opphavsmannen til dette navn var en viss Kristus, som under Tiberius regjering, var blitt dømt til døden av prokuratoren Pontius Pilatus.» Deretter kommenterer han:  «Selv om de kristnes fordervelige vantro foreløpig var blitt undertrykket, så brøt det ut igjen, ikke bare i Judea som dette onde skrev seg fra, men også i Roma, hvor alt  avskyelig og skremmelig strømmet sammen fra alle kanter, og fikk  ny tilvekst» 

Resten av den grusomme forfølgelsen av de kristne kjenner vi. Tacitus beskrivelser av de kristne, er påstander han ikke brydde seg om å undersøke nærmere. Han regnet nok med at dette ville dø ut, eller kverket av den overlegne «opplyste» klasse. Men historien forteller oss, at selv senatorer ble omvendt på Tacitus tid og at den første leder for menigheten i Rom het Linus og var en tidligere senator. 

400 år  tidligere, hadde Guds ord sagt at Jesus skulle få mange etterkommere. Historikeren H.G.Wells, uttaler i den forbindelse: «De gamle romerske historikere, overså  fullstendig Jesus. De overså hans læres vekst og utbredelse og betraktet den som noe livsfjernt... Han etterlot ikke noe preg på sin tidls historiske opptegnelser. Og likevel finner en historiker som jeg, som ikke engang kaller meg en kristen, at verdensbildet også nå, over nittenhundre år etter, utvilsomt har sitt midtpunkt i denne jevne. elskelige manns liv og karakter.» 

Josephus levde også i årtiene etter Jesu død og det til om med i Israel. Skulle det være ukjent for han det Tacitus kjente til i Roma.? Josephus som selv var historiker?  Hans beskrivelse av Jesus er så utrolig at mange mener at det er en forfalskning. Enda  merkeligere er det om han ikke hadde beskrevet Jesus og de kristne jøder i det hele tatt. I en av sine bøker beskriver han Jesus, hans tjeneste, død og oppstandelse og beskriver også de første kristne som en troshelbredende bevegelse (Jewish war). Kanskje det var en av grunnene til at han prøvde å overtale jødene til å gi opp forsvaret av Jerusalem. 

Jesu etterkommere har tatt imot hans budskap om redning fra et liv i synd, umoral og ondskap, samt håp om utfrielse og fred. I disse 2000  år har mennesker vært inspirert til å trosse farer, brukt sitt liv til å hjelpe andre og fortelle dem om Jesus fra Nasaret. Ja selv ateisten Darwin, uttalte da det på hans tid kom voldsomme angrep på misjonærer: «Dersom en reisende glemmer dette (misjonærenes gode virksomhet og avskaffelse av bla. menneskeofringer og kannibalisme), må det være av grov utakknemlighet, for dersom han skulle forlise på ukjent kyst, ville han svært fromt be om at misjonærens lære må ha nådd så langt. Misjonærens lære er en tryllestav. Huset er bygd, vinduene er satt i, markene pløyd, ja selv trærne er blitt podet av New Zealendere. De store fremskritt som har fulgt med innføringen av kristendommen i Sydhavet, er sannsynligvis enestående i historien.»
 

Ja selv de mest hardnakkede ateister og tvilere har kommet med følgende uttalelser om personen Jesus Kristus: «At Jesus er historisk, tviler ikke noen lenger på, hverken kristne eller vantro. De viktigste kjensgjerningene om ham synes å være hevet over enhver tvil,» uttalt av H.L.Mencken, forfatter og utgiver av tidsskriftet American Mercury. 
Han sier videre: «Det er ikke lett å forklare hans enestående og veldige suksess. Hvordan kunne det gå til at et menneske  som i sitt liv bare hadde et bittert beger å tømme, ved døden kunne løfte seg selv til en slik aktelse og betydning, en så enestående makt og et ry som rystet hele verden?» 

Den radikale tenkeren l4.G.Wells skrev følgende i 1922; Jesus av Nasaret. er uomtvistelig den dominerende skikkelsen i historien......å anta at han aldri har levd, at fortellingene om hans liv er oppdiktet, er vanskeligere og reiser flere problemer på historikerens vei, enn å anta de vesentligste elementer i evangeliene som fakta.» 
En stor fritenker ved navn Herbert Spencer visste til slutt at hans egne løsninger hadde sviktet. I femti år hadde han brukt sin hjerne til å forsøke å løse tilværelsens gåte uavhengig av Bibelen. Ved slutten av sitt liv, innrømmer han hvor fullstendig unyttig hans bestrebelser har vært. Sir William Ramsay ønsket å bevise at Bibelens historier ikke var virkelige. Han tok utgangspunkt i Pauhis'  reiser og ville legge bevis for, gjennom å reise til de samme steder å foreta grundige undersøkelser, at historien om disse reisene ikke  var pålitelige. 15 år brukte han på å finne grunnlag for å motbevise Bibelen. Boken han deretter skrev, vakte et raseri av forferdelse blant skeptikerne. Det han nå skrev var stikk i strid med det han hadde ventet å bevise. De neste 20 år skrev han bok etter bok fulle av beviser for sannferdigheten i det nye testamentet, bevist med utgravninger på stedet. Bevismaterialet var så overveldende, at mange vantro åpent forkastet sin tidligere vantro og tok imot kristendommen. 

Lew Wallace skulle skrive en «sannferdig» bok om Jesus Kristus på oppfordring av en fritenker. Under sitt arbeid med å lese alt om Jesus, ble han stilt overfor det uforklarlige mennesket Jesus. Jo mer han leste jo mer ble han overbevist, bergprekenen som var hans programtale, undret ham. Han så at Jesus var det sentrale i verdens historie. Lew Wallace ble en kristen og bekjente at Jesus  var Guds sønn. Boken som skulle fortelle om bare et vanlig menneske, ble den berømte bok Ben Hur.

Den kjente Professor Thomas A. Huxley bekjente følgende nær avslutningen av sitt liv:«I mine unge dager var jeg meget religiøs, men jeg gjorde mitt sinn til en slags maskin for etterforskning av de allmenngyldige lover i den materielle verden, og min åndelige natur ble forkrøplet. Etter å ha tilbrakt en etter middag sammen med en kristen venn, ba han denne om å fortelle han om kristendom - enkel, erfaringsmessig kristendom. I tre timer talte den kristne mannen om sin himmelske venn og om hva Hans kjærlighet og vennskap betød før ham. Huxley ble dypt rørt, og det kom tårer i hans øyne. «Hvis jeg bare kunne tro dette,» utbrøt han nedtrykt, «så ville jeg gjerne ofre min høyre hånd.» Et slikt intellektuelt fangenskap er så sørgelig at det ikke kan skildres med ord.

Forfatter og forkynner Earle Albert Rowell, gir oss følgende vitnesbyrd: 
«Jeg er oppdratt som vantro. Foreldrene mine og de nærmeste slektninger var stolte av sin vantro. Jeg ble oppdratt blant tidens skrytende skeptikere.... Men jeg undret meg over denne arme uopplyste mannen som ikke hadde noen verdslig myndighet, ikke ledet noen hær ikke hadde noe embete, ikke tok imot æresbevisninger, ikke skrev noen bøker, og som i tidlig alder døde den mest foraktelige død som forbryter på et kors mellom to andre forbrytere - jeg undret meg over at hans navn likevel er det navnet som er høyest ansett på denne jorden, til og med blant de vantro selv.

Ingen vantro kunne si meg hvorfor hans ord er like mektige i dag som for 2000 år siden. Og ingen spotter  kunne forklare hvordan disse gjennomspikrede hender kunne trekke menneskelige uhyrer og ødelagte personer opp av syndens helvete og  på en natt forvandle dem til trofaste herlige helter som døde i torturens flammer, for at andre skulle få kjenne den mektige kraften og kjærligheten fra en frelser som hadde gitt deres sjel fred. Ingen agnostiker kunne gjøre klart hvorfor  tilsynelatende udødelige riker synker i glemsel, mens den myrdede galileers herlighet og makt samler ny skjønnhet og styrke for hvert angrep og for hver generasjon.»

Mange kvinner og menn har gitt sine vitnesbyrd om hva denne mannen har betydd før dem. Hvem var han egentlig? Menneske? Guds sønn? Begge deler? Og hva betyr dette for oss? For deg som leser dette? Og hva skal vi gjøre med denne erkjennelse?

«Selv om han i Betlehem fødtes tusen ganger; men ikke er født i deg, er din sjel fortapt.»

Kilder:

Luk.9,18 I .Mos.49, 10 Jes.49,6 60.3 52. 15 
Mika Jes.9,6. 53,6. 5,7-8. 53.9-10. 53.12.
Dan.9,25. Esra7,11-26.
Profeten taler (E.A.Rowel) s.64 .82.50.101.102.92.55. 
Et 1iv i Seier (M.E.Andross)
Årbøkene (Tacirus)