Hans sjarme, karisma og personlighet fascinerer. Hans standhaftige kamp for å konservatisere sin kirke berømmes av mange. Som fredsmekler og brobygger kan han vise til akseptable resultater 

Han gis med rette kredit for sin delaktighet i kommunismens fall. Blant kontemporære religiøse ledere, rager han høyest. Når han taler lytter verden. Hans innflytelse når langt flere enn hans kirkes èn milliard medlemmer. Ingen «superstar » eller idol blir møtt av så mange tilbedere, når det private flyet lander. De færreste menn  på hans alder har på så kort tid reist 800.000 km. i arbeidsøyemed. Han er rett og slett unik. Vi har stor forståelse for at han ble utnevnt til årets mann. Men det er ikke primært om denne mannens personlige egenskaper vi skal skrive, selv om vi mot slutten av artikkelen kommer litt mer inn på den nåværende paves mål og visjoner. 
 

Vi tviler ikke på at han har en oppriktig tro på sin kirkes misjon. Det er den kirken og det religiøse/politiske systemet han leder, vi skal omtale. 

I Åpenbaringsboken kap 42, beskrives et drama alle seriøse bibelstudenter forstår. En kvinne føder et guttebarn. En drage, som i vers 9 kalles en slange, djevelen og satan, prøver å drepe guttebarnet. Barnet  blir rykket opp til Guds trone og kvinnen flykter ut i ødemarken for å unngå dragens forfølgelse. I vers 6 sies det at Gud på denne måten, bevarte kvinnen i 1260 dager. 

Det kommer også  fram i dette kapitlet, at djevelen, dragen eller slangen (vers 9), en gang bodde i Guds himmel, men at noe skjedde slik at han ble kastet ut og fikk denne jorden å oppholde seg på. I hans raseri mot kvinnen (den første menighet) som fødte guttebarnet (Jesus), som senere ble tatt opp til himmelen, kom tydeligvis av at han selv engang ble Guds fiende og har siden kjempet imot Gud og hans sanne menighet. 

Ennå en gang i kap. 12, gjentas (i versene 13 og 14) at kvinnen (menigheten) ble forfulgt av dragen, og at Gud lot sine ekte barn fly ut i ørkenen, der han tok vare på dem i 3 1/2 tider/år, som med jødenes 30 dagers måned, nettopp blir 1260 dager. 

Deretter, i vers 15, står det at slangen eller Satan, sprutet vann ut av sin munn som en elv, for å rive kvinnen (den sanne menigheten) bort. Men jorden åpnet seg, leser vi, og slukte elven slik at menigheten ble bevart. De som kjenner symbolikken i Guds Ords profetier, ser lett at vannet illustrerer forfølgelse. 

Vers 17 avslutter kapitlet. med in formasjon om at dragen (Satan) ble  vred på kvinnen (menigheten) og drar av sted for å føre krig (forfølgelse) mot de andre av hennes ætt. (de som i framtiden bevarte den rene og sanne tro). Til  slutt identifiseres de som det folket «som holder Guds bud og har Jesu vitnesbyrd». Guds bud vet alle hva er (2.Mos kap. 20). og Jesu vitnesbyrd er i Åp. 19,10 for klart slik; «For Jesu vitnesbvrd er profetordets ånd.» 

Tolkningen må bli at siden den første sanne og trosmessig rene menighet holdt seg til Guds bud og hadde profetiens gave (Ånden som taler gjennom og ga profetene ord fra Gud), må «de andre av hennes ætt» som videreførte sann lære, også holde seg til Guds bud og ha profetiens ånd og gave uttrykt i sin tjeneste og misjon.

Vel, tenker du, hva har dette med paven å gjøre. Perioden på 1260  dager, som altså er nevnt to ganger i Åpenbaringen kap. 12, er som vi har sett, tiden da Gud beskyttet sin sanne tro og lære fra en forfølgelse som bibelen sier Satan forårsaket, gjennom det verktøy eller middel han valgte. 

Denne 1260 dagers perioden er ikke bare a finne i dette kapitet. men omtales en rekke steder i Bibelen. I Åp. 14,2.3 er både 42 mnd. og 1260 dager nevnt. (42 mnd. à 30 dager = 1260 dager) 

Også i Daniels bok, i det gamle testamentet, er den samme tidsperioden beskrevet bl.a. i  7.25 og 12.7. I kap. 7 omtales en religiøs/politisk makt, som skulle komme til syne etter romerrikets deling. Bibelen gir ca.50 ulike kjennetegn på denne spesielle makten og en av dem er at den skulle ha en storhetstid på nettopp 3 ½ år = 42 mnd. = 1260 dgr. Tolkningsprinsippet én dag for et år, er godt synlig og akseptert i forbindelse med forståelsen av Bibelens profetier. Vi snakker altså om 1260 år. 
 
 

Pavens innflytelse når langt flere enn hans kirkes èn milliard medlemmer.

Kap.13 i Åpenbaringsboken, er på mange måter en parallell til Daniel kap.7. Her er den samme makten som kom ut av Romerrikets deling nevnt. Det står her at denne makten skulle være annerledes enn stormaktene som gikk forut, nemlig Baylon, Medio-Persia, Grekenland og Rom, og at dragen (Satan) ga den sin makt (vers 2).   Videre leser vi at makten skulle motta et dødssår som senere skulle bli helbredet igjen (vers 3). Storhetstiden den fikk å regjere i, før den midlertidig ble satt ut av spill, er sagt å være 42 mnd., som vi alt har sett er 1260 dager/år. Noen andre av de 50 kjennetegnene, er også nevnt i dette kapitlet. Makten talte blant annet store og bespottelige ord mot Gud (vers 5-6) og den forfulgte og førte krig mot Guds folk (vers7). Det sies også at "alle som bor på jorden, skal tilbe" denne makten (vers 8). Ja, "all jorden undret seg og fulgte", står det i vers 3.

Vi skal både begynne og avslutte denne artikkelen med omtale av den katolske kirke. Vår påstand er at alle, absolutt alle 50 kjennetegn Bibelen gir på den store frafallsmakten, som kom til syne noe etter at Romerriket ble delt og gikk i oppløsning, passer på den Romersk Katolske Kirke. 

Alle reformatorene fant at de passet på pavemakten. Historien de hadde er den samme som vår. De var til og med nærmere hendelsene enn vi er. De var ikke i tvil. Visste de noe mange i dag har glemt? 

En av de 50 kjennetegnene er at 3 konger først hindret denne makten i å få herredømme (Dan.7,8). Historien viser at de tre kongene var herulerne, vandalene og østgoterene. De andre antok den katolske tro, men disse tre nektet å gi avkall på sin forståelse av Bibelen. I tur og orden ble de bekjempet og i året 538 ga den siste av dem opp motstanden mot Rom og sluttet etterhvert å ha noen innflytelse. Nå var den siste hindringen ryddet av veien og Romerkirken begynte sin storhetstid. 

Hvis Luther, de andre reformatorene, og selvfølgelig Bibelen, har rett, måtte noe svært dramatisk skje med pavekirken 1260 år etter 538. Vi kom mer da til året 1798. Nettopp det året gikk Napoleons general Bertier inn i Rom og tok pave Pius VI til fange. 

Han døde senere i en fransk festning. Ingen ny pave ble valgt. Mange trodde at pavemakten var død. Katolske kirker ble stengt, og Europa feiret at middelalderens intoleranse, åndstvang, forfølgelse og inkvisisjon var over. Dødssåret ble gitt, nøyaktig det året Guds ord fortalte. 

Prøv og se sammenhengen i det vi her har skrevet. Den sanne menighet (Ap. kap. 12), ble forfulgt av en makt djevelen (slangen) benyttet og måtte beskyttes av Gud i 1260 år. Den Katolske Kirke, som passer med alle Bibelens beskrivelser av makten djevelen brukte for å ødelegge sannheten, framstår som den store forfølger av Guds sanne folk gjennom middelalderen, i nøyaktig samme tidsperiode som Gud måtte beskytte sine barn. 

Ca. 50 millioner mennesker ble myrdet av den katolske kirke i løpet av disse 1260 årene. Gud bevarte sannheten, men det er også riktig at denne kirken " førte krig mot de hellige og seiret over dem" Ap. 13,7 

11994, gikk som de fleste vet, paven, for første gang i historien, ut med en offisiell erklæring og beklagelse over middelalderens inkvisisjon og myrderier. Kirkens egne dogmer rettferdiggjør tortur og drap så paven hadde ikke behøvd å beklage. Med tanke på dødssårets fulle helbredelse, var imidlertid beklagelsen strategisk smart. 

Den Katolske Kirke erkjenner altså selv at "det var vi som gjorde det". 

Bibelen sier at den skulle gjøre det og samtidig gjør Guds Ord det klart at det er Djevelen, slangen, Satan som brukte og benyttet denne kirken til å forfølge og drepe de som eide og bevarte den sanne tro og lære. 

Han kaller seg Jesu Kristi  vikar. Historien indikerer at han ganske lenge har vikariert for en annen. 

Bibelen sier som vi alt har lest, at denne makten, den Katolske Kirke, skal helbredes av  sitt dødssår og bli en verdensmakt. "all jorden" skal til slutt "undre seg og følge dyret"  Åp. 13.3 Ja, "alle de som på jorden, skal tilbe det" Åp. 13,8. 

Dette er den samme makten som i Ap. 14 kalles Babylon og som sammen med de kirkesamfunn som aksepterte mange av dens falske og ubibelske doktriner, skal gjennomføre dyrets merke. 

De eneste som til slutt blir stående, er igjen de som holder fast ved Guds bud og har Jesu tro. Åp 14,12. 

Bibelen har med andre ord identifisert både det viktigste redskap djevelen har og vil benytte i kampen mot Gud og den har gitt de tre spesielle kjennetegnene på "de andre av hennes ætt", som i endetiden viderefører Guds sanne budskap og tro, de som holder seg til Guds bud, har profetordets ånd og eier den samme tro Jesus hadde da også han, som sant menneske, seiret i møte med slangen. 

Men tilbake til paven. Uansett hvor snill, sjarmerende, karismatisk og flink han er, kommer vi ikke forbi, at han er leder for en religiøs/politisk makt som gjennom historien har vært djevelens høyre hånd. 

Men "såret skal helbredes". Verdensmakten skal gjenopprettes. Systemet han tilhører har planer for denne kloden og for hver enkelt av oss, men disse planene samstemmer ikke med Guds plan. 

Vatikanets planer for fremtiden

La oss avslutte med noen betraktninger vi har sakset fra «Time International teamet», som i flere uker har arbeidet med bakgrunnsstoff til "årets mann" utnevnelsen. 

Pavens person og nærhet synes å ha en elektrisk virkning på alle som møter han. Når han åpner sin munn er det ikke bare katolikker som lytter, men hele verden spiser av hans hånd. Selv sier han, at han er for pliktet til å være den største moralske kraft i denne verden. Min rolle, sier han, er vel så mye politisk som religiøs. Uten å blunke tar han mye av æren for kommunismens fall. Etter 16 års regjeringstid, uttaler hans medarbeidere, at han ikke trenger en armé for å nå sine mål. Han er en armé. 

Hans hovedtese er å forsvare og synliggjøre den Katolske Kirkes dogmer. De er ikke bare for oss, sier han, men for hele verden. Som politiker, har han ingen problemer med å etablere de merkeligste allianser bare målet nås. Samarbeide med muslimene på Kairo konferansen nylig, nevnes som eksempel. 

Han er fast bestemt på å forene den Øst-Ortodokse og den Romersk Katolske kirke før år 2000. «Vi fikset Berlinmuren etter 11 år. Bruddet med øst har vart siden år 1054, men vi jobber med saken», er hans budskap. 

En av hans rådgivere har sagt at den andre siden av hans karisma, er jernhånden han benytter når han ikke tillater noen å stå i hans vei. 

I et av sine siste hyrdebrev, "veritatis splendor" (sannhetens storslåtthet), gjør han det klinkende klart at han av alle katolske teologer krever blind lydighet vedrørende doktrinære spørsmål. Ingen tillates gjennom egne studier å trekke andre slutninger enn de som på forhånd er akseptable. Selvstendige refleksjonen som ikke harmoniserer med hierarkiets vedtak, skal legges til side. 

Med sylskarp disiplin, har han kneblet en rekke teologer som tillot seg å mene på egen hånd. Blant ofrene, er den amerikanske moralteologen Charks Curran og Brasils Leonardo Buff. 

Hans misnøye med jesuittene nye bløte og liberale linje er velkjent. Han har med hard hånd ryddet unna de mest innflytelsesrike av dem og har indikert at deres rolle tilhører fortiden. 

Som alternativ og verktøy for framtidige prosesser, har han lagt mye tid og energi i den voksende Opus Dei bevegelsen, som Vatikanobservatører; lenge har betraktet som en fundamentalistisk teologisk gerilja bevegelse. Han har mot mange protester, gjort denne organisasjonen, til en "personale prelature", som betyr at han alene gir bevegelsen ordre og mandat. Medlemmene er ikke rapportpliktige til noen prest eller biskop, men skal forbigå hele hierarkiet og informere rett til Vatikanet. Det er internt misnøye med pavens prioritering av denne hemmelige gruppen, men ingen har hittil kunnet gjøre noe med det. 

For å gjøre situasjonen ennå verre, har han gitt grønt lys og støtte til en ennå mer ekstrem og konservativ orden, Kristi Legionærer. Han har selv' vært med på å utarbeide legionærenes spesifikke treningsprogram, hvor absolutt og ubetinget lydighet til paven er første bud. 

Da en av redaktørene i den italienske avisen L'Osservatore Romano, skrev noe paven mislikte, ble en av pavens "vakthunder" sent for å rydde opp. Avisen følte seg truet og tilbød seg å skrive en beklagelse. Svaret fra paven var at kun en øyeblikkelig avsettelse av redaktøren tilfredsstilte den hellige far. Og slik ble det. 

År 2000 er blitt en sterk symbolsk milepel for paven. Han har ved flere anledninger, indikert at han da både forventer og lover endringer som vil ha globale implikasjoner. En av hans år 2000 ambisjoner, er en samling av alle monoteistiske religioner og religiøse ledere ved Sinaifjellets fot. 

Han har også verbalisert drømmen om Jerusalems framtid, hvor han selv ikke inntar en uvesentlig rolle. Andre har spekulert på, at han svært gjerne vil flytte sin egen virksomhet til den "Hellige by", men offisielt bekreftes ikke dette. 

Med tanke på framtiden, sier hans medarbeidere, ofte spøkefullt, at Den Hellige Ånd alltid ligger på etterskudd, når paven setter seg noe fore. 

Det eneste vi har å holde oss til er Bibelens profetier og historisk dokumentasjon. Begge gir den Katolske kirke og dens teologi en sentral plass i kampen mot Gud. 

Den økumeniske bevegelsen har glemt historien. Den har også oversett både Daniels bok og Åpenbaringsboken. Vi forventer, at paven snart blir "alles" åndelige far. Flere protestantiske kirkesamfunn, har beholdt mange katolske dogmer Luther ikke opponerte mot. Det er på det nåværende tidspunkt få barrierer igjen, før flertallet av protestantiske samfunn kan rekke paven hånden. De ulikhetene som er tilbake, arbeides det for å definere uvesentlige. Verdenskirken er like rundt hjørnet. Det er også tiden for Jesu gjenkomst, da han vil ha et oppgjør med frafallet. Åpenbaringen kap. 18 beskriver det. 

I løpet av den lille tiden som er igjen, må vi alle finne vår plass og vår tro. Kriteriene kan kun Guds Ord gi. Nemlig at hans folk holder Guds bud, har profetiens Ånd som veileder og ved overgivelse og erfaring har utviklet den samme tro Jesus hadde som menneske. 

Møter du bekjennende kristne, som ikke tror på himmelens kraft til å leve etter Guds bud, eller til og med mener at frelsen forbigår lydighet mot dem, vet du nok. 

Hvis Gud ikke har oppreist en profet i deres midte, eller de forkaster denne veiledning fra Gud, kan du også trekke dine konklusjoner. 

Og hvis du samtidig må etterlyse en erfaring blant dem, som skaper Jesu tro på Guds bevarende kraft og en tro på den reelle Jesus som kom i kjød for å frelse fra synd, da må du fortette å søke for å finne Guds endetids folk. 

Men du kan til enhver tid velge å være blant dem.