Antiokia ble det nye hovedsetet for kristendommen, etter at menigheten i Judea måtte flykte. Hele lederskapet i den første menighet ble nå stasjonert her. Det var hovedsakelig jøder i menigheten i Antiokia og det skulle etter hvert komme titusener av jøder etter selve ødeleggelsen av Jerusalem. Når vi skal se på den antijudaiseringen som vokste frem og hedenskapet som fulgte i samme spor, kommer vi ikke forbi fenomenet Antiokia i den første menighet. Det er for øvrig bemerkelsesverdig at utfallene mot de som var jødevenner er bevart, men ingen skrifter fra den andre siden, sier professor Oscar Skarsaune, for da kunne vi fått deres versjon av konflikten. Brevene er klart adressert til de kristne, sier han videre, og ikke til jødene. Det viser at jødedommen fortsatte å være nærværende og utfordrende, og at det var stor sosial kontakt mellom enkelte kristne og jødene. "De kristne angriper sine medkristne, fordi de har samvær med jødene, besøker deres synagoger, deltar i deres fester og så videre" Etter hvert får disse kristne navnet judaister (ioudaizontes). Ignatius av Antiokia het en mann som led martyrdøden i Rom i år 110 e.Kr. På vei til Rom besøkte han menighetene i Lilleasia. I flere brev han visstnok har etterlatt seg, går han imot at de kristne lever på jødisk vis. Han henvender seg helt klart til dem som ikke var av jødisk avstamning. Han sier at disse kristne overholder sabbaten og muligens også deltar i jødiske fester. Han skriver videre at han ikke kjenner til at noen slike kristne fantes dit han adresserte brevene sine i Lilleasia, men at han likevel vil advare mot slike folk. Sannsynligvis var det i Antiokia hvor han kom fra, at han kjente til disse kristne. I Filadelfia virker det dog som om han hadde kontakt med judaister. Han bebreider dem fordi de nærer respekt for jødedommen og overholder noen jødiske skikker. Han kaller det for fortolket jødedom. Brevene til Ignatius fra Antiokia er svært gamle,
og blir av mange antatt ikke å være autentiske, men at store
deler av dem er skrevet av andre personer på et senere tidspunkt
men i hans navn. Slik historieforfalskning finnes det utallige eksempler
på. Men noen av brevene kan være skrevet av ham selv.
FOR ELLER IMOT JØDENE Både under keiser Trajan og keiser Hadrian var det voldsomme opprør fra jødene i Israel. Under Hadrian (117-138) skjedde den såkalte Bar Cochba revolusjonen. Mer enn en halv million jøder falt i slaget, og det var ufattelige tap også av hungersnød, sykdom og brann. Mange kristne var redde for å bli identifisert med jødene på denne tiden. Andre følte sympati og sorg ved tapet av sine medbrødre, og kalte seg Beni-Israel (sønner av Israel). Jerusalem ble igjen ødelagt og jøder fikk ikke lenger lov til å besøke byen, heller ikke jødekristne. Religionsfriheten for jødene ble nå en saga blott, og kristendommen ble lett identifisert som en avart av jødedom og betraktet på samme måte. I Aelia (en av byene i Deeapolis) forbød keiser Hadrian de kristne å ha en leder som var av jødisk herkomst. Jerusalem ble gjort til en ren romersk by og Venus fikk eget tempel der. Den offisielle kirkehistorien har ikke ønsket å
anerkjenne menigheten i Nord-Syria som etterkommerne av Jerusalem-menigheten.
Det har i stedet blitt hevdet at menigheten i Jerusalem kjempet mot romerne
og omkom da Jerusalem falt. Dette er en meningsløs foffalskning.
De måtte da fullstendig ha skiftet tro og lære de få
årene etter at Jesus advarte dem mot ødeleggelsen, og ba dem
om å flykte i god tid.
ANTIJUDAISMEN STARTER OPP Ca. 160 e.Kr. uttaler Justin Martyr at det finnes jødekristne som overtaler hedningekristne til å holde noen av Moselovens rituelle bud. (sannsynligvis matforskriftene). Justin var antakeligvis hedningkristen fra Jordan. Både Justin Martyr og Barnabas er to av mange eksempler på at de som var imot jøder (antjjudaister), også var de som først skrev mot sabbaten. Justin Martyr var heller ikke redd for å kalle søndag for solens dag. Ingen av disse skribenter hevder å ha apostlene på sin side, ikke engang apostelen Johannes. Polycarp som var biskop i Smyrna holdt seg derimot til jødisk påsketid, da han besøkte Rom. Anicetus, Roms biskop, insisterte derimot på at påskefesten alltid skulle holdes på søndag. Femti år senere ser vi i Lilleasia at menighetene der fortsetter å avvise den romerske praksis. Polycrates, biskop i Efesus, ledet an i det. Kanskje var Efesos og menighetene i nærheten spesielt på vakt. Til dem fortalte Paulus, da han tok avskjed med dem, hva som skulle skje med menighetene etter hans bortgang: "Så gi da akt på dere selv og på hele hjorden, som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmann for, for at dere skulle vokte Guds menighet, som han vant seg med sitt blod. Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, som ikke skåner hjorden. Ja blant dere selv, skal det fremstå menn som fører falsk tale for å lokke disiplene etter seg. Våk derfor!" Tertullian (år 200) i Nord-Mrika, kalte jødiske synagoger for årsaken til forfølgelse. Siden jødene ikke forfulgte noen, må han ha ment at de var kilden til den praksis som gjorde at kristne måtte forfølges og angripes. Han lærte de kristne nye skikket; blant annet å sette korsets tegn på pannen og dyppe dåpskandidater 3 ganger i dåpen. Han innførte nye tradisjoner og var også opptatt av biskopens stilling i Rom, som den mest betydningsfulle. Da han tydeligvis er blitt anklaget for soldyrkelse pga. av søndagen, som var helligdagen til den soldyrkende religionen mithraisme, svarer han i et brev bl.a.at kristne også er soldyrkere og at solen er de kristnes Gud, og at det er et velkjent faktum at vi ber mot øst og har gjort søndagen til festdag. "Og ser vi ikke ofte mot soloppgangen når vi priser Gud?" Kristus ble i denne tiden kalt Sol salutis, frelsens sol. Fødselsdagen til Mithra-guden ble førøvrig
feiret hvert år den 25.desember, som gjennom pavekirkens tradisjoner
etterhvert ble til Jesu fødselsdag.
BYENE SOM LEDET AN I FRAFALLET. Også i Alexandria var det en tidlig sammenblanding av hedensk filosofi og evangelisk sannhet. De fornektet Det gamle testamentet, fornektet skapelsen og hadde motvilje mot alle jøder, også kristne jøder. Alexandria hadde spesielt vært vitne til mye jødeopprør og hadde behov for å distansere seg fra deres kamp. Alexandria og Antiokia sto i motsetning til hverandre. Justin Martyr sto på Clemet av Alexandrias side i denne striden. Justin hadde undervist Clemets lærer (Tatian). Både CIemet (194) og Origenes (230) i Alexandria lærte at biskopen i Rom var over alle kirker og at det ikke fantes noen frelse utenfor denne kirken. Rom hadde i 700 år, og var fremdeles for en tid, verdens hedenske hovedstad. Dette kom til å influere kirken i Rom. De ønsket å se på seg selv som den fremste menighet og at de sto over alle de andre menighetene. Mange var uenig i dette. At de i Alexandria også følte seg mer drevet mot hedenskap og vekk fra den jødiske gammeltestamentlige tro og lære, (som nytestamentet er en fortsettelse av), viser den klare uttalelsen av Clement i hans "Stromata". Han ønsket ikke å overføre den kristne tro ren og ublandet, men, "assosiert med eller rettere sagt skjult og dekket over av gresk filosofi." Biskopen i Rom, Victor I, innledet et samarbeid med Clement, målet var en fullstendig innførelse av søndagshelligholdelse i kirken. Antiokia kom til å stå som en motvekt til den farlige enhet mellom Alexandria og Rom. Men også biskopen i Gaul (Frankrike) grep inn og protesterte mot Victor. I et skriv han sendte til Rom, kan vi lese at han snakket varmt i favør av å holde Bibelens syvendedags sabbat. Både i det andre århundre og senere, var hovedbegrunnelsen
for å holde solens dag, søndag, at kristne ikke skulle holde
sabbat fordi det var jødisk. Hvis kristne holdt sabbat, ville de
bli regnet som jøder. Å ta etter hedenskapet bl.a mithraismen
og gresk filosofi, var for dem mindre skremmende.
FRA JERUSALEM TIL SYRIA Syria var hjemsted for de pseudoepigrafiske (falske skriv) "apostoliske" kirkeordinenser, som begynte i ca år 100. Derfra fortsatte det å komme skriv som Didascalia Apostolomus, som senere ble samlet i 380 som andre såkalte apostoliske skriv. Alle de falske hyrdebrevene advarte mot judaiseringen. Spesielt ser vi dette i skrivene fra år 250. Men nettopp her i Syria, ser vi "judaiseringen" blomstre. Her finnes det idag rester av små byer med mengder av jøder og kristne som tidligere var kommet fra Israel. Mange kristne fortsatte å møte på sabbaten sammen med jødene, men de bygde også egne Gudshus. På en av ruinene etter deres forsamlingshus, kan vi ennå idag lese følgende inskripsjon: "Hvis Herren er for oss, hvem kan være imot oss Vår Herre Jesus Kristus, Sønnen, Guds ord er tilstede her, la ikke noe ondt komme inn. Herren skal bevare din utgang og din inngang. På denne klippen vil jeg bygge min kirke, og helvetes porter vil ikke holde stand." Disse første kristne hadde en klar forståelse av hvem som er klippen, det er Jesus Kristus og Peters bekjennelse av dette faktum. Peter er ingen klippe, hans bekjennelse er. At romerkirken senere vedtok som dogme, at den var klippen, må ha vært en total og uforstående tolkning for de første kristne. 
Ruiner fra Antiokia, hvor alle de kristne holdt sabbat.
Menighetene i Syria anså seg alltid som etterkommere av moderkirken i Jerusalem og anerkjente ikke menigheten i Rom som en slik "første-menighet". Senere da Romerkirken fikk ytterligere makt gjennom keiser Justinian, måtte menighetene i Syria flykte til områdene lenger østpå. (I dag Persia og sydøst-Tyrkia.). Men da hadde de allerede vært ekskommunisert av
Biskopen i Rom (Victor) i flere århundrer. Eks kommuniseringen kom
mens de syriakristne arbeidet sterkt for å omvende Skyterne nord
og øst for Svartehavet.
LUCIAN Lucian (250-312) var en evangelisk lærer og leder i Antiokia, men som kirkehistorien har gjort sitt beste for å nedtone. Han gikk kraftig imot både gnostisisme og manichaeisme (en karismatisk, katolsk bevegelse). Han rettet spesielt harde skyts mot Alexandria. Lucian hadde selv tidlig vært vitne til de begynnende stridigheter med Biskopen i Rom. Paul fra Samosata, var biskop i Antiokia da Lucian var omtrent 10 år. Han mottok harde utfall fra allianse-kirkene i Rom og Alexandria pga. sin lære om Jesu Guddom. Lucian forkynte at de ti bud er gjeldende for alle kristne, han tok standpunkt mot de som forsvarte datidens teorier om at de kristne var løst fra loven (det lovløse evangeliuni), og han lærte at vi skulle vise trofasthet og full lydighet mot alle Guds bud. Derfor ble han kalt judaist. Av kardinal Newman (katolsk) blir han også i ettertid kalt judaist. Kardinal Newman selv, opphøyer Alexandria for deres kraftige benektelse av Det gamle testamentet og derved også de ti bud. Men Lucian var ikke alene om å holde de ti bud som de står skrevet i Bibelen. Ca. 100 år etter Lucian skriver kirkehistorikeren Sokrates: "For selv om alle menighetene utover hele verden feirer de hellige mysterier på sabbaten hver uke, så har de kristne i Mexandria og Rom, utfra en gammel tradisjon, sluttet å gjøre det." Lucian var også den første som samlet Det nye testamentet. Det er fra hans samling vi har fått den riktige tekst vi idag bygger de fleste bibeloversettelser på, (Textus receptus eller Received text). På hans tid ble det mer og mer viktig å bevare de ekte skrifter fra apostlene, ren og uforfalsket. Den katolske bibelen var basert på Origenes' (Alexandria) manuskripter, senere redigert av Jerome. Den inneholdt ved siden av apokryfe skrifter også en mengde feil. Tusener av disse feiltolkningene, er senere blitt videreført til den kristne teologien, av både katolske og protestantiske bibelforskere. Katolikkene innrømmer åpent, at Jerome gjennomsyret sin oversetteke med sine egne, personlige synspunkter, fullstendig løsrevet fra grunnteksten. Oversettelser som bygger på denne kilden, er på flere områder Jeromes ord ikke Guds Ord. I Alexandria tordner Origenes mot judaistiske kristne og judaistiske hedninger. I Rom forfatter Novatian skrift etter skrift, hvor han
forklarer hvorfor kristne ikke skal delta i jødiske seremonier.
Et av skriftene heter De Sabbato.
Hadde ikke kirken blitt mer opptatt av ødeleggelsen av romerriket, som nå kom i form av folkeslag fra nord og øst, hadde tvang blitt innført forlengst. Ikke før alle disse folkeslag var slått ned, og Keiser Justinian kunne gi reell makt til Rom, så vi "dyret" oppstå. Fra da av møtte både jøder og kjettere en hard linje som skulle holde seg til 1798. Omkring år 360 i Spania utsteder synoden ved Elvira adskillige kirkedekreter mot judaistene. Der skulle det nå ikke lenger være tillatt å spise sammen med en jøde eller f.eks.gifte seg med en jøde. ANKLAGENE MOT JUDAISTENE I skrifter fra 380-årene, får vi i klartekst vite om judaistene gjennom skriftene til Johannes Chrisostomus. Hans mål, sier han, er å vinne noen kristne tilbake til kirken, de som hadde begynt å gå i den lokale synagogen. I en oppsummering av hans utfall mot judaistene kan vi notere oss følgende: -Han anklager dem ikke for noen læremessig feiltakelse. -Han anklager dem ikke for å være f.eks. arianere (dem vender han andre skyts mot). -De anklages ikke for noe de lærer, men noe de gjør: -Judaistene gikk ikke over til jødedommen. -De lot seg ikke omskjære. -De holdt på Jesus Kristus som sin frelser. Beskyldningene var følgende: 1. De overværer jødenes fester i synagogen (Løvhyttefesten, Yom Kippur og Påsken) 2. De overholder jødenes faste. 3. De respekterer jødenes måte å leve på. 4. De anså jødenes lærere å være mer troverdige enn kirkens lærere. 5. De deltok i gudstjenesten på sabbaten i synagogen. 6. De hadde ærbødighet for Loven og profetbøkene (gamle testamentet). 7. Jødene hadde lovet å gjøre vel mot dem, og derfor gikk de dit. 8. De overholdt noen rituelle lover, sannsynligvis i matveien siden de spiste sammen med jødene (unngikk svinekjøtt og brukte koshermat). 9. De ble anklaget for å sitte ved samme bord og spise med jødene. 10. Beskyldes for å være simple folk som tror de vet mer enn andre. 11. De nekter å følge dem som er utnevnt til å lede dem. (kirkens biskoper) 12. De setter alt på spill for en fjollete praksis. De er altså fortsatt kristne, men de opererer i større grad utenfor den etablerte kirken i Antiokia, som nå har fått en helt klar antijudaist på toppen. Det er igjen viktig å huske, at vi ikke har "judaistenes"
versjon av dette. De har ikke tatt til motmæle eller deres skriv
er senere ødelagt. Det var helt opplagt mange av dem i Antiokta.
Christomus anbefaler andre kristne der, at de tier stille om judaistenes
praksis, så ryktet ikke blir spredt og kjent. Sannsynligvis pga.
smitteeffekten dette innebar.
FRA MOTSTAND TIL AKTIV FORFØLGELSE Men hva skjedde med de troende kristne i Alexandria og Rom som ikke ønsket den utviklingen som lederne i menighetene staket ut? Her var det jo også mange jødekristne fra apostlenes tid. Ja menigheten i Rom besto i begynnelsen kun av jøder som hadde hørt evangeliet på sine reiser i Jerusalem. Vi har klare historiske uttalelser på hvor de etter hvert søkte ly. Husk at dette er de sanne etterkommere av jødekristne og hedninger, som kom til i den første menigheten i Rom. Historikeren Neander skriver at de kristne som lever i dalene mellom ulike fjell i Frankrike, Italia og Sveits kalt Vaudois (=daler), holdt seg til de gamle prinsipper og fremholdt alt fra tiden før menigheten ble verdsliggjort. Han angir tiden for dette til da Konstantin ga kirken makt. De kristne i dalene kom da i klar opposisjon til kirken og den har vært tilstede hos dem siden da. Voltaire forteiler også om disse kristne i dalene, at de synes å ha en tendens til å holde seg til vanene til den første menighet og de motsatte seg tradisjonen som den nye, moderne (katolske) kirke hadde funnet det nødvendig å adoptere og innføre som kirkens dogmer. (Han nevner skriftemålet som et eksempel). Voltaire ser forbindelseslinjer til den første gauliske menighet (gallerne), som var knyttet til eldre tradisjoner, sier han, som kirken i Rom fant det hensiktsmessig å endre. Deres uavhengighet av Rom kan også sees i renheten i deres språk som er det originale latin. De hadde i århundre ikke fulgt med i den utviklingen av det latinske språk som skjedde i bl.a. Frartkrike og Italia. Tidligere dokumenter fra dette dalfolket, som på italiensk heter Valdenserne (samlebegrep på flere), viser et lukket, men gammelt romersk språk. Saccho het en leder av inkvisisjonen på 1200-tallet.
Han hadde tidligere vært pastor blant Valdenserne. Han forteller
hvorfor de var en fare for pavekirken. Bl.a pga. at det hadde vært
der så lenge. Noen hadde vært der helt fra pave Sylvesters
tid (Konstantins tid), andre helt fra aposteltiden i Rom (da forfølgelsene
kom). Han skriver også at de har sterke motholdninger til kirken
i Rom og presteskapet der.
For å vise at judaiseringsstemplet fulgte kristne i lang tid, tar vi med Biskopen i Lyon, Agobards brev, med heftige angrep på judaistene i sin tid, i det kristne frankiske samfunn: -De er til ergrelse for mange, høy og lav. -Kristne kvinner ved hoffet har kontakt med jødiske kvinner (gir dem tøy bl.a.) -Kristne gikk til synagogen på sabbaten og ved festene de hadde. -Noen sa til og med at jødene prekte bedre enn kirkens prester. Igjen er dette fra den ene siden kun, vi vet ikke hva de selv hadde sagt, med deres praksis er klart omtalt. KRISNE VIA JØDEDOMMEN De var judaister på tross av kirkens offisielle forkynnelse og lære som gikk imot dem. De hadde aldri biskopene, teologene eller kirkens lederskap på sin side. Var jødene målgruppe for disse kristnes misjon?, spør Oscar Skarsaune. I synagogen møtte de gudfryktige hedninger, som var kjent med Septuangita (Det gamle testamentet) og trodde på Israels Gud. De levde etter de 10 bud og noen rituelle lover. Disse gudfrvktige menneskene ble kristne via jødedommen og ville aldri komme til å lytte til kirkens ledere som gjorde sitt beste for å få dem vekk fra sine jødiske venner. Et annet spørsmål til ettertanke er hvorfor disse 'kristne ble så godt mottatt av jødene? Vi vet fra Apostlenes Gjerninger i Bibelen at apostlene anså det for helt naturlig at de hedningekristne ville gå i synagogen etter at de ble kristne. Menigheten i Jerusalem ville ikke pålegge de nykristne med altfor mye av Moselovnes bestemmelser, men regnet med at de ville tillære og tilegne det seg etterhvert; "for Moses har fra gammel tid av noen som forkynner ham i hver by, og han blir opplest i synagogene hver sabbat". De ti bud var like aktuelle for apostlene som at Kristus døde, for vi har syndet mot denne lov. Og dette lovbruddet er Bibelens eneste definisjon på synd som vi kan frelses fra. Skriftstedet mener altså at hedningekristne kunne
tilegne seg deler av Moseloven, i stedet for ved påbud å holde
den som tidligere. Bortsett fra de fire områder som de tok ut som
absolutte, (Ap gj.15,20). Hver sabbat kunne de altså i synagogene
få mer opplæring.
HEDENSKAP I STEDET FOR BIBELEN De som fortsatte å holde sabbat, er også identifisert som de som fremdeles anså de ti bud for å være gyldige. Frafallet fra en slik bibelsk (og nytestamentlig) lære, kom nettopp fra antijødiske menn som generelt også var rotfestet i en eller annen form for gresk filosofi. Roms forsøkte iherdig å innføre hedenskap som erstatning for jødiske røtter. I 787, ble det innført tilbedelse av bilder i kirkene (Nicea), etter at helgentilbedelsen hadde vært vanlig praksis siden ca. 327. Rosenkransen som også er innført fra hedenskapet, kom i 366, den første messe i 394, læren om skjærsilden kom i år 590, hellig vievann i 682. Seremonien å kysse pavens tå kom i 710, messe for betaling i 799, kanonisering av helgener i 993. Rundt tolvhundretallet blir det også innført som frelsesbetingelse deltakelse i de 7 sakramenter. Ingen av disse tradisjoner har Bibelsk opphav. 11229 ble det sendt ut forbud for legfolk mot å eie Det gamle eller nye testamentet. Hvis noen skulle ha slike skrifter, måtte de avlevere det til den lokale biskop etter åtte dager slik at skriftene kunne brennes. Kjettere med skrifter skulle finnes og deres oppholdssteder tilintetgjøres. Jødene blir stappet i ghettoer for å holde dem borte fra de kristne. Ondsinnede rykter om jødene sirkulerer. Den romerske kirke opphøyde seg selv til å si, at de aldri hadde tatt feil og aldri kunne ta feil når paven talte i Guds sted, og at den romerske pave er den eneste i universet, som er rettferdig (pave Gregor VII). Jødehatet fortsetter. Tolv hundre år etter ødeleggelsen av Jerusalem, skriver Moses ben Elieser ha-Kohan; Tolv hundre år har gått og ennå flenger han oss med sine skarpe klør. Han utpønsker alle mulige dødspinsler for å tilintetgjøre oss, han griper til sverd, til ild og vann." Korstogene feide nedover Europa, og masseutryddelsene var igang igjen. Vi kan i dag kanskje stille oss undrende til den prosessen som skjedde i en kirke som hadde Jesus som eksempel. Men glem ikke at psykologien bak kollektive hat psykoser, ofte leder til at vi til slutt ikke er istand til å se noe positivt i den vi misliker, selv det rette personen eventuelt står for, blir uakseptabelt. Vi ønsker å fjerne oss fra alt den andre står for. Evnen til objektiv vurdering blir omtrent borte. Derfor beveger vi oss i motsatt retning, ofte til åndelige ruin for oss selv. Slik har hatet opp igjennom menneskenes historie, ledet til familiefeider over flere generasjoner. Hatet rettet imot jødene forårsaket at kristenheten ikke klarte å formidle sann kristendom. For ingen som hater og forfølger kan være født på ny. Den offisielle kirke opptok etterhvert mer og mer av hedenskap og skillet mellom jøder og "kristne" ble stadig større. Men de sanne troende lignet fremdeles jødene. Min mor fortalt meg, at like før krigen i København, ropte hennes katolske bestemor, fra Latvia, ut av vinduet etter henne, og hennes mor og søsken som var kristne sabbatsholdere; "Juden!" og smalt deretter igjen vinduet. Det gjorde et sterkt inntrykk på en 11 år gammel jente. Er den katolske kirke moderkirken, urmenigheten? Nei. Ikke under noen omstendighet. Den er en mor, utro mot den rene lære:" På hennes panne var skrevet et navn: Babylon den store, mor til skjøgene og til stygghetene på jorden". Jeg så kvinnen drukken av de helliges blod og av Jesu vitners blod og jeg undret meg storlig da jeg så henne." Åp. l7, 5-6 La oss heller ikke glemme at i den katolske kirke og alle
andre kirker som bærer med seg deler av den katolske lære,
har Gud et folk han kaller sine. De er født og lever der, men våkner
mer og mer opp. Gud vil kalle dem ut før han kommer; "kom ut fra
henne, mitt folk -for at dere ikke skal ha del i hennes synder"
EHB
Kilder:
B.G.Wilkinson: Trutb Triumphant
|
