I åndelig betydning lever vi i et okkupert land hvor fienden rår. Alt Gud står for, ja alt han ønsker, vil, prioriterer og har som plan, er i opposisjon til  «denne verdens fyrste.» «Han har ingenting i meg,» sa Jesus, men gjett om han har mye i oss. Djevelen og alle som er under hans kontroll, vil og må føle seg mektig provosert i møte med Guds system. Noen har kommet til den konklusjon, at forkynnelse som provoserer de som ikke har valgt å følge Kristus er en feilslått og gal forkynnelse. Da blir selvfølgelig alternativet en forkynnelse som ikke viser forskjell mellom rett og galt, og som derfor heller aldri kan vekke opp de som er oppriktige, men gikk feil på veien. Men da snakker vi ikke lenger om Bibelens kristendom og dens tilbud om frelse fra synd.
 

Jesus som «provokatør.»

Ingen som noen gang har levd på denne kloden, «provoserte » som Jesus gjorde. Eller rettere sagt. Ingen har noen gang levd, talt og forkynt på en slik måte at så mange følte seg provosert. Mennesker som hadde alliert seg med fienden, raste, freste, knurret, hatet, ropte, brølte, saboterte, ødela, anklaget, opponerte, forbannet, slo, hånet, løy og «følte» seg kraftig provosert i møte med Guds Sønn. Hans liv og lære var uklanderlig, men alle som ikke var under Guds Ånds kontroll, ble irriterte bare han kom nær dem. Jesus kunne latt være å «provosere,» men da måtte han ha fortiet sannheten og latt seg styre av Den Ondes prioritering, som nettopp har denne fortielsen som hovedmål.

Nåtidens forkynnelse.

Følgende påstand kan virke «provoserende,» men behøver ikke av den grunn å være verken usann eller uviktig. Dagens populære og økumenisk godt tilpassede forkynnelse innen de fleste kirkesamfunn, har som mål ikke å virke provoserende på noen. Vi vektlegger det som er likt og nøytralt og legger til side Guds Ords budskap som utfordrer og stiller mennesker på valg. Resultatet er at alle de dramatiske og sensasjonelle løftene i Guds Ord om et gudsforhold som lover at «det gamle er forbi, se alt er blitt nytt,» 2.Kor. 5,17, ikke lenger er å høre fra de fleste talestoler. Mennesker som lengter etter et nytt liv får ikke lenger vite at det er å finne. Løftene om et guddommelig mirakel som kan temme den falne naturen, er usynlige selv for mennesker som i mange år kalte seg kristne. De kan ha hørt om disse løftene. Noen har lest dem i Guds Ord. Men forkynnelsen de hører fra sine prester og pastorer, gjør det klart at det egentlig ikke stemmer at Gud kan gjøre så mye i og med oss mennesker som har en fallen og syndig natur.

Det eneste unntaket synes å være rusmiddelmisbrukere, som de fleste kristne faktisk tror kan helbredes. Men det synes ikke som om de tror Gud lenger har makt til å endre mindre dramatiske og «naturlige» nedarvede og tilegnede holdninger; trekk og karaktersvakheter. Med en slik benektelse av hundrevis av sterke løfter fra Guds Ord har de selvfølgelig ikke sagt noe om Gud og løftene, men som sin egen benektelse.

De få som prøver å vise at Gud ennå kan frelse fra synd, blir forfulgt, løyet på og stygt behandlet. Slik var det på Jesu tid. Slik har det alltid vært; slik er det i dag og slik vil det være til Jesus kommer igjen. Den største motstanden mot det virkelige og evige evangelium, kommer ikke fra de gjennomført verdslige. De ser stort sett på kristendommen som en for dem uinteressant kuriositet. Motstanden kommer fra kristne som ikke vil skilles fra sin synd.

En moderne lignelse.

Innholdet i denne fortellingen er ikke opplevd av én person, men ulike modige kristne har til sammen erfart alt som er nevnt. I meget nær framtid kommer en rekke trofaste Guds barn til å måtte gå igjennom det vi her beskriver.

Oppholdet på gjattcelle den natten var en både ny og voldsom opplevelse for Svein. Det å bli skjøvet, dyttet og behandlet som et dyr stakk dypt, men styrken til å tåle det ba han om hele tiden.«Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus; skal bli forfulgt,» 2. Tim. 3,12.

Han hadde en følelse av å ha bedt mer enn han sov, da de første solstrålene gjennom vinduet lagde skyggestreker av gitteret på jerndøren. Aldri hadde han følt seg nærmere Guds nåde og aldri noen gang mer sikker i sin tro på at denne lidelsen var etter Guds vilje. «idet dere har fått den nåde; ikke bare å tro på Kristus, men også å lide for ham,» Fil.1,29.

Likevel gnagde en vedvarende smerte og uro i brystet, siden han godt visste at andre kristne fra samme miljø som han selv, sto han imot, baktalte og kalte han ekstrem fanatiker. Ute i verden hadde han forventet å møte motstand, men at det fra hans egne skulle komme slik forfølgelse, var overraskende. Ryggen pleide å være litt vondt nesten hver morgen når han våknet, men denne dagen var det riktig ille. Å sove på betonggulv er for de med god rygg.

Utpå formiddagen ble han «framstilt» og bøtlagt. «Forstyrrelse av offentlig fred og demonstrasjon uten tillatelse,» het det i tiltalen. Før lunsj var han ute. Svein visste at møteserien i kirken fortsatte kl. 19:00 den kvelden. Han spiste et lett måltid på en kafé og ble sittende og lese i Bibelen et par timer til. Den hadde de tatt fra ham ved arrestasjonen, men gitt tilbake sammen med klokka og pengene da han slapp ut.

Han leste om disiplene som gikk tilbake for å vitne der de ble arrestert dagen før. «Men om natten åpnet en Herrens engel fengselets dører. Han - sa - Gå av sted, stå fram i templet og forkynn alle dette livs ord for folket,» Ap.gj.5,17-20.

Var sann og rett forkynnelse viktigere å framlegge da enn nå, tenkte Svein. Jesu etterfølgere ble nok opplevd svært provoserende ved å lyde engelen. Kanskje de skulle protestert og korrigert engelen som ville at de fortsatte å forkynne slik at de oppriktige kunne nås? Svein smilte av sine egne tanker. Kan jeg gjøre det samme sa han til seg selv. Både Jesus og apostlene gikk tilbake der de ble hånet, forfulgt, mishandlet og talt ille om. Guds barn på den tiden gledet seg over å lide for Herren, ja de så på det som en ære.

«De gikk da bort fra Rådet, glade over at de var aktet verdige til å bli vanæret for Navnets skyld,» Ap.gj.5,41.

Er det som var rett da blitt galt nå? Svein prøvde å se for seg det som skjedde på Jesu tid. Er ikke Mesteren og disiplene de kristnes eksempel lenger? Når i historien ble det rette galt? Skal den nye parolen være en kristendom som er en fleksibel situasjonsetisk seigmann med kamelonens værhane tendenser for å slippe å oppleves provoserende?

Etter å ha bedt og lest Guds Ord, tok han en buss som stanset nær kirken. Hvorfor gjør jeg dette, tenkte han. Hva er mine motiver? Jeg vet, sa han til seg selv, at pastoren som skal tale i kveld, kommer til å forkynne et evangelium som ikke er i harmoni med Skriften. Mennesker vil få høre at alt er i orden med Gud bare de tror at Jesus døde for dem på korset og at Jesu seier over synd i sitt liv, gjør at de ikke behøver å slippe Kristus inn, slik at han kan gjøre det om igjen i deres liv.

«Om noen forkynner dere et annet evangelium enn det som dere har mottatt; han være forbannet» Gal. 1,9.

Svein hadde ofte hørt denne forkynneren og kjent tristheten når Guds Ord ble maltraktert. Framleggelsen var billig, grunn og flat. Løftene om et nytt liv og Åndens daglige ledelse ble ikke prioritert. De i menigheten som var hissige, stolte og selvsentrerte for fem år siden, var likedann i dag. De visste ikke at Kristus kan endre mentalitet, karakter og holdninger. Ikke ble det forkynt og ikke gransket de daglig Guds Ord for seg selv. I Sveins øyne var en forkynnelse som fortalte mennesker

Hva sier Bibelen vil skje med alle de som står opp og forkynner Jesu ord?

«For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, ettersom det klør i øret på dem,» 2.Tim. 4,3.

Han visste at mange ville gå hjem fra møtet med garantert frelsesvisshet i lomma med med et hjerte som holder Jesus utenfor og et liv med aktiv synd som ikke er angret, bekjent og avstått fra. Hadde han ikke en forpliktelse å prøve i Guds navn å nå noen av de i menigheten som ennå ikke var ført helt på avveie av falsk lære?

«La dere ikke føre på avveier ved mange slags forskjellige og fremmede lærdommer» Heb. 13,9.

Etter forkynnelsen vil den stolte i kveld legge seg tilfreds. Den hovmodige vil sovne med smil om munnen og den harde og kalde vil føle fred. De som lever i bevisst og vanemessig synd, vil tro at tilgivelseskontoen daglig og automatisk fylles opp. Bønnekamp, anget; sorg over synden og endring er for dem uttrykk fra kristendommens tunge og dystre historiske pioner-fortid. Svein oppdaget at bibelversene som ga han et kall, mandat og en oppgave, kom til syne i hans tanker, mens han langsomt gikk bort mot kirken.

«Menneskesønn! Til vekter har jeg satt deg for Israels hus. Når du hører et ord av min munn, skal du advare dem fra meg» Esek. 3,17.

Med det samme han runder hjørnet og nærmer seg kirketrappen, blir han oppdaget. En ivrig bror løper inn for å varsle. Svein har ikke til hensikt å gå inn, men ønsker å stå utenfor kirken for å gi de som kommer en liten brosjyre. I den står nettopp det budskapet ingen fikk høre fra talerstolen lenger. De som leser, kan da sammenligne den læren som blir forkynt fra talerstolen med skriftsstedene i brosjyren. Det oppleves merkelig å måtte advare mot falsk forkynnelse i hans egen menighet.

«Ja, blant dere selv skal det framstå menn som fører falsk tale for å lokke disiplene etter seg» Ap. gi. 20,30.

Forstanderen og to av «brødrene» kommer utpå trappen. De har mørke øyne og bittre drag i ansiktet. Selv den hvithårede pastoren, som når alt glir i medvind vanligvis har noe hjertegodt over seg, møtte Sveins øyne med et isende blikk og sammenbitt munn. Han var mektig vred.

«Men nå skal dere legge av alt slikt; vrede, hissighet - -» Kol. 3,8.

Svein lar blikket gli fra den ene til den andre. Han kjenner dem så godt og er oppriktig glad i dem, men nå er de så fremmede. Han føler med ett dybden og bredden på det ideologiske juvet som skiller dem. Over tid er han blitt mer og mer oppmerksom på at trosfundamentet de engang hadde felles, nå er hans alene. Skal han legge bort sin overbevisning og Bibelens lære for å skape fred? Var det en slik fred Jesus forkynte? Det er tydelig at Fredsfyrstens lære skaper strid når mennesker ikke vil lyde og følge den.

«Dere må ikke tenke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd, Matt.10,34.

Blant sine egne hadde Svein erfart at det rette, som før var godt å si og forkynne og som alle engang trodde på, nå skapte en øredøvende taushet og en luft så tykk at den kunne skjæres i. For noen år siden sa mange «amen» når det viktige Svein trodde på ble vitnet om. Nå frambrakte de samme vitnesbyrdene skulende blikk og stikkende kommentarer som for å kansellere det som ble sagt. Ofte satt Svein i kirken og lette etter noe bibelsk godt og fint å gripe tak i fra forkynnelsen. Men noen ganger måtte han selv finne det i sin Bibel. Andre ganger satt han og ba for alle han kjente i menigheten. Når det av og til ble framholdt et budskap som viste Guds sanne nåde og kraft føltes dagen lett.

Den yngste av «brødrene» kommer bort til Svein og med en bysk stemme ber han «pelle seg vekk.» «Vi har hatt nok bråk med deg,» sa han. «Du er blitt advart mot å plage menighetens medlemmer med den ondsinnede kritikken din. Vi nøler ikke med å ringe politiet igjen.» Det enkleste og letteste hadde nok vært å gå, tenkte Svein. Men var det rett?

«Vær alltid beredt til å forsvare dere for enhver som krever dere til regnskap for det håp som bor i dere, 1.Pet. 3,15.

Svein ser på den sinte kameraten sin og husker alle de gangene de hadde arbeidet sammen i menigheten. Han visualiserte bønnestudene da de hadde knelt sammen og bedt om kraft til et endret liv. Minnene var mange og lyse. Svein følte ikke at noe av det fine fra den tiden var borte i hans eget sinn. Budskapet som grep dem og gjorde Jesus nær da de var yngre, var enda mer levende og sterkt for Svein nå, men han følte også en åndelig ensomhet som var vond å kjenne på.

«-Så er jeg da blitt deres fiende ved å si dere sannheten,» Gal. 4,16.

«Jeg ønsker bare å stå her,» sa Svein, «og gi de som ønsker å ta imot denne brosjyren du og jeg engang skrev sammen. Du husker det, gjør du ikke? Budskapet om seier over synd betød så mye for oss da og betyr ennå mye for meg. Du skrev selv dette kapitlet om hvordan Guds nåde både tilgir og forandrer mennesker.» Hånden som fòr ut, spredte brosjyrene utover steinhellene.

«Frykt ikke for dem, og la dere ikke skremme, men hellige Kristus som Herre i deres hjerter» 1.Pet. 3,14.

«Oppvigler er du.» Ordene ble omtrent spyttet ut. «Tenk på alt denne menigheten har gjort for deg og du prøver bare å splitte og ødelegge alt det vi gjør her.»  «Nei, nei,» sa Svein.«Det er ikke slik. Tro meg.» Han ser på brosjyrene som ligger utover plassen, men lar dem ligge. Svein visste at for noen år siden ville han ha tatt igjen om noen behandlet han slik. Men alt var liksom så annerledes nå.

«Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere,»Matt. 5,44.

Tanken på å skulle svare hardt, velbegrunnet og treffende for å skrelle den ufine falskheten, stoltheten og arrogansen av kameratens ansikt, dukker opp i Sveins tanker. «Driv djevelen bort, Jesus. Gi meg seier i denne fristelsen, og gi meg ditt sinn,» sukket han inne i seg.

«Men Gud være takk, som alltid lar oss vinne seier i Kristus,» 2.Kor 2,14.

«Det gjør meg bare så vondt å se at noe av det mest betydningsfulle vi alle engang sto for og som ledet mennesker til omvendelse, ikke lenger forkynnes i menigheten vår.» Sveins stemme var både lav og rolig og ble neppe hørt av de som ennå sto borte ved trappen. «Tullprat, Svein,» sa kameraten. Vi kan ikke lenger forkynne slik vi gjorde før, det vet du. Folk vil ikke ha et hardt og fordømmende budskap. Ingen liker det. Du er klar over at det er vedtatt av våre ledere, at vi nå skal ha en annen profil.» «Ja, jeg vet det,» var svaret, «men det er ikke Bibelen som har sagt at det skal være slik.» Forstanderen var gått inn igjen og overlatt «bråmåkeren» Svein til den yngre garde. Svein fortsatte; «Vi følte ingen fordømmelse den gang vi sammen leste og ba om å få oppleve kraften bak Guds løfter.»

«Skjønner du ikke at folk blir deppa av å lese om disse kravene,» freste kameraten. «Det er ikke rett det du sier,» svarer Svein. «Mennesker blir glade når de forstår at Jesus kan forandre dem slik at de ikke behøver å falle i sine svakheter og såre mennesker og Gud. Når vi er helt overgitt til Kristus, vinner Den Hellige Ånd seier i oss og da blir vi bare takknemlige og ikke det minste deppa.»

«Vær derfor Gud undergitt! Men stå djevelen imot, så skal han fly fra dere,» Jak. 4,7

«Du er så sta og påståelig,»  kom det. «Du splitter menigheten og gjør alt utrivelig her.» «Det er vel heller kollisjonen mellom det sanne og det falske budskapet som splitter,» svarte Svein. «Jeg tror jeg kan bevise for hvem det enn måtte være, at løftene jeg deler med mennesker er Guds sanne og betydningsfulle budskap til oss.»

«Ring politiet igjen,» sa en av de på trappa. To av dem gikk inn.

«For de skal overgi dere til domstolene - - og dere skal føres fram for landshøvdinger -for min skyld-» Matt. 10,19.

«Jeg kan stille meg litt lenger unna trappa,» sa Svein, «men jeg må advare mot falsk lære. Kanskje det er noen som vil våkne opp og forstå.» Én ble stående på trappa som for å holde vakt, de andre gikk inn. Like før møtet begynte kom politiet. Det var ikke de samme betjentene som dagen før. En av dem var en kvinne. «Du ber om bråk nå,» sa hun. De var nok informert om gårsdagens hendelse. Forstanderen kom ut igjen, «Vi har advart han, men til ingen nytte,» ropte han overdrevet høyt. «jeg prøver å vitne så stille og rolig jeg kan,» sa Svein til betjentene.

«Og ypperstepresten -sa; Vi gav dem streng befaling - -. Da svarte Peter - En skal lyde Gud mer enn mennesker.» Ap. gj. 5,28.29.

«Jeg blir med når dere ber meg» sa Svein da den mannlige politibetjenten begynner å ta fram håndjernene. «Du behøver ikke de der.» «Jeg gjør bare det Guds Ord og min samvittighet sier er rett,» fortsetter han. «Det er ikke min hensikt å lage bråk. Ingen behøver å ta imot brosjyren hvis de ikke vil.» De svarer ikke, men griper Svein i overarmen og tar han med seg.

«-De grep Paulus og Silas og drog dem av sted - - for å stille dem for retten,» Ap. gj. 16,19.

Svein tittet over skulderen sin. Flere av de «ansvarlige» i menigheten hadde kommet ut og flirte hånlig da han ble ført bort.

«Mens de talte - kom prestene over dem. De var harme over at de lærte folket - - De la hånd på dem og satte dem i fengsel -» Ap. gj. 3,1-3.

Denne gangen slapp Svein å sitte hele natten. Litt etter klokken 11 slapp han ut, men han ble truet med ennå større bøter om han ikke sluttet å plage sin menighet.

Et halvt år senere blir Svein utelukket av menigheten sin. Han føler ikke det som et vesentlig problem, for han er overbevist om at det virkelige medlemsskapet tilhørte de som tro Bibelens budskap.

«De skal utstøte dere av synagogene, - - Og dette skal de gjøre fordi de ikke kjenner Faderen og heller ikke meg,» Joh. 16,2.3.

Når han studerte sin bibel, kunne han lese at det skulle bli ennå verre like før Jesu gjenkomst.

«Det skal komme en tid da hver den som slår dere ihjel, skal tro at han gjør Gud en dyrkelse,»joh. 16.2.

«-Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med han,--»Rom.8,17.

«Mange skal da falle fra og de skal angi hverandre Og hate hverandre» Matt. 24,10.

«Men nå ropte de med høy røst og sa; Bort fra jorden med ham. Han fortjener ikke å få leve,» Ap. gj. 22,22.

« - - Og de rådslo om å slå dem i hjel,» Ap. gj. 5,33.

«Så kalte de apostlene inn igjen og lot dem hudstryke. De befalte dem at de ikke skulle tale i Jesu navn, -» Ap.gj. 5,40.
 

I denne tiden trenger Gud «provokatører.» Ikke de som provoserer bare for å gjøre det. Ei heller de som har et provoserende budskap fordi de ikke er født på ny og derfor er hissige og ondsinnede. Vi kan også klare oss uten de som har en ensidig og ubalansert forkynnelse. Ennå mer skulle vi gjerne slippe unna de som provoserer fordi de elsker å høre sin egen stemme eller de som ikke har noe annet å si fra talerstolen enn evige strømmer av intetsigende klisjeer. Også forkynnere som har mange bastante meninger uten å ha tilbrakt mye tid med Guds Ord for å oppdage hva Gud har å si, oppleves av mange provoserende.

Men vi trenger gjenfødte kristne som modig legger fram evangeliet slik at de oppriktige kan tro Guds løfter og bli frelst fra synd. Skulle da deres forkynnelse lede til forfølgelse, fengsel og død, er de i godt selskap og de kan glede seg til en evighet sammen med Jesus og Guds trofaste barn fra alle tidsperioder, som framla et budskap som viste forskjellen på rett og galt og som ba mennesker gjøre et valg. JB.