I dette innlegget ønsker vi kun å påvise en meget viktig sannhet om hva som skal skje i endetiden, knyttet til pave-maktens framtidige religiøse dominans.Artiklene "Johannes Åpenbaring - del 6" og "Duradalen og dyrets merke," som er med i denne utgaven av nyhetsbrevet, gir tilleggsinformasjon som hører med til en helhetsforståelse av temaet. Kort sammendrag. Religiøs/politiske krefter vil før Jesus kommer igjen, påtvinge alle mennesker et "merke" i hånden eller pannen. De som tar merket, kan fortsette å leve et normalt liv. De som nekter å ta imot merket, får ikke kjøpe eller selge og vil bli søkt myrdet på grunn av at de vil lyde Gud mer enn mennesker. Alle bibeltekstene som nevner dyrets merke, viser at temaet og sammenhengen har å gjøre med tilbedelse. "Så at alle de som ikke ville tilbe dyrets bilde, skulle drepes." For å kunne kontrollere hvem som tilba eller ikke, er "merket" et nødvendig middel. Det blir tydeligvis påtvunget, men hvert eneste menneske må gi sitt samtykke. På den måten vil de ulydige kunne identifiseres. En del informasjon må utdypes, før en slik helhetsforståelse blir synlig. Vi skal først ta for oss noe av denne informasjonen. Det ville neppe re-presentere en fornuftig framgangsmåte, simpelt hen å gjette på hva dette merket kan være. Vi må la Bibelens mange "tråder" veves sammen til et hele. Tolkningsretninger. Teoriene om betydningen av "dyrets merke" er mange og viser stor spredning. To tolkningsgrupper utkrystalliserer seg. For det første har vi preterist teologene, som plasserer hele temaet i fortiden. De fleste som føler seg hjemme i denne kategorien, antar at romerrikets keiser Nero var "dyret" og at "merket" Bibelen omtaler, må ha tilknytning til nevnte despot. Dispensasjonalistene er den andre gruppen, som regner med at både "dyret" og dets merke, er et rent endetidsfenomen. Også denne tolkningen blir av mange ofte knyttet til Rom, nemlig endetidens "nye" rom-dominans, som regel assosiert med eller satt i scene av et forenet Europa. Vi avviser fullstendig første teori, siden den verken har bibelsk eller historisk fundament. Den andre tolkningen ligger etter vår vurdering tidsmessig bedre an, men tilfredsstiller heller ikke Guds Ords mange detaljer om den aktuelle makten og merket. Omskjærelse som merke. I Guds relasjon med sitt folk i Det gamle testamentet, var det to tegn eller merker, som signaliserte tilhørighet, loyalitet og lydighet. Nemlig omskjærelse og hviledagen. Hva den fysiske omskjærelsen angår, ble den dessverre etterhvert til et rent etnisk kjennetegn for Guds folk, uten relasjon til den åndelige sannheten den symboliserte. Glem ikke at disse symbolene i første del av Bibelen, alltid peker på en åndelig virkelighet som er noe annet enn symbolet selv. Med andre ord, står hviledagen for noe langt mer og dypere enn en dag å hvile på. Og omskjærelsen viser til en erfaring med Gud som aldeles ikke er isolert til tiden før Jesu fødsel, den har å gjøre med et gudsforhold som ingen kommer til himmelen uten å eie. Selve omskjærelsen var ingen teknisk og mekanisk garanti på at de var Guds eiendomsfolk. Mange omskårne israelitter vil gå fortapt, fordi de ikke lot Gud gjøre med deres sinn det den fysiske omskjærelsen søker å illustrere. Paulus sier rett ut, at den eneste gyldige omskjærelse, er hjertets (sinnets) omskjærelse i Ånden. Hjertet er kun en muskel som pumper blod. I hebraisk tenkning symboliserte hjertet sinnet og karakteren. I Kol. 2:11 gis vi budskapet, at sann omskjærelse er å la Guds Ånd legge bort (gjøre dødt, avlegge, drepe, tilintetgjøre) den syndige naturen dominans. I Kor. 7:19 sies det hele uten omsvøp. "Det som betyr noe, er ikke om en er omskåret eller uomskåret, men at en holder Guds bud." Så hva betyr altså omskjærelsen som tegn eller merke? Det betyr det guddommelige mirakel å la Guds Ånds skrive Guds lov i sinn, tanke og karakter, slik at lovlydighet blir en naturlig lyst. Vi konkluderer derfor med, at merket som kalles om-skjærelse, sym-boliserer lydighet mot Guds lov. En lydighet som ikke var styrt av tvang, plikt og slit, fordi personen egentlig hadde lyst til noe annet, nemlig å være ulydig. Nei, omskjærelsen pekte på et løfte Skaperguden hadde gitt, om å gjenskape men-neskesinnet i sitt bilde og på den måten kansellere effekten av synde-fallet. Resultatet ville bli et sinn (en mentalitet), som hadde all sin lyst, glede og tilfredshet i å lyde Gud og på den måten uttrykke kjærlighet og hengivenhet til Skaperen. Det er derfor Johannes skriver, "at dette er kjærligheten til Gud at vi holder hans bud," 1. Joh. 5:3. I samme vers legger apostelen til resultatet av omskjærelsens mirakuløse forandring av sinn og motivasjon, "Og hans bud er ikke tunge." Det ser for oss ut til, at kristne som påstår at medkristne som er opptatt av og finner glede i å lyde Guds lov uten å finne en slik respons tung, lovisk og slitsom, kanskje ikke selv har opplevd å bli født på ny, slik at Guds lov skrives i sinnet og lydighet blir en glede. Merk deg at denne åndelige grunnbetydningen av omskjærelsen, ikke bare er en nytestamentlig omdefinering, men ble gitt israelittene som hovedsannheten den fysiske omskjærelsen pekte på. "Og Herren din Gud skal omskjære ditt hjerte," ble de lovet i 5. Mos. 30:6. "Så omskjær da deres hjertes forhud og ikke vær så hardnakket," leser vi i 5. Mos. 10:10. Jeremia gjentar appellen i Jer. 4:4 "Omskjær dere for Herren og ta bort hjertets forhud."
Prøv å forstå hvordan Gud tenkte da han introduserte omskjærelse som merke eller tegn på de som hørte Herren til. Det var en intim, privat, smertefull erfaring som ble gjort med dem ved at noe uønsker ble fjernet, med det resultat at de ble mindre sårbare mot sykdom og smitte. Han prøvde å fortelle dem, at denne operasjonen og følgene av den, var nødvendig før de kunne være Guds sanne folk. Alt dette var en skygge av den åndelige erfaringen som symbolet skulle synliggjøre. Erfaringen å overgi seg fullstendig til Gud, gjør det mulig for ham å skjære bort alt uønsket i vårt sinn og risse inn, inngravere eller skrive sin hellige lov der, slik at lovlydighet blir en lyst og glede. Å være fysisk omskåret uten å lyde Herren gjorde omskjærelsen til en parodi. Det nye testamentets "født på ny" erfaring og Det gamle testa-mentets omskjærelse, er en og samme ting. Det er ingen forskjell. Ingen blir frelst og kommer til Guds rike uten å være født på ny, Joh. 3:3. Ingen kunne kalle seg sann israelitt uten å være omskåret. Ingen kan kalle seg et Guds barn og "frelst" uten å ha fått Guds lov skrevet i sinnet og på den måten bli omskapt og gitt lystbetonet lydighet. Bibelen lærer at denne erfaringen må være en daglig gjentatt erfaring ved full overgivelse. Derfor er "en gang født på ny alltid født på ny" en helt ubibelsk tanke. Den nye fødsel erfaringen må oppleves hver dag ved at overgivelsen skjer kontinuerlig. Konklujon: Omskjærelsestegnet symboliserte en full overgivelse til Gud hvor synd og ulydighet ble skåret ut av livet ved en mirakuløs erfaring idet Gud skriver sin hellige lov i hjerte og sinn og skaper lystbetonet lydighet. Erfaringen må fornyes daglig for at vi kan forbli Guds barn og tilhøre hans eiendomsfolk. Hviledagen som merke. Det andre tegnet eller merket Gud ga folket sitt, var hviledagen, den 7. dags sabbat - lørdagen. Dette loyalitetstegnet ble gitt ved skapelsen til menneskeheten ved Adam og Eva. Da Gud senere valgte seg et folk, ble det samme loyalitetsmerket naturlig nok også gitt dem. Dette merket tilhørte Gud selv, men var gitt for at menneskene skulle minnes hvem som er sann Gud og hva han ville med dem. Mine sabbater skal dere holde, for det er et tegn mellom meg og dere fra slekt til slekt," Et tegn på hva? 1. På at bare Skaperguden er sann Gud. 2. På at bare Gud kan sette oss fri fra Babylons (syndens) fangenskap og slaveri. 3. At bare Gud kan hellige oss og gjenskape sitt bilde i vårt sinn til tross for syndefallet, 2. Mos. 31:13. 2. Mos. 20:11 2. Mos. 31:13. Merk deg også at sabbaten ikke er din, min eller jødenes, men Guds, ("mine sabbater.") Denne sabbaten som merke eller tegn, ble plassert midt i de 10 bud, i Guds hellige lov og skulle minne menneskene om at ingen andre menneskeproduserte "guder" kan skape liv, og gjenskape det som er ødelagt av synd til det igjen reflekterer Guds rene bilde. Parallellen med det omskjærelsen skulle minne dem om er lett å se. Sabbaten er derfor et tegn og merke på at Gud kan skape og gjenskape. Konklusjon: Begge gamle-testamentets tegn/merker på loyalitet og tilhørighet, er altså symboler på lovlydighet ved et endret sinn. Guds lov, sann tilbedelse, karakterendring ved Åndens kraft og loyalitet er nøkkelord. Merkets plassering Teksten i Åp. 13:16.17, sier at endetidens "dyrets merket," vil bli plassert i pannen eller hånden. Hjelp til å tolke denne framstillingen får vi i første del av Joh. Åp. kap. 14. Her omtales de som er trofaste mot Gud i den siste tid. Det er de som har mottatt Guds segl. Det står om dem, at de har "Lammets navn og dets Fars navn skrevet på sine panner," Åp. 14:1. I kap 7, blir det sagt om de samme menneskene, at de har mottatt Guds segl. Et segl er et merke eller tegn som viser tilhørighet.Guds segl blir derfor Guds merke kontra "dyrets" merke. I Bibelens symbolspråk represen-terer et menneskes navn dets karakter. Jakob (hebraisk âkab), betyr bedrager eller "overlister" i betydning av "den som lurer andre." Han bar navnet, fordi nettopp dette ble et synlig trekk i hans karakter, 1. Mos. 25:26. Da han ble omvendt og overgitt, endret Gud hans navn til Israel, (som betyr "Guds prins" eller "den som møter Gud ansikt til ansikt og går videre uten å ha tapt eller "mistet ansikt." Den hebraiske ideen er å vinne en posisjon ved kamp og anstrengelse. I 2. Mos. 34:5-6 kommer Gud selv ned på Sinai fjellet og roper ut sitt navn. Det lød. "Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på nåde og sannhet." Hans holdning til synd og ulydighet er nevnt i vers 7, som like sentrale sider ved hans vesen og karakter. Guds navn blir altså symbolisert med en rekke ord som definerer og forklarer hans karakter, altså det han står for og er. Dette tolkningsprinsippet er gjen-nomgående i Skriften. Men tilbake til Åpenb. 14. Her omtales endetidens trofaste ved at de har Guds navn (karakter) skrevet i sine panner, 14:1. Pannen lokaliserer frontallappen (pannelappen) hvor sinnets moralske og etiske egenskaper er plassert. Det er igjen karakter, vesen og holdning som vektlegges. Det står rett og slett her, at Gud har utviklet i dem sin karakter med dertil følgende renhet og avstandstagen til all synd. Det er Guds segl! At dette er en rimelig tolkning, blir bekreftet i vers 4 og 5, hvor det presiseres, at de ikke har gjort seg urene (besmittet) med ubibelsk og falsk lære og at det ikke ble funnet noe i dem som bryter med det Gud selv står for. I praksis og i harmoni med det vi tidligere har lest om Guds tegn og merker, betyr det at de har Guds lov og vilje skrevet i hjerte og sinn ved å være født på ny og at de er bevart i dette gudsforholdet av sin vedvarende overgivelse. Å ha Guds tegn, segl eller merke, er da atter engang å ha Guds lov skrevet i sinn og karakter. Når navn betyr karakter og pannen symboliserer valg og allianse på det moralske plan, er det da ikke naturlig at de som tar dyrets merke i sin panne, vil lyde, følge, være alliert med og bli lik dyrets karakter og vesen? Legg merke til at dyrets navn og merke er det samme, Åp. 13:17. Fokus på Guds lov. Vi har hittil sett at Guds merke, tegn eller segl både i Det gamle og Det nye testamentet, er Guds hellige lov fulgt og etterlevd av forvandlede mennesker. Åp. kap 13, som gir oss definisjonen og rammen på dyrets merke, tilhører èn av 4 seksjoner eller divisjoner av Åpenbaringsboken, som alle begynner med en scene fra tjenesten i templet. Alle som kjenner detaljene i den jødiske tabernakeltjenesten, kan kjenne igjen disse tabernakel eller helligdoms-scenene. Selvfølgelig hadde den jordiske tjenesten forlengst opphørt da Johannes skrev. Men i Hebreerbrevet (Heb. 1:3 4:15 8:1-6 og 9:23.24), fortelles det, at Jesus etter oppstandelsen, dro hjem til sin Far og begynte en tjeneste som øversteprest i himmelens helligdom, som den jordiske (jødenes) bare var en skygge eller et symbol på. Den fjerde seksjonen i Åpenbarings-boken, hvor kap. 13 hører hjemme, kalles av teologene for "den store strid" seksjonen. Her beskrives i detalj kampen mellom Kristus og Satan ned gjennom historien. Scenen fra himmelens helligdom som rammer inn denne fjerde seksjonen og som begynner med Åp. 11:9, er informasjonen at paktens ark i himmelens helligdom ble synlig. I paktkisten lå Guds hellige lov og nettopp Guds lov har vært og er det sentrale punkt i denne seksjonen i Åpenbaringsboken. I denne sek-sjonen finner du selve definisjonen på Guds trofaste og loyale folk og med den bakgrunn vi alt har, kan du nesten forutsi hva det er. Siden merket eller tegnet på hans utvalgte gjennom hele Bibelen er at de lyder Guds lov og holder seg til den uansett motstand og forfølgelse, fordi en erfaring med Herren har plassert denne loven i deres sinn, er det naturlig at det her sies om dem som folk, at det er de "som holder fast ved Guds bud og Jesu tro."
Det måtte jo være slik hvis Bibelen er et budskapsmessig hele. "Jesu tro," på grunnteksten betyr både at de har den rette troen på Jesus og at de har den samme tro Jesus hadde. Igjen er det ganske naturlig, siden både en tro på Herrens løfter om et forvandlet sinn og den tro Jesus hadde til sin Far, da han som sant menneske hentet all seier over fristelse i sitt farsforhold, må være deres erfaring og livsinnhold som skal være hans folk i den siste tid. Det betyr også ganske naturlig, at Guds lovs 4. bud, var skrevet i deres sinn sammen med de andre 9. De ærer sin far og minnes ham som Skaper og gjenskaper, ved å tilbe ham på merke-dagen han selv ga dem, for å kunne vise all verden at de tilhører den sanne Gud. Dyrets loyalitets merke. Fra det hedenske Babylon har pavemakten, som mange har identifisert som endetidens mystiske Babylon, adoptert den hedenske sol-dagen (søndag- "sun"-day) som ny "kristen" hviledag. Den katolske kirke håner åpent og offentlig i sin litteratur, protestanter som har forkastet Bibelens merke på loyalitet og i stedet akseptert det katolske alternativet. Ja, kirken går selv ut og erklærer at søndags helligholdelse overhode ikke er bibelsk begrunnet, men bygger ene og alene på pavens guddommelige rett til å overføre bibelsabbatens hellighet til den hedenske soldagen. Den kaller søndag et merke og tegn på sin egen makt til å endre Guds lov og sier at søndagsholdere, uansett hvilke kirkesamfunn de tilhører, viser sin aksept av pavekirkens gudgitte myndighet som Jesu Kristi vikar. Gud utvalgte en av ukedagene som tegn og merke på de som var trofaste og lyder Guds lov. Endetiden Babylon, antikrist-makten, Den katolske kirke, advart mot en rekke steder i Guds Ord, har gitt oss en annen ukedag, knyttet til avguds-tilbedelse og opposisjon mot Herren. Siden de som følger Gud sies å holde seg til Guds bud, er det rimelig at de som følger Guds motstander ikke holder seg til Guds lov. Det er vel også derfor Guds Ord kaller denne frafallsmakten "Den lovløse," 2. Tess. 2:3.4.7.8.9. For å kunne gjøre hviledags-merket til en loyalitets test, vil paven i samarbeid med politiske og protestantiske allierte, lovfeste søndagshelligholdelse og erklære de som helligholder Guds sanne hviledag for fiender. Kun de som aksepterer med sitt valg (panne eller hånd) å lyde pavemakten, vil få anledning til å kjøpe og selge og leve et vanlig liv. På samme måte som de tre hebreerne i Dan bok kap. 3, vil de trofaste heller velge en mulig død, enn å bryte et Guds bud. Deres urokkelige tro og loyalitet til Gud, forårsakes ikke av stahet, legalisme eller lovtrelldom. Det er et naturlig resultat av at de ved Den Hellige Ånd, har loven, hvorav det fjerde bud er en del, skrevet i sine sinn. Å bryte Guds lov for å unngå en prekær situasjon er utenkelig for dem. De har Guds segl og er trygge å ta til himmelen, for med slike mennesker der, vil ulydighet og synd aldri mer kunne oppstå. Forvandlingen ved Jesu gjenkomst, endrer vårt legeme til et herliggjort legeme. Vår mentalitet, karakter, holdning og ikke minst vår allianse med Gud, må utvikles på denne jorden. Det er denne endringen Bibelens frelsesplan og forsoningen handler om. Det er den samme nåden som tilgir synd som fjernen den i våre liv. Når tas dyrets merke? Ingen har ennå tatt dyrets merke, siden tilstanden i Åpenb. 13:14-17 ennå ikke er etablert. Men denne globale loyalitetstesten i åndskampen mellom Kristus og Satan, er like foran oss og veldige krefter er igang for å tvinge gjennom religiøse lover som vil være et nødvendig verktøy i denne utviklingen. Om du ennå ikke helt klarer å se og forstå det du har lest, ber vi deg bevare i dine tanker innholdet i dette innlegget. Snart vil det vi har nevnt begynne å skje og da kan du bli motivert til å studere emnet på nytt. Pavedømmets enorme vekst og framgang,
protestanters flørting med og aksept av en kirkemakt alle reformatorene
og Guds Ord advarer mot, er en naturlig og forutsagt del av opplegget til
det denne artikkelen påstår vil finne sted. JB
|
