En historie om apostelen Johannes

I Efesos-tiden pleide Johannes ofte å reise rundt i distriktet. Noen ganger for å utpeke nye menighetsledere, andre ganger for å kalle personer utpekt av Den Hellige Ånd. En gang var Johannes i en nærliggende by, som noen hevder var Smyrna. Der hadde han en samtale med brødrene. Plutselig så han alvorlig på den nylig utpekte menighetslederen og nevnte for ham en ungdom han hadde lagt merke til i menigheten. Den unge mannen var i god form, hadde et tiltalende utseende og en dannet og fin oppførsel. Johannes sa til den nyutnevnte lederen: "Jeg overlater herved denne unge mannen i din varetekt, i nærvær av menigheten og Kristus som mine vitner. Da lederen aksepterte kallet og lovet å ta vare på ham, gjentok Johannes formaningen og oppfordringen for annen gang.

Slik så det ut i Smyrna på den tid da denne historien utspant seg.

Johannes dro deretter tilbake til Efesos og menighetslederen tok den unge mannen, som var overlatt til ham, med seg hjem til sitt eget hus. Der lærte han ham opp i Guds Ord, var mye sammen med ham og fikk til slutt den store glede å kunne døpe ham. Etter dette slappet lederen av på sin omsorg og påpasselighet. Men den unge mannen tålte ennå ikke å stå alene, og ble snart ledet sørgelig på avveier av andre på sin alder, som han tilbrakte mye tid sammen med. Disse jevnaldrende var arbeidsledige, mismodige og levde verdslige liv.

Først ble han dratt med på dyr underholdning. Deretter tok de han med når de dro ut for å stjele om nettene. Neste skritt var å la ham ta del i mer alvorlige forbrytelser. Litt etter litt vandret han helt på deres veier og lik en sterk og egenrådig hest, forlot han helt den sanne veien og ga all sin vitalitet og sitt intellekt til ondskap.

Da han helt hadde forlatt troen, begikk han ikke lenger bagatellmessige overtredelser. Siden hans liv allerede var i ruiner, besluttet han å gjøre større og større forbrytelser og lide samme skjebne som sine nye venner. Han samlet dem alle og formet en bande av dem, hvor han selv var mesterhjernen og han overgikk dem alle i vold, ondskap og blodtørstige handlinger.

Tiden gikk og på grunn av en nødvendighet som oppsto, ble Johannes på nytt bedt om å komme til menigheten i Smyrna. Da han var ferdig med de gjøremål han var invitert for, sa han: "Kom eldstebror, betal meg tilbake den talenten som Kristus og jeg overlot i din varetekt i nærvær av menigheten." Først ble menighetslederen forskrekket og trodde at han var blitt betrodd noen penger han ikke kunne huske å ha mottatt. Men da Johannes sa; "det er den unge mannen jeg spør etter," pustet lederen dypt og sa: "Han er død." "Hvordan døde han," spurte Johannes fortvilet. "Han er død for Gud," var svaret. "Han endret seg til å bli helt gal på kort tid. Og nå, i stedet for å være i menigheten, har han dratt til fjellene sammen med en bevæpnet bande som er lik han selv."

Jeg overlot min bror i din varetekt.

Apostelen Johannes rev i stykker sin kjortel og jamret høyt. 

"En fin vaktmann!" ropte han. "Jeg overlot min bror i din varetekt. Fort! La meg få en hest og send med meg noen som kan vise vei."

Deretter gallopperte den gamle mannen av sted fra forsamlingshuset, kledd som han var.

Da han ankom fjellene, ble han snart omringet av bandittenes utpost. Han prøvde ikke å rømme eller be om nåde, men ropte: "Det var derfor jeg kom! Ta meg straks til lederen deres!" 

Da de kom til leiren, sto den unge mannen der bevæpnet, men Johannes så at han ble gjenkjent. Fylt av skam, prøvde den unge mannen å løpe vekk, men Johannes løp etter han og ropte: "Hvorfor løper du fra meg, barn? Fra din egen far. Jeg er en ubevæpnet gammel mann. Syns synd på meg barn, ikke vær redd meg. Du har framdeles et håp for framtiden! Jeg vil be Kristus ta imot deg og tilgi. Du kan ennå gjøre opp din sak!" 

Mens han framdeles løp, ropte Johannes andpusten: "Hvis det blir nødvendig, vil jeg med glede ta den dødsstraffen som venter deg, slik Jesus døde for oss alle. For å redde deg vil jeg gi mitt eget liv! Stopp! Tro! Kristus har sendt meg for å redde deg!"

Da den unge mannen hørte dette, klarte han ikke løpe lenger. Han stoppet og så ned i marken. Så kastet han våpnene, begynte å skjelve over hele kroppen og brast i bitter gråt. Da apostelen nådde fram til ham, slo han armene rundt ham. For annen gang ble den unge mannen døpt, men denne gangen i tårer. 

Johannes tok han med tilbake til menigheten og gav de kristne der et fullkomment eksempel på gjenskapelse. Trofeet på en synlig, oppstanden Kristus og hans makt til å frelse ethvert menneske fra synd og gjenskape i ham sitt bilde.

Kjære hyrde og menighetsleder. Hvor er de Herren overlot i din varetekt? Hvor er de du engang underviste og døpte? Hvor er de unge kvinner og menn som Jesus skulle bruke i sin tjeneste og som han overlot til deg å gi sunn åndelig mat og beskyttelse? 

Jesus ga deg oppgaven da han kalte deg som hyrde, for å finne de fortapte og bringe dem til Kristus. Hvor er den ene sauen som ble borte? Glem for en stund de 99 som er i flokken og som gleder seg i troen og bør vokse i å oppbygge og oppmuntre hverandre. Hvor er den ene som ble borte på veien, eller de ti eller tyve?

Det ser fint ut på statistikken når nye døpes, men den blir ikke så fin likevel, når ennå flere blir borte. Vet du at de sliter med narkotika og kriminalitet? Med angst og depresjoner? Med synd? Med manglende tillit og skuffelse til Gud og menighet? 

Hva har du tenkt å gjøre? 

EHB.