Bibelske kjennetegn
på Antikrist

Del 2 i en artikkelserie hvor vi skal belyse og etterprøve 50
Bibelske kjennetegn på antikrist.

 
Vi begynte i forrige nummer av MVV en artikkel serie hvor vi over tid skal belyse og etterprøve 50 Bibelske kjennetegn på systemet Guds Ord kaller antikrist. At Herren ønsker vi skal identifisere denne makten er åpenbart, siden den er beskrevet i detalj mange steder i Skriften.
 
 
 

Bibelgranskere fra mange kirkesamfunn og trosretninger er enige om at makten er omtalt under ulike symbolske navn i Joh. Åpenb. kapitlene 12.13.14.15.16.17.18.19 og 20. Noen av disse kapitlene har denne makten som hovedtema. Likeledes er det bred enighet om at flere kapitler i Daniels bok, gir en rekke kjennetegn på den samme makten. Videre er antikrist direkte eller indirekte nevnt i Ap.gj. 20:29.30. 2.Tess. 2:3-9. 1.Joh.2:18-22. 4:3. 2.Joh. vers 7. Med omtalte skriftsteder som utgangspunkt; sammen med et grundig studium av historien, kom mange forskere, inkludert flere av de store reformatorene, til den konklusjon at den eneste makten som passer med alle Bibelens kjennetegn er pavemakten. De utpekte ikke først dette kirkesamfunnet og prøvde deretter å finne noe som passet. De lot Guds Ord lage listen av kjennetegn og tok deretter for seg historien for å se hvilken makt som passer med absolutt alle kjennetegnene. 

Et lite utvalg av ikke ukjente menn som fra sine studier har tillatt seg å identifisere Den katolske kirke som Bibelens antikrist system, er Martin Luther, John Calvin, John Knox, Philipp Melanchthon og John Wesley. Vi kan også inkludere Sir Isaac Newton. Også Westminster trosbekjennelsen for den engelske kirke (senere den presbyterianske trosbekjennelse) inneholdt tidligere påstanden at paven i Rom var antikrist.

Ingen av omtalte menn hadde som vane å uttale seg ureflektert og tankeløst. Mange av dem var forskere, teologer og gudfryktige mennesker; som ikke formidlet ideer uten grundige studier. Det er derfor vi i MVV finner det berettiget å etterprøve deres drastiske påstander. I forrige utgave av nyhetsbrevet nevnte vi de 50 kjennetegnene, som alle må passe på pavemakten om reformatorenes konklusjon skal tas på alvor. 

At det er Guds Ord selv som gir oss beskrivelsene av denne makten er for alle å lese. Vær derfor svært nøye med ikke å legge det ansvaret på oss i MVV. Om det gjøres, foreligger en reell risiko for at alvoret knyttet til dette temaet reduseres, siden Gud fjernes som informasjonskilde. Vi skal kun sitere Guds Ord og deretter sjekke om reformatorenes tolkninger synes å stemme. 

Vi blir skuffet om noen av leserne velger å tolke vår analyse av reformatorenes argumentasjon, Bibelens informasjon og historiens dokumentasjon, å være våre egne personlige angrep på medlemmer av den katolske kirke. En slik holdning kan umulig karakteriseres som annet enn uredelig. Å påpeke at objektive feil og dokumenterbar uriktighet ligger til grunn for et sentralt vedtak i en organisasjon med mange hundre millioner medlemmer; gjør selvfølgelig ikke medlem Hansen i Brummunddal eller medlem Gonzales i Mexiko til kjeltringer. Slik tenkning ber vi om å få slippe å møte. Som det systematisk er formidlet i disse nyhets brevene, tror vi at Gud leder oppriktige mennesker i alle kirkesamfunn, og at han har tatt på seg ansvaret for at alle skal motta nok lys til å velge sannhet om de ønsker å følge Kristus. Vi kan alle være kanaler for sannheten, men vi kan ikke produsere den. 

Vi kommer nødvendigvis ikke til å behandle kjennetegnene i den rekkefølge de ble nevnt i innledningsartikkelen, men samtlige vil likevel bli analysert. 
 
 

Kjennetegn 1-3. 1. Makten dukket opp på historiens arena etter Roms fall i 538 e.Kr.

2. Den ble synlig etter at Romerriket ble delt i ti småriker. 3. Den var selv ikke en del av de ti nye rikene.

Vi velger å belyse disse tre kjennetegnene under ett, siden de griper godt i hverandre. Selv om antikristens ånd og mentalitet var synlig tidlig i menighetens historie, siden djevelen selv kan kalles kilden til alle antikrist aktiviteter (l.Joh.2:18 og 4:3), kommer det fram at makten skulle ha sin store utfoldelse gjennom en organisasjon eller et system etter aposteltiden, (2.Tess.2:3.4. Ap.gj. 20:29.)
 
 

I Dan. kap.2:7.8 blir profeten på symbolsk måte vist verdensrikene Babylon, Medo-Persia, Grekenland og Rom, som i framtiden ville styre den da kjente verden. I Dan. 2:41.42.7:7 og 7:24 både indikeres og informeres det om at det siste av disse verdensrikene, Romerriket, skulle deles i 10 mindre riker. Historien forteller at Roms tideling var fullført i år 489 e.Kr; bl.a. på grunn av at ulike folkestammer invaderte Italia og Rom. Tusen år før det skjedde hadde Gud informert profeten Daniel om denne tidelingen av det fjerde av de fire store verdensrikene. Det naturlige ville selvfølgelig vært om ennå et nytt verdensrike kom etter det fjerde, men når Gud sier det ikke skulle skje, kunne det heller ikke skje. Glem ikke at profetien vi omtaler var en del av jødenes gammel testamentlige skrifter. Oppfyllelsen fant sted lenge etter at Jesus var her - i nytestamentlig tid. 

Makten vi henviser til i disse artiklene, blir først omtalt i Dan.7:8. "Jeg gav nøye akt på (de ti) hornene (i vers 24 kalt konger; det vil si riker). Da fikk jeg se et annet lite horn som skjøt opp mellom dem," Dan.7:8. Deretter følger en rekke detaljerte beskrivelser av denne andre og nye makten. I Johannes Åpenbaring videreføres de detaljerte omtalene. 

Biskopene i Rom hadde gradvis tilegnet seg større og større makt. I år 533 utsendte Keiser Justinian en erklæring som simpelthen gjorde biskopen i Rom til alle andre biskopers overhode. Ordlyden i erklæringen var: "alle biskopers over hode og alle kjetteres duelige refser." 

Men romerbiskopen - paven, kunne ikke umiddelbart nyttiggjøre seg denne maktposisjonen. Grunnen var at tre av de 10 smårikene som ble synlige i forbindelse med romerrikets deling, hersket i ulike områder av Italia og hindret paven å utøve makten gitt av keiseren. Men da den siste av disse tre smårikene, østgoterne, ble slått og drevet bort fra Rom i året 538 e.Kr., kunne keiserens bestemmelse tre i kraft. Det gikk ikke lenge før pavene begynte å refse "kjettere" og opparbeide seg så stor makt at både konger og keisere måtte bøye seg for dem. 

Vi kommer ikke forbi at reformatorenes observasjoner stemmer godt med det som virkelig fant sted. Bibelens kjennetegn 1-3 er faktisk i harmoni med historiske fakta. 
 
 

Kjennetegn 4.

Tre av de ti rikene ble underkuet og nedkjempet for a gi makten plass. Det var ikke bare østgoterne som hindret Romerkirken å benytte makten gitt den av keiser Justinians. Også vandalene og herulene sto i veien som Roms motstandere. Alle disse tre folkeslagene bekjente seg til den arianske tro og var av den grunn klart kritiske til katolsk teologi. 

Kanskje det bør nevnes her at en enorm historieforfalskning har funnet sted med hensyn til hva disse tre smårikene sto for rent ideologisk. Husk at det var vinneren som skrev historien og mye av det Den katolske kirke har tilskrevet disse tre "fiendene" som sterkt mislikte kirkens teologi, stemmer ikke med virkeligheten. Vårt ord "vandalisme" kommer fra vandalene som var en av de tre. Påvirket av historiebøkene, ser vi for oss en vill og gal horde av ukultiverte gangstere eller hulemenn som ingen evne hadde til å vite hva som er rett og galt. Det er i dag mye informasjon tilgjengelig om alt det som ikke er tatt med i den populære framstillingen og om hva pavemakten ønsket at ettertiden skulle mene. 

Vet du hva vandalene "vandaliserte" da de kom til Rom? Jo, helgenbilder og statuer av avguder og døde mennesker som ble tilbedt i romerkirkens teologi. Det var ikke sans for kunstskatter de manglet, men sans for avguderi. Alle de tre rikene hadde en ariansk tro og lå i opposisjon til Roms lære om Jesu natur. Er det ikke merkelig at disse gale og ville udyrene hadde en klar forståelse av hvor for Den katolske kirkes teologi var ubibelsk hva helgentilbedelse angår og at de hadde sterke meninger om Jesu natur? Det første en av disse folkeslagene gjorde da de kom til den katolske Augustins hovedstad i Nord - Afrika, var å stenge alle bordellene og innføre lover som var samstemte med Guds bud. Passer det med den framstilling katolsk historie gir oss? Det finnes også solid dokumentasjon, skrevet da det skjedde, som viser at herulenes høvding på et tidspunkt var nordmannen Roduif. Det er jo litt tankevekkende at vi her "på berget" var med å styrte Romerriket! Men om dette emnet skal vi skrive mer senere. 

Herulene regjerte i Rom og fjernet ganske enkelt den unge keiser Romulus Augustus, og tok over herredømmet. Senere (i 489), invaderte østgoterne Italia (kongen deres var Theodoric), og 4 år senere (i 493) overtok de styringen i Rom. Selv om de arianske østgoterne innrømmet pavemakten mye religions- og tilbedelsesfrihet, satte de klare grenser for kirkens politiske og verdslige maktutfoldelse. Pavemakten kunne ennå ikke utfolde seg i samsvar med Justinians mandat. Etterhvert kom vandalene på banen (ledet av Gaiseric). De slo seg ned i Nord-Italia og var såpass sterkt arianske, at de slo hardt ned på katolsk helgen tilbedelse. Til slutt kom en hær fra Konstantinopel, ledet av general Belisarius, kirken til unnsetning og overvant vandalene. Det skjedde i 534. På det tidspunkt hadde ennå østgoteme godt fotfeste i landet I 20 år kjempet Belisarius mot dem, før de i mars måned i 538 ble slått og de tre rikene Bibelen sa skulle stå "makten" imot var ryddet av veien. 

Profetien i Daniels bok sa; "-tre av de første horn (de ti) ble rykket opp for å gi plass til det (makten), Dan. 7:8. Igjen må vi innrømme at historien stemmer med Bibelens forutsigelser og at reformatorene også denne gangen hadde rett. 
 
 

Kjennetegn 5.

Hadde i begynnelsen liten makt, men får etter hvert stor innflytelse.

Dan. 7:8 forteller at makten var liten da den først ble synlig. I vers 20 blir den senere omtalt som større å se til enn de andre. Pavemaktens enorme vekst og innflytelse oppfyller med rette Bibelens ord. Andre av kjennetegnene fra Guds Ord som vi skal se på senere, vil vise på hvilke områder og på hvilken måte denne veksten har kommet i stand, og hvor dan den er synlig. Ingen som følger litt med i samfunnsutviklingen, er uvitende om Den katolske kirkes kolossale vekst. Reformasjonen ga denne kirken et tilbakeslag da den var i sin storhetstid. Etter hvert som den økumeniske reverseringen av reformasjonen gjør sitt, blir katolsk teologisk dominans og den katolske profil nå stadig mer synlig i kristendommen. Dette gjelder også innen tradisjonell protestantisk teologi. 

Da Amerika ble et fristed fra både fattigdom og katolsk forfølgelse i Europa, ble det foreslått at denne kirken skulle være forbudt i "den nye verden." I dag har Den romersk katolske kirke et sted mellom 60-80 millioner medlemmer i USA. Den største protestantiske kirkealliansen, baptistene, teller ca 15 millioner medlemmer. Hva innflytelse angår, er vel paven på nåværende tidspunkt, klodens mest synlige og hørte ideologiske leder. Prosessen fra liten til stor er absolutt i samsvar med profetiene vi har henvist til. 
 
 

Kjennetegn 6.

Makten er annerledes enn de foregående fire politiske verdensrikene.

Bibelens ord er "han skal være annerledes enn de foregående," (Dan.7:24). At en religiøs-politisk makt må kalles annerledes enn de fire politiske maktene den etterfulgte, er for alle å vite. Men ikke nok med at profetien forteller om den uventede og merkelige tidelingen etter det fjerde verdensriket, vi får også vite at blant de ti skal det dukke opp en "annerledes" makt som etter hvert skal vokse seg stor og få mye innflytelse. Pavekirken har også hatt mer eller mindre innflytelse over alle land på jorden. Det gjør den også annerledes. Når Gud uttaler seg, stemmer alt hundre prosent. 

Bibeltekstene som omtaler dette kjennetegnet er; "Jeg gav nøye akt på hornene. Da fikk jeg se et annet lite horn som skjøt opp mellom dem og tre av de første horn ble rykket opp for å gi plass til det," Dan.7:8. 

"Og etter dem (de fire store rikene) skal det oppstå en annen konge, som skal være annerledes enn de foregående. Han skal underkue tre konger," Dan. 7:24. 
 
 

Kjennetegn 7.

Makten har en spesiell og identifiserbar by som ideologisk hovedkvarter.

Åp. 18:10 proklamerer en alvorlig advarsel over byen som den store frafallskirken har som sitt hovedsete. Symbolnavnet til denne byen i Bibelens endetidsprofetier er Babylon. I det siste verset i samme kap. (20), sies det at i denne byen ble det funnet blod av profeter og mange sanne kristne som ble myrdet der. Vi kommer senere tilbake til et spesielt bibelsk kjennetegn knyttet til alle martyrene som den omtalte makten tok av dage. 

Mange steder i Guds Ord er en kvinne brukt som symbol på en menighet. En jomfru er en menighet med ren og sann (ubesmittet) tro og lære. En horkvinne eller skjøge representerer en kirke med usann, ubibelsk og besmittet lære. I Åp. 17:9 sitter den falne skjøge-kirken på sju fjell, som videre gis en dobbelt betydning, slik at identifikasjonen skal bli ennå lettere. Reformatorene som mente at de kunne gjenkjenne pavemåkten som Bibelens antikrist, fant det utvilsomt både tankevekkende og slående, at Romerkirken identifiserer en by i sin offisielle navn. De fant det nok ikke mindre eiendommelig, at den eldre klassiske litteraturen simpelt hen kalte Rom kun for "byen med de sju fjell," og de opplevde parallellen med Åp. 17:9 overraskende. (Horace Carmen Saeculare 7. Virgil Aeneid VI, 782-84. Georgics II, 534-35. Martial Epigrarus IV, 64, 11.12. Cicero Letters to Atticus VI, 5. Propertius Elegies III, 11. etc.) 

Tiber elven deler Rom i to. Området på østsiden av elven er den eldste og historisk klassiske byen med de sju fjell. Hjemmets store leksikon bind 23, side 197 identifiserer de sju høydene som; Esquilinhøyden, Viminalhøyden, Quirinalhøyden, Kapitolhøyden, Palatinhøyden, Aventinhøyden og Monte Celio. Besøkende til Rom idag, vil se at noen av dalførene mellom høydene er noe fyllt opp gjennom århundrene, men åsene er godt synlige. Disse fjellene framsto nok langt større på tiden da Johannes skrev Åpenbaringsboken. 

Overnevnte observasjoner gjør at vi vanskelig kan anklage reformatorene for å ha anbefalt en identifikasjon av antikristmakten, som ikke passer med også dette Bibelske kjennetegnet. Hittil har vi altså sett på 7 av de 50 kjennetegnene og vi føler oss forpliktet til å gi Luther, Calvin, Knox, Melanchthon,Wesley og alle de andre som arbeider med å videreføre deres reformasjon, kredit for at påstandene hva de sju første kjennetegnene angår, samstemmer med den historiske virkeligheten. 

I neste utgave av MVV skal vi bruke en god del spalteplass på kjennetegnet; Kopierer dogmene til den gamle hedenske Babylonreligionen, (Åp. 14817:5 Ap. gj. 17:2.4.18:31)

JB



opp topp


Mens Vi Venter - Nr. 16 . 3. & 4. kvartal 1996
http://welcome.to/MensViVenter