Olaf kjente en indre uro da han så stormen vokse i styrke utover kvelden. Han hadde opplevd mye uvær i sitt liv; men følte at det som nå brygget seg opp var eksepsjonelt.

Han må ha sovnet, for litt over midnatt, bråvåknet han av en dyp buldrende lyd. Han satte seg opp i senga og visste intuitivt hva som hadde skjedd, men lite ante han hva de neste dagene skulle inneholde. Hurtig kledde han seg og kjempet seg bort til svingen før brua. Hans mistanker ble bekreftet. Brua var borte. De vridde konturene av overbygget stakk såvidt opp av de frådende bølgene som hev seg innover. 

I sjokk småløp han tilbake til huset. Før han ringte politiet, dro han en diger sagkrakk opp på veien og satte den midt i kjørebanen. Deretter hentet han noen planker som lå bak skjulet, som han la over krakken, slik at de stakk godt ut på hver side. På den måten måtte biler som kom kjørende stanse opp. Deretter fant han en malerkost og et spann med gammel blåmaling og skrev med store bokstaver på en av plankene; 

STENGT. BRUA ØDELAGT! 

Han tenkte med forferdelse på hva som ville skje, om en bli kom susende rundt svingen. Den ville ikke ha noen mulighet til å stanse før det var for sent. Først når det var gjort, ringte han til lensmannen. Det tok uendelig lang tid før noen svarte, men han kom aldri til å glemme det som skjedde. Vakthavende som til slutt tok telefonen, hadde nok sovet dypt, for stemmen var ganske gretten. Da Olaf hadde forklart situasjonen, svarte betjenten byskt; "Tull, den brua er ikke ødelagt. Den er solid og står i beste velgående." "Men," sa Olaf forundret, jeg bor jo her og har nettopp sett at den er borte. Jeg sov, men våknet av braket da den gikk i sundet "Vi tror deg ikke," var responsen. Deretter ble kontakten brutt. Olaf var lamslått. Han kunne ikke helt tro det som skjedde. Igjen løp han ut for å sjekke at veisperringen var på plass. 

Da han ringte vakttelefonen for veivesenet i fylket, ga den automatiske telefonsvareren et mobil telefonnummer som han ringte. "Jeg har aldri hørt noe så dumt," svarte den rustne stemmen. "Den brua tåler alt. Den er solid og det er ikke noe galt med den." Klokka var nesten 03:00 da Olaf ga opp å nå de som fikk lønn for å være ansvarlige. Er det slike holdninger og ren virkelighetsflukt skattepengene mine går til, tenkte han fortvilet. På telefonen hadde han tryglet og bedt noen fra systemet komme, for med egne øyne å se at brua var borte, men han ble bare hånet og kalt en løgner og bråkmaker. 

Det ble ikke noe mere søvn på Olaf den natten. Da han ved 07:00 tiden igjen gikk ut for å inspisere vei sperringen, så han til sin redsel at den var fjernet og lagt i grøfta. Det kunne ikke ha vært vinden som hadde gjort det, for plankene lå i den ene veikanten og sagkrakken var skjøvet over på motsatt side av veien. Han løp igjen rundt svingen for å se, men det var ingen spor. Tenk om en bil hadde havnet i sjøen. Olaf følte seg syk ved tanken. Hvis sjåføren hadde sett at brua ikke var der, ville selvfølgelig sperringen blitt satt opp igjen. 

Han gjorde blokkeringen større og sterkere utpå formiddagen. Han ringte også til venner og bekjente og fortalte dem om nattens dramatikk. Noen av dem tok selv kontakt med både politi og veimyndigheter; men alle fikk det samme svaret; "Brua er ikke ødelagt." Enkelte av Olafs venner begynte også å tvile på ham, siden de hadde slik tillit til det autoritetene sa. Det at de hadde viktige posisjoner; gjorde at det de mente liksom lød så riktig. I all dramatikken, fikk Olaf likevel litt tid til å tenke over vanviddet i det som fant sted. Var det slik at de som hadde ansvar for sikkerhet, følte en faglig kompetanseløshet, om de skulle akseptere virkeligheten? Følte de seg kritisert når vanlige borgere varslet og advarte om fare? 

Et par av hans kamerater tok seg fri fra jobben og kom ut til Olaf. Sammen skrev de store skilt for å advare trafikantene. Mens de holdt på med det, kom en bil med 3 personer i. De stoppet og Olaf forklarte dem situasjonen. "Din idiot," sa bilføreren. Ta vekk den sperringen ellers får du bråk. Det er jo deg vi bør advares imot. Nei, nei sa Olaf. Dere må ikke kjøre. Det er den visse død. Brua er borte. Han i baksetet får ut. Sint og ukontrollert, kastet han noe av sperringen til én side, slik at de kunne kjøre forbi. Olaf løp etter bilen så fort han kunne, ropte og veivet med armene. Han følte seg så fullstendig hjelpeløs. Da han kom rundt svingen så han at bilen var borte. Han gråt av fortvilelse. Alt var som en uvirkelig drøm eller rettere sagt et mareritt. 
Før dagen var omme, hadde 9 biler forsvunnet i den frådende sjøen. Selv om stormen hadde gitt seg noe, var det like vel den visse død å havne i vannet. Det var dypt, bølgene var ennå kjempestore og strømmen inn sundet var sterk. Det ble mange nye telefoner til politiet, veivesenet, redningstjenesten, brannvesenet og ambulansen den dagen, men alle reagerte likt. Alarmen i det offentlige systemet hadde tydeligvis gått, og det var en massiv og samstemt benektelse av sannheten. Men ingen kom for selv å finne ut om Olaf talte sant. 

Alle som selv ikke hadde undersøkt, påsto at brua ennå var der. De sjekket med kommuneledelsen og kopierte automatisk deres meninger. Men de få som tok seg tid til selv å undersøke, fant selvfølgelig ut at brua virkelig var ødelagt. Olaf antok at med gjennomsnittlig to personer i hver bil som ignorerte sperringen, hadde 18 personer omkommet det første døgnet. Da lokalavisen kom ut et par dager senere, sto en stor artikkel på første side, som kalte Olaf og vennene hans mange stygge navn. 

Leserne ble fortalt at brua var i orden og at Olaf var en løgner som bare var opptatt med å kritisere veimyndighetene. Etter hvert som tiden gikk, ble det stadig færre innbyggere i kommunen. De ble bare borte og mange snakket om alt man kunne og burde foreta seg for å gjøre det mer attraktivt å bli i bygda. Kommunekassereren og Rådmannen klagde over det reduserte skattetilsiget på grunn av at folketallet gikk ned. 

Men ingen syntes å bry seg om hvor det ble av de som bare forsvant. Olaf og hans venner visste det. De havnet i sjøen fordi brua som kommuneledelsen påsto var på plass, simpelt hen var borte. Halvannen uke etter tragedien begynte, kom plutselig et par representanter fra veivesenet for å undersøke Olafs påstand. De kom på sin egen fritid, ellers ville de nok fått problemer. De ble målløse av sjokk, da de så at brua virkelig var tatt av stormen. Den ene varslet umiddelbart sine overordnede at ryktene var sanne. Etterpå ringte han Olaf og fortalte at han hadde fått store vanskeligheter og ikke riktig visste hva han skulle gjøre. Noe senere fikk Olaf høre at han hadde fått sparken for grov tjenesteforsømmelse og at han var deprimert og sykemeldt. Den andre var så redd for sin egen stilling, posisjon og økonomiske situasjon, at han valgte å overse det han hadde sett. Da Olaf snakket med han på telefonen, gråt han og sa at han nok "engang måtte ta konsekvensene av det han visste og slå seg sammen med de som advarte, slik at liv kunne reddes. Men akkurat slik situasjonen er nå," sa han, "tør jeg ikke." 

Men de fleste som besøkte Olaf, kom for å kjefte på han og be han slutte å splitte bygda og skape disharmoni og ufred. Hver gang det skjedde, inviterte Olaf dem rundt svingen, slik at de selv kunne se, men de ville ikke. De benektet hardnakket at dokumentasjonene for påstandene eksisterte. De hadde sterke meninger og holdninger, men ville ikke selv undersøke og innhente fakta. Olafs hjem ble etter hvert et samlingssted for de som sørget over alle som forsvant i havet. Noen sende et skriv til alle husstandene i kommunen, for å advare mot å kjøre på den ødelagte veien og la samtidig ved kopier av et kart som viste en alternativ og trygg vei til samme område. De måtte naturlig nok også informere om begrunnelsen for rundskrivet og hvorfor bygdas legfolk tok dette initiativet, nemlig at de som hadde ansvar for at veien var trygg og forsvarlig, hadde sviktet sin oppgave. 

Snart begynte veimyndighetene å advare mot de som advarte mot den farlige veien. I mellomtiden forsvant flere og flere fra bygda og kommuneøkonomien ble dårligere og dårligere siden det jo ble færre og færre som betalte skatt. De som til slutt undersøkte Olafs påstand og oppdaget at brua virkelig var ødelagt, ble også flere og flere. Mange av dem var ansvarsfulle mennesker, som ikke maktet å tie om det som skjedde. Derfor ble det også flere og flere som korrigerte kommuneledelsen, noe som igjen forårsaket at Rådmannen anklaget flere og flere for å splitte og skape ufred. 

Slik er ennå tilstanden i den lille kommunen og vi må bare håpe at mange nok viser at de er såpass ansvarlige at de gjør noe vesentlig for å redde liv og kommunens framtid.