Når livet er scenen og du selv er personen i rampelyset, blir innholdet i manuskriptet ganske vesentlig. Mange spiller seg gjennom livets ulike akter, med et manuskript andre eller tilfeldighetene ga dem. Da mistes fort alle garantier hva utfallet av siste akt angår. Hvis vedvarende og tidlig "du er" kommunikasjon, ledet til en "jeg er" definisjon, vil behovet for å bekrefte selvbildets innhold, gi mye repriser der alternativ faktisk var tilgjengelig. Når "du er dum" blir til "jeg er dum, jeg," oppdages og velges de "dumme" løsningene lenge før de "kloke" bli synlige, selv om begge var å oppdage. 

Ti gode og konstruktive tilbake meldinger, som ikke er samstemte med den holdningen man har til seg selv, verken sees, høres, føles eller huskes. Men hvis den ellevte responsen bekrefter selvbildet, oppleves en sterk og overbevisende "det var det jeg visste." Den objektive virkeligheten er disse psykologiske prosessene uvesentlig. Selvødeleggende og selv saboterende livsvalg, er ikke til å unngå, når det indre miljøet styres av såpass kraftige koplinger. 

Er også Gud hjelpeløs, når de interne styringsmekanismene rår grunnen? Selvfølgelig ikke. Han er sinnets arkitekt og kjenner endringslovene. Et forsøksdyr som belønnes ved en gitt atferd, lærer fort å assosiere atferden med belønningen. Siden konsekvensen er attraktiv, blir dype vanespor utviklet og dyrets valg blir forutsigbart. Hvis belønningen plutselig uteblir og en annen atferd gir ønsket resultat, vil den nye assosiasjonen snart ta over og redusere de gamle sporenes krav, uansett hvor dype og bestemmende de må ha vært. 

Det stakkars forsøksdyret, valgte ikke alternativet selv og var derfor prisgitt forskerens styring. Hvis du og jeg oppdager at livets mange og vonde erfaringer har skapt assosiasjonskoplinger som liksom krever sitt i våre følelser og holdninger, er vi heldigvis ikke i en like fastlåst situasjon. Konstruktøren er til gjengelig og han sitter med innsikt og erfaring ingen andre er i besittelse av. Med Guds Ord som kilde og database, kan vi på tross av egne følelser og holdninger, identifisere Guds vilje og plan med våre tanker, følelser og atferd. Vi kan neppe "trylle bort" livets spor, men hver gang vi kommer til valgpunktet, der vanene ikke er synkroniserte med Guds vilje, kan vi spesifikt og detaljert be Den Hellige Ånd om å varsle oss i forveien, slik at "fristelsen" blir oss bevisst. En slik bønn vil og må Gud alltid besvare. I samme sekund Ånden viser oss det vi ber om, kan vi igjen overgi våre tanker til Guds styring og be Ånden ta kontroll. Da er seieren garantert. 

Ingen behøver gli ned i syndens dype spor, hvis denne oppskriften følges. Hvis vi ikke ber "til enhver tid," Ef. 6:18, men velger å ha "nytelse av synden," Heb.11:25 i stedet for seierskraften, vil og må vi falle. Det er fordi kraften ikke er i oss selv, men følger Den Hellige Ånd, som vi stadig og vedvarende må overgi oss til. Noen kristne tror at bare de ble omvendt engang og døpt, er alt i orden, selv om de har en uhøvlet karakter, behandler mennesker stygt, blir hissige og uvennlige, fornærmes lett, regelmessig uttrykker såret stolthet og på mange andre måter synder aktivt og bevisst i tanker, ord og gjerninger. Selvfølgelig tar de feil. Alt er aldeles ikke i orden med gudsforholdet, når Den Hellige Ånd ennå ikke er tillatt å komme inn i "hjertet" 

Ikke har de "vendt om" og ikke er selvet dødt. Dåpen symboliserer riktignok selvets død. Men dåpen drukner ikke selvet. Hvis dette selvet etter dåpsseremonien og hver dag videre, demonstrerer at det er sprell levende og uttrykker seg som før, er jo overgivelsen og forholdet til Kristus som dåpen skulle symbolisere, ikke lenger en realitet. Det er overgivelsen som er virkeligheten og dåpen som er illustrasjonen på den. Derfor kan aldri virkeligheten flyttes fra det reelle til symbolet. Dåpen gjør ikke noe med oss på det åndelige plan. Fra den katolske kirke har mange protestanter "kjøpt" en ubibelsk og hedensk dåpstolkning som lærer at noe "frelsende" skjer med et lite barn ved dåpen. Ideen kommer ikke fra Bibelen, men fra en hedensk Babylonsk renselseskult, hvor onde ånder ble fjernet ved vannsprinkling. Guds Ord kaller dåpen en samvittighetspakt med Gud. Dåpen er et symbol på å dø fra selvet i dåpens grav, for deretter å stå opp til et nytt og valgt forhold til Gud. Vi kjenner statskirkeprester som er fortvilet over denne koselige med hedenske infiltrasjonen i Luthersk kristendom. Ja, det er prester som er like ved å gi opp sin tjeneste på grunn av denne hedenskapen. Dåpen gjør ingen til Guds barn. Men et menneske som har tatt imot Jesus som sin frelser lar seg døpe for å vitne om det nye livet mottatt i tro og uttrykt i lydighet 

Når det nye livet er en realitet, vil alle smerteopplevelsene livet har gitt, også bli påvirket av Den Hellige Ånd. Kampen ligger ikke i å tenke, vite, føle eller «få til» det umulige ved å anstrenge seg, men i hele tiden å være overgitt til Kristus og styrt av Guds Ånd. Selv om "sporene" ikke forsvinner; må deres livsdominans gi tapt, når Skaperen av menneskesinnet velges inn i prosessen. Da kan det mest destruktive livsmanuskript endres, slik at et liv som ble styrt mot avgrunnen, blir "en Kristi vellukt for Gud," 2:Kor.2:15. Da vil et nytt liv bli synlig, Rom 6:4 og enhver tanke tas "til fange under lydigheten mot Kristus," 2:Kor.10:5. Synden nektes mer å herske over oss, Rom.8:37, fordi vi dør bort fra den, 1.Pet 2:24. 

Da forvandles og fornyes våre sinn, Rom l2:2 uansett hvor dype spor og arr synden forårsaket. Med "Kristi sinn," 1.Kor.2:16 kan alle djevelens angrep avvises i Guds kraft, Ef. 6:11. Da slipper vi å gjengjelde, Rom. 12:17, og hevne oss, Rom.12:21. Så nær Frelseren, møter vi ingen fristelser vi ikke kan tåle, 1.Kor.10:13, for Kristus lar oss seire, 2.Kor.2:14. La Kristus skrive om ditt livsmanuskript, slik at det blir etter Hans plan og vilje. Dåp og kirketilknytning gjør det ikke. Men vedvarende overgivelse til Kristus åpner himmelens ressurser for oss. JB