Hans meget kritiske og tildels sårende fordømmelse av presteskapet, har påført  mange søvnløse netter og sterk affekt.

Bastante holdninger, svart/hvit tenkning og kvasse påstander har han gitt uttrykk for, enda mange har langt høyere fagutdanning og erfaring enn han på de områdene han freidig uttaler seg om.

Det er ikke uforståelig at enkelte lokale teologer føler både sinne og bitterhet som følge av utfallene. Han viser også upassende lite respekt for kirkens generelle embetspersoner.

Ifølge solid dokumentasjon og sannferdige vitneutsagn, kan hans personlighet og framferd trygt karakteriseres som hard, refsende, kritisk, umedgjørlig, steil, lite smidig, revolusjonær og klart dominert av utolerant prinsipprytteri.
 
 
 

Han viser også upassende respekt for kirkens generelle embetspersoner.

At etablissementet tar anstøt (1) er lett å forstå. Å kalle veletablerte og ansette teologer for øyentjenere,(2) bør ingen kunne gjøre ustraffet. Flere vitner kan bekrefte, at de har hørt han fordømme pastorer og prester med navn, og kalt dem hyklere,(3) blinde(4) og dumme.(5) Når han advarer menigheten mot pastorens surdeig,(6) (som betyr synd ifølge i Kor. 5,6-8 og Gal 5,9) går han etter manges mening for langt. Det er åpenbart at han her mener at de er falske og onde menn som lever i synd og forkynner galt.  I et av hans mest ekstreme utfall nøyde han seg ikke med verbale angrep, men tillot seg faktisk å bruke fysisk vold i det han i manges nærvær omtrent kjeppjagde en gruppe embetsansatte, som bare utførte sin delegerte plikt.(7) Politiet har foreløpig stått maktesløse til tross for en rekke anmeldelser.

I sjokk har flere rapportert at han har stemplet solide og aktede ledere som urene(8) og fulle av dødningeben.(9) De mest betydningsfulle religiøse overhodene i vår midte, har han ved minst én anledning kalt slanger(10) og ormeyngel.(11) Kalkede graver(12) og lovløse(13) er andre nedsettende uttrykk han har tillatt seg a rette mot presteskapet.

Den ånd og mentalitet han er i besittelse av er lett å avsløre, da det er observert at han til og med skjeller ut sine egne tilhengere og har stemplet en av dem som Satan selv (14) Han har videre sagt til prestene, at de er fulle av  rov(15) og ondskap.(16) 
Det mest betenkelige ved hans framferd, er at han tydeligvis ikke er motivert til å passe på sitt eget rykte. Flere ganger er han observert i svært så personlige samtaler med individer de fleste av oss naturlig ville kviet oss for å sosialisere med.(17)

I en tid da enhet, samhold, åndelig fellesskap og økumenikk er prioritering, anbefales det, at denne kritiske og dømmesyke religiøse omstreiferen og hans hjernevaskede tilhengere, stenges ute fra enhver religiøs forsamling. Ta fra dem verv og bring dem til taushet med taleforbud og restriksjoner. Våre menigheter er våre åndelige hjem og det bør tas sterke forholdsregler, slik at over nevnte kverulerende og skismatiserende person og hans disipler får vite at deres teologi er oss fremmed og uakseptabel.

Ha ikke noe med denne mannen å gjøre, men la oss i stedet samle oss om et altomfattende og alt aksepterende kjærlighetsbudskap hvor fellesskap, samhold og åndelig brorskap er motto og innhold. Det viktige er nå, at alle trosretninger og menighetsnyanser, krystalliserer ut almene og trygge fellesnevnere og unngår å vektlegge sine egne trangsynte teologiske kjepphester. Hvor dan skal vi ellers oppnå en global fred hvor alle er enige, for det er jo vårt mål er det ikke?

La oss slutte å tro at Gud er like bastant, uforanderlig, firkantet, enveiskjørt og fanatisk som personen alt omtalt. La oss legge bort vår åndelige arroganse og slutte å påstå at noen er i besittelse av mer objektiv sannhet enn andre. Ja, la oss rett og slett slutte å påstå at noe er mer sant og riktig enn noe annet. Slike holdninger splitter og ødelegger enhet.

Og for all del, la oss bestemme oss for aldri mer å korrigere hverandre og invitere til endring, men være tolerante, solidariske og overbærende i alt. La oss ta kollektivt avstand fra kritikeren fra Nazaret og i stedet samle oss under kjærlighets og enhets banner.

Ovennevnte refleksjoner er selv følgelig ikke ment å være en appell «Mens Vi Venter» står for eller anbefaler. Men det er likevel skremmende å være vitne til at holdningsbudskapet i denne artikkelen, i dag er å finne i en rekke prekener og kristne blad.

Referanser:

1) Matt. 5,12. Luk 11,45.
2) Matt. 23,5-7.
3) Matt.15,7.22,18. 23,13-15.23.25.27.29. Mark. 7,6. Luk. 12,56.13,15.
4) Matt. 15,14. 23,16.17.19.24.26.
5) Matt. 23,17. Luk 11,40.
6) Matt. 16,6.11. Mark. 8,15. Luk. 12,1.
7) Matt. 21,12. Mark. 11,15. Luk.19,45. Joh.2,15.
8) Matt 23,15.27. 
9) Matt 23.27. 
10) Matt. 3.7.
11) Matt. 23.33.
12) Matt. 23,27.
13) Matt. 23,28.
14) Matt. 16,23. Mark.8,33.
15) Luk. 11,39. 
16) Matt. 23,25.
17) Matt. 9,10.11 Mark. 2.15.17. Luk.5,30.32.7,34 15,1.2.19.7.