Vi utfordrer enhver personlig kristen, til å kunne trekke en annen konklusjon og samtidig forsvare den fra Guds Ord. De syv første kjennetegnene som vi belyste i forrige utgave av MVV, hadde å gjøre med når i historisk tid makten skulle dukke opp, hvilke riker ble nedkjempet for å gi makten vekstmuligheter, dens annerledeshet, ved å være religiøs i motsetning til foregående politiske riker og at den har en ikke ukjent by som ideologisk hovedkvarter. Alle kjennetegnene var hentet fra Guds Ord og dokumentert sanne fra historien. Kjennetegn 8 Punktet vi skal konsentrere oss om i dette innlegget, er det faktum at Bibelen identifiserer frafallsmakten med symbolordet "Babylon." La oss innledningsvis påpeke at det er Jesus selv, i "Jesu Kristi Åpenbaring," Åp. 1:1, i Bibelens siste bok, som velger å benytte dette navnet på antikristmakten. Ordet benyttes 5 ganger i Åpenbaringsboken. Andre uttrykk for samme makt i samme bok er, "dyret," (25 ganger), "skjøgen," (4 ganger), og "kvinnen," (6 ganger). Disse siste symbolske begrepene, skal vi komme tilbake til senere. Religionsblanding. Hvis reformatorene hadde rett i at Det nye testamentets og endetidens Babylon, passer på Romerkirken, må det naturlig nok være mulig å påvise et innhold med symbolske, ideologiske og religiøse paralleller mellom byene Babylon og Rom samt religionssystemene de representerer. Men hvorfor ble nettopp navnet Babylon gjenreist fra den historiske ruin, for å smykke endetidens frafallsmakt? Som vi kan forvente, når Gud selv står bak at "hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd," 2. Pet. 1:21, er parallellene og de funksjonelle likhetstrekkene mange. Da Babylonkongen Belsasar arrangerte en stor fest for 1000 av landets fremste innbyggere, befalte den alkoholpåvirkede despoten, at de hellige gull og sølv gjenstandene, som hans far Nebukadnesar hadde røvet fra jødenes tempel, skulle hentes og brukes i festen, Dan. 5, vers 1, 2 og 3. Det står at "de drakk vin" av disse hellige karene "og priste sine guder av gull og sølv, av kobber, jern, tre og stein," vers 4. Da denne grusomme blandingen av det hellige og det profane fant sted, orket ikke Gud lenger. Dan. 5:22.23 viser at Babylons fall var knyttet til den uhellige religionsblandingen. Denne samme natten falt det veldige og "uovervinnelige" Babylon, Dan. 5:5. 22-30. Ingen murer og forsvarsverk holder, når mennesker velger Herren som fiende og motstander. Vi skal etterhvert se, at det nettopp er en uhellig blanding av hedenskap med elementer av Guds sannhet, som både særpreger og definerer religionsmakten kalt Babylon i Åpenbaringsboken. Navnet Babylon betyr "forvirring," og stammer fra den forvirring Gud forårsaket, da menneskene bygde Babels tårn. Endetidens Babylon står for en læreforvirring, hvor hedenskap og Guds Ord er blandet sammen til en farlig og giftig "vin." Merk deg at "vinen" de drakk i Belsasars
gjestebud natten Babylon falt, senere ble et symbol på giftig religionsblanding
og er nettopp benyttet om årsaken til at endetidens Babylon også
må falle. "Falt, falt, er Babylon den store, som har gitt alle
folkeslag å drikke av sitt horelivs vredesvin,
Åp. 14:8. "Horeliv," står for uekte, uren og utro, på
samme måte som hor er utroskap.
I djevelens system, utfyller lys og mørke hverandre. Slik er det ikke hos Gud. 99% sannhet og 1% løgn, bli lett til en giftig og livsfarlig "vin." Det skal ikke mange dråper arsenikk til, før en drikk blir dødelig. Da Adam og Eva ble forført av djevelen, lovet sjelefienden dem nettopp at deres øyne skulle åpnes, slik at de kunne "kjenne godt og ondt," 1. Mos. 3:5. Han holdt sannelig det han lovet. De fikk kjennskap til det onde i tillegg
til det gode, sanne og rette Gud sto for, men denne innsikten var helt
unødvendig for deres lykke og livskvalitet, samt årsaken til
deres ulykke.
Likhetstrekk mellom Babylon og Rom. Den historiske likheten mellom Babylon og Rom kan ikke neglisjeres. Babylon var "Østens dronning," da Det gamle testamentets profeter skrev ned budskapene fra Herren. På samme måte var Rom det ideologiske senter i den vestlige verden, da Johannes fikk sine budskap å nedtegne. Det gamle Babylon ble kalt "den gyldne by," Jes. 14:4, "rikenes herlighet," og "kaldeernes stolte pryd," Jes. 13:9. Byen gjorde krav på å være evig og universell. Også Rom tittelerte seg med uttrykk som "den gyldne" og "den evige by." Babylon ble benyttet av Gud for å straffe Sions synder og legge hennes murer i støv. Også på Johannes tid, ble Rom tillatt å legge Jerusalem i ruiner på grunn av folkets ulydighet og frafall. Men vi finner ennå et ekko fra oldtiden. Slik de hellige karene fra Guds tempel ble røvet og fraktet til det hedenske Babylon, 2. Krøn. 36: 7.18, ble også de samme hellige kar (som Kyros senere ga tilbake til jødene), Esra 1:7-11, ennå en gang røvet fra templet og fraktet til den politiske stormakten som var grobunn for den religiøse makten vi omtaler i disse artiklene. Det hedenske Babylonske religionssystemet,
påvirket alle kontemporære og senere falske religioner og denne
uhyggelige religionsblandingen endte til slutt opp i Rom. Mange av disse
hedenske overføringene og tilpasningene, er å finne i romersk
katolsk tro og lære. Dette er ikke en ensidig protestantisk anklage,
men en katolsk erklæring.
Tillat oss å gi noen eksempler fra pavekirkens egen litteratur: "Vi er simpelt hen tvunget til å innrømme, at en gradvis forfalskning av kristendommen begynte svært tidlig," Cath. Encycl. III, side 484. "Katolske skribenter i det 4de. århundre, hadde en tendens til å beskrive mange tradisjoner som apostoliske, enda de overhodet ikke hadde noen slik fortid," Cath. Encycl. III, side 484. "Vi henviser ikke til noen bibeltekst, for å bevise vår tro på Skjærsilden, for vi ser ikke at bibelen refererer til en slik lære," Cath. Dictionary, side 704. Cath. Encycl. XIII, side 576 og 577 sier rett ut at kirken innrømmer en rekke forfalskninger i den mørke middelalder, men som kirken idag likevel benytter for å føre bevis for læren om den apostolisk rekkefølge. I samme bind III, side 700, fortelles det hvordan hedenskapet ikke ble forkastet da kirken absorberte den og at hedningetroende slapp å bli fornyet i Kristus for å bli erklært katolsk troende. Bind 4, side 517, informerer leserne, om at kirken ofte tok vanlige hedenske religiøse tradisjoner som folk var vant med, og "gjorde dem" om til "kristne" tradisjoner. "For å omvende sine nye medlemmer som hadde en hedensk bakgrunn, gikk kirken ned til deres nivå og benyttet seg av skikker og tradisjoner som var i samsvar med deres sedvane." (History of the Church of God," B.J. Spalding, side 407.) "Det har alltid vært en metode for pavemaktens evangelisering, å tillate innlemmelse av lokale og primitive tradisjoner og skikker benyttet av ulike nasjoner." Great Encycl. letters of Leo, XIII side 308. Kjære leser. Vi håper du ser konsekvensene av disse sitatene i lys av temaet for dette innlegget. Ved å lese pavekirkens egen historie og kirkemøtenes vedtak, er det lett å se, at Den katolske kirke praktisk talt har skjøvet til side alt Jesus lærte og i stedet har introdusert mengder av læresetninger, tradisjoner og praksis godt kjent fra hedenskapet, men ukjent for Guds Ord. Disse bibelfientlige elementene, kom ikke inn i kristentroen fordi Gud ville det, men de ble dratt, skjøvet og presset inn av mennesker som var styrt av den samme uvitenhet og overtro som karakteriserte mange i den mørke middelalder. De katolske lederne som var ansvarlige for dette bedraget, var langt fra ufeilbarlige og deres syke og latterlige middelalder-ideer, er idag en ubehagelig "klump om foten" for kirken. Som et eksempel kan nevnes at før år 325 e.Kr., fantes det ingen statuer eller avbildninger i kristne kirker. Her er kirkens egen forklaring på det: "Dette var nettopp for å unngå enhver sammenblanding med hedenskapet," (Short History of the Catholic Church, side 65.) Det betyr rett og slett, at etter år 325 e.Kr., var ikke kirken lenger opptatt av å unngå hedensk innflytelse i kirkens lære og slik har det vært opp til vår egen tid. Det var også denne likeglade holdningen til Guds Ord, som fikk kirken til å fjerne det andre av bibelens 10 bud, siden dette budet nettopp forbyr tilbedelse og dyrkelse av statuer og bilder. Babylonske elementer i Pavekirken. Eksemplene på hedensk Babylonsk innflytelse i katolsk teologi og praksis er enorm. Vi tillater oss her kun å nevne 20 av dem. Flere vil omtales senere når andre kjennetegn belyses. 1. I Babylonske avgudstempler, tjente mange rødkledde øversteprester rett under gudekongen. Rødkledde kardinaler er i rang det hierarkiske leddet under paveguden. 2. Sortkledde sekundær prester sto under "de rødkledde" og var gudenes kontaktpersoner med befolkningen. Romerkirken har kopiert både funksjon, systemplassering og symbolfarge. 3. I Babylon tjente også ugifte, sortkledde kvinnelige prestinner de mannlige ugifte prestene. Den katolske kirkes nonnepraksis har dette som opprinnelse. 4. I Babylon ble den runde solkaken spist
av de innvidde i "gudekjøttritualet." De trodde kaken (kjeksen),
ble omgjort til solguden ved å uttale en magisk formel. I Den katolske
messen, blir den runde solkjeksen ved den magiske formelen "Hoc est corpus
meus," påstått omgjort til Guds Sønns reelle legeme
og blod. Vårt begrep "hokus pokus" kommer fra dette uttrykket. (Realpresens
eller "transubstansiasjonsprosessen). Den katolske messen har intet med
Bibelens minnemåltid "nattverden" å gjøre. I nattverden
blir brødet brutt for å minnes Jesu brutte legeme. Den runde
solkaken minner om noe helt annet og viser kirkens Babylonske røtter
og solguden Baal (djevelen), er han som æres i denne hedenske seremonien.
5. I Babylon ble det runde solgudsymbolet også båret i en prosesjon. Symbolet var festet til en stang eller fane og befolkningen knelte og tilba "solguden" når prosesjonen passerte. En nøyaktig kopi av Babylons runde solgud blir båret i prosesjoner i katolske land, mens befolkningen kneler og tilber. På 1200-tallet ble en fest innstiftet til ære for Kristi legeme (Corpus Christi.) Denne æresmessen ble skrevet av Thomas Aquinas og det var som en del av denne feiringen, at den runde konsekrerte (innvidde) "hostien" (solkaken), ble båret i prosesjon gjennom byen. Folk falt ned og tilba den "reelle Kristus" som var solkaken. Den var Baal (djevelen) de tilba ved solkaken på Babylons tid, og det den samme avgud som tilbes i denne hedenske skikken idag. I Babylon var gudekjøttmåltidet betraktet som en offergave til Gud. Slik definerer også Den katolske kirke sin messe. Bibelen lærer at Jesu død på korset var Guds gave til menneskene. Han døde for oss, Ef. 5:13, ikke for å blidgjøre Gud, for Jesus og Gud er ett, Joh. 1:1. 10:30 14:9. 6. Den katolske helgendyrkelsen er ikke noe annet enn tilbedelse av Babylons mange småguder eller "situasjonsguder." De hadde en gud for hver dag i året, for alle yrker og for de fleste vanlige opplevelser. Babylon hadde et system med mer enn 5000 guder og gudinner. De hadde helgen-guder for bakere, jordbrukere, fødende kvinner, sjøfolk etc. På nøyaktig samme måte har Den katolske kirke "helgener" for de samme yrker og funksjoner. Noen av de katolske helgnene har til og med navn som er utledet fra Babylons småguder. Disse helgengudebildene og statuene er ikke etter Guds plan og vilje. Om det gamle Babylon sa Herren gjennom sin profet; "Falt, falt er Babylon! Alle gudebildene i byen har han knust og kastet til jorden!" Jes. 21:9, Jer. 51:8. Om endetidens Babylon leser vi; "Falt, falt er Babylon den store, som har gitt alle folkeslag å drikke av sitt horelivs vredesvin," Åp. 14:8. Det samme gjentas i kap. 18:2, med "falt, falt er Babylon den store. Den er blitt et tilholdssted for onde ånder."- (vers 3.) "Tradisjonen med å tilbe hellige bilder og statuer utviklet seg gradevis," Cathol Encycl.VII, side 667. Kirken fant i hedenske templer statuer av hedenske guder og teologene bestemte seg for ikke å fjerne dem, men inkludere dem i sin teologiske ramme. Som vi alt har sitert fra profetene Jesaja og Jeremia, ble det det sagt om Gud at; "alle gudebildene i byen har han kastet til jorden," Den katolske kirke sier; "La oss beholde disse gudebildene og flette dem inn i vår teologi." Hvem vil du høre på? Paven eller Herren? Fra Babylon hadde den romersk keiseren overført til seg selv tittelen; "Den supreme pontiff", (Pontifex Maximus). I Babylon betød denne tittelen ganske enkelt "øversteprest for Babylons okkulte mysterier." I år 376 e.Kr., nektet imidlertid keiser Gratian, av kristne årsaker, å bære denne blasfemiske gudetittelen. Da overtok biskopen i Rom med glede utnevnelsen og samme år (altså år 376 e.Kr.), erklærte biskop Demasus i Rom seg å være den nye Pontifex Maximus. Fra da av har pavene både vært og båret tittelen; "Øversteprest for Babylons okkulte mysterier." En dag vil det gå opp for alle, at pavemakten ikke er en kristen kirke, men en gjenskapelse av den gamle hedenske djeveltilbedende Babylonreligionen ikledd kristen terminologi. Et bedre eksempel på "ulv i fåreklær," Matt. 7:15. Ap.gj. 20:29, er det vanskelig å finne. De fleste kristne vil imidlertid oppdage bedraget for sent, selv om mange kapitler i Åpenbaringsboken er viet ene og alene til å advare mot dette bedraget. 8. De Babylonske prestene hadde ikke lov til å gifte seg og måtte derfor leve i sølibat. Pavemakten har hentet dette ubibelske påbudet fra sine Babylonrøtter.
10. Pavens Tiara (den tredelte kronen), er en nøyaktig kopi fra hedenskapet og kilden er Babylonsk. (Krishna guden er ofte avbildet med nøyaktig den samme tiara.) 11. De katolske biskopene og pavens to-tungede fiskehatt, er igjen en nøyaktig kopi av dagon-guden, som igjen er en Babylonsk tilpasning. 12. Det kjente "onde øyet" eller kilden til den kosmiske Zodiac kraften, er kopiert fra Babylon og er å finne i omtrent alle katolske kirker og utallige steder i Vatikanet og i katolsk kunst. 13. Også det Babylonske "himmelskjellet," ble adoptert av pavemakten og har funnet sin plass i katolske kirker. Ofte er døpefontener for den Babylonske barnesprinklingen gitt denne skjell-formen. 14. I samme forbindelse kan vi da også nevne, at i Babylon ble små barn renset for medfødte "onde ånder" ved en vannsprinklingsseremoni. Dette er arvesyndens og barnedåpens røtter, som Den katolske kirke har plukket opp og videreført. Bibelen lærer ikke personlig arveskyld. Bibelens dåp er troende (voksen) dåp, ved neddykkelse, ikke for magisk å trylle bort nedarvet syndeskyld eller onde ånder, men som et vitnesbyrd om overgivelse til Kristus. I Skriften er denne handlingen definert som "en god samvittighets pakt ("bekjennelse" i noen oversettelser), med Gud -." 1. Pet. 3:21. Det samme verset gjør det også klart, at dåpen nettopp ikke representerer en "avleggelse av kjødets urenhet." Oppgjøret med Gud, overgivelsen og tilgivelsen skjer først, deretter vitner neddykkelsen i dåpens vann om denne "død" fra selvet og synden og oppstandelsen til et nytt liv. Selve dåpen gjør ikke noe av det Babylon og Rom tillegger den. Den gamle skikken med "nød-dåp" på sykehusene hvis et spedbarn ble født for tidlig eller på annen måte var i livsfare, bygger på denne hedenske Babylon/Katolske myten. 15. I Babylon-religionen, måtte medlemmene regelmessig røpe "sjelens innerste hemmeligheter" og sine synder og misgjerninger, til en prest. Dette innsynet i alles private liv, ga presten enorm makt og kontroll. Han var også den eneste som kunne tilgi overtredelser. Den katolske kirkes skriftemål, er en kopi og har ikke en bibelsk opprinnelse. I Guds Ord er vi anmodet om å bekjenne våre synder til "hverandre," (til de vi har syndet imot) og til Gud. Å plassere et menneske mellom synderen og Gud er en ubibelsk Babylon tilpasning. 16. Den katolske kirkes lære om sjelens udødelighet kommer fra djevelens løgn til Adam og Eva, 1. Mos. 3:4, og ble av Babylonreligionen videreført til alle falske religioner, inkludert pavekirken og dessverre også til de fleste protestantiske kirkesamfunn, som hoppet av reformasjonstoget, og ikke ønsket å bli med hele veien tilbake til Guds Ord. 17. I nytestamentet er det greske ordet
"prest," (hiereus), kun benyttet med 2 ulike meninger. Enten henvises det
til Det gamle testamentets jødiske prester i hebreernes tabernakeltjeneste,
eller på alle troende som prester for Gud, med Jesus som vår
øversteprest, (Åp. 1:6 5:10. 20:6. Heb. 4:14. 9:11).
I samme verk, side 334, er denne falske hierarki-ideen, nevnt som et eksempel på en "dogmatisk tradisjon," som er umulig å tilbakeføre til Guds Ord. Protestantiske menigheter som har kopiert det katolske hedenskapets biskop, prest og legfolk-hierarki, har et oppgjør foran seg. Det samme gjelder samfunn, som nok unngår den falske prestetittelen, men har utviklet et pastoralt hierarki, med samme funksjon som pavemakten. 18. Levende lys, røkelse, "hellig vann," bønnerepetisjoner (rosenkransen) og monoton sang-messing, er andre hedenske skikker trukket inn i katolsk tilbedelse. 19. Avlat og annen betaling i form av gjerning og penger for å oppnå egen eller avdøde familiemedlemmers himmeltilværelse eller redusert skjærsild opphold, er også opprinnelig babylonske skikker. 20. Til slutt kan vi inkludere opphøyelsen av "gudemoren" (Semiramis i Babylon og Maria i katolisismen) til himmeldronning, med en midlerrolle mellom mennesker og gudesønnen. Det kan også nevnes, at i Det gamle testamentet, finner vi flere eksempler på at Israels folk forlot sin Gud og begynte å tilbe avguder på samme måte som hedningene omkring dem. Disse falske religionene, tilba både himmeldronningen og ofret runde kaker (som ble omgjort til "gudekjøtt" i en seremoni.) I Jer. 7:18 leser vi hvordan himmelens Gud er fortvilet over dette frafallet; "barna sanker ved, fedrene gjør opp ild, og kvinnene knar deig for å bake offerkaker til himmeldronningen, og de øser ut drikkeoffer til andre guder, slik at de vekker min harme." Det er vel den samme fortvilelsen hos Gud, som motiverer ropet til endetidens Babylon-kopi; "Kom ut fra henne, mitt folk," Åp. 18:4. Gud elsker alle som har havnet i de hedenske religionene, men han må få dem ut av hedenskapet. Konklusjon. Det må være hevet over enhver tvil, at Åpenbaringsbokens benyttelse av ordet "Babylon," for å beskrive antikristmakten, passer usedvanlig godt på pavemakten, Den katolske kirke. Vi kan ikke annet enn å gi reformatorene rett også hva kjennetegn 8 angår. I neste utgave av "Mens Vi Venter" vil ytterligere kjennetegn analyseres. JB.
"Og dere skal få kjenne at jeg er Herren. Mine bud har dere ikke fulgt og mine lover har dere ikke holdt. Men dere har holdt dere etter de hedningefolks lover som bor rundt dere." Esek. 11:12 |
Mange
protestanter er ikke oppmerksomme på, at Den katolske kirke aldri
har gitt seg ut for å bygge sin lære på Guds Ord. Kirken
erklærer selv, at hedenske skikker, tilfeldige tradisjoner, populære
myter og oldtidens ulike filosofier, ble innlemmet i katolsk tro.
9.
Det symbolske trident-spydet (gaffelspydet), kan følges fra Babylons
hedenske religion og inn i pavemakten. Dette herskersymbolet, som formidler
Babylons herredømmet i himmelen, på jorden samt over det underjordiske,
gjennomsyrer katolsk kirkeutsmykning og katolsk kunst.
