Her fortsetter Paulus temaet fra forrige kapittel. Dette er jo naturlig, siden det ikke var noen kapittelinndeling i hans opprinnelige brev til menigheten i Rom. Jeg ber for dem (fysiske Israel), sier Paulus, så  «de må bli frelst,» (vers 1). For de er ivrige i sin religion, «de har nidkjærhet for Gud, men uten den rette forstand,» (vers 2). De  «søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet.» ved å tro at omskjærelse og ættskap var nok og derfor  «gir de seg ikke under Guds rettferdighet,» slik at de kan bli rettferdige ved å tro at Jesus av Nazaret virkelig var jødenes Messias og verdens Frelser,(vers 3).

For Kristus er lovens oppfyllelse eller endemål. Omskjærelsen som ble gjort på kroppen, var bare et bilde eller syrnbol på hjertets omskjærelse i Ånden, og dette miraklet kan bare finne sted ved tro på Jesus som Messias,(vers 4). Versene 5-11 poengterer at utenfor troen på Jesus Kristus kan ingen bli frelst. «Hver den som tror på ham, skal ikke bli til skamme,»(vers 11). «Her er det ikke forskjell på jøde og greker. Alle har de den samme Herre,» (vers 12). Men, argumenterer Paulus, siden nasjonen Israel ikke forsto og tok imot Messias som de ventet på, er det da kunnskap de mangler? «Har de da ikke fått høre?»  « Jo visst, »  svarer apostelen,(vers 18).

Og igjen siterer han fra det gamle testamentet,(5.Mos. 32,21), og kaller Guds opprinnelige folk «et uforstandig folk,»(vers 19). Også Jesaja repeteres, Jes.65,1 "Jeg ble funnet av dem som ikke søkte meg."  Hedningene, ikke jødene, gled inn
og ga Gud den responsen han hadde lengtet etter hos sitt opprinnelige folk. Gud gjorde det han kunne for dem. «Men til Israel sier han; Hele dagen rakte jeg mine hender ut til et ulydig og gjenstridig folk,»(vers 21). Paulus
siterer her fra Jes. 65,2 og Jer. 7,24.
 

Romerbrevet kap. 11.

«Jeg sier altså: Har da Gud forkastet sitt folk? Langt derifra! Også jeg er jo en israelitt, av Abrahams ætt, av Benjamins stamme,» (vers 1). Kjære leser! La oss være sindige. Vi har møtt kristne som kaster seg over dette ene verset (Rom.11,1), for med lettelse og glede å kunne «veie opp» alle de andre 89 versene i Rom. kap. 9-11. La oss ikke behandle Guds Ord på en slik tarvelig måte. Det er ikke nødvendig. Selv følgelig har ikke Gud forkastet Israel. Han har aldri forkastet noen. Det er ikke slik at et menneske som ønsker å være Guds barn, blir møtt av en bysk Gud som med sur stemme sier; «nei du får ikke lov til å være mitt barn.»
 
 

Nasjonen Israel forsto ikke, og tok ikke imot den Messias som de ventet på. Mangler de kunnskap i dag?  Har de fått høre evangeliet i dag ?

Det er selvfølgelig ikke Gud som er "flaskehalsen" i menneskets frelse. Det er jo han som frelser og vi mennesker som må frelses. Vi er problemet, ikke Gud. Gud har ikke forkastet noen i Israel som søkte frelse den eneste veien frelse kan tilveiebringes. Israel ville ikke ha en Frelser fra synd, for de hadde ikke plass til det i sin teologi. De trodde ikke at menneskets natur var fordervet av synd. De ventet på en konge som skulle gi dem politisk makt og selvstendighet. De ventet ikke på en Syndbærer.

   Paulus behøvde bare se seg om for å finne bekreftelse på det han påstår. Å akseptere det Bibelen sier her; er ikke verken antisemitisme eller "erstatningsteologi." Det er å forstå at frelse ikke finnes noe annet sted enn i Jesu navn. Det er heller ikke norgeshat å påstå at ingen nordmenn blir frelst, hvis de ikke tror på og tar imot Jesus, som kan frelse dem.
 

Intet Israel  uten Jesus.

Israels religion er ikke verd 5 øre uten Messias. Alle ofringene, alle ritualene og alle løftene hadde kun ett formål. Å forberede dem til å ta imot Jesus Kristus som Messias. Det var ved Sønnen jorden ble skapt, Joh.1:3. Det var Kristus som var Israels Gud for Faderen og Sønnen er ett. Det var Kristus som skilte vannet i Rødehavet. Det var han som var i ild- og skystøtten da de vandret i ørkenen. Nådestolen i deres Aller Helligste var hans trone på jorden. Både året, måneden, uken, dagen og timen før hans død på korset, kunne de ha lest ut av offertjenesten Gud ga dem sammen med profetiene de kunne utenat fra det gamle testamentet. Og da han kom, selveste Messias, som de hadde ventet på i tusener av åt, tok de ikke imot ham. Si meg, hvem var det som forkastet hvem?

De som tror er de utvalgte. De andre som ikke tror, «er blitt forherdet.» Gud tillater mennesker med en fri vilje, gjøre sine valg. Han mener da å si, at forherdelsen er Israels valg, ved ikke å tro,(vers 7). «Helt til denne dag,» sier Paulus, er Israel sløve. De verken ser eller hører; (vers 8). Denne tilstandsrapporten hva Israel angår; er med andre ord det tidsmessig ferskeste vi har i Guds ord. Mange løfter og betingelser ble gitt i det gamle testamentet. Paulus skriver om situasjonen på den tid han levde, en god stund etter Jesu himmelfart. Og mange år etter at Jesus sa; «Guds rike skal bli tatt fra dere, og gitt til et folk som bærer dets frukter;» Matt. 21,43.

«Deres fall,» fortsetter Paulus, har gitt hedningene en anledning til å bli Guds folk. Kanskje denne uventede utviklingen vil vekke opp noen blant Guds opprinnelige Israel,(vers 11l). «Resten» (eller levningen), som tror på Messias blant dem, blir kalt «deres fåtallige,«(vers 12). Igjen sukker Paulus ut sin lengsel, «kunne jeg bare vekke mine frender etter kjødet,» - «og få frelst noen av dem,»(vers 14). Hedningene er gitt en sjanse «ved deres forkastelse.»(av Kristus.)

Apostelen sier ikke her at Kristus har forkastet noen, (vers 15). Israel var de opprinnelige grenene på oliventreet. Mange av dem er brutt av, fordi Messias ble forkastet. Vi som er ville kvister; kan podes inn og få del i sevjen fra stammen, sammen med de opprinnelige grenene, som ikke behøvde å brytes av, fordi de trodde på Jesus som Messias, (vers 17.)
 

Ingen kirkesamfunn har tatt Israels plass.

Vi tror ikke på "erstatningsteologien" Den ble til som en antijudaiseringsprosess, idet Den katolske kirke hevdet at katolikker hadde tatt jødenes plass som Guds utvalgte folk. Intet kirkesamfunn har tatt Israels plass. Den nye pakt ble opprettet med individer og ikke med et folk eller en nasjon.

Israel fikk en vitneoppgave som nasjon og folk, men den enkelte israelitt kunne og ville gå fortapt, om vedkommendes personlige liv, ikke var i harmoni med Guds vilje og plan. Det fantes ikke og finnes heller ikke i dag noen kollektiv frelse. En slik ide er voldsomt i konflikt med bibelske prinsipper.

Individuelle israelitter måtte ofte oppleve konsekvensene av at de brøt Guds paktslov. På den store årlige forsoningsdagen, var det personlige oppgjør som avgjorde framtida. Det er en vanvittig og lett beviselig ubibelsk lære, at Gud planla og ville Israels åndelige blindhet, slik at frelse kunne komme til hedningene. Frelsesplanen tilbyr ikke et gitt mål frelse, slik at noen jøder måtte forherdes for at det skulle bli litt frelse igjen til de andre av oss. Ikke le av en slik tanke, gråt heller. Vi er nemlig i besittelse av "seriøs" kristen litteratur; som faktisk påstår at det er slik Paulus skal tolkes i Rom. kap.11. Problemet er at noen ikke klarer å se forskjell på forutbestemmelse og forutseelse. Vi mennesker bestemmer og velger og Gud kan forutse hva vi kommer til å gjøre. Hans forutseelse tar ikke plassen til våre valg for de respekterer han 100%. Han har derimot selv forutbestemt at alle som tar imot ham skal bli frelst. Gud tar hånd om konsekvensene av evig liv og evig død. Vi mennesker foretar alltid valget.

Forherdelse.

Om Guds behandling av Israel, sier Paulus; "Hvem han vil, den forherder han," Rom.9:18. Mange misforstår dette uttrykket. Det var ikke Gud som forårsaket at de ikke ville tro. Gud vil selvfølgelig alles frelse, Joh. 3:17. Det er djevelen som tar troen fra mennesker så de ikke skal bli frelst, Luk. 8:12. Bibelen sier ofte at Gud forårsaker det han ikke forhindrer. Betydningen er at han respekterer alles valg. Da Faraos hjerte ble forherdet slik at han ikke lot israelittene forlate landet, sies det i ulike skriftsteder; at Gud forherdet hans hjerte, (2.Mos. 4:21.7:3.9:12. 10:1.20.27.11:10.14:4), at hans hjerte var eller ble forherdet, (2.Mos. 4:13.22.8:19.9:7) og at Farao selv forherdet sitt hjerte, (2.Mos. 8:11.32.) Farao forherdet seg, derfor var og ble han forherdet og Gud respekterte det og lot han møte konsekvensene.

Gud har verken forkastet eller erstattet noen. Han har verifisert at tro på Jesus som Messias og lydighet mot Guds lov, er eneste måte for noen å bli Abrahams barn og arvinger til løftene.

Vi hedninger; eller ikke jøder; har ikke noe å skryte av. Det er av nåde vi er podet inn. De (Israel), trodde ikke, derfor ble de brutt av,(versene 19.20).
 

Det fantes ikke og finnes heller ikke idag noen kollektiv frelse

Israelitter kan podes inn igjen. Vær ydmyke, formaner Paulus de troende ikke-jødene, for når Gud ikke sparte de naturlige grenene men brøt dem av når de forkastet ham, kan han også behandle deg strengt om du ikke «holder fast ved hans godhet,»(vers 21.22). Når som helst kan Gud pode fysiske Israel inn igjen, «hvis de ikke holder fast ved sin vantro,»(vers 23). Når hedningene kunne hogges av «ville oliventrær» (ledes vekk fra hedensk tilbedelse og bli podet inn på Guds edle tre ved å tro på Messias), da kan selvfølgelig også de avhugde naturlige grenene (Israel) podes inn igjen, på «sitt eget oliventre,» hvis de vil ta imot Kristus, (vers 24).

Her kommer Paulus med en uhyre viktig konklusjon på sin utleggelse. «Forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde er kommet inn, (vers 25). Og slik skal hele Israel bli frelst,» (vers 26). Hva betyr «slik,» i denne sammenheng? Hvis jeg sier til deg; "Slik skal det skje," vet du at jeg henviser til noe som alt er sagt. Hvis du ikke vet hva jeg mener; svarer du; "hvordan." Jo, «slik.» Ordet viser til hva Paulus nettopp har forklart. Noen har her lest «Hele Israel skal bli frelst» og glemmer alt Paulus har undervist om i disse kapitlene. «Slik» viser til de foregående vers og betyr «på denne måten.»  Hvilken måte? Jo, Du hedning eller ikke-israelitt, blir podet inn og de naturilige israelittene som ble avhogd kan også bli podet inn igjen på sitt eget oliventre når de begynner å tro og slik blir hele virkelige Israel frelst. «For en del» eller «til en viss grad, » er Israel blitt forherdet. Som igjen betyr at noen israelitter valgte å akseptere Jesus som Messias, mens andre (de som tilhører den andre delen som ikke er med i betegnelsen «for en del,») ikke blir forherdet, men tok imot Jesus. Paulus erklærer seg å være i denne gruppen.

«Inntil hedningenes fylde er kommet inn, »(vers 25), betyr selvfølgelig ikke at når et gitt og forutbestemt antall ikke-jøder tror, vil plutselig alle fysiske israelitter automatisk oppleve en mental forandring og begynne å tro. Nei, de fysiske israelittene, som tror (noen av alle) og ikke-israelittene (hedningene) som også tar imot Messias og derfor «kommer inn» og forener seg med troende fysiske israelitter. Slik, på den måten, skal hele Israel bli frelst. «Hele Israel» kan ikke under noen omstendighet her tolkes å bety noe annet enn hva Paulus legger i ordet Israel, i hele denne argumentasjons-rekken. Hvis vi sier at Israel her betyr bare fysiske israelitter, glemmer vi at Paulus alt har definert sin bruk av ordet. «For ikke alle som stammer fra Israel er virkelige Israel,»(Rom. 8,6).

Gud skal «rydde bort ugudelighet fra Jakob.» Det betyr ikke at alle vantro israelitter vil begynne å tro, men at de som ikke vil tro vil bli ryddet bort fra Guds folk,(vers 26). Og pakten Han alltid har møtt sitt folk med, da som nå, er om de vil tro på Messias og la Gud ta bort deres synd,(vers 27). Israel er blitt evangeliets fiender; men resultatet er at «dere»(hedningene) fikk kallet i stedet,(vers 28). Gud vil aldri slutte å elske de gjenstridige som er etterkommere av fedrene. Han angrer ikke at han engang kalte dem, men frelse dem kan han ikke når de ikke tror;(vers 29).

«Dere var jo en gang ulydige mot Gud,» (da dere ikke trodde), men nå har dere fått miskunn,»(ved at dere tok imot Kristus), og dette tilbudet fikk dere «fordi de andre var ulydige,»(vers 30). Men de kan også i dag «få miskunn» ved å tro,(vers 31).

Ingen av oss kan ignorere de tre kapitlene vi hittil har gjennomgått i forrige, og denne utgaven av nyhetsbrevet. Og hvis dette budskapet vedrørende fysiske Israel, oppleves i konflikt med alle løftene til dette folket i Det gamle testamentet, er ikke løsningen å ignorere Paulus og satse på Det gamle testamentet. Ei heller er løsningen å ignorere løftene og bare bygge på Jesus, Paulus og Peters uttalelser. Vi påstår at det ikke er noen teologisk disharmoni mellom løftene og Det nye testamentets lære om folket Israel.
 
 

Det var vår opprinnelige hensikt å inkludere et studium av Det gamle testamentets løfter til Guds folk i dette nummeret av bladet Plasshensyn gjør det imidlertid umulig. Vi forsetter derfor med en del III i neste utgave. Men la oss her komme med noen viktige påstander eller observasjoner; som danner grunnlaget for fortsettelsen av artikkelen. Forbered deg gjerne ved å lese løftene, med disse tolkningsreglene som ramme.

1. Mange av Guds løfter til sitt folk, ble gitt på spesifikke betingelser.

2. Bibelsk tro kan aldri skilles fra troens lydighet.

3. Vi kan ikke si at Gud må ignorere betingelsene han knytter til sine løfter; for da gjør vi ham troløs om han oppfyller løftene. Betingelsene ble også gitt av en Gud som holder det han lover.

4. Vi må ha det klart for oss, når de ulike profetene skrev, både i nordrikets og sydrikets historie. Hvis en profeti om at de skulle få komme hjem til sitt eget land, ble gitt før eller under fangenskapet, er det rimelig å anta, at løftet gjelder situasjonen de er i på det tidspunktet løftet ble gitt. Om nordmenn som var i England eller USA under krigen, ble lovet at fienden skulle overvinnes og at de snart skulle få komme tilbake til fedrelandet igjen, ville løftene virket hule og meningsløse, hvis de gjaldt en tilbakevending ingen av dem ville få oppleve, siden det hadde å gjøre med en fremtidig landflyktighet aktuell for deres tipp, tipp, tipp, etc. oldebarn om mange tusen år. Alle løftene til Guds folk må plasseres i tid og historie.

5. Vi må også skille mellom løfter spesifikt gitt til sydriket Juda og nordriket Israel.

6. Det gamle testamentet gir mange løfter til Guds folk, som viser fram til den nye jord. Disse løftene må ikke løsrives fra sin sammenheng og tilskrives landet og folket i dag.

Vi tror Det gamle testamentet har løfter både for Juda etterkommere (jødene), og Israels etterkommere (ætten til de ti tapte stammene der de nå befinner seg). Vi kan derfor ikke følge de som ukritisk anvender alle løfter til Guds folk på dagens politiske nasjon Israel. En slik tolkning produserer en teologi som ikke samstemmer med resten av Guds Ord.