Er alle dager like?

Dersom det her menes den syvendedags sabbat, ville nok Paulus ha kommet opp i større vanskeligheter enn det han til da hadde opplevd. Legg merke til at Paulus aldri ble anklaget av jødene for å bryte Guds lov, men for ikke å følge gamle skikker. Les Ap.gj. 25:8 og 28:7.

Hvorfor kan det ikke være den syvende dags sabbat denne teksten handler om?

Sabbaten ble gjort til en del av Guds 10 bud, fordi det ble identifisert som synd å bryte dvs. vanhellige, tråkke på og redusere Gud, gjennom nedverdigelse av hans skaperkraft og Hans identitet. Sabbaten var og er et symbol på skapelsen, men også på Guds kraft, ja selve skaperkraften som kan gjenreise Guds bilde i falne mennesker og som også reiste Jesu opp fra graven.

Videre ville det bringe velsignelser å opphøye Gud og vise det ved å holde sabbaten hellig. Sabbaten ble til for menneskets skyld, sa Jesus. Ved sin stadige virksomme skaperkraft, ville han hellige sine barn og skape i dem rene hjerter. 

Sabbaten identifiserer Gud som den han er. Sabbaten skulle også til enhver tid identifisere Hans folk. Han ville på den måten sette sitt segl på dem, for å vise hvem han er og hvem som er Hans utvalgte barn. De tillot ham å gjenskape i seg et nytt hjerte. Et nytt hjerte hvor budene bor, der bor også Frelseren.

Jesus kom for å bekrefte sine ord og sine bud. Han oppfylte det som var profetert om ham. Han oppfylte også budene i et fullkomment liv. Hans død sonet våre brudd mot den samme lov og stadfestet derved dens gyldighet. Ingen blir straffet for å bryte en lov som er opphevet. Hvis loven ikke gjelder lenger, døde ikke Jesus for dine synder, men bare for syndene til de som levde før han kom. Der det ikke er noen lov er det heller ingen synd, sier Paulus. Dermed skulle vi som lever nå, etter noens forståelse, være uten en lov, uten synd og av den grunn ikke trenge noen frelser. Selvfølgelig er det feil. "For vi har alle syndet..."

Brudd på sabbaten er en like stor synd som å tilbe avguden Buddha (1.Bud) eller å misbruke Guds navn (2,Bud). Overtredelse av ett av budene er synd Jesus sonet for ved sin død.

Ja, men, sier du kanskje, jeg holder jo søndagen og alle dager er like!

For det første har Gud ingen løfter i Bibelen om å hellige deg spesielt på en annen dag enn sabbaten. Helligelse er å skape i oss et rent hjerte, uten syndige tilbøyeligheter og hjelp til å leve slik Gud ønsker du skal representere og tjene ham. 

For det andre; kunne Adam velge hvilket tre han ikke fikk lov å spise av? Hvorfor nettopp det treet? Det måtte da bli det samme hvilket tre? Såvisst ikke. Ulydighet mot Guds påbud førte til at Paradisets porter ble stengt. 

Jesus utførte også mange av sine helbredelser på sabbaten, og viste derfor ennå mer Guds kraft til å gjenskape mennesker som trengte frelse og helbredelse. Dette er sab-batens virkelige betydning. Fariseerne og de skriftlærde var blitt selvrettferdige og hadde langt på vei mistet av syne hva sabbaten sto for.

Hva var en av Paulus` store oppgaver?

Jakob, Jesu bror, definerte hans oppgave slik: "Og med dette stemmer profetenes ord overens, som det står skrevet: Deretter vil jeg komme tilbake og igjen oppbygge Davids falne hytte (tabernaklet bygget over Guds trone, de ti bud). Det nedbrutte av den vil jeg igjen oppbygge, og jeg vil gjenreise den, for at resten av menneskene skal søke Herren, ja, alle hedningefolkene som mitt navn er nevnt over. Så sier Herren, han som gjør dette som han har visst fra evighet av," Ap.gj. 15:15-18.

Hvilke profetord var det Jakob sa gikk i oppfyllelse ved Paulus virke? Jo, Jes. 55,5; "Et folk du ikke kjenner, skal du kalle. Hedningefolk som ikke kjenner deg, skal løpe til deg." Og videre i 56, 3; "Den fremmede som holder seg til Herren, må ikke si: Herren vil visst skille meg fra sitt folk!...Og videre i vers 6; "For så sier Herren: Og de fremmede som holder seg til Herren for å tjene ham og for å elske Herrens navn, og for å være hans tjenere, alle de som holder sabbaten, så de ikke vanhelliger den, og som holder fast ved min pakt, dem vil jeg føre til mitt hellige berg..." De skulle også få et minne og et navn. Et evig navn vil Gud gi dem som ikke skal slettes ut. 

Deretter kommer profetien som ble oppfylt på Paulus; "Sønner av deg skal bygge opp igjen ruinene fra gammel tid. Grunnvoller som har ligget der fra slekt til slekt, skal du gjenreise. Og de skal kalle deg den som murer igjen murbrudd og setter veier i stand, så folk kan bo i landet. Når du holder din fot tilbake på sabbaten, så du ikke driver ditt yrke på min Hellige dag, og du kaller sabbaten en lyst, kaller Herrens hellige dag ærverdig, og du ærer den, så du ikke går dine egne veier, ikke gjør din gjerning eller fører tomt snakk - da skal du glede deg i Herren..." Jes. 58:12-14.
 
 
 

Profeten Amos bekrefter også at disse forutsigelser vil skje samtidig med Jerusalems ødeleggelse og spredningen av Israels barn til alle folkeslag, se Amos 9 kap. Jesus bekrefter videre profetenes ord, da han i sin tale i synagogen i Nasaret siterer Jesaja fra kap. 61:1-2. Fortsettelsen av disse versene som han leste er; "De (sørgende i Sion som Jesus vil trøste) skal bygge opp igjen det som ble ødelagt i eldgammel tid...osv."  Davids falne hytte, tabernaklet eller templet, sto der i all sin skrud da både Jesus og Jakob sa at disse ord nå ble oppfylt. Derfor må det være den åndelige betydning av tabernaklet og "eldgamle murer" de beskriver. Tabernaklet hadde ingen annen funksjon enn å forsone folket med Gud gjennom offer for synd og helligelse i forhold til Guds lov.

Qumran. etter funnet av dødehavsrullene vet vi mer om Esseerne og deres lære og praksis.

Dette var også Paulus sin oppgave og undervisning. Og han praktiserte også helligholdelse av sabbaten, selv når det ikke var noen synagoge i nærheten, Ap. gj. 16:13.

Dersom det ikke er den ukentlige sabbaten Paulus snakker om i Romerne 14 kap., hvilken dag kan det da være?

Det beste hadde vært om vi kunne spurt ham selv. Men siden vi ikke kan det, må vi så langt det er mulig, sette oss inn i den tid han levde og de problemstillinger han sto overfor da han skrev brevet. Dette har vi nå større muligheter til enn tidligere, siden stadig flere historiske (litterære og arkeologiske) oppdagelser blir kjent for alle, og nye funn foretas hvert år.

For det første var spørsmålet om å holde sabbat eller søndag, et fullstendig ikke-tema i de første årene av den kristne menighetens historie. Å anse sabbaten for avskaffet, var for dem like utenkelig som å avskaffe en Skaper eller en Frelser. Debatten om et alternativ til Guds sabbat, kom på et langt senere tidspunkt og fra hedensk innflytelse, og er godt kjent av alle som har studert den tidlige kirkehistorien.

Jakob, Jesu bror, ble kalt den rettferdige både av jøder (uomvendte) og jødekristne. Han var en av støttene ifølge Paulus. Han regnes som den første av lederne for menigheten i Jerusalem. En jødekristen historiker ved navn Hegesippus, som levde en generasjon etter apostlene, skrev om Jakob at han nøt stor anseelse blant jødene. Han alene fikk gå inn i templet og be. Like før Jerusalems ødeleggelse i år 62, kom flere jøder, fariseere og skriftlærde og sa til Jakob; "Vi aksepterer alle hva du sier, vi kan garantere dine ord. Du er en rettferdig mann. Så gjør det klar for alt folket at de ikke må bli ført vill når det gjelder personen Jesus. Hele folket og alle av oss vil akseptere det du sier. Ta plass på templets topp, så du fra den høyden kan bli sett av alle og dine ord blir hørbar for alt folket. På grunn av påsken er det samlet mange jøder og hedninger." 

Så da han sto der på templets topp svarte han så høyt han kunne: "Hvorfor spør dere meg om Menneskesønnen? Jeg vil fortelle dere. Han sitter i himmelen ved Guds høyre hånd og han vil komme i himmelens skyer." Mange ble overbevist av hans vitnesbyrd, men fariseerne angret og gikk opp og kastet ham ned. Da Jakob overlevde fallet stenet de ham til døde.

Historikeren Josephus sier at mange jøder mente at Jerusalems ødeleggelse skjedde, "som en konsekvens/straff for Jakob den rettferdige, som var bror til Jesus, kjent som Kristus, for på tross av at han var den mest rettferdige av mennesker, ble han drept av jødene." Her var altså lederen for en menighet som jødene forfulgte som nøt så stor anseelse hos jødene at flere regnet Jerusalems ødeleggelse som en straff fra Gud, for at en så rettferdig mann var blitt drept av de jødiske lederne! En rettferdig mann var i jødenes betydning, en som holdt budene. Jakob holdt uten tvil Herrens sabbat, det er nok å lese hans brev i Bibelen for å forstå det. 

Men han var jøde, sier du kanskje og hedningekristne hadde en annen lære/praksis.

Hegesippus som skrev om Jakobs død, forteller også fra sine reiser bl.a. helt til Rom, at han var sammen med flere ledere innen menighetene og fant samme doktriner blant dem alle. 

"I alle linjer av ledere og i alle byer samstemte læren om loven, profetene og vår Herre." Fra hans tid brukte de også begrepet jomfru om en menighet, som ikke var forført til å høre på nonsens. Gnostisismen var det eneste Hegesippus så på som en fare på sin tid og som hans bøker rettet seg mot. 

Det var ellers nok av farer som kunne ødelegge eller skade den sanne lære også på Paulus` tid. Mange av farene Paulus skriver imot, er av bibelforskere knyttet til ideer sekten esseerne forfektet. Denne gruppens lære er de senere årene blitt mer og mer kjent, på grunn av stadig nye oversettelser av dødehavsrullene. Deres ideologi ble faktisk både en ressurs og en potesiell fare for den første menighet. Således skriver Betz og Reisner i sin bok Jesus og Qumran: "Vi får også gjøre regning med at et relativt stort antall esseere omvendte seg til troen på Jesus som Messias. For samtiden utgjorde disse konverterte esseerne en meget høyt kvalifisert gruppe teologer." 

Men oppholdt ikke alle disse esseerne seg i Qumran og langt fra Rom?

Det var nok kun et fåtall av dem som i perioder bodde i Qumran. I følge Josephus, fantes de i alle byer, og i Jerusalem hadde de trolig sitt hovedkvarter i samme område som de første kristne holdt sammen (Sionsberget.)

Det fantes flere likheter mellom esseerne og de første kristne. La oss bare kort nevne noen av dem: 

Esseerne hadde forakt for de rike, ingen skulle ha mer enn andre. De delte alt de eide og hadde felles kasse. Nye som kom med i fellesskapet måtte dele det de hadde med andre. 

De hadde stor kjærlighet overfor hverandre.  De tok ingenting med seg når de var ute og reiste, det var alltid en esseer som tok imot dem selv om de ikke kjente dem.  De brukte vann som renselse (bad).  De ba før og etter maten.  De ungikk å sverge.  De hadde respekt for de eldre.  De ble forfulgt av romerne uten å beklage seg.  I deres skrifter venter de en Messias som skulle komme å la blinde få synet igjen, døve skal høre og døde vil bli vekket opp (4Q521).  Alt dette var kjente ting for de som hadde lært Jesus å kjenne og fulgte hans ord. Derfor ville mange esseere straks gjenkjent Jesus som Messias.

Utgravninger i Jerusalem, og kartlegging av  Esseernes hovedkvarter der, viser deres tilknytning til den første kristne menighet.

La oss se på hva de førte med seg av påvirkning for den første menighet og senere hva Paulus møtte dem med.

Mange av deres ideer var uproblematiske for dem selv, men når de ville tvinge dem på andre, må vi kunne kalle det fanatisme.

1. Sabbatshelligholdelsen var for dem strengere enn hos noen andre jøder, sier Josephus.

2. De var svært enkle i matveien. De var vegetarianere og levde lenger (ble eldre) enn det som var vanlig på den tiden, (samme kilde.)

3. De kunne bare spise mat som var tilberedt av andre esseere. Resultatet var at når noen ble utstøtt av fellesskapet eller gikk ut frivillig, følte de seg ofte bundet av løftene de hadde gitt og vaner de trodde var riktig. Dette førte til, ifølge Josephus, at de ikke hadde frihet til å ta del i måltider de fikk tilbudt av andre og var henvist til kun å spise gress. Noen av dem sultet rett og slett ihjel eller vendte tilbake til fellesskapet for å overleve.

4. Endel avga løfter om ikke å gifte seg.

5. Ikke bare trodde de at det fantes engler, hvilket var riktig nok, men de måtte bevare/huske englenavn. Noen begynnte også å dyrke engler.

6. De hadde sin egen kalender som ikke fulgte den kalenderen jødene ellers hadde. Jødiske høytider falt derfor på helt andre dager. "Qumranmenighetens kalender var basert på både sol og måneberegninger. Året hadde 364 dager. Øverstepresten og de andre jødene hadde imidlertid en rent månedbasert kalender, som ga året bare 354 dager. Dermed falt den store forsoningsdagen på en annen dato hos dem sammenlignet med Qumran". Deres påske falt alltid på en onsdag. Kalenderen utelukket derfor et fellesskap med andre grupper jøder på høytidsdagene. Qumranmenigheten mente at denne kalenderen var gitt dem som en spesiel åpenbaring og at den også gjaldt i himmelen. 

7. Den store forsoningsdagen ble, av esseerne, feiret med faste og absolutt arbeidsro.

Den ble kalt fastedagen.

Paulus gjendriver i flere brev påvirkning av dette slaget. Han var ikke så opptatt av hva esseerne drev på med som hva de så nødvendig å påtvinge andre.

I Kol. kap. 2, nevner han i samme vers, at de ikke skal la seg dømme av mat og drikke eller med hensyn til høytider, nymåner eller sabbat (sabbater i flertall i grunnteksten.) Dette var skygger på det som skulle komme (helligdomstjenesten som pekte mot Kristus). I neste vers gjendriver han en spesiel ydmykelse og engle-dyrkelse. Han snakker videre i vers 20 og 21 om de som legger bud på dem som; Ta ikke! Smak ikke! Rør ikke!. I Gal. 4:10 nevner han de som tar vare på dager og måneder og høytider og år. 

I 1.Tim.kap. 4, går Paulus igjen i rette med de som; forbyr folk å gifte seg og påbyr å avholde seg fra spesiell mat. 

Paulus er svært nøye med å lære de første kristne, at de ikke skal la et menneskes samvittighet stilles over en annens samvittighet. Det er også hans undervisning i 1.Kor.10:29- osv. 

Og så kommer vi tilbake til Romerne kap.14. Her er igjen temaet; Ikke la noen dømme dere. De skulle ikke skikke seg like med denne verden men "bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, slik at dere kan dømme om hva som er Guds vilje..." 12,2.

De skulle ikke gjøre seg til dommere over andres tanker. I vers 2, møter vi så helt klart at dette er esseerne, som jo også har den tro at de bare kan spise grønnsaker. Dette i seg selv var tydeligvis ikke noe problem for Paulus, men de måtte ikke dømme andre som valgte å leve annerledes.

Lørdagen har i  snart 6000 år vært den syvende-dags sabbat. I Norge ble
kalenderen endret i begynnelsen av 1970-tallet, slik at søndag ble 
siste dag i uken.
Bildet viser en israelsk kalender fra 1997. [med søndag som første dag i uken]

I det femte vers, kommer vi så til den omtalte "dagen." Debatten, som vi har sett innledningvis, kunne ikke gjelde den syvende dag. Som alt nevnt var et udiskutabelt tema for de første kristne og som de forøvrig aldri fastet på. (Selv den katolske kirke innrømmer at den første kristne menighet stort sett samlet seg etter at de hadde vært i synagogen og var således samlet på den første dag i uken som var lørdag kveld i følge jødisk døgnskille. Mye senere forskjøv de dette til tidlig søndag morgen. Søndag var vanlig arbeidsdag til ihvertfall opp mot år 325.

"Den som akter på dagen (i bestemt form) gjør det for Herren. Den som ikke akter på dagen, gjør det for Herren." Den som eter gjør det for Herren i motsetning til den som lar vær å ete, som også gjør det for Herren. Fantes det noen i den romerske menighet som lot være å spise? Selvfølgelig ikke! men de fastet på spesielle dager. I dette tilfelle på den definerte "dagen," nevnt i samme vers. Å akte på dagen og sette den høyere enn andre, blir her demonstrert ved at man lar være å spise, med andre ord faste. Det er mest sannsynlig den store forsoningsdagen det er snakk om, altså fastedagen. 

I senere vers i samme kapitlet romerbrevet, har vi igjen en kobling som viser til esseernes innflytelse. Uren mat i betydningen mat som er ofret til avgudene, nevnt av apostelen i et annet brev, eller mat som ikke er tilberedt etter esseervis? Eller kjøtt i sin helhet som esserne ikke spiste. Paulus var røff mot disse som var så opptatt av dette; Bryt ikke ned Guds verk på grunn av mat!, vers 20. Ikke spis det som er til anstøt for andre. "Guds rike består ikke av mat og drikke!" Og "Dersom du med din mat volder din bror sorg, da vandrer du ikke i kjærlighet, v.15. I vers 21 konkretiserer han dette: "Det er godt å la være å ete kjøtt eller drikke vin eller gjøre noe annet som er til anstøt for din bror." 

All denne kommunikasjonen kan bare gis mening, når vi forstår problemet med esseer sekten. Tolkning utenfor denne historiske rammen, blir ubibelsk synsing.

Men de første kristne brukte også å faste på påskedagen. Eller dagene før påske, sier historien. Striden om påskedagen kom til syne og kulminerte med utestengning av hele den asiatiske og syriske menighet, mot slutten av det andre århundre (190-årene). De som ledet an utestengning var bl.a. biskopene i Rom og Alexandria. Og de som ble utestengt var etter-kommerne av de jøde- og hedningkristne som kom fra Jerusalem og stammet direkte fra apostlenes virke i Asia og Antiokia. I den forbindelse skrev biskop Polycrates på vegne av lederne i Asia og Syria følgende brev til bl.a. biskop Victor i Rom: "Vi for vår del holder "dagen" (påskedagen) uten skrupler, uten å legge noe til eller trekke noe fra." Så nevner han alle de som har sovnet inn og som de har sin praksis fra, bl.a. Filip og hans døtre, apostelen Johannes, Polycarp og mange flere som venter på oppstandelsen. 

Alle disse, skriver Polycrates i brevet, holdt den 14 dagen i måneden som begynnelsen til påskefesten. I samsvar med evangeliet avvek de ikke det minste, men fulgte troens regelverk. "Sist av alt også jeg, Polycrates, den siste av dere alle, handler i samsvar med min families tradisjon, noen medlemmer som jeg faktisk har fulgt; for syv av dem var biskoper og jeg er den åttende og min familie har alltid helligholdt dagen da folket fjernet all surdeig. Så jeg, mine venner, etter å ha arbeidet i 65 år i Herrens tjeneste og hatt kontakt med kristne fra alle deler av verden og har grundig studert den hellige skrift, er jeg ikke redd for trusler. Bedre mennesker enn jeg har sagt; vi må lyde Gud mer enn mennesker." 

I det han refererer til biskoper (husk at biskoper på grunnteksten og i den første menighet, kun er et navn på menighetsledere og må ikke assosieres med statskirkens eller Den katolsk kirkes overordnede kirke-ledere i et hierarki hvor noen har mer å si enn andre,) som var med han da han skrev og delte hans mening, legger han til: "Jeg kunne ha nevnt biskopene som er med meg og som jeg kalte sammen i respons til din forespørsel. Hvis jeg skriver deres navn vil listen bli svært lang. Men selv om de vet hvilken ubetydelig persom jeg er, godkjenner de mitt brev, da de vet at jeg ikke har sløst bort mitt lange liv, men har brukt det i Jesu Kristi tjeneste."

Denne beslutning ledet altså til utestenging av disse menighetene. Roms og andre menigheters ønske var altså å gjennomføre med tvang en lik praksis, som innebar at første påskedag alltid skulle være på en søndag og at denne skulle feires med en avslutning av fasten. Dette mener mange også var starten på en senere søndagshelligholdelse, som i første omgang kun vant gjenklang hos menighetene i Rom og Alexandria. Alle andre menigheter holdt den syvende dag hellig i følge kirke-historikeren Socrates som levde på 300-tallet. 

Som en foreløpig konklusjon, må det være lov til å hevde, at Paulus aldeles ikke nedgraderte Guds ti bud og sabbaten. Han hadde et oppgjør med noen medlemmer som hadde tankegods fra esseersekten og som gjerne ville påtvinge andre sine synspunkter eller som ble støtt over andres levemåte, som ikke var i samsvar med deres egen. For Paulus var det viktig at Guds sanne evangelium fikk komme til uttrykk med hele sin glans. Han går her ikke til felts mot vranglære, men mot ulike skikker med overdreven betydning og mot at man satte seg til dommer over sin neste. Dette ville han til livs og ikke Guds ti bud, med sabbaten som Herrens spesielle dag satt til side hver uke som en møtetid mellom Herren og Hans folk til alle tider og for alle mennesker, jøde først og så greker. De gnostiske sektenes innflytelse derimot,begynte for alvor å skape problemer for den første menigheten på visse steder og noe senere enn tiden da Paulus på denne måten advarte mot esseernes innflytelse.

EHB

Kilder:

Geza Vermes: The Dead Sea Scrolls in English
B.G.Wilkinson: Truth Triumphant
Betz/Riesner: Jesus og Qumran
Baigent/Leigh: The Dead Sea Scroll Deception
Eusebios: The History of the Church
Josephus: Complete works of...
Søndagsfeiringens Historie: http://www.katolsk.no/artikler/sondagen.htm
SDA Bible commentary, diverse bind.
Bacciochi: Fra sabbat til søndag

Inspirasjon til denne artikkelen kom etter samtale på en benk under ørkensolen, der karavaneveiene engang møttes, med først en messiansk jøde og deretter en norsk troende. Mitt spørsmål var da og er fortsatt: Skal vi følge jødenes, apostlenes, Jesu og Guds sabbat eller den romerske falne kirkes tradisjon og praksis? Skal vi holde onsdag, søndag, fredag eller sabbaten, lørdag? Eller ingen av dem? Er det likegyldig for Gud?

Da jeg en gang ba over dette slo jeg opp på følgende Bibelvers: "Dermed har dere gjort Guds bud ugyldige på grunn av deres egne forskrifter. Hyklere! Rett profeterte Jesaja om dere da han sa: Dette folk ærer meg med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg. Men de dyrker meg forgjeves idet de kommer med lærdommer som er menneskebud." Matt. 15,6-9. 

Vil mange kristne havne i denne kategori før Jesus kommer for annen gang? Jeg tror Den Hellige Ånd vil overbevise enhver sann kristen om hva som er synd, rettferdighet og dom, inkludert det mest omstridte budet.