1. Mange av Guds løfter til sitt folk ble gitt på spesifikke betingelser. Disse betingelsene er i seg selv løfter. Hvis Herren hadde oppfylt løftene gitt på betingelser uten at disse vilkårene ble møtt, ville han vært troløs. Vi føler oss forpliktet til å påstå, at kristne som setter løftene over betingelsene i stedet for å likestille deres validitet, risikerer å feiltolke Guds Ord.

2. Bibelsk tro kan aldri skilles fra troens lydighet, som igjen selvfølgelig aldri har vært eller er det samme som "lovgjerning." Israels folks tro på Gud kunne bare måles og dokumenteres i deres lydighet. Ulydighet var det samme som troløshet og paktsbrudd. Lydighet betød derfor tro og paktsoppfyllelse. Guds løfter var alltid der og tilbød en sinn og hjerte endring, slik at lydighet var mulig. Derfor er alle Guds forventninger og "krav" knyttet til løfter om mirakuløs endring. Ekte tro tar imot disse løftene. Troløsheten ignorerer dem og påstår at alt er i orden med Gud uten omtalte mirakuløse endring. Frelsende tro betyr derfor tro på at vi kan frelses fra et liv i synd og betyr ikke tro på frelse uten å være frelst fra et liv i synd til et rettferdig liv. At dette naturlig nok også er Det nye testamentets definisjon av frelse, gjennomsyrer Bibelen. (Eksempler er Matt. 7:21.24.26. Lukas 13:27. Jakob 2:14.17.20.24.26.)

3.1 noen perioder av Guds folks gammeltestamentlige tid, ble navnet Israel benyttet for å beskrive alle de tolv stammene. I andre perioder hen viste uttrykket bare til etterkommere av de 10 stammene i nordriket. Ofte gjorde profetene et klart skille mel lom nordriket Israel og sydriket Juda (jødene). Spesielle profetier gitt til Juda må ikke automatisk tilegnes Israel eller visa versa.

4. Løftene til Guds folk i Det gamle testamentet, må plasseres og tolkes i tid og historie. Noen løfter er tydeligvis vedvarende og tidløse og vil alltid oppfylles når vilkårene møtes.
 

Frelsestilbudet gitt alle.

Når Paulus i Rom.10:12 bekjentgjør at det ingen forskjell er på jøde og hedning hva frelse angår, er ikke dette en ny idé i Bibelen. Det var alltid slik. Frelsen var for alle, men Israel skulle være Guds evangelister som gjorde frelsen kjent for resten av verden. Hvordan skulle de gjøre den kjent? Ved å synliggjøre Israels Gud. På hvilken måte? Ved å lyde alle Herrens lover og bud, slik at han kunne velsigne dem. For ved å vise troens lydighet, kunne han gi dem en hellig karakter (3.Mos. 19:2), heve dem over alle andre nasjoner (5.Mos.18:1.13), gi dem rikdom og velstand (5.Mos.30:9), helse og sunnhet (2.Mos. 15:26), eksepsjonell intelligens (5.Mos.4:6), gjøre dem til dyktige jordbrukere (5.Mos.7:13), utvikle hos dem evne til kunst og til å produsere avanserte metaller (5.Mos. 4:6-8). etc. De skulle rett og slett være Guds P.R kampanje eller utstillingsvindu mot verden. Det er selvfølgelig også derfor en kristen som definerer "tro alene" å bety "uten troens lydighet," ofte vil framstå som en dårlig ambassadør for Guds rike.

Fra Herrens ståsted, var den eneste hensikten med alle disse velsignelsene, å synliggjøre seg selv, slik at hele verden kunne bli tiltrukket av Gud, gjennom hans folk, (5.Mos.4:7).

Gjennom Jesaja sa Gud: 'jeg bød meg fram for dem som ikke var kalt ved mitt navn: Se, her er jeg, her er jeg! (Jes. 65:1 - også sitert av Paulus i Rom. 10:20.) Jesus selv gjengir denne forståelsen når han i Joh. 10:16 sier; "Jeg har også andre får som ikke hører til i denne kveen. Også dem skal jeg lede, og de skal høre min røst. Og det skal bli én hjord og én hyrde.
 

Frelsesveien alltid den samme.

Det er av stor betydning at vi både forstår og aksepterer Guds overord nede frelsesplan. Veien til denne frelsen er den samme for alle - til en hver tid. Kristus opprettet ikke en ny religion ved å avslutte en annen. Han oppfylte Det gamle testamentets profetier og ble det sentrale midtpunkt både for tiden før og etter seg selv.

Sann Bibelsk kristendom er Jødedom pluss troen på Messias minus seremonilovene som pekte fram til Ham.

Før Kristus kom måtte hans folk i tro se fram til det sanne offerlammet og i lydighet tilbe, angre sin synd, be om tilgivelse og motta Guds lovs prinsipper i hjerte og sinn ved Åndens hjelp. Ofret dyreblod har aldri tatt bort en eneste liten synd så lenge denne kloden har eksistert, (Heb. 10:4.) Ofringene var kun et middel eller et rollespill, som skulle få dem til å fatte at synd (altså ulydighet og lovbrudd) er så grusom og farlig at konsekvensen alltid er døden. Folket måtte i tro se fram til han som skulle komme å bli deres substitutt når syndestraffen skal eksekveres. De måtte ta imot frifinnelsen siden en annen skulle dø i deres sted (som offerdyret gjorde), bli tilgitt, renset og ved Åndens hjelp og utvikle en endret karakter som misliker synd. Uten denne forståelsen var ofringene meningsløse. Uten et endret liv var ofringene motbydelige for Gud, (Mal 1:10). Han hatet denne seremonien, hvis folket ikke gjennom ofringene fattet at synden måtte bort fra deres liv, (Jes. 1:11-16).

Når Paulus skriver til Timoteus; "Helt fra barndommen av kjenner du De hellige Skrifter; som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kustus," hva henviste han da til? Til Det gamle testamentets skrifter! Det nye testamentet var jo ikke skrevet ennå. Budskapet som leder til troen på Jesus Kristus, Messias, finnes i hver bok i Det gamle testamentet, i tempeltjenestens innhold og i profetiene.
 

Og på samme måte som de måtte se fram til det virkelige offeret, må vi i dag se tilbake på offerlammet og tilbe, angre, motta tilgivelse og bli endret i karakter og sinn av den samme Ånd. Det er ikke ett "vin tre" for jødene med egne regler og frelsesbetingelser og et annet for alle andre. Det er bare en Kristus. En jøde som ikke tror på Herren som Messias, Guds Sønn og Frelser fra synd, kan ikke bli frelst.  Det er heller ikke slik at jødene måtte være lydige, men hedningene (vi) slipper å lyde så lenge vi tror. Sann frelsende tro kan bare vises ved lydighet, da som nå. Det går ikke an å ha en frelst "sjel" mens handling, atferd og liv boltrer seg i bevisst og valgt synd uten tro på og mottakelse av kraft til seier og et gudfryktig liv.

Jødiske Haridim og jødiske nybyggere i heftig uenighet, sommeren 1996. Skal Messias komme før eller etter tempelets gjenoppbyggelse, er temaet i diskusjonen.

Profetier til både Israel og Juda.

Etter Salomos død, ble riket delt og Jeroboam ble konge over 10 av de 12 stammene. Delingen beskyttet for en tid Juda (sydriket) fra Israels (nordrikets) avgudsdyrkelse. (Hos. kap. 4.) Til tross for profetens advarsel; omvendte ikke nordriket seg og ble derfor sendt i fangenskap. Hvis Juda (jødene) hadde lært av Israel (nordrikets) skjebne, kunne de ha unngått selv å bli ført i fangenskap. Gang på gang ble de av sine profeter fortalt at ulydighet (mangel på tro) ville lede til bortførelse, (5. Mos. 4:9. 8:19.28:1.2.14.18. Jer. 18:7-1~ 26:2- 6.)

De ble fortalt av Gud at de skulle miste sin styrke som nasjon og til slutt føres i fangenskap, (5:Mos. 28:15-68. 2.Kor. 36:16-17. Gud ønsket at Israels erfaring skulle advare Juda. (Hos. 1:7. 4:1~17. 11:12. Jer. 3:3-12. Men Juda ville ikke lyde. Ca. 100 år senere var også Judas frafall fullstendig. Jer. 22:6.8.9. Esek. 16:37.7:2-15.12:3-28. 36:18-23.  Riket falt og folket ble ført bort fra landet som kun var deres på grunn av paktsløftet, (med deres lydighet som betingelse.) Prinsippet at de fikk være i landet om de var lydige og at de mistet det ved ulydighet var alltid gjeldende. Hvis de var ulydige mot Herren, hadde de ingen rett til landet (Hos. 9:3.15. Mika 2:10. Hos. 2:6-13.)

I Babylons fangenskap var det Guds plan at de gjennom trengsel skulle lære lydighetens lekse som de ikke lærte i velstand og frihet. (Jer. 25:5-7. 29:18.19.30:11-14. 46:28. Esek. 20:25-38. Mika 4:10-12. Det var også Guds plan at det hedenske Babylon skulle bli påvirket av en oppvåkning blant hans folk mens de var i fanenskap. Ikke glem at Guds hensikt alltid har vært å tilby frelse til alle. Gud hadde ikke forkastet sitt folk og ville gjerne fornye pakten, men betingelsen var alltid lydighet. (Jer. 31:10-38. Esek. 36:21-38. Sak. 1:12.17. 2:12.)
 

I MMV nr. 12, har vi tatt med en lang artikkel om hvor Israels 10 tapte stammer kan ha beveget seg. Vi omtaler her Israel og ikke jødene Juda og litt av Benjamins stamme). På universitetsnivå i dagens Israel, foregår massiv forskning, for å finne ut hvor de havnet etter at de var ført til Assyria. Enkelte jødiske grupperinger tror nemlig at templet skal bygges opp igjen når de 10 stammene blir funnet. Litteraturen omkring dette temaet, har de siste årene vokst til hundrevis av bøker og forskningsrapporter.

Apostlene visste tydeligvis hvor de ulike stammene var. Jakob hilser dem og benytter uttrykket "som er spredt omkring i landene," Jak. 1:1. Historieskriveren Josefus visste også om deres eksistens og skriver at de 10 stammene befant seg bortenfor Eufrat og besto av et enormt menneskehav som ingen kunne telle. Videre forskning kan følge dem opp gjennom Europa og de er senere identifisert gjennom navn de etterlot seg og ved folkeslag som Keltoskyterne, Kelterne, Galaterne og Gotere og vi finner dem til slutt sannsynligvis i nord-Europa inkludert i Skandinavia.
 

I Jeremia kap. 3 roper Gud mot nord der de forsvant og kaller dem med ordene; "vend tilbake, Israel, du frafalne, sier Herren," vers 12. Hans appell gjelder fra da av til endetiden. Han ønsket at de skulle komme tilbake og være med å berede veien for Messias ved Jesu første komme, men verken de eller Juda (jødene) svarte på kallet. Profeten Hosea virket i tistammerikets siste tid før bortførelsen. Han forteller om den kommende dommen, men legger til; "Men likevel skal tallet på Israels barn bli som havets sand, som ikke lar seg telle. "(Hos. 1:10). Dette er omtrent de samme ordene historikeren Josefus benytter mange hundre år senere når han beskriver dem. I vers 11 profeteres at Juda barn og Israels barn skal fylke seg sammen og ta seg én høvding. Høvdingen er Messias. Det kunne ha skjedd ved Jesu første komme, men betingelsene, troens lydighet, ble ikke da møtt slik at løftene kunne oppfylles.

Jøder i dyp nød ropte på Gud under 2.verdenskrig

Reformasjonen var bevegelsen som begynte kristenhetens vei tilbake til Bibelens glemte sannheter og den store adventvekkelsen (forventningen av Jesu snare komme), var Guds plan for å videreføre og avslutte reformasjonen. Den første skulle utbre sannheten om troens rettferdighet som den andre skulle knytte sammen med sannheten om troens lydighet slik at Gud igjen kunne ha et folk som møtte løftenes betingelser. Begge disse oppvåkninger hadde nettopp sin opprinnelse og store utbredelse den delen av verden som Israels etterkommere sannsynligvis bosatte seg i.
 

Når Gud kunne følge en ætt og en stamme fra Abraham til Jesu tid, tror du ikke han like lett kan vite hvor etterkommerne av de 10 stammene er? Nord-Europa befolket Amerika og det var nettopp fra disse to områdene på kloden protestantismen spredte seg. Vi tror mange av Israels etterkommere tok imot den Messias deres brødre Juda (jødene) forkastet.

Det ble ikke mulig for Herren å forene alle sine barn da Messias kom første gang, men vi tror ikke han har gitt opp. Derfor forventer vi at løftene fra Esek. 37:15-24 fremdeles venter på at betingelsene skal møtes. Gud kan og vil føre de to stammene Juda og Israel sammen igjen. "De skal ikke mer være to folk og ikke mer dele seg i to riker," vers 22. Dette har ennå ikke skjedd, selv om en begynnelse har funnet sted i og med at den første menighet primært besto av Messias troende jøder (Juda), som vitnet for og vant mange av sine frafalne brødre som var "spredt rundt om i landene," og tilhørte "hedningene." 
 

Guds plan etter fangenskapet.

Alle velsignelsene han lovet dem på betingelse av lydighet, kunne ennå oppfylles om de bare ville vise troens lydighet (Sak. 6:15. l0:6. Jes. 54:7. Esek. 36:11.43:10.11. Mika 6:8). Gud ønsket at alle velsignelsene tidligere lovet, skulle oppfylles når de kom tilbake fra fangenskapet og at hele verden da ville lære Gud å kjenne gjennom deres livsstil og tilbedelse, slik at alle var beredt til å ta imot Messias ved Jesu første komme. 

Mange av løftene gitt dem av Gud før og under landflyktigheten, hadde selvfølgelig å gjøre med tilbakekomsten fra nevnte fangenskap. Det var slik folket forsto løftene og det var på disse premissene de ble gitt. Løftene til Guds folk var tidløse i den forstand at de ble aktualisert av folkets lydighet. Det var som om løftene ventet latent på overgivelse og lydighetsrespons. Uten denne responsen kunne de ikke oppfylles. Det betyr at Guds betingelser også er tidløse og ikke kan forbigås. 
 

En parallell er Guds evige og vedvarende til bud til alle om å ta imot frelsen. Men dette tilbudet er ikke det samme som individets frelse, for da ville alle være frelst uten å gi respons og ta imot gaven. Merk deg også at det oppfylte løftet om å få landet tilbake, ikke betød at de derfor var slik at Gud kunne oppfylle alle sine løfter til dem. Det var jo deres lydighet og samarbeid med Gud som skulle gjøre dem til Guds "utstillingsvindu." Men Herren måtte samle dem i landet for å kunne arbeide med dem slik at profetenes appeller kanskje kunne nå dem.
 
 

Folket fikk landet tilbake etter fangenskapet, men selv med denne nye anledningen, møtte de ikke Herrens betingelser for å kunne forbli hans spesielle eiendomsfolk. Som nasjon forberedte de verken seg selv eller resten av verden på Messias komme. Flertallet av folkets religiøse ledere var faktisk de første til å forkaste ham. Tidligere, når de var troløse, tillot Gud at de mistet landet slik at fangenskap, landflyktighet og nød kanskje kunne vekke dem opp til troskap.  Det var aldri slik at hele folket (som ennå var i live) omvendte seg mens de var i utlendighet, slik at de derfor fikk landet tilbake. Men en liten rest (levning) angret folkets ulydighet og søkte Herren om nåde. Derfor fikk de begynne på nytt, men måtte selv følgelig forbli lydige og tilbe Gud rett om framtiden skulle sikres.

Jøder i kø for å komme opp på tempelplassen, men å be der er forbudt. Kun en av gangen  fikk komme opp, med soldater ved sin side, som passet på at de ikke ba.

Betingelsene ikke møtt.

Siden Guds hovedhensikt med å ha et spesielt "eiendomsfolk" var å presentere seg selv for verden gjennom dem, var alle løftene selvfølgelig gitt for å gjøre dette folket synlige og attraktive. Men hvis de valgte å misrepresentere sin Gud, ved ikke å demonstrere hans karakter; system, vesen og vilje, kunne han umulig velsigne dem og oppfylle alle løftene. Om han hadde gjort det, ville jo de andre nasjonene tro at troløshet, av gudsdyrkelse, ondskap og et syndig liv brakte velsignelse. 

Det er derfor løftene simpelthen måtte knyttes til betingelser. Gud kunne ikke risikere at menneskene tok feil av ham og djevelen. Da Jødene som nasjon, folk og religiøs bevegelse, ved Jesu første komme, atter engang brøt pakten og forkastet Guds plan med dem, hadde ikke Herren noe valg. Betingelsene ble ikke møtt, løftene kunne ikke realiseres og den vanlige konsekvensen med et ødelagt Jerusalem og landflyktighet var å forvente. Jesus sa det rett ut; Guds rike skal bli tatt fra dere," Matt. 21:44. "Vingården skal han leie ut til andre," Matt 21:41, og "mens rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor," Matt. 8:12. Det står at yppersteprestene og fariseerne "skjønte - at det var dem han talte om," Matt. 21:45. De forsto meget godt at Jesus her fratok presteskapet og nasjonen den spesielle rollen de hadde hatt som Guds eget eiendomsfolk og de ble rasende over påstanden. 

Kan du se at Gud måtte ta fra dem den misjonerende oppgaven å bringe kunnskap om Messias til resten av verden, for flertallet trodde jo ikke på ham. Hvordan kunne de være Herrens ambassadører når de ikke vedkjente seg Ham de skulle representere? Individuelle jøder som ikke tror på og tar imot Jesus som Messias, tilhører fra dette tidspunkt av ikke lenger "virkelige" Israel. "For ikke alle som stammer fra Israel, er virkelige Israel," Rom. 9:7. Å tolke Paulus annerledes er simpelt hen umulig. Og samtidig vi enhver jøde og "hedning" som tror bli virkelige og sanne israelitter. "Her er det ingen forskjell på jøde og greker," Rom. 10:12. 

Vi kan da også forstå det Paulus og Barnabas sa til den jødiske folkemengden. "Det var nødvendig at Guds Ord ble talt til dere. Men siden dere avviser det og ikke akter dere verdige til det evige liv, så vender vi oss nå til hedninger," Ap.gj. 13:46. Også ved denne situasjonen forsto jødene hva de mente, og ble så rasende at de fikk i stand en forfølgelse mot apostlene, (vers 50). 

Den jødiske nasjonen forkastet Messias, men Messias har aldri forkastet jøder som tror og tar imot ham, for de oppfyller pakt-betingelsen. At Gud ikke kunne bruke nasjonen og prestene som ambassadører overfor verden er ganske naturlig. De trodde jo ikke på ham de skulle representere. 2000 år er gått siden da, og ennå står dette folket utenfor troen og kan derfor ikke møte betingelsene slik at løftene kan oppfylles. 

Individuelle jøder kunne da som nå bli "podet inn" igjen, (Rom. 11:23). Paulus selv var innpodet på grunn av sin tro. Det samme var de 3000 som kom til troen på pinsedagen. Dette gjelder videre ti-tusener av jøder som ble kristne (jødekristne) både i Jerusalem og ellers i landet i tiden opp til byen ble ødelagt i år 70. De utgjorde den første kristne menigheten som sammen med alle hedningekristne fra mange land, representerte "virkelige Israel," (Rom. 9:6.) 

Når store grupper av jøder som før var avbrutte grener (Rom. 11:17), etter Jesu himmelfart ble troende og derfor podet inn, er det da ikke rimelig å anta, at dette guddommelige gartnerarbeidet kunne finne sted igjen, når som helst senere i historien?
 
 

Jødene i endetiden.

Selv om Gud gjentatte ganger kalte hele folket til omvendelse, var det aldri mer enn noen få som hørte hans røst. Det beklagelige faktum at majoriteten ikke lot seg nå, forhindret ikke at han igjen og igjen søkte dem. Når de kom i trengsel, husket de den Gud de glemte når de levde i fred. Slik var det i alle de år Herren arbeidet med folket sitt og slik er det også i endetiden. 

"Når de er i trengsel, og alle disse ting kommer over deg, i de siste dager, da skal du omvende deg til Herren din Gud og høre på hans røst." 3.Mos. 4:30. Hvorfor ga og gir ikke Gud opp til tross for deres troløshet? Det neste verset gir svaret; "For Herren din Gud er en barmhjertig Gud, "(vers 31). Frelse dem i deres ulydighet kunne og kan han ikke, men nye anledninger har han alltid tilbudt.  Slik er Gud. Som nasjon kan han heller ikke gi dem tilbake rollen som sitt utstillingsvindu hva kunnskap om frelsen og Frelseren angår, for de kjenner ham ikke. 
 

Etter og under siste verdenskrigs deportasjoner; gettoer; konsentrasjonsleirer og ufattelige jødeutryddelser, var det hundretusener av jøder som på en intens og vedvarende måte kjempet med sin Gud og ba om hjelp og nåde, slik dette folket hadde gjort mange ganger før når de ble knust av sterke fiender. Vi ser ingen grunn til å tvile på at en uforanderlig Gud igjen grep inn i politiske prosesser som så ofte før, og i 1948 atter engang sørget for at de fikk landet tilbake. Guds eiendomsfolk kunne de ikke lenger bli, for fra sin opprinnelse til idag, har Gud aldri fått dem til å forbli et lydig folk. Gang på gang ble de tilgitt og gitt nye anledninger men sjelden var det et samlet folk som søkte Herren.

Skal templet gjenoppbygges og der ofres pånytt for synder?

Vi gjentar her; at å få landet tilbake, ikke betyr at alle Guds betingelsesløfter nå kunne oppfylles. Nøyaktig det samme har skjedd før, etter land flyktigheten i Babylon, men heller ikke da kunne løftene oppfylles. Vi har tidligere i disse nyhetsbrevene sitert uttalelser fra forfatterinnen Ellen G. White, som med mye visdom formidlet innsikt verd å reflektere over. I sammenheng med en beskrivelse av hvordan mange jøder skal finne Kristus i endetiden, benytter hun noen nøkkelord fra Jesaja kap. 66 og anvender dem på jødenes oppvåkning like før Jesu annet komme. Bibelteksten hun siterer sier; "Hvem har hørt slikt? Hvem har sett slike ting?  Kommer et land til verden på én dag, eller blir et folk født på én gang. For Sion har vært i barns-nød, og med det samme har hun født sine sønner," Jes. 66:8.1 lys av denne teksten, skrev E.G. White; "Mange av det jødiske folk vil i tro ta imot Kristus som Frelser," og "omvendte jøder skal i framtiden spille en sentral rolle i arbeidet med å forberede mottakelsen av Kristus." (Manuscr. 75, 1905). 

Ja, vi har ikke noe problem med å tro at en kjærlig, nådig og langmodig Gud åpnet en vei for jødene til igjen å få landet tilbake, slik at individuelle jøder lettere kunne bli nådd med evangeliet "På én dag" ble deres land igjen født og hennes sønner som hadde overlevd forfølgelse og nød begynte å samle seg fra landflyktig het. Ville det ikke ligne Gud å gjøre det? Historien for teller at det var kristne mennesker som med sterk tro og mye bønn, arbeidet bak kulissene for at de skulle få landet tilbake. Etter å ha sitert uttrykker "én nasjon skal fødes på én dag," stiller E.G. White spørsmålet, "Hvordan?" 
Svaret hun gir er; "Ved at mennesker Gud har utvalgt, blir omvendt til sannheten. Først vil vi se en spire, så en 
voksende plante og til slutt modent korn. Forutsigelsene i Bibelens profetier skal oppfylles," (samme kilde). 
 

Jødene og kristendom.
 

På dette tidspunkt var jødene spredt. Majoriteten av de kristne følte ingen byrde til å vitne for dem om at Jesus var Messias. Jødene så med rette ikke et fnugg av logisk forbindelse mellom den kristne tro og Det gamle testamentets løfter til jødene om en kommende befrier. Hitler var nidkjær katolikk med god støtte fra Rom. Det var de katolske jesuittenes infrastruktur som var Gestapos erklærte "mal" da denne organisasjonen ble opprettet og utbygd. Dette var "kristen dommens" utstillingsvindu i jødenes øyne. "De kristne" framsto for dem som utkledde djevler og ondskapens fremste håndtlangere i å myrde, torturere og utslette folket Gud engang kalte til å representere seg. Hvis jødene hadde forfeilet sitt kall hadde "kristendommen" de fikk nærkontakt med, mangedobbelt forfeilet sin oppgave.

Selv idag har de fleste jøder nå oppdratt og bosatt i landet Israel, ikke engang hørt om en kristen gruppering kalt protestanter. Denne påstanden fikk vi dokumentert sann også blant Israelske universitetsstudenter sommeren 1996. Kristendom for dem er romersk og gresk katolisisme. De vet ikke om noe annet å assosiere kristendom med og deres assosiasjoner er ekstremt vonde og velbegrunnede. 

Likevel finner det sted en nesten uforklarlig kristen vekkelse blant jødene. Tusener av dem finner ut at Jesus virkelig var Messias. Men de finner ham å være så lite "kristen," at de har store problemer med å forstå at han er personen de kristne snakker om og tror på. Derfor kommer kristne jøder stadig med appeller til protestant-kristne, om ikke å ødelegge evangeliseringen ved å drive såkalt evangelisk forkynnelse i Israel, men overlate det til kristne jøder.
 

Grunnen er at så mange velmenende protestanter prøver å tilby jødene en katolsk infisert kristendom som overhode ikke er samstemt med den tro, lære og forkynnelse Jesus og apostlene sto for. Den hedenske soldagen (søndag), som ble populær etter apostlenes tid siden den var et høvelig antijudaiseringsverktøy og ble senere lovfestet av keiser Konstantin og "helliget" av pavemakten som alternativ til Bibelens sabbat (lørdag), var og er et hedensk fremmedelement for kristne jøder til alle tider. Den har ingen plass i verken Det gamle eller Det nye testamente, men er et hedensk menneskebud "gjort kristent" ved å forandre Guds hellige ti bud.

Jøder samlet på en spesiell dag  for å minnes Nebukadnesars ødeleggelse av templet; da paktens ark også forsvant. Mange var samlet i gråt ber hele natten.

"Kristen" jul og barnedåp, kan likeledes lett dokumenteres å være hedenske skikker trukket inn i kristendommen gjennom katolsk arv. Kristne jøder ønsker å være bibelske kristne og har lite til overs for ubibelske tradisjoner med sterke hedenske røtter. Likeledes er bruk av mat Gud advarte mot å bruke som menneskeføde, en vedvarende barriere mellom bibeltro jøder og mange protestanter. 

La oss til slutt igjen poengtere at jødedom og kristendom er samme religion. Vi gjentar; Sann Bibelsk kristendom er jødedom pluss troen på Messias minus seremonilovene som pekte fram til ham. Det var Messias, Jesus, Guds Sønn som skapte denne jorden, (Joh. 1:1-3.) Det var han som utførte miraklene da Moses sto foran Farao. Det var Han som var ildstøtten som fulgte dem. Det var han som delte vannet i Rødehavet. Det var han som hadde sin trone i det aller helligste i tabernaklet. Det var han som rev ned Jerikos murer. Det var han som igjen og igjen kalte det ulydige folket til omvendelse. Ja det var han som sa; "Før Abraham var er jeg." 

Og det er den samme Messias som i dag ved sin Ånd kaller på jøder og leder dem til troen. Men ethvert forsøk på å etablere en forsoningstjeneste som bygger på løgnen at Messias ennå ikke er kommet og at templet derfor igjen skal bygges, og at dyreoffer atter engang skal sikre dem tilgivelse, er et djevelens bedrag som ingen bekjennende kristne må begeistres over. Hvis templet blir bygget igjen og Det gamle testamentets offertjeneste igjen etableres, er det svært sannsynlig at djevelen selv vil benytte seg av jødenes siste store frafall ved å komme i Kristi sted og lure både dem og kristne som tror at templet skal bygges. Vi ser for oss at millioner av kristne da vi strømme til Jerusalem for å tilbe jødenes konge, som vil vise seg å være "denne verdens fyrste," som åpenbarer seg som en "falsk Messias" med "store under og tegn" og vil uten tvil også føre mange kristne vill, for de gjorde det selv mulig, ved ikke å kjenne Skriften. 

Det er tragisk å lese og høre kristne forkynnere som med teologisk overbærenhet "tillater" kristne jøder å helligholde Bibelens sabbat, (lørdag, den 7.de dag). Sannheten er at det er de kristne som ingen tillatelse har av verken Gud eller hans ord, til å bytte ut det fjerde budet med en hedensk tradisjon. Snart skal endetidens sanne menighet være beredt til å møte Messias når han kommer for andre gang, for å la de ulydige få det som de vil og frelse de trofaste. 

Dette endetidsfolket er i Bibelen definert med at de holder Guds bud og har Jesu tro. Må Herren hjelpe oss kristne til å se at budene jødene tror på er de eneste Guds bud Bibelen inneholder. Sabbaten de har å tilby oss er Guds sabbat for alle troende, ikke jødenes sabbat. Samtidig må jødene som ønsker å være beredt til å møte sin Messias ved hans annet komme, først akseptere at han kom for første gang som verdens frelser. Da vil Israel og Juda møtes i én tro og ha én fyrste som konge. Da vil de to stavene settes sammen for aldri mer å skilles. Da vil "virkelige" Israel være Guds folk i all evighet