Når de symbolske dyrene er representerte som rovdyr, har de gjerne makt, og er beskrevet slik, fordi de spiller en sentral rolle i forbindelse med Guds folk. Enten som forfølgende makt eller brukt av Gud for å bevare sin menighet. De må derfor kun ses i sammenheng med riker som får vesentlig betydning for Guds folk. Andre riker som måtte eksistere, omtales ikke. Jmf. Daniels bok 10:14, hvor engelen sier; "Jeg er nå kommet for å la deg få vite hva som skal hende ditt folk." I Åpenbaringsboken ser vi dette ennå tydeligere. For hvert kapittel som omhandler et dyr eller rike, fortelles det alltid om deres «behandling« av Guds menighet Hvem disse dyrene er, forklares i ulike tegn og symboler. 

Hvorfor Gud ikke identifiserer dem med kjente navn, kan i første om gang være vanskelig å forstå. Men da bør vi være oppmerksomme på at Guds store motstander, djevelen, snart ville forsøkt å endre sin planlegging og strategi, hvis hans agenda kunne gjenkjennes av alle. Gud har ikke gitt mer informasjon og lys over disse rikene, enn det var nødvendig for Guds folk til enhver tid å kjenne til. De som oppriktig ba om Den Hellige Ånds hjelp til å forstå profetiene, har alltid fått svar. Samtidig har djevelen selvfølgelig brukt sine« agenter til å bortforklare den informasjonen Gud åpenbarte. Dette er hovedgrunnen til at vi har så mange ulike tolkninger av profetiene. Men legg merke til at alle «gale» fortolkninger har noe felles. De vil alle bortforklare fakta som finnes og som oppfyller og bekrefter Guds profetier om disse rikene. Ved hjelp av historie forfalskning og løse fortolkninger som ikke er i harmoni med hele Skriften, vil de usynliggjøre hvem dyrene er. Vi ønsker derfor å inkludere alle de kjennetegn Gud gir når han be skriver dyrene. 

Vi oppmuntrer deg til selv å be om Den Helle Ånds veiledning før og når du leser denne artikkelen og sjekk ut for deg selv det vi har på pekt. Guds Ord er tilgjengelig for deg og det samme er verdenshistorien. Kanskje vil Gud gi deg ennå mere lys over emnene vi tar opp og gi deg en sikker plattform til med visdom å tolke de dramatiske politisk/religiøse hendelsene som ennå ligger foran oss. 

For å forstå symbolikken i Bibelens siste bok, må vi i lys av Det gamle testamentets profetier, forstå hvilke makter djevelen vil arbeide gjennom for å ødelegge Guds menighet fra Jesu himmelfart og til han kommer igjen. 
 

Dragen i Åp. 12.

Djevelen er selv det største dyret og er beskrevet på følgende måte i kap. 12. "En stor ildrød drage som hadde sju hoder og ti horn, og på sine hoder sju kroner." vers 3. "Den store drage - den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele verden,-" v. 9. 

Hans fremste må' er å knuse Guds menighet. Først måtte apostel menigheten gjennomgå, og for å overleve måtte den etter hvert flykte ut i ødemarken "hvor hun hadde et sted som er gjort i stand for henne av Gud," (vers 6). Videre beskyttet Gud sin sannhet ved at det i alle generasjoner fantes noen trofaste som bevarte den. Ja, helt ned til endetiden, finner vi de få trofaste. Til tross for alt hedenskapet som ble trukket inn i kristendommen, og middelalderens store forfølgelser mot de som ville følge Guds Ord framfor menneskelige tradisjoner, holdt de fast på Bibelens budskap, Guds bud og den tro Jesus og den første menighet eide. Dette er de samme som i endetiden ikke tar dyrets merke, men i stedet "holder fast ved Guds bud og Jesu tro," Åp. 14:12. 

I kap. 12 får vi vite at det er djevelen som står bak alle forsøk på å ødelegge Guds barn opp igjennom historien. Men ofte bruker han mennesker og makter til å gjennomføre sin plan ved å virke igjennom dem. I Åp. 12:4 får vi beskrivelsen av hans fremste mål, nemlig å ødelegge Jesus selv, ved at han sto bak drapene på alle guttebarna i Betlehem i et forsøk på å utrydde Guds Sønn, som ble født til en rest av den jødiske menighet, som Gud hadde bevart, slik at denne begivenheten kunne finne sted. 

I denne spesielle episoden, vet vi at Satan virket gjennom det romerske rike, som på denne tiden av historien hadde makten i verden. Siden romerriket på denne måten, påvirket Guds folk, er det også omtalt i Daniels profetier, (Dan.7:7), som det fjerde dyret og i Dan. 2:40 som jernriket som etterfulgte Babylon, Medo-Persia og Grekenland. At guttebarnet i Åp.12:5 er Jesus, kan vi se av Salmene 2:7-9. Dette er en profeti, som bekreftes av Paulus i Ap gj. 13:33 og i Hebr.1:5 og 5:5. En kvinne er i Bibelen ofte et symbol på en menighet. Gjennom ulike historiske aktører, fortsatte djevelen å forfølge Guds menighet Kap.12 er en kort oversikt over Satans angrep fra år 0 til enden. "Kvinnen" eller menigheten i Åp. kap 12, fikk ikke være i fred, og det er denne forfølgelsen som beskrives mer inngående i kapittel 13. 

I Åp. kap. 13 dukker et nytt dyr (en makt) opp og det står rett ut at det er dragen (djevelen), som gir dette nye dyret både "sin kraft og sin trone og stor makt" Dette dyret, la oss kalle det havdyret, for det stiger opp av havet, ligner sin oppdragsgiver og forgjenger. Det har ti hom og syv hoder. Dette kjennetegn har flere betydninger. Den bevingede slangen (dragen), hadde i gammel babylonsk tro 7 hoder, fordi den var konge over alle planetene, solen og månen. At den hadde 10 hom identifiserer den med dyret i Daniels bok, som vi skal komme tilbake til. Den gammelbabylonske djeveldyrkelsens fremste Gud var Baal. Baalprestenes overhoder holdt til i det gamle Babylon. Da perserne invaderte Babylon, rømte de først til Pergamon og en tid senere dro de til Rom. Noen få av dem kom seg også til Tibet, hvor gudekongen Dalai Lamas hjemland er. I Rom ble keiseren selv innviet til den øverste Baalprest. I boken "Faith of our Fathers," siteres den katolske kardinal Gibbon (1017) på s.106 "Inflitrasjonen fra Babylon ble så allment og velkjent, at Roma ble kalt "Det nye Babylon.". Et av kjennetegnene på Baalprestene var for øvrig, at de barberte hodet på toppen, slik at de kunne reflektere solguden. 

Keiseren arvet også tittelen etter Baalprestene; "Pontifex Maximus." Dette var keiser Konstantins offisielle tittel. Vi omtaler her keiseren som innførte kristendommen som statsreligion. Hvor mye han forsto av kristendommens prinsipper, indikeres av at han etter sin såkalte omvendelse, av strategiske hensyn tok livet av både sin kone, sin sønn og flere slektninger. 

Tronen som skulle gis videre til havdyret, var altså å finne i Rom, draken fra romerrikets maktsenter. Senere er det godt dokumentert, at posisjonen "Pontifex Maximus" (øversteprest for Baal) med tittel, myndighet og trone, ble overført til Paven i Rom av keiseren selv. At makten som blir beskre vet videre i kap. 13 er pavemakten, er ikke vanskelig å bekrefte. 

La oss se på noen av de detaljerte beskrivelsene av dette dyret eller riket 

*Det steg opp av havet, (13:1). Havet i Bibelen er et symbol på folkemasser, (folkehav). Dyret oppsto med andre ord midt i datidens sterkt befolkede orråder. 

*Det hadde ti hom og sju hoder, vers 1. (Disse symbolene kommer vi tilbake til ved vårt studium av kap. 17.) 

*Av utseende forøvrig så det ut som en leopard, men det hadde føtter som en ørn og munn som en løve, vers 2. fl 
 

Tolkningsnøkkelen.

For å forstå den symbolske beskrivelsen, må vi finne nøkkelen i Det gamle testamentet. I Daniels bok er det samme riket omtalt. Profeten Daniel får se rikene som skal oppstå fra hans egen tid, til endens siste tid. I fire forskjellige profetier som utfyller, utdyper og forklarer hverandre, møter vi følgende hoved trekk: 

• Det store riket Babylon; hode av gull i Dan. 2. Løven i Dan. 7. 
• Medopersia: Brystet av sølv i Dan. 2. Bjørnen i Dan. 7 
• Grekenland: Hoftene av bronse i Dan. 2. Leoparden i Dan. 7. 
• Det mektige Romerriket: Ben av jern i Dan. 2. Et ubeskrivelig sterkt dyr i Dan. 7.
• Profetien sier videre at Romerriket skal deles i ti småriker. Ti tær i Dan. 2. Ti hom i Dan. 7. 
• En ny liten makt (det lille horn), vokser ut fra det delte Rom. Består til Jesu gjenkomst. 

Til slutt i profetien beskrives Jesu gjenkomst og opprettelsen av et evig rike, som erstatter og fullstendig knuser alle tidligere riker. 

Disse rikers ideologi ble videreført gjennom det lille hornet som fortsetter til endetiden. På samme måte som Jesus sier; "Guds rike er inni dere," bærer denne makten "inni seg" vesentlige elementer og særtrekk av de andre fire rikene. 

At Den romersk katolske kirke vokste ut av det politiske romerrikets ruiner, er noe alle vet. Dyret som oppstår og får sin makt, trone og kraft fra djevelen gjennom Romerriket har altså i seg kjennetegn fra alle de foregående dyr/riker. Dette er emne for en hel artikkel i seg selv, men la oss se på noen av dem. 

Babylonsk innflytelse

At det ligner Babylon får vi bekreftet av at det senere i Åp.boken blir kalt Babylon. At den babylonske religion går igjen i denne maktens dogmer, tro og lære, har vi dokumentert i mange artikler i MVV; og vi skal samle disse observasjonene i neste utgave av bladet, i fortsettelsen av artikkelen "50 Bibelske kjennetegn på antikrist" Derfor hopper vi over dokumentasjonen på parallellene mellom dem i denne artikkelen. Men hva med Medo-Persia? Finnes det en sterk innflytelse fra dette riket i romerkirken? 

Persisk innflytelse

Zoroaster og Midira-dyrkelsen sto sterkt i det Persiske riket og ble videreført til Romerriket av romerske soldater. Bl.a. har vi fått gudenavnene til ukedagene fra dem. Men kanskje det mest interessante er at vi herfra også har fått solens dag, søndag og julaften (Mithra hadde fødselsdag 25 des.) Det er også historisk dokumenterbart at Medo-Persia var det første riket i historien som skapte grunnlag for en statsreligion, ikke rart at det er føttene som ligner en bjøm. 

Gresk innflytelse

Med leopardskinn har det nye riket ikledd seg den greske filosofi, slik som dualismen (kropp og sjel kan adskilles), læren om sjelens udødelighet og den ubibelske læren om arvesynd, (som egentlig også inkluderer arvet syndeskyld). Kirkefedrene Clemens og Origenes var grunnleggere av den kristne filosofien. De forente den greske kulturen og den kristne kirken, gjennom en overbygning av alexandrinsk filosofi. "På denne måten smeltet den kristne religion sammen med den åndelige arven fra Hellas^" (Aschehougs Verdenshistorie B3). Augustin var også ansvarlig for mye av denne utviklingen. 
 
 

Makten blir tilbedt.

I Åp. 13:4.5, indikeres det at før Jesus kommer igjen, skal et flertall av jordens befolkning både følge og tilbe denne religiøse og politiske makten. Tilbedelses-aspektet gjør det klart at denne makten ikke bare er politisk, som de foregående rikene, men faktisk er et religiøst kirkesamfunn. Det er vel også derfor makten kalles "annerledes" enn de andre i Dan. 7:24. At "all jorden" (Åp. 13:3) ligger for maktens føtter, sier noe om den enorme veksten denne kirke- makten får i endetiden. Paulus benytter ganske sterke ord, når han i 2.Tess. 2:3-9 beskriver denne makten, som selvfølgelig hadde sin stor hetstid i framtiden hva denne apostelen angikk. Han skriver om et gigantisk frafall ledet av en religiøs ideolog som "opphøyer seg over alt som blir kalt Gud - så han setter seg i Guds tempel og utgir seg selv for å være Gud." At Romerkirken framstår som den eneste makten som kan ikle seg disse kjennetegnene, er ikke vanskelig å oppdage. Men la oss sammenligne påstandene Paulus gir oss, med hva pavekirken selv sier. 
 

Katolske uttalelser om paven.

«Alle navn som i Bibelen er brukt om Kristus, de samme navn er gitt til paven. Derved bekreftes det at han står over kirken.» (Bellemine, on Authority and Councils, sitert av Breckenridge i "Hughes-Breckenridge debate," side 58.) 

"Paven forlanger fullstendig underkastelse og lydighet, - som til Gud selv," Great Encyclical Letters, side 193. 

"Vi (Den katolske kirke) besitter her på jorden Gud den allmektiges autoritet, "samme side 304. 

"Å kysse pavens fot - er et tegn på ærbødighet som forventes av alle trofaste overfor Jesu Kristi stedfortreder," Cath. Encyclop. XII side 270. (Denne skikken var alt etablert i det 8. år hundre.) 

"Paven kaller seg selv Guds viseregent, de levende og dødes dommer." Catholicism Against Itsdf, vol. I, side 277. (O.C. Lambert) 

«Du er hyrden, du er legen, du er lederen, du er husbonden - du er en annen Gud på jorden (History of the Counsils, Labbe og Gossarts. Bind 14, colonne 109) 

«Vår Herre Gud Paven» Extragavantes fra Antweipen, spalte 153, Extragavantes i Paris, spalte 140. 

Åp. 15:5 sier at denne makten taler store og bespottende ord (det samme sies om det lille horn i Daniels bok). Bibelsk blasfemi er beskrevet i Mark. 2:1-l2 og Luk. 5:18.26 som det å gi seg selv ut for å være Gud og på vegne av Gud tilgi andre. Vi lar igjen "dyret" selv komme til ordet: 

Pave Leo XIII sa om seg selv: «Vi okkuperer vår plass på jorden på vegne av Gud den allmektige. (Catholicism Aginst Itseif, vol. i Lambert) 

Under pave Gregory VIII's navn blir det hevdet at: 

«Den romeske pave er den eneste i universet som er rettferdig.» 

«At han ikke kan dømmes av noen..»

«Derfor er paven kronet med en tredelt krone - som konge over himmelen, jorden og skjærsildeen» (Proinpta Bibliotheca, Feraris, bind VI, 5 26.) 

Det følgende er et sitat fra paven i en artikkel om tilgivelse av synder, klippet fra Los Angeles Times (12/ 94): «Som et motargument mot en tro som deles av protestanter og et voksende antall katolikker uttaler pave Johannes Paul II på tirsdag, at han «erklærer ugyldig den vanlige og populære idé, at man kan motta tilgivelse direkte fra Gud. Videre anbefalte han katolikker å bekjenne sine synder oftere til sine prester.»
 

Spesifisert storhetstid etterfulgt av et dødelig sår.

Kap. 13:3 og 5 røper at denne makten mottar et banesår, men blir rehabilitert igjen. Videre får vi vite at det skal få oppleve en storhetstid på 42 mnd, før det settes tilbake av "det dødelige såret" (Dette er det samme tidsrommet nevnt for det lille horn i Daniel 8,25, som igjen viser at samme makt er omtalt). Når ble riket overført fra romerriket til romerkirken? Alle er enige i at det skjedde på 500-tallet en gang. Når det vestlige romerriket var styrtet i året 451 e.Kr. var praktisk talt alle hindringer fjernet (Catholicism against itself Lamerts.16). Men så kom det en invasjon av arianske horder fra nord og innførte en kristendom uten pave og med religionsfrihet i Italia. Paven måtte vente med å utøve sin makt og kraft, som den var gitt av romerriket. Daniel sier at det skulle skje etter at tre riker ble rykket bort. Det skjedde i 538. 42 mnd. = 1260 dager = 1260 profetiske år. Etter denne tid skulle det bli såret så hardt, at det ville bruke lang rekonvaleseringstid for å reise seg igjen. Nøyaktig 1260 år etter 538, i 1798 ble paven kidnappet av Napoleons menn og døde året etter. Pavedømmet mistet Vatikanstaten og fikk et kraftig slag av det landet som var et av deres sterkeste allierte etter reformasjonen. Alle kirkens oppsamlede rikdom ble systematisk beslaglagt i land etter land. Reformasjonen hadde påført kirken mange nederlag, men nå besørget revolusjons bevegelser, sosialisme og kommunisme resten. 

Vatikanriket, selve tronen mistet de, og fikk den ikke igjen før Mussolini gav den tilbake i 11. februar l929 sammen med 29 mill. dollar samt alle diplomatiske rettigheter som verdens religiøse leder. 
 

Del fører krig mot de Hellige.

Dette kjennetegnet fra Åp. 13:7 er i full harmoni med den historiske virkeligheten. «Den romersk katolske inkvisisjonen, var i sin tid en av de mest fryktelige tyranniske institusjon som noen gang er oppfunnet av mennesker. Fra omkring 1200, sendte pave Innocent sine inkvisitorer til Valdenserne og andre sekter som adskilte seg fra kirken, og fortsatte til 1808. I dens spor, ble ethvert protestantisk tilløp fullstendig knust i f.eks. Spania. Det endelige tall i Spania, var 31.912 mennesker som ble brent levende og 291.450 puttet i fengsel. I de 18 år Den dominikanske munk Thomas av Torquemada ledet inkvisisjonen ble 10.220 mennesker brent og 97.322 straffet med tap av eiendom eller fengsel. Selv om hoveddelen av ofrene var innbyggere i Spania, var det også ofre fra andre land.» (Foxe's; Christian martyrs of the world) 

Den katolske kirke innrømmer selv at de brente 30.000 mennesker på 150 år (The Inquisition, Vaeadard, 199; Catholic Encyclopedia, xv, 675,676)

Pave Innocent VIII sa om Valdenserne (etterkommere av den sanne menighet i Rom som måtte flykte); «denne onde og avskyelige sekt av baktalere skal hvis de nekter å avsverge sin tro, knuses som giftslanger.» (Tekst fra en pavelig bulle utstedt i 1487). 

«Våger du å forsvare grusomhetene begått av pave Innocent III, som ga ordre til korstog mot albigenserne og uten nåde forlangte at de skulle drepes?

- Ja, vi forsvarer hans politikk, for lovene han vedtok var aldeles ikke ekstreme, sammenlignet med den strenge romeske lov, eller med den praksis som var i Franrike og Tyskland.» (Question Box, 194-95)

«Det var mange falske jødiske omvendelser (morones) av redsel for inkvisisjonen.»(Fra Informasjon om avstraffelse av kjettere i middelalderen fra katolske kilder: Catholosism..side 223) 

«Navnet Inkvisisjon ble etter hvert endret til Det hellige kontor og finnes ennå. Dens oppgave er kompetent etterforskning av spesielt kjetteri. Avstraffelse er fortsatt en guddommelig rett som innehas av dette kontor". (History of the Catholic Church by Brother Gustavus 115,116).

Noen kilder hevder at i hele middelalderen ble 100-150 millioner kjettere slaktet ned, inklusiv korstogene og inkvisisjonen. W.H. Lecky skriver i "History of the rise and influence of rationalism in Europe" Vol.2 s.32: «At romerkirken har spilt mer uskyldig blod enn noen annen institusjon som noen gang har eksistert blant menneskeheten, vil ikke bli satt spørsmåls tegn til av noen protestant som har kompetent og solid kunnskap om historien.. Det er umulig å få en fullstendig forståelse av mengden av hennes ofre og det er ganske sikkert at ingen i sin villeste fantasi kan på en adekvat måte beskrive deres lidelser.

I vers 7, blir vi introdusert til ennå et dyr (rike). De neste versene viser at denne makten vil ære dyret vi har identifisert som romerkirken. Det blir gjort ved å etterligne dens kraft, makt og trone. Måten det gjøres på, er å etablere en etterligning av det første dyr. Dette skal vi utdype i neste nummer av MVV. 

Men la oss gå tilbake til "havdyret" Siden det er lett å se at havdyret er det samme riket som det lille horn i Daniels bok, får vi ennå et viktig kjennetegn å forholde oss til: 

Det skal tenke på å forandre Hellige tider og lov. Hva sier de selv? «Paven har makt til å endre tider, å endre lover og avskaffe alle ting, selv Kristi bud.» (Decretal, de Translatic Episcop). 

Spørsmål: Har du noen annenmåte, hvor du kan bevise, at den romersk katolske kirke har makt til å innstifte høytider? (Hellig Tid)

Svar: Hvis den ikke hadde en slik makt, kunne den ikke ha gjort det, som alle våre dagers kristne er enige i - den kunne ikke ha satt helligholdelsen av søndagen, den første dag i uken, i steden for helligholdelsen av lørdagen, den syvende dag i uken - en forandring som ikke har noe grunnlag i Bibelen. (A Doctrinal CatecIiism, av Stephen Keenan, s. 174). 
 

Kap. 17 finner vi pånytt dyret beskrevet, men denne gangen som en skjøge. Hvorfor er dette det samme riket? Her er den religiøse siden av dyret nærmere beskrevet. At det er samme dyret forstår vi utifra beskrivelsen: Hun er drukken av de helliges blod (v.6), Tronen kvinnen sitter på har 7 fjell. De syv høyder eller fjell i Roma er kjent i hele verden, (se artikkelen "50 kjennetegn"). 

Men kvinnen sitter ikke bare lokalisert der, hun favner hele verden: 

«Hun troner over menneske-masser av folk, skarer av alle nasjoner og språk. (17:1 og 15). Dette finner vi også i Åp. 13,7 Kan de beskrive seg selv iforhold til dette kjennetegn? 

«Hvordan kan en åndelig leder forlange tilbedelse av mange hundre millioner mennesker. En religiøs familie som representerer hver rase, hudfarge, språk og politisk farge.. og har eksistert ned igjennom århundrene? Hva er det med denne mannen som forårsaker at menneskene omtaler ham i hundrevis av språk som Hellige Far? (katolsk annonse fra Religious Infomation Bureau av origanisasjonen Knights of Columbus) 

I 17 kap. får vi flere kjennetegn som vi skal komme tilbake til. 

Ingen annen enn pavemakten passer alle disse beskrivelser. Pavemakten er dyret fra havet, det lille horn i Daniels bok, skjøgen og Babylon. 

Når pavemakten, etter sine 1260 år, selv ble ført i fangenskap ved å motta det dødelige såret, skal to nye store riker oppstå. De må oppstå som to av de ti tær i Daniels 2. kapittel. Det ene dyret får makt umiddelbart, det andre dyret oppstår samtidig, men får ikke stor makt før etter at det første dyrs dødssår er legd.(Åp. 13:12- 14). Begge disse profeterte ideologiske rikene, får en innflytelse og en kraft som har preget vår verden helt fram til i dag. 

I Åp. 11 er ett av dem omtalt. Det er det første av de to nevnte dyrene som får makt etter Romerkirkens dødssår.Det andre dyret får makt etter at dødssåret er leget.
 

Tidspunktet når avgrunnsdyret oppstår:

Johannes blir bedt om å måle templet, alteret og de som tilber der. Templet i Jerusalem finnes ikke mer. Dette er helt klart et budskap i tegn og symboler. Templet er hvor Gud møter sitt folk og stedet der de tilber. Nå får vi en spennende parallell til Esekiels bok kap. 8 og 9. Dette er en domshandling over Guds folk. Esekiel blir vist frafallet og avgudsdyrkelsen som er blitt en del av gudstjenesten. Prestene og de som leder an i tilbedelsen har dratt hedenskapet inn i tilbedelsen. Men det er noen få som er fortvilet over det som skjer, og det blir sagt til Esekiel; "Sett et tegne i pannen på de menn som sukker og jamrer over alle de motbydelige ting som skjer." Dette finner sted blant de som bekjenner seg til å tilbe Gud. 

Tilbake i Åp. 11, ser vi at dette også beskriver en domshandling over de som kaller seg kristne, men er troløse. Og her igjen dukker de 42 måndene opp som vi har omtalt tidligere og i neste vers (3), gis også den samme tidsperioden i dager eller profetiske år, nemlig 1260 år. 

Forklaringen som gis er enkel og i full harmoni med resten av Bibelen. Informasjonen profeten får, er at den hellige by, Sion, som igjen er et bilde på at Guds folk (alle som er podet på Guds vintre), skal trampes ned i 42 mnd eller 1260 profetiske år. I den parallelle profetien i Åp. 13:10, blir Guds folk bedt om å ha tålmodighet og tro mens de venter på at de 1260 årene skal slutte. Som vi har sett, er dette tidsperioden fra 538 til 1798 da pavemakten forfulgte og myrdet de som ikke ville akseptere kirkens hedenske dogmer. Gud tok vare på sine og bevarte sannheten helt til reformasjonens lys tok oss ut av den mørke middelalderens katolske mørke. 

I denne vanskelige tiden, står det i vers 3 og 4, vil Gud ha to vitner. Ingen mennesker kan leve i 1260 år, så her er det ikke tale om to personer som vitner, men igjen er det billedspråk som benyttes. I denne periode skulle disse være Guds viktigste vitner, men de skulle være kledd i sørgetøy av sekk, vers 3. 

Hvem er disse vitner? Det blir viktig å vite for å kunne forklare hvem dyret er som tar livet av dem. 

Forklaringen kommer i neste vers: «Dette er de to oljetrær som star foran jordens Herre.» «Lysestaker er bærere av det Guddommelige lys,» sier Gilbrandt i Studiebibelen bind 6. Vi må til Sak. 4:3 for å se symbolikken. Den Hellige Ånd, symbolisert ved olje, gir lyset liv slik at det blir levende. Hvor finner vi det Guddommelige lys i mørket, som gis liv av Den Hellige Ånd? I Bibelen. Guds Ord er dette lyset. Det gamle og Det nye testamentet er de to vitner. (Testamente har forøvrig den samme mening som ordet vitne). Profetordet, skriften som nå var samlet og komplett, ga lys til menneskene. Det var nettopp vitnenes funksjon. De skulle profetere og bære fram Guds budskap og framtidsprofetier. 

Men var Bibelen kledd i sørgetøy? Ja, i denne tiden var ikke Bibelen en opphøyd bok som var tilgjengelig og aktet av frafallskirken. Nei, den var gjemt i klosterkjellere og skrevet på et språk folk ikke forsto. I mange århundrer var den forbudt, av den samme makten som påsto å være Guds stedfortreder på jord. Selv om det var forbud mot både å eie og lese den, ble den gjemt, skrevet av og levert videre i all hemmelighet av mennesker som var forfulgt og sto i fare for å miste sine liv. Som vi beskrev under det 3 segl (se Mvv nr 15), så var det hunger på Guds ord i denne tiden og det var dyrt å få tak i Guds Ord. Men "oljen og vinen" var ikke skadet, leste vi, og gjorde sin gjerning selv i de største trengsler. 

Profetien her er en parallell til den sorte hesten i Apen.kap.6.

La oss igjen lese hva kirkens egne representanter skriver: «Selv om mange katolske skribenter og talere bittert benekter det, så har vi mange sitater som beviser påstanden at katolikker har hatt forbud mot å lese Bibelen. Ingen kan benekte at Bibelen var totalforbudt i rundt 400 år». (Trials og Translator 21,22,34) 

Som beskrevet i Åp. 11:4 skulle Åndens olje holde livets lys ved like. Det sies også at en makt blir gitt disse vitnene. Igjen møter vi symboler si den det blir sagt til Johannes; «Jeg vil kunngjøre det i tegn,» Åp.1,1 

Hvilken makt gis vitnene?

-ild går ut av munnen og fortærer.
-De kan drepe slik vitnene vil bli forsøkt drept.
- De kan lukke himmelen så det ikke kommer regn. 
- De kan gjøre vann til blod. 
- De kan slå jorden med alle slags plager så ofte de vil. 
- Makt til å lukke himmelen så det ikke kommer regn. 

Regn er symbolet på Guds velsignelser. Gud vil til slutt trekke sine velsignelser vekk fra de som vanærer Hans ord. Det gjelder alle de land som fikk lyset fra den første menighet, men fornekter Gud. Det gjelder også de som kaller seg kristne, men faller fra og tilber "avguder" dvs. fremmed lære i kirken. Når Guds velsignelse uteblir, får djevelen fritt rom. Alle disse land og riker overlates til sin egen skjebne slik de selv har ønsket 

- Vann til blod. Vannet blir udrikkelig. Vannet dør og kan ikke brukes til den tiltrengte funksjon, nemlig renselse (vask, frelse) og til å slukke tørsten. 

- Slå jorden med alle slags plager.

Dette har slående likhet med den gjerning Moses og Elias gjorde, derfor er disse vitnene blitt sammenlignet med dem. 

Moses og Elias er de billedlige eksempler på det symbolske som her skjer. Skulle dette vært virkelige personer ville Jesu budskap ikke være i harmoni med budskapet han gir i f.eks. Lukas 9,54, der apostelen Johannes foreslår å sende bokstavelig ild ned på byen som ikke tok imot Kristus, men Jesus svarer; «dere vet ikke hva ånd dere er av...». Likevel sier Jesus senere at ild er han kommet for å kaste ned på jorden. Det er nok heller denne ild som menes og som også er beskrevet i Det gamle testamentets språkbruk. «Herrens Herlighet er som en fortærende ild.» og «Herrens røst sprer flammende ild» (Sal. 29:7), «Israels lys skal bli til en ild, og dets Hellige til en lue. Den skal fortære Hans tom og tistel» Jes.10:17). I sistnevnte skriftsted, er det snakk om Assurs konge. For slik han behandlet Israels barn, slik skulle de selv bli skadet Ved bortførelse og utryddelse. Eller som i Jes. 30:27; «Se Herrens navn kommer fra det fjerne. Brennende er hans vrede...og Hans tunge er som fortærende ild.» «Herren har sin ild i Sion, sin ovn i Jerusalem.» Jes. 31:9). «Mitt ord er det ikke som en ild?» (Jer. 23:29.) Denne ild fortærer de ugudelige, og etterlater dem til sist i den samme grav de ville gi andre. 

Dette er en parallellprofeti til den gule hest i det 4 segl som inntrer på arenaen og gir bl.a. den største og mest omtalte pest verden har sett. Kriger blusser opp og det blir hungersnød både bokstavelig og åndelig talt. Der Guds velsignelse uteblir kommer bokstavelig og åndelig frafall og plager fordi der Satan slipper til, der drives Guds Ånd bort. 
 
 

I årene 1318-1325 drev den katolske biskop og inkvisitor Jacques Fourniers, en fullstendig utryddelse av det siste Katharsamfunn i byen Montallou i Syd-Frankrike. Dette «kjetteri» ble fullstendig radert fra fransk område etter at de ble utryddet for godt i denne landsbyen. At disse kjettere var kristne er det ingen tvil om. De erklærte seg for å være sanne og gode kristne, men de mente også at den katolske kirke hadde forrådt apostlenes egentlige lære. Alle manuskripter om vitneforklaringer samlet av den samme nevnte biskop som senere ble pave, finnes i dag i Vatikanbiblioteket i tre tykke bind, sist trykket i Toulouse i 1965.

Like etter disse hendelser brøt svartedøden ut i de samme områder. 
 
 

Etter de 1260 år dukker så dyret fra avgrunnen opp på arenaen. Paven blir tatt til fange og drept åndelig talt med det samme sverd han selv har drept med. Altså ca. 1798. 

Både dette dyr og det andre store dyr i Åp. Kap. 13, skal vi omtale og beskrive i neste nummer av "Mens vi venter". Hvordan disse dyr har og vil ødelegge Guds folk er oppfylt og skal ytterligere oppfylles til minste detalj.