| Kristnes mening om hvem den historiske Jesus
var og hvilken natur han tok som menneske, vil på en dramatisk måte
avgjøre og farge deres forståelse av forsoning og frelse.
Alt i det andre århundre, begynte teologer å filosofere rundt konseptet om Jesu natur. Ebonittene var en gruppe, som mente han bare var menneske og ikke hadde en guddom å gi avkall på. Doketistene og ulike gnostiske skoler, gikk til den andre ytterlighet og benektet helt hans menneskelighet. Kristologi konfliktene i det 5. år hundre, dreide seg hovedsakelig om forholdet mellom hans guddommelige og menneskelige natur. Arius (250 -336) tolket Bibelens uttrykk "førstefødte" å bety at Jesus en gang i fortidens evighet, ble skapt av Faderen. Han benektet ikke Jesu guddom og trodde fullt og frist at han var både skaper og frelser, men han mente altså at Jesus hadde en begynnelse etter Gud selv. Arius mislikte overfokuseringen på Jesu guddom som
ledet mange til å leve umoralske og verdslige liv, fordi de ikke
så på han som eksempel og modell. Disse menneskene overså
lett Bibelens løfter om full seier i fristelse,
fordi deres teologi gjorde Jesu seier og rene liv til en konsekvens
av at han ikke var sant menneske, men kunne benytte iboende
guddomsmakt som vi ikke har til rådighet. Noen av dem gikk så
langt at de anså moralske fall og synd en forpliktelse, for ikke
å prøve å være lik guddommen. Det
var også vanlig på den tiden å betrakte fristelse som
skyldgivende.
Senere kirkemøter, skjøv kirken mer og mer bort fra troen på at "han i alle ting måtte bli sine brødre lik" for å kunne bli både sonoffer og yppersteprest. Heb.2,17. De mistet også forståelsen av at troen på at Jesus tok menneskers kjød (sarx, natur), i Guds Ord definerer sann kristologi. Til slutt landet den katolske kirke i en teologi som forkastet Jesu menneskelighet hva natur angår. Bare på det fysiske området har han vår likhet. Konsekvensen ble selvfølgelig at også hans mor måtte guddommeliggjøres, siden hun gav han sin arvedel. Tidlige Syvende-dags Adventist teologer, tok kraftig avstand fra den katolske forståelsen, og vektla derfor Jesu menneskelighet. Noen av dem fant teologien til Arius tiltrekkende, og aksepterte også for en tid læren om at Jesus hadde en begynnelse hos Gud. De tvilte aldri på hans rolle som Skaper, Frelser og gjenløser. I en tid da mange kristne samfunn ble tiltrukket av den katolske umenneskeliggjøringen av Jesus, ved å frata han hans menneskelige natur, og gjøre han oss dramatisk ulik, ble tidlige adventisters vektlegging av Jesu menneskelighet og eksempel, en beskyttelse mot denne spesielle påvirkningen. De var livredde for en teologi hvor Kristus blir sagt å gjøre noe for mennesker, uten å gjøre noe med og i dem. De ønsket å vise synderen til en Kristus som var nær og involvert og som tilbød en kraft "og etterlot dere et eksempel , for at dere skal følge i hans fotspor, han som ikke gjorde synd og det ble ikke funnet svik i hans munn." l.Pet. 2,21.22 De så også klart forbindelsen mellom synet på Jesu natur og den katolske arveskyldslæren. I det øyeblikket man aksepterer at arveskyld følger var natur, måtte Jesu menneskelige natur oppgis,. for å hindre at han ble gjort til en synder som oss. Men de som forstår at Bibelen tilbyr alle en erfaring som kalles å bli født på ny, hvor en fallen natur kan settes ut av spill ved åndens kraft og en ren og hellig karakter bevares, behøver ikke gjøre Jesus til en annen enn den Guds ord sier han var. Over en periode på mange år, ledet grundige bibelstudier til at Guds Ords lys, om en sameksistende guddom og menneskelighet ble forstått. Fra begynnelsen av dette århundre, har denne forståelsen vært vår. Vi har videre, helt fra vår opprinnelse som kristen bevegelse, hatt en klar forståelse av at Jesus la bort sin guddomsmakt, bevarte sin identitet som Gud, men tok fallen natur for å bli oss falne mennesker lik. Siden natur og karakter ikke er synonyme sider av et menneske, gjorde ikke denne forståelsen Jesus til en synder som selv trengte en frelser. Naturen kan kreve og friste, men sinnet, viljen og forstanden, under Den Hellige Ånds styring, kan avvise naturens lyst. Da er det karakteren som rår og uttrykkes. Til tider blir vi av kritikerne anklaget for å lære at Jesus i ett og alt, på hvert område, var stendig og absolutt lik oss. Dette har aldri en Syvende-dags Adventist uttalt. Anklagen inn går i en ondsinnet "stråmann debatt" våre motstandere fører med seg selv. Det presses på oss et teologisk synspunkt vi ikke kjennes ved. Vår påstand er at ingen noen gang har hørt eller lest, at en Syvende-dags Adventist, har er klært at Jesus på alle områder var helt lik oss. Han var himmelens og jordens Skaper. Han var til fra begynnelsen. Ingen av oss kan si det. Selvfølgelig var han oss ulik! Ingen mennesker kan kreve å ha blitt bevart av Guds Ånd gjennom barndom og oppvekst slik at moden alder med kunnskap om godt og ondt ble nådd uten at den falne naturen fikk kreve sitt. Slik var det med Jesus. Vi har alle syndet. men det gjorde ikke han. Ja, selvfølgelig var han oss ulik. Vi har ofte forlatt den nye fødsel erfaringen, ved å bryte kontakten med vår himmelske Far. Det gjorde han aldri, ulikheten er svært synlig. 
Det er blitt skrevet side opp og side ned om hvem Jesus var. Var han gud eller menneske, eller begge deler ? Det vi Syvende-dags Adventister har trodd og lært fra bevegelsens begynnelse, er at Jesus i møte med fristelse, valgte å legge bort sin guddom og bli oss mennesker lik. Han hentet hjelp til seier over fristelse, ved i tro å motta fra
sin himmelske Far, gjennom Den Hellige Ånd, den kraft han måtte
ha i kampen mot djevelen.
Jesus hentet ikke kraft fra sin iboende guddom når mennesket i ham ble fristet. Han la bort sin guddom. "Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv", Joh. 5,30, sa han. Siden mange røster nå krever at vi Syvende-dag Adventister må oppgi vårt over 100 år gamle syn på Jesu natur, og tilpasse oss den økumeniske samlingsteologiens lære, er det på sin plass å verbalisere en protest mot denne påvirkningen og samtidig synliggjøre den teologien som hører til grunnmuren i vår identitet og eksistensberettigelse. En gjennomgang av vårt kristne samfunns litteratur fra ca. 1850-1950. viser en entydig framleggelse av at Jesus som menneske tok vår falne natur, men bevarte en fullkommen syndfri karakter, ved aldri å gi etter for fristelse. I løpet av nevnte tidsperode på 100 år finner vi 400 klare uttalelser fra alt nevnte SDA forfatter Ellen G.White, som alle, uten unntak, erklærer at Jesus tok vår falne natur. I tillegg finner vi ca. 800 like klare uttalelser fra våre egne teologer og bibellærere, som alle formulerer den samme forståelsen. Vi tillater oss å inkludere statistikken, fordi enkelte opponter til adventistenes teologi, gjentatte ganger påstår at Jesus tok ufallen natur. Uredeligheten og historieforfalskningen i disse påstandene, er så grove at kommentarer blir overflødige.
I 1895 skrev Ellen G.White et brev til en pastor W.L.H. Baker i Tasmania. Dette brevet er på hele 13 sider, og inkluderer en rekke advarsler og formaninger, siden pastor Baker tydeligvis hadde blitt ledet vill av adoptismen. Dette representerer et teologisk synspunkt, som kommer relativt nær arianismen og har som hovedtese at Jesus syndet som vanlig menneske, før han ble adoptert av Gud. Denne teorien ble først fremsatt på l00-tallet og senere utbredt i oldkirken i flere varianter. I brevet advarer Ellen White pastor Baker, mot å studere kirkefedrene og gjør det klart at han aldri må frem stille Jesus som en person med lyst og tendenser (perpensities) til synd. Noen av de som er opptatt av å lede oss bort fra vårt opprinnelige syn på Jesu natur, har de siste årene med begjær kastet seg over, spesielt den ene setningen alt nevnt om "tendenser til å synde". De mener at den fremholder noe annet enn de 1200 uttalelsene tidligere omtalt og at denne setningen beviser, at vi som et folk aldri har ment at Jesus hadde en fallen natur. Metoden disse personene benytter, tilsvarer noens forsøk på å la uttrykket "Herrens dag", i Åpenbaringen 1,10, kansellere Herrens sanne hviledag, den syvende-dags sabbat, lørdag, gjennom hele Guds Ord. Når enkelte av omtalte personer får vite at Ellen G White forteller oss at vi, du og jeg, som i høyeste grad har fallen natur, i samsvar med løftene i Guds Ord, ikke behøver å beholde en eneste tilbøyelighet eller tendens (perpensity) til synd, hverken nedarvet eller tilegnet, blir de sinte, sure og truende. Kan du forklare det? Ville ikke en mer adekvat og oppriktig respons ha vært å si: "Men da tok jeg feil og har benyttet dette sitatet galt. Når hun sier at vi som har en fallen natur, ikke behøver å beholde en eneste tilbøyelighet til synd, hvordan kan da fravær av tilbøyeligheten til synd bevise en ufallen natur? Nå må jeg kontakte de jeg har formidlet denne uriktige påstand til og beklage mitt feilgrep". Denne responsen har konsekvent uteblitt. I stedet kommer personlige angrep. Slikt er etter vår beste vurdering både leit og unødvendig. I svært mange år, ble Ellen G. Whites brev
til pastor Baker forstått i sin sammenheng. Ingen hadde problemer
med hennes advarsler mot en teologi som kalte Jesus en synder. Plutselig
blir én setning i brevet retolket og bortrevet fra sin naturlige
sammenheng, samt satt i kontrast og opposisjon til samme forfatters livslange
litterære produksjon. Uttrykket bevisst uredelighet kan vanskelig
unngås, når dette utspillet skal beskrives. Er det ikke langt
mer oppriktig å si rett ut, at man ikke tror på adventbevegelsens
forståelse av Jesu natur og at man derfor ikke aksepterer de 1200
uttalelsene Ellen White og adventist teologer har nedskrevet, og som har
vært en grunnleggende forståelse blant oss i over 100 år!
Å trekke gal slutning om Jesu natur, vil påvirke forståelsen av hva synd er, hva påfører skyld, om frelsen er bare fra skyld eller både skyld og syndens makt, om Guds lov kan etterleves i Guds kraft, hva beredelse for Jesu gjenkomst innebærer, hva tilbedelse innebærer, om det 4. bud kan og bør lydes hvis Guds bud i prinsipp ikke kan holdes av mennesker med syndig natur, hva hele kampen mellom godt og ondt dreier seg om. Ja, spørsmålet om hvordan Gud kan renvaske og rettferdiggjøre sitt navn for hele universet er involvert. Hele forsoningsplanens forståelse, hva himmelens helligdom forteller om Gud og hva Guds plan er med sitt folk på den store forsoningsdagen, kan bare forstås om rett valg tas med hensyn til Jesu natur. Syvende-dags Adventister har ikke lenger en teologi som i grunnessens skiller seg ut fra andre kirkesamfunn, om vi sier at Jesus ikke iførte seg fallen natur. Sitatene 1-21 er noen av Ellen G. Whites 400 uttalelser om Jesu natur og konsekvensene av den. 1) "Kristus hadde to naturer, menneskets og Guds. Hans
guddommelighet og menneskelighet var forenet." G.C.Bull. s.20, 1899.
3)"Jeg har mottatt brev hvor det påstås at Kristus ikke kunne hatt den samme natur som oss mennesker, for hvis han det hadde hatt, ville han ha falt hvis han ble utsatt for lignende fristelse som vi har. Hvis han ikke hadde hatt menneskets natur, kunne han ikke vært vårt forbilde. Hvis han ikke hadde iført seg vår natur, kunne han ikke ha blitt fristet som mennesket blir det. Hvis det ikke hadde vært mulig for ham å gi etter for fristelse, kunne han ikke ha gitt oss hjelp." Sel. Mes. 1. bind, 408. 4) "De som mener at det var umulig for Kristus å synde, kan umulig tro på at han virkelig iførte seg menneskets natur..." S.D.A. B.C. bind 7, s.929. 5) "Kristi menneskenatur var den samme som vår." Sign of the Times, 9. nov. 1897. 6) "Kristus hadde den samme natur som vi har." Letters 406,1906. 7) "Han iførte sin syndfrie natur vår syndige natur." M.M. s.181 8) "Han iførte seg vår syndige natur." R.H. 15. des. 1896. 9) "Han iførte seg vår falne natur for å vise oss hva den kunne bli." S.M.3.binds. 134. 10) "Kristus... iførte seg vår natur i dens degenererte tilstand." S.M. 1. bind s.253. 11)".. han iførte seg vår natur og levde et liv i fullkommen lydighet i den." The Signs of the Times 25. jan.1899. 12) "Enda han (Jesus) til fulle var utstyrt med våre lidenskaper, gav han aldri etter for fristelse." In Heavenly Places, s.155 13) "Det var Guds hensikt og vilje at Kristus skulle iføre seg det falne menneskets legeme og natur." S.P. 2. bind, s.39 14) "Frelseren iførte seg menneskehetens svakheter og levde et syndfritt liv på denne jord, slik at mennesket ikke skulle nære noen frykt for ikke å være i stand til å seire på grunn av den menneskelige naturs svakheter." Manuser 51,1903 15) "...den store frelsesgjerning kunne bare bli utført ved at Frelseren tok den falne Adams plass... Herlighetens konge aktet å ydmyke seg med å iføre seg fallen menneskelighet... Han ville iføre seg menneskets falne natur." R.H. 24. feb. 1874. 16) "Hans menneskenatur var skapt, den hadde ikke engang en engels styrke. Den var menneskelig, identisk med vår egen." Man. 94, 1893. 17) "Men mange sier at Jesus ikke var som oss, at han ikke var som vi er i denne verden, at han var guddommelig og at vi ikke kan seire som han seiret. Men Paulus skriver... osv." R.H. 1. April 1892. 18) "Jesus fortalte dem (englene) også... at han ville iføre seg menneskets falne natur." Early Writings, s.150 19) "Det var ikke på liksom Kristus iførte seg menneskelighet. Han iførte seg menneskelig natur og levde iført denne... Nøyaktig det du kan bli var han i menneskelig natur. Han iførte seg våre svakheter. Han ble ikke bare kjød, men han kom i syndig kjøds lignelse." Letters 106, 1896. 20) "Han iførte seg den falne, lidende menneskenaturen utartet og besmittet av synd." The Youth's Instructor 20.des.1900 21) "Han iførte seg vår natur og seiret, slik at vi ved å iføre oss hans natur kan seire. I syndig kjøds lignelse levde han et syndfritt liv." Australian Signes of the Times, 14. des.1903. Vi inkluderer også noen sitater fra et par synlige ledere blant våre pionerer. 1) "..Jesus. . iførte seg vår syndige natur." A.T. Jones : General Conference Bulletin, s.269, 1895. 2)". ..den falske lære om at han var så hellig at det ville være fullstendig upassende for ham å komme nær til oss i vår natur, syndig, fordervet og fallen menneskenatur.. .for det er den natur jeg har, og det var den Herren iførte seg. Han ble en av oss." A.T. Jones, samme s.311. 3)".. .det var et syndig menneske han ble lik, for det var syndige mennesker han kom for å frelse." E.J. Waggoner : Christ and His Righteosness. s.26. 5) "Jesu Kristi kjød var vårt kjød. Og i det kjødet var alt som er i vårt kjød, alle tilbøyeligheter til å synde, som er i vårt kjød, var i hans kjød. Alt dette lokket og presset ham til å gi etter for synd.. .men med et sinn...som aldri samtykket i å synde." Jones, samme, s.328. 6) "Vi trenger å bli klar over hver eneste én av oss, hvorvidt vi er ute av Romerkirken eller ikke. Det er ganske mange som syntes å være der ennu... Kan du ikke innse at med et slikt syn som at Jesu kjød ikke var likt vårt, nødvendigvis må innbefatte noe av det samme som jomfru Marias ubesmittede unnfangelse ?" E.J. Waggoner: General Conference Bulletin, s.403408,1901. Dette var kun smakebiter fra 1200 sitater om dette emnet konsekvent formidlet i over 100 år av Syvende-dags Adventist ledere og pastorer. Vi har aldri trodd noe annet og Guds endetidsfolk vil fortsette å tro at frelsen var så stor, dyp og involvert, helt til Jesus kommer igjen. Vi er ikke forpliktet til å la oss påvirke av de som vil ødelegge vårt Bibelske syn på hvem Frelseren var. Ingen som ikke tror og aksepterer advent bevegelsens gudgitte lys, har rett til å bære vår bevegelses navn. Navnet følger og eies av de som tror advent budskapet. Ingen kan eller har rett til å tilbakekalle og endre gudgitt åpenbaring. Med slike holdninger gjør mennesker seg til Guds fiender. I Herrens navn advare vi på det sterkeste mot slikt frafall og anmoder alle sanne syvende-dags adventister å motsette seg et annet evangelium enn Bibelens. Ingen leder, teolog eller pastor har myndighet til å kursendre adventbevegelsens teologi fra rett til galt. |
