Uttrykket «tusenårsriket» finnes ikke i Guds Ord. En tidsperiode på tusen år er imidlertid nevnt seks ganger i Joh. Åp. kap. 20, men ikke noe annet sted. Det er derfor rimelig at dette kapitlet blir hovedkilden for et studium av emnet. 
 

Dispensasjonismen.

Før vi tar for oss læren om de tusen år fra Joh. Åpenb. kap. 20, kan det være nyttig å si litt om årsakene til at mange feiltolker det som står der. De som ikke har lest, forstått og akseptert at løftene Gud ga det fysiske Israel, er knyttet til klare og spesifikke vilkår om at dette folket måtte lyde, tjene og følge Herren, før løftene kunne realiseres, møter et teologisk dilemma når Bibelens endetidsprofetier skal forstås. 

Gang på gang møtte Gud folket sitt med «dersom dere» - (betingelse), da skal eller vil - (løfte.) Hvis dette oversees, ubevisst fortrenges, bevisst ignoreres eller bagatelliseres, havner man straks på et galt tolkningsspor. Da blir liksom Gud tvunget til å oppfylle på den fysiske nasjonen Israel alt han lovet, enten de overholder betingelsene eller ikke. Denne måten å tolke på, blir idag forkynt som en garanti for at Gud skal holde eller oppfylle alt han lover. Fokuseringen blir på løftene mens deres betingelser oppleves som løftenes trusler. Sannheten er at Gud ikke blir å stole på om hans egne, klare og uttalte betingelser oversees. Å ugyldiggjøre noe Gud sier, tar etter vår mening ikke vare på hans rykte som trofast. Hans nåde og mottakelse av vår tillit, blir ikke synliggjort, om han vises troløs, ved at hans egne betingelser gjøres til ubetydelig fyllmasse.

Denne misforståelsen skapte den klassiske «Futurismen,» som er et ganske "nytt" og moderne fenomen innen kristendommen. Det er ikke ukjent hvor denne teologien kom mer fra, og hva den har som ideologisk mål. Men Bibelsk er den ikke.
 
 
 

Kristendom som «biprodukt.»

«Futurismen,» vil i denne sammenheng, ikke se på fenomenet kristendom som arvtager til løftene Gud ga Israel, enda både Jesus, Peter og Paulus sier nettopp det. Den betrakter nasjonen Israel som Guds evige folk og kristendommen som en midlertidig parentes (eller bisetning) i Guds plan. Den kristne bevegelse eller kirke sees i denne teologien som nødvendig, for å fylle opp gapet eller tomrommet mellom Israels fortid som Guds folk og framtid som det samme.

Denne teologien tror Israel ble «frelst» ved å holde loven, og skal i framtiden også bli frelst ved loven. Nåden er en «dispensasjon» (unntak) til Guds egentlige og opprinnelige forsoningsordning, og er kun tiltenkt den midlertidige kristendommens «nådedispensasjon.» Derfor betraktes «loven» som noe kun Israel eller jødene skal forholde seg til. Vi andre har ikke noe med den å gjøre. Vår frelse er i den forstand «lovløs,» eller ubetinget av lydighet og liv. Jødene blir ikke frelst ved tro, de må lyde sin Gud og faktisk gjøre det han ber om. De kristne har «dispensasjon» fra å lyde Gud og blir «frelst» bare de har en mental tro. Denne troen kansellerer ikke frelsen selv om den ikke oversettes i liv og vandel. Dette er den opprinnelige kristne «dispensasjonismen,» og mange ulike varianter av den er adoptert i dagens ulike kirkesamfunn. Holdningen til Israels måte å bli frelst på og lovens ugyldighet for de kristne synes å være fellesnevnere i alle variantene denne teologien har tilpasset seg.

Futurismen forventer også at jødene «in the future» («futurisme»- «i fremtiden»), skal gjenoppbygge sitt tempel og begynne å ofre dyr igjen på gammel-testamentlig vis. I denne teologien skal alle gjenlevende jøder til slutt bli frelst. Alle løftene til nasjonen skal oppfylles. De (jødene) skal oppleve trengselstiden her på jorden. Men siden Bibelen sier at Jesu gjenkomst vil forårsake en tilstand på denne kloden, som ikke passer med det som skal skje med jødene, må teologien sørge for at de kristne frelste bringes til himmelen før denne tiden. Og her kommer behovet for en "hemmelig bortrykkelse" inn. Denne ideen var helt ukjent i kristen forkynnelse før dispensasjonsteologien trengte den. 

Det menes også i nevnte ideologi, at Antikrists framtreden i historien kommer etter «bortrykkelsen», og derfor ikke er av betydning for de kristne, men for jødene og gjenlevende ikkekristne. Det er av betydning at dette blir nevnt ved innledningen av dette studiet om de tusen år, siden de fleste kristne nå prøver å få alle «dispensasjonsbitene» flettet på plass, sammen med og i forhold til tidsperioden på de tusen år. 

Det er vår oppriktige overbevisning, at omtalte nye og ganske moderne tolkninger av Guds Ord, ikke er i harmoni med Bibelen, og vi skal i denne artikkelen søke å vise hvorfor. Teksten i Joh. Åp. kap 20, som vi har å forholde oss til er: 

«Og jeg så en engel stige ned fra himmelen med nøkkelen til avgrunnen og en stor lenke i sin hånd. Han grep dragen, den gamle slange, som er djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år, og kastet ham i avgrunnen, lukket til og satte segl over ham, for at han ikke lenger skulle forføre folkeslagene, ikke før de tusen år var til ende. Deretter skal han slippes løs en kort tid,» vers 1-3. 

Deretter beskrives en domscene, hvor martyrene fra fortiden, samt endetidens martyrer, «som ikke hadde tilbedt dyret eller dets bilde,» og som ikke hadde tatt dyrets merke, «ble levende og hersket sammen med Kristus i tusen år,» (vers 40.)
 

«Men de andre døde ble ikke levende før de tusen år var gått. Dette er den første oppstandelse. Salig og hellige er den som har del i den første oppstandelse. Over dem har den annen død ingen makt. De skal være Guds og Kristi prester og regjere med ham i tusen år. Og når de tusen år er til ende, skalSatan løses fra sitt fengsel. Og han skal gå ut og forføre folkeslagene ved jordens fire hjørner, - -for å samle dem til strid. Og tallet på dem er som havets sand. Og de drog opp over den vide jord og omringet de helliges leir og den elskede stad. Men ild falt ned fra himmelen og fortærte dem,» versene 5-9.

"Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse. Over dem har den annen død ingen makt." Åp. 20:5

Det er konkrete hendelser som både innleder og avslutter tidsperioden på tusen år. Noe skjer også i løpet av denne perioden, både på jorden og i himmelen. Aktørene i dramaet er selvfølgelig djevelen og hans engler, Gud og hans engler samt mennesker. Sistnevnte kategori kan igjen deles inn i levende rettferdige, døde rettferdige, levende urettferdige og døde urettferdige. 

Alle ugudelige er døde.

Ut fra Bibelens totale og harmoniske lære, må vi tro at alle ugudelige er døde når de tusen år begynner. Vennligst prøv å legg til side teorier du kan ha hørt eller lest om «tusenårsriket» fra den futuristiske leiren og la oss forholde oss til Bibelens beskrivelse. 

Men, sier noen. Hva med det tusenårige fredsriket? Det er ikke hva Guds Ord sier! Et slikt «fredsrike» var som alt nevnt Hitlers store drøm. Vi holder en «knapp» på Bibelen framfor «Mein Kampf,» når det gjelder framtidsprofetier. 

Johannes Åpenbaring kap. 19 og 20 henger nøye sammen. Det ene kapitlet glir over i det neste. I kap.19, ser vi at Jesus ved sitt annet komme, har et oppgjør med to av de tre maktene som står ham imot i endetiden. Maktene er dragen, dyret og den falske profet. I nest siste vers i kap. 19, drepes dyret og den falske profet - som i samarbeid med dyret «hadde gjort tegn for dyrets øyne og med disse tegn hadde forført dem som tok dyrets merke og tilbad dets bilde,» 19,20. 

Dette sto altså i kapitlets nest siste vers. I det siste verset, v.21, blir «alle de andre» drept. Alle som står Gud imot, både de som ledet an i frafallet og alle de som fulgte dem (alle de andre), dør. Da er det bare dragen igjen å ha et oppgjør med, når vi kommer til kap. 20. 

Første vers i dette kapitlet plukker opp tråden, og begynner beretningen om engelen som bandt djevelen, dragen, slangen eller Satan, i tusen år. Det ser med andre ord ut som om de tusen år begynner med at alle de ugudelige er døde. 

«Dyret» opererer før de tusen år.

Selv om denne påstanden ikke passer med det mange har hørt, er det likevel hva Bibelen - ikke  dispensasionsteologien - lærer. Legg spesielt merke til at det vi nettopp har lest fra Joh. Åp.19, indikerer at dyret som hadde forført mange til å ta dyrets merke og tilbedt dets bilde, ikke er i live mer når de tusen år begynner. Vi er oppmerksomme på at denne informasjonen passer dårlig med teorien om at dette dyret primært skal være aktivt i de tusen år.
 

En annen observasjon i denne sammenheng, er at de som ble myrdet fordi de ikke ville ta dyrets merke eller tilbe dets bilde, blir «levende igjen og hersker sammen med Kristus i tusen år» Åp.20,4.  Disse endetidsmartyrene er altså blant de som blir reist opp fra sine graver idet tusen årsperioden begynner! Hvordan kan da dyret først påtvinge sitt merke i løpet av de tusen år? Disse trofaste ble jo da drept av dyret før det hadde begynt sin gjerning. Kan du se at når dyret drepes idet perioden begynner og når de kristne det har myrdet, blir reist opp av gravene når samme periode påbegynnes, viser det at det ikke er i løpet av de tusen år dette dyret har sin storhetstid. Den alt omtalte «futurismen,» som bygger på dispensasjonismen, må bortforklare mye av det Bibelen lærer om endetiden for å kunne forklare seg selv.

"Og bukken skal bære alle deres misgjerninger med seg ut i villmarken, og så skal han slippe bukken løs i ørkenen." 3.Mos. 16,22. De  1000 år hvor Satan er bundet av omstendighetens lenker og er alene på en øde jord, symboliseres i jødenes tempeltjeneste der syndebukken ble sendt ut i ødemarken for å dø. Straks etter de 1000 år vil også Satan bli tilintetgjort.

Ingen hemmelig bortrykkelse.

Det neste vi må vise fra Guds Ord, er at læren om en hemmelig bortrykkelse av de frelste, heller ikke er en Bibelsk ide. Selvfølgelig skal de troende «rykkes opp i skyer»1.Tess.4,17, men det vil sannelig ikke skje i hemmelighet. Dette merkelige dogmet ble utarbeidet nettopp for å kunne fjerne de troende fra jorden før tusenårsrikets trengsler, dyrets forførelse og Israels tiltenkte erfaring i løpet av denne tidsperioden. For å hente støtte til den hemmelige bortrykkelsen, ble Matt. 24,40.41 og Luk. 17,34-36 benyttet. Dette er ver sene som beskriver at «den ene blir tatt med og den andre latt tilbake.». Å benytte disse tekstene for å «bevise» en hemmelig bortrykkelse er både umulig og lite hederlig. Disse versene sier faktisk det stikk motsatte. 

Her fortelles vi at beredelsen er individuell og at av to personer som står hverandre nær, kan den ene være beredt for Jesu gjenkomst, den andre ikke. La oss se på hvert vers for at det virkelige budskapet kan forstås. 
 
 

Vers 23. Ikke tro på de som sier at Menneskesønnen kommer skjult og hemmelig her eller der.

Vers 24. For likesom lynet - - lyser fra himmelbryn til himmelbryn, slik skal Menneskesønnen være på sin dag. 

Vers 26. Og slik som det var i Noas dager, slik skal det også være i Menneskesønnens dager. 

Vers 27. På den tiden åt og drakk de - - så kom vannflommen og ødela dem alle.

Vers 28. På samme måte - i Lots dager - de åt og drakk- og Gud lot det regne ild og svovel - og ødela dem alle.

Vers 39. Slik skal det være på den dag Menneskesønnen åpenbares.

Vers 31. På den dag--må den som er på marken - ikke vende hjem. 

Vers 34. Den natt - to i en seng. Den ene skal bli tatt med, den andre skal bli latt til bake. Osv. 

Ser du hva det står her? Som lynet, alle ødelagt, på den dag, iden natt. Slik skal det være når Jesus kommer. Én blir tatt med, én latt tilbake. 

Er dette en stille, usynlig og hemmelig handling? Nei, budskapet er at alle (de ugudelige) blir ødelagt og at alle skal se og oppleve den dagen. Versene om «èn med og en annen latt tilbake,» kan ikke benyttes for å bekrefte en hemmelig bortrykkelse. 

Også Matt. kap. 24 formidler det samme budskapet. «Vannflommen kom og tok dem alle, slik skal det også være når Menneskesønnen kommer,» Matt. 24:39. «To - ute på marken, den ene blir tatt med, den andre blir latt tilbake,» etc.(v. 40.) 

Alle levende ser Jesu gjenkomst.

La oss fortsette å la Bibelen fortelle hva som finner sted når Jesus kommer igjen. Denne informasjonen er viktig, siden den gjør det klart hva som skjer med de ugudelige og rett ferdige idet de tusen år begynner. Tilstanden på jorden i denne tidsperioden blir også beskrevet. Når Jesus kommer skal «basunen lyde og de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet,»1.Kor.15:52. 
 

Da Jesus forlot denne jorden, sier Bibelen at «en sky tok han bort fra deres øyne.» To engler forteller deretter de bedrøvede disiplene, at Jesus skal komme igjen «på samme måte» de så han forlate dem, Ap.gj.1,9-11. Ved neste gjensyn, ved oppstandelsen, ble de lovet at de igjen skulle se Jesus komme i himmelens skyer. Han skulle ikke være usynlig for dem, men «på samme måte» som de da så ham, skulle de få se ham på den store dag. 

Ja, «se han kommer i himmelens skyer, og hvert øye skal se ham,» leser vi i Åp. 1,7. Matteus skriver at «For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet, men sine engler» Matt.16,27. Videre leser vi at han ved sitt annet komme sender «ut sine engler med veldig basunklang, og de skal samle hans utvalgte,» Matt.24,30.31.

Da skal Herren selv «komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer opp i luften, for å møte Herren,» 1.Tess.4,17. Noen har ment at «døde i Kristus,» indikerer at bare de som døde i Det nye testamentets tid er inkludert i denne oppstandelsen. Denne tanken bygger på et kunstig skille mellom Det nye og Det gamle testamentet. 

«For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker som vi kan bli frelst ved,» Ap.gj. 4,12. Vi ser i tro tilbake til Jesu liv og død og tar imot det han gjorde for oss da og i oss i dag. I det Gamle testamentet, måtte de med den samme tro, gjennom offersystemets symboler se fram til en kommende Messias, det sanne offerlam, som kunne bære deres synd, tilgi dem og inngravere Guds bud på hjertets tavler. Han som frelser og frelsesveien, er nøyaktig den samme i Det gamle og nye testamentet. Også til profeten Daniel ble oppstandelsesløftet gitt: "Du skal hvile og stå opp til din lodd ved dagenes ende." Dan.12:13. 

Det er djevelens utrettelig kamp mot Guds lov og forsoningsplanen, som har skilt lov og evangelium. 
 

Foreløpig sammendrag.

Den dag de troende «rykkes opp i skyer», er den samme dagen Herren kommer med et bydende rop, med overengels røst og Guds basun. Det er dagen «hvert øye skal se ham» og han åpenbares «i sin Fars herlighet,» - «med veldig basunklang.». Det er også den dag han blir synlig «likesom lynet». Alle de ugudelige blir «ødelagt,» som de ble i vannflommen og da Sodoma brant. 

Du som leser dette og av de forkynnere du lyttet til, ble fortalt at versene om at «den ene skal bli tatt med, den andre skal bli latt tilbake» i tillegg til uttrykket «rykkes opp i skyer» er Bibelske bevis på en hemmelig og usynlig bortrykkelse, hva skal du gjøre med det faktum at du er blitt bedratt og ledet vill av dine åndelige veiledere? De har neppe gjort det for å bedra, men fordi de selv lot seg lede av andre menneskers ideer uten å bruke tid med Guds Ord. 

Er det ikke på tide å bestemme seg for at Bibelen og Bibelen alene, Guds eget Ord til oss, bør bli også din rettesnor og ditt lys i åndelige spørsmål? 

Det er ingen hemmelig bortrykkelse. Antikrist og dyret er alt nå godt igang med å forføre verden og profetiene om dette fra fallet er alle snart oppfylte. Mange kristne venter på noe som aldri vil finne sted, og overser det som skjer foran deres øyne. På denne måten vil mange bli bedratt. Når Jesus kommer vil alle se ham. Alle de ugudelige som da lever, vil bli drept. De ugudelige som er døde forblir døde. De døde rettferdige står opp av gravene, og vil sammen med de levende rettferdige, «rykkes opp i skyer», for å bli med Jesus hjem til himmelen.
 
 

Etter at Jesus har hentet sine, er jorden tom for alt liv. «Jeg så jorden - den var øde og tom. - Jeg så det var intet menneske mer - Alle dets byer var brutt ned av Herren, - Jer.4,23- 25. «Se, Herrens dag kommer - for å legge jorden øde og utrydde synderne fra den - Es.13,9. «Tømmes - skal jorden. For Herren har talt - Jorden sørger og visner bort - Jorden er vanhelliget under dem som bor på den. For de har krenket lovene, over- trådt budet, brutt den evige pakt,» Jes.24,3-6. 

Når du leser hva Bibelen sier om endetiden, kan du velge å være slik som de kristne i Berøa. De ble ikke «oppskremt da de hørte dette,» slik de i Tessalonika ble, da de hørte noe som var nytt og fremmed og ikke samstamte med tradisjonene, men de lyttet «med all godvilje, og gransket hver dag i Skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt,» Ap.gj. 17,8 -11. Å ha en slik holdning, kaller Paulus å ha et edelt sinn, vers.11. 
 
 

Tenk logisk og la Bibelens eget budskap gi deg konklusjonene uavhengig av ulike teorier som nå sirkulerer. Vi har alt sett at alle ugudelige dør eller er døde i det Jesus kommer igjen. De rettferdige døde oppstår og tas til himmelen sammen med de levende rettferdige. Hvem er igjen på jorden da? Ingen! Djevelen kan neppe bindes av en kjetting, men han kan bindes av forholdene eller omstendighetenes lenke. Det er ingen igjen å forføre eller friste. Men teksten sier at «når de tusen år er til ende, skal Satan løses fra sitt fengsel,» vers 7. 
 
 

Hvordan skjer det? Siden det «settes bånd» på hans aktivitet som frister og forfører ved at jorden blir folketom, kan han bare løses til aktivitet igjen av noen å friste og forføre. Og det er nettopp det Bibelen sier. «Men de andre døde ble ikke levende igjen før de tusen år var gått,» vers 5. Dette kalles det annen oppstandelse. Det står at; «Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse,» vers 6, for de fikk være med Jesus til himmelen. De som står opp til den andre oppstandelse, etter de tusen år har ikke noe å glede seg til. 

Etter at Satan på denne måten fikk avsluttet sin påtvungne «ferie,»står det at «han skal gå ut og forføre folkeslagene ved jordens fire hjørner» vers 8. Han har mange å påvirke for «tallet på dem er som havets sand,» vers 8. Det var vel alltid slik at «få er de som finner» den smale veien, Matt. 7,14 og at «mange er de som går»på den brede vei, Matt. 7,13. 
 

Dom i himmelen.

Kapitlet vi studerer her forteller også om en domsscene i himmelen i løpet av de tusen år vers 4. De frelste som ble tatt til himmelen ved Jesu annet komme, «ble gitt makt til å holde dom,» v.4. Denne dommen kalles i samme vers å herske eller regjere sammen med Kristus. De får være med å bestemme og avgjøre i den tusen år lange rettssaken. «Bøker ble åpnet,» vers. 12, står det, og «de døde ble dømt etter det som skrevet i bøkene, etter sine gjerninger» v.12. 

Siden alle de frelste alt har mottatt lønnen (evig liv), må de døde være de ufrelste som ennå er døde på en ødelagt jord. Levende blir de ikke før de tusen år er til ende, vers 5. Da får de en «kort tid,» vers 3, sammen med Satan. Han samler dem til kamp mot Gud og de frelste, som befinner seg i Det nye Jerusalem, som ved slutten av de tusen år kommer ned fra himmelen, vers 8. Men da faller ild ned «fra himmelen og fortærer dem,» vers 9. Dette er den annen død, vers 14, og representerer den endelige og evige fortapelse og utslettelse. Da er synd, syndere og syndens opphavsmann for alltid borte. Den lovløse og alle som fulgte ham i opprøret mot Guds system og Guds evige lov, er ikke mer. Og siden synd er lovbrudd, 1. Joh. 3,4, er også all synd borte fra Guds univers, som igjen er like rent som det var før syndefallet. Ren blir også denne kloden, etter at ild fra Gud renser den. Det er da Gud skaper en ny jord, Åp.kap. 21. 

Dommen i himmelen er nødvendig for at alle som har kjære og kjente som ikke valgte å la seg frelse, kan se at Gud gjorde alt han kunne for å gi dem mulighet til å velge rett. Alle vil til slutt enes i at Gud er rettferdig. Det er nødvendig at Guds navn på denne måten renvaskes for Satans anklager og hans rettskaffenhet synliggjøres, slik at opposisjon mot Guds system aldri mer behøver å dukke opp i Guds univers. Med sin frie vilje i behold, vil de frelste velge å lyde, tjene og tilbe sin Skaper - i all evighet. JB