Du kan bli målløs av undring over detaljrikdommen i løftene og av omsorgen, kjærligheten og ikke minst tålmodigheten løftegiveren møter dem med. De fleste av disse løftene er å finne i det gamle testamentet i Bibelen. Vi skal se nærmere på dem i del 2 av denne artikkelen, som kommer i neste utgave av «Mens Vi Venter» Først skal vi studere et kapittel fra det nye testamentet som kaster lys over selve emnet vi tar for oss.
 

De fikk landet tilbake.

Ikke noe folk har lidd så mye i kristendommens navn som jødene. Da Israel i 1948 fikk sitt land tilbake, følte mange at gamle profetier gikk i oppfyllelse. I årene før dette skjedde, mens verdens politikere debatterte om jødene skulle få igjen landet sitt, var det mange evangelister og bibellærere, som freidig profeterte at det ville aldri skje. De fleste av dem benyttet Jeremia 19,10 som bevis. Her ble profeten av Gud bedt om å knuse en leirkrukke og proklamere at folket og byen skal knuses og "ikke- gjøres i stand" igjen. Evangelistene trodde profetien gjaldt den politiske staten eller landet Israel. De tok feil. Profetien gjelder den kollektive oppgaven Gud ga dem som et folk. Herrens opprinnelige plan var selvfølgelig at hans folk skulle forkynne til hele verden at Jesus av Nazaret var Messias, jødenes håp, Guds Sønn, verdens Frelser. De gjorde det ikke! Vi beundrer kristne som bruker tid og krefter på å nå Israels folk med evangeliet Guds Ord gjør det klart at «Det er ikke frelse i noen andre» enn Jesus. Det finnes heller ikke «noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved,» Ap.gj. 4,12. Matt 1,21. Dette skulle indikere at også deres frelse er avhengig av tro på Jesus Kristus, Messias, Guds Sønn.

Vi tror det er mye større muligheter for Gud å nå de som vil la seg «innpode i sitt eget oljetre,» i landet Israel, enn hvor de ellers måtte befinne seg spredt omkring i verden. Vi skulle ønske at flere kristne kunne føle Paulus' byrde for israelittene. Og samtidig forferdes over anti semittismen den falske kristendommen sto for, helt fra den romerske keisertid, gjennom den romerske pavetid til demonstrasjonene av samme holdning i vår egen tid. Som kristne bør vi vise ydmykhet i møte med dette folket, og si som Paulus; «kunne jeg bare vekke mine frender - og få frelst noen av dem,» Rom.11,14.

Første del av dette innlegget oppleves litt vanskelig å skrive. Ikke fordi temaet i seg selv er komplisert eller fordi Guds Ord på noen måte er tvetydig, men fordi en del av våre lesere kanskje skulle ønske at vi gikk lett over det Paulus har å si om emnet og heller konsentrerte oss om de gamle løftene. Ingen av oss har imidlertid noe å frykte ved å ta Bibelens totale budskap med i betraktning. Og det gjelde selvfølgelig alle emner Skriften ønsker vi skal forstå.
 

Gud søker å frelse israelitter.

La oss gjenta at Bibelen inneholder en rekke fantastiske løfter til nasjonen Israel.  La oss også påstå at Gud har et tilbud og en plan for dette folket også i endetiden. Går vi litt tilbake i historien, oppfant den katolske kirke begrepet «erstatningsteologien,» siden pavemakten mente at katolikker erstattet jødene som Guds folk. Mye «kristen» antisemittisme har disse katolske holdningene som opprinnelse. Vi må fullstendig forkaste denne ideen og sier oss enig med Paulus, som lærer at et åndelig og «virkelig» Israel, Rom. 9,6, på hans tid, defineres av troen på Kristus og da kan både «hedninger» (ikke-jøder) og israelitter tilhøre det virkelig Israel.
 

Profetier skal oppfylles.

Tillat oss i det vi går løs på dette relativt lange studiet, å sitere en forfatter vi tidligere har gjort våre lesere kjent med, nemlig Ellen G. White. Sitatene nedenfor ble skrevet i 1903 og 1905. «Det forundrer meg at så få føler en byrde for å arbeide for jødene som er spredt omkng i mange land. Mange fra det jødiske folk vil i tro ta imot Kristus som Frelser. Sjeler vil vinnes blant dem, idet det nye testamentets dør blir åpnet med det gamle testamentets nøkkel. De vil se Kristus som verdens Frelser og oppdage hvordan det nye testamente forklarer det gamle. Omvendte jøder skal i framtiden spille en sentral rolle i arbeidet med å forberede mottakelsen av Kristus. En nasjon skal fødes på én dag. Hvordan? Ved at mennesker Gud har utvalgt, blir omvendt til sannheten. Først vil vi se en spire, så en voksende plante og til slutt modent korn. Forutsigelsene i Bibelens profetier skal oppfylles,» (EGW. Letter 47,1903. Manuser. 75, 1905.)
 

Bibelen må tolke seg selv.
 

I utgangs punktet har ingen av oss rett til å mene noen ting, hvis Guds Ord ikke sier det. Dernest har vi heller ikke rett til å lage oss private meninger ut fra noen enkelte vers i Bibelen, hvis andre skriftssteder indikerer det motsatte. I våre studier av Guds Ord, har det alltid vist seg å være fullkommen harmoni mellom ulike tilsynelatende opponerende vers, men det kan kreve mye bønn og studier før alle problemtekstene faller på plass som en mosaikk og åpenbarer helheten.

"Omvendte jøder skal i fremtiden spille en sentral rolle i arbeidet med 
å forberede mottagelsen av Kristus." Vi tror det er større muligheter for 
Gud å nå de som vil la seg "innpode i sitt eget oljetre" i landet Israel 
enn hvor de ellers måtte befinne seg spredt omkring i verden.

Så lenge Bibelen synes å være i disharmoni med seg selv, indikeres det at Gud har mer lys i Skriften vi ennå ikke har funnet og at det derfor er for tidlig å trekke bastante konklusjoner. Mange som hoppet over Romerne kap. 9-11 til fordel for det gamle testamentets løfter til Israel, har ikke behandlet Bibelen med nok aktelse. Vi må la all informasjon i Guds bok være tilgjengelig for oss og ha en dyp respekt for at nødvendig sannhet er å finne mellom dens permer. «Kjærlighet til sannheten,» kan vi bevisst velge å «ta imot,» 2.Tess.2,10 og ikke blokkere eller fortrenge noe vi ikke liker å lese. Vi må faktisk i forveien ha bestemt oss for å lyde og følge det vi kommer til å finne, før vi blir ledet til å oppdage sannheten.
 

Romerne kapittel 9.

Du bør ha din Bibel tilgjengelig når du leser denne artikkelen. Vi skal nemlig se på omtrent hvert eneste vers  i dette kapitlet. Det begynner med at Paulus føler «en stor sorg og stadig nød» i sitt hjerte, (vers 2). Han ville ikke vært dypt bedrøvet om det ikke hadde skjedd noe som var meget beklagelig. Han tenker på Israel, Guds utvalgte eiendomsfolk, som han selv tilhører. Så dyp er hans kjærlighet til dem, at han nesten skulle ønske selv å gå evig fortapt, hvis han derved kunne ha vunnet dem for Kristus, (vers 3). Det er den samme holdningen Jesus viste på korset og Moses demonstrerte da folket hadde forlatt Gud, 2. Mos. 32,32.

De er jo Guds Israel, skriver Paulus. Det var til dem paktene, lovene, gudstjenesten og alle løftene ble gitt, (vers 4). Det er de som er etterkommere av patriarkene og fra dem kom Kristus som menneske, (vers 5). Men hva er så problemet? Hvorfor føler Paulus sorg? Saken er, at Paulus skriver dette på en tid da han er fullstendig klar over at «ikke alle som stammer fra Israel, er virkelige Israel», (vers 6). Det er ikke vi som utgir dette bladet som sier det. Apostelen Paulus sier det. Og han fortsetter; «Heller ikke alle Abrahams etterkommere er derfor Abrahams barn,»  (vers 7).

Hva gjør Paulus her? Jo, han introduserer uttrykket «virkelige Israel». Noen hundre år tidligere er det ingen tvil om at en virkelig israelitt var en person som av ætt og stamme tilhørte Israels folk av fødsel og fysisk omskjærelse på kroppen. Men for Paulus, gjelder ikke denne definisjonen lenger. Han introduser er et annet kriterium på hvem som er en ekte, sann og virkelig israelitt.
 

Hvem er Abrahams barn?

Vi er kommet til vers 8. «Det vil si,» fortsetter Paulus. Dette uttrykket indikerer en nærmere presisering av hva «virkelig israelitt» innebærer. Ja, hva vil det si, Paulus?

Nemlig at «ikke kjødets barn er Guds barn, men løftets barn regnes til ætten,» (vers 8). Vi må være varsomme så vi ikke trekker raske og umodne konklusjoner før Paulus har avsluttet sin utleggelse. I et av sine brev, skriver Peter at den gode Paulus kan være «vanskelig å forstå,» og at de «ulærde og ubefestede» kan «vrangtolke» det, 2.Pet.3,16. la oss for all del ikke gjøre en slik feil, men gi apostelen anledning til å fullføre sin forklaring.

Indikerer Paulus andre steder i sin korrespondanse med ulike menigheter; hva han mener med at Abrahams etterkommere ikke behøver å være ekte israelitter; men at løftets barn kan være det? Han setter jo her Abrahams barn og løftets barn opp mot hverandre.

Gal.3,29 kan hjelpe oss. «Og hører dere Kristus til, da er dere Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet.» Hittil er Paulus' budskap at de som tar imot den Kristus som ble lovet (et løfte betyr å love), og lar ham bli sin Frelser, derved automatisk blir arvinger til løftene gitt Abrahams ætt eller om du vil, israelittene. De skal kalles Guds barn. De blir Israels «virkelige» barn, de som ved tro på Messias blir Guds barn. Vi etterlyser noen annen måte å tolke disse versene på, hvor alt Paulus sier tas til følge.

Videre må vi konkludere, at de som av kjødet (fysisk avstamning) er israelitter; men som ikke tar imot Kristus som Messias og Frelser ved å tro på ham, ikke lenger er «virkelige» israelitter. Sanne israelitter, identifiseres med andre ord ikke lenger etter ætt og avstamming, men etter tro på og aksept av Jesus som Messias og Frelser. Vær oppmerksom på at Paulus her ikke gjør seg til talsmann for holdningene som senere ble den katolske erstatningsteologien.

Med hånden på hjertet påstår vi, at det vi her har skrevet, er nettopp det Paulus sier. Vi kan ikke se at vi verken har oversett, lagt til eller endret noe av det Bibelen selv underviser. Vi behøver ikke like det Paulus forkynner. Vi kan til og med kjenne på et sterkt ønske om fort å finne fram skriftssteder fra det gamle testamentet, som synes å si noe annet, for liksom å «bevare troen.» Egentlig har vi alt å tape og intet å vinne ved ikke å la alle skriftsstedene som kan kaste lys over dette temaet få være med. Helheten, balansen og harmonien kommer til slutt, ikke mens prosessen pågår.
 

Holder ikke Gud det han lover?

«Er det da urettferdighet hos Gud? (vers l4), når han på denne måten faktisk velger andre enn de naturlige etterkommerne til å motta arven? «langt derifra,» - sier Paulus (vers 14). Kan ikke Gud velge å vise miskunn mot dem som gir respons til hans kall? Kan han ikke også la de som ikke gir respons og ikke vil oppfylle betingelsene, få lov til å gjøre det de vil og sitte med konsekvensene av sitt valg? (vers l8). Skal vi ta «til gjenmæle mot Gud,» (vers 20) og krangle med ham fordi han ser seg om etter noen som vil ta i mot Messias og gjøre dem til sitt folk, i stedet for dem som ikke tok imot ham og derfor ikke kunne være hans folk? Paulus gjør det etterhvert helt klart, at enhver fysisk israelitt har alle Guds løfter tilgjengelig for seg. Men nasjonen, folket eller ætten Israel, har ingen kollektive og automatiske garantier.
 

Myk eller hard leire?

Alle som har prøvd å lage en krukke eller skål i et keramikkverksted, kan forstå hva Paulus sier her. Gud er pottemakeren og vi er leiren han former; (vers 21). Når leiren ikke vil formes etter hans vilje og plan, har han da ikke både rett og makt til å prøve igjen? Den samme deigen kan omformes til et kar som er slik han vil det skal være, (vers 21). «I stor langmodighet bar han over med» karene som ikke ville formes rett, (vers 22). Han var tålmodig og prøvde igjen og igjen, men til slutt måtte han gi opp, (vers 22). «Vredens barn,» de steile, ulydige, harde og uformelige kom han ingen vei med og «undergang,» (vers 22), var eneste utvei. Men «miskunnhetens kar;» som ennå lot seg forme, kunne han gjøre «i stand til herlighet,» (vers 23).

Deretter sier Paulus, «til å være slike kar,» (altså myke og villige miskunnhetens kar som mottar Guds miskunn og nåde i stedet for å forkaste den), har han også kalt oss ikke bare av jøder; men også av hedninger, (vers 24). Med andre ord, er israelitter som tar imot Jesus som Messias og Frelser sanne Israelitter. Det samme er hedninger som tar imot ham. Ingen som ikke tar imot og tror,; er lenger ekte, sanne eller virkelige israelitter.
 

Johannes enig med Paulus.

I Åpenbaringen 1,6, "stjeler" eller låner Johannes løftene Gud ga sitt folk i det gamle testamente og gir det til de hedningetroende kristne i de syv menighetene i Asia. Han sier rett ut at de kristne er gjort "til et kongerike, til prester for Gud," Både "kongerike" og "prester" er kopiert fra løftene Gud ga "til Israels barn," da Sinaipakten ble opprettet og som er omtalt i 2. Mos. 19,6. Johannes var tydelig godt oppmerksom på at det var troen på Jesus som definerte det sanne Israel på hans tid. Vi må alle være forsiktige, så vi ikke tillater oss selv å utvikle en teologi og holdninger som blir så viktige for oss, at vi ikke kan ta imot det Guds Ord måtte ha å si. Hva vi enn måtte mene om Israels plass i Guds system, må vi inkludere alt både Paulus og Johannes skriver. Det er umulig å finne sannhet hvis vi ignorerer Bibelsk lære. Og skulle vi finne tilsynelatende «motsetninger;» er ikke løsningen å velge noe og samtidig forkaste noe annet.

Hvis vi går til det gamle testamentet, finner vi den nøyaktige ordlyden på de løftene Gud opprinnelig ga til det fysiske Israel, som Johannes her siterer; «For et hellig folk er du for Heiren din Gud. Deg har Herren din Gud utvalgt av alle folk på jorden til å være hans eiendomsfolk,» 5.Mos.7,6. «Og Herren har i dag gitt deg sitt ord at du skal være hans eiendomsfolk, slik som han har sagt til deg, for at du skal holde alle hans bud,» 5. Mos.26,18. (Andre steder disse løftene er gjengitt er 5.Mos. 4,20.14,2 og 26,18.)

Arvtagere til Israels løfter.

Men vi er ikke ferdige med Paulus. I neste vers (vers 27), går han igjen til det gamle testamentet for å illustrere. «Om tallet på Israels barn er som havets sand, så skal bare en rest bli frelst,» Jes.1O,22.23, Hvorfor? Jo, fordi kun de som tar imot Jesus Kristus som Frelser og Messias kan bli frelst! Det finnes ikke frelse noe annet sted - for noen. Og siden bare noen tar imot, kan bare noen bli frelst. 
 

Synagogen i Oslo. Paulus følte en stor sorg og stadig nød i sitt hjerte for sitt folk.

For å holde den logiske tankerekken i fokus, kan det lønne seg å trekke regelmessige midlertidige konklusjoner på det Paulus skriver. Hva blir den helt nødvendige, logiske og i sammen heng eneste fornuftige mening vi må trekke ut av dette? Løftene, kallet og utvelgelsen til å være Guds spesielle eiendomsfolk, er på Paulus tid blitt overdratt til de som tror og tar imot Messias. Ingen kan være Guds folk hvis de ikke vil til høre den Gud de skal være folket til. Det fysiske Israel ble utvalgt «for at du skal holde alle hans bud» og være lydige. Gud ga dem utallige sjanser og anledninger og var ekstremt tålmodig med den uformelige leiren. Men som nasjon og samlet folk ville de simpelt hen ikke lyde og holde hans bud. De ga blaffen i betingelsene for utvelgelsen, men ville likevel bære navnet og tittelen «Guds utvalgte folk.»

 

Jesus utfordrer jødene.

Jesus prøvde også ved flere anledninger å fortelle jødene hva som skjedde med dem.  De jødiske lederne skjønte hva Jesus mente og ble rasende, for de var sikre på at genetisk ætt og rase var alt Gud vurderte hos dem.  Husbonden vil «brått ødelegge disse onde menn og vingården skal han leie ut til andre som gir ham frukter i rette tid,» Matt. 21,41. Jesus sa det også ennå mer direkte; «Derfor sier jeg dere, Guds rike skal bli tatt fra dere, og bli gitt til et folk som bærer dets frukter,» (samme). Paulus og Barnabas uttrykte det like klart ved en annen anledning; «Men siden dere avviser det (budskapet om at Messias alt var kommet), og ikke akter dere verdige til det evige liv, så vender vi oss nå til hedningene, Ap.gj. 13,46.

Jesus, Paulus, Peter; Johannes og Barnabas - alle er de samstemte. Og igjen vil vi utfordre våre lesere til å se om noen annen konklusjon kan sluttes av det vi har lest.

Snublesteinen.

Men sier du, vi må ikke glemme alle løftene gitt Israel tidligere. Nei vi har ikke tenkt å glemme dem De skal inkluderes alle sammen i denne artikkelserien og det kommer kanskje til å overraske deg, at det ikke finnes noen disharmoni mellom løftene og betingelsene knyttet til dem på den ene siden og det budskap Jesus og apostlene gir i det nye testamentet, på den andre siden.

Hedningene (de av ikke-jødisk ætt), «jaget» eller søkte «ikke etter rettferdighet,»(å bli forsonet med Gud), slik Guds opprinnelige folk gjorde, men de fant likevel denne rettferdigheten, «men det er en rettferdighet av tro.» Ved å tro på og ta imot Jesus, kunne de selvfølgelig bli rettferdiggjort og frelst, (vers 30). «Israel derimot, som søkte» - å nå dette målet, fant den ikke, (vers 31). Hvorfor? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved «gjerningen» å bli omskåret. De trodde at alle som var fysiske israelitter og derfor omskåret på kroppen, var garanterte å være Guds folk! Nei, sier Paulus, slik er det ikke. De (Israel) fant ikke rettferdighet siden «de støtte mot snublesteinen,» (vers 32). Og snublesteinen er selvfølgelig den viktige hjørnesteinen «som bygningsmennene forkastet» De som ikke tror og tar imot Jesus som Frelser og Messias, «Snubler ved sin vantro, - » 1.Pet. 2,6-8.

 I neste vers gjør Paulus det helt klart hva han mener. Ingen skal behøve å misforstå. «Se, jeg legger i Sion en snublestein og en anstøtsklippe. Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme,»(vers 33). Men hva skjer da med de som ikke tror? De vil bli til skamme. Ingen behøver å gjette hva Paulus mener her.
 

Foreløpig konklusjon.

Romerbrevets kapitler 8 og 9 skal vi ta for oss i neste utgave av nyhetsbrevet. Ingen som virkelig ønsker å sette seg inn i hva Bibelen lærer om Israels endetidsskjebne, kan ignorere det vi her har studert eller resten av det Paulus skriver i disse
kapitlene. Og hvis nytestamentets budskapet vedrørende fysiske Israel, oppleves i konflikt med alle løftene til dette folket i det gamle testamentet, er ikke løsningen å ignorere Paulus og satse på det gamle testamentet. Ei heller er løsningen å ignorere løftene og bare bygge på Jesus, Paulus og Peters uttalelser. Vi påstår at det ikke er noen disharmoni mellom løftene og det nye testamentets lære om folket Israel. I neste utgave av «Mens Vi Venter;» skal vi vise at Guds Ord ikke motsier seg selv på dette området.

Vi tror den lengselen Paulus uttrykker i disse kapitlene, om å se mange av sine med-jøder podet inn igjen og frelst, mye lettere kan oppfylles ved at landet Israel er tilgjengelig for de som ved ætt eller konvertering, i dag bekjenner seg til den jødiske ideologi. I dagens Israel, på stedene hvor alt skjedde, hvor hundretusener av kristne kommer hvert år; hvor tusener av Messias troende jøder selv arbeider for sine egne, er mulighetene for å oppdage at Jesus virkelig var Messias, bedre enn i mange andre land på jorden.

JB.

I del 2 av denne artikkelen, skal vi som alt nevnt studere Romerbrevet kap. 10 og 11, samt se på løftene Gud ga sitt folk i det gamle testamentet, og oppdage harmonien mellom begge testamentene når det gjelder Israels folk.