Duradalen og Dyrets merke

Avgjørende valg.

Langsomt og fra begge sider av dalen, kom sentrale og lokale samfunnstopper gående fram foran det unike byggverket. De var ikke vanlige borgere av Babylon, men utgjorde landets ledere og høvdinger. Alle kom de etter påbud fra kongen. De arameiske titlene i grunnteksten, nevner både generaler, fylkesmenn, ordførere, advokater og ulike etatsjefer. Ting tydet på, at de til å begynne med visste lite om selve programmet for festligheten, men i innbydelsen de hadde mottatt, ble de fortalt at det dreide seg om en innvielse. Det tidkrevende arbeidet med å bygge gullstatuen, hadde gjort det mulig for de fleste av dem å høre om fenomenet. Som sosiale og politiske ressurspersoner, var det naturlig nok deres privilegium å være mer informert enn andre. Men hva var egentlig hensikten med den nøye planlagte seremonien? Vi må faktisk et kapittel tilbake i Daniels bok, til kap. 2, for å finne svaret på det spørsmålet.

En drøm kongen hadde, ble tydet av den unge hebreeren Daniel. Drømmen var gitt av Gud og ble tolket slik at Nebukadnesar og hans veldige Babylonske rike, symboliserte gullhodet på en kjempestatue. Drømmen fortalte også, at selv om hans rike ble symbolisert med edlere metall enn de tre rikene som skulle komme etterpå, var det en bitter pille å svelge for den arrogante kongen, å bli fortalt at hans veldige Babylon skulle gå til grunne.

Som en knyttet neve mot himmelen, bygde han derfor en statue hvor alt var av gull og hvor hele billedstøtten, ikke bare hodet, representerte ham selv og riket han hersket over.

På et gitt signal blir de fornemme gjestene informert om, at de er forpliktet til å falle ned og tilbe den mektige statuen. Beskjeden er ikke at de bør, anbefales eller at det er ønskelig at de tilber. Bibelteksten sier at de "skal - falle ned og tilbe gudebildet som kong Nebukadnesar har stilt opp," Dan. 3:5. Merk deg at etter hvert som historien utlegges i dette kapitlet, blir vi informert om stadig flere viktige detaljer. Først får vi vite at det er en billedstøtte. Deretter at landets ledere ble kalt inn til en innvielse. Det neste er at statuen er et gudebilde. Og så kommer budskapet om at det hele har med tilbedelse å gjøre.

Men det er ennå et vesentlige poeng verd å merke seg. I vers 6, sies det rett ut, at de som vegret seg med å lyde påbudet å tilbe avguden, skulle myrdes. Det er med andre ord snakk om påtvungen avgudstilbedelse, satt i scene av den politisk/religiøse gudekongen av Babylon. Det er faktisk av betydning at du registrerer disse detaljene, for lettere å forstå informasjonen som blir gitt senere i dette innlegget. Gud viser oss nemlig at det samme skal skje igjen med hensyn til endetidens mystiske Babylon og at mange viktige detaljer fra Duradalen skal gjentas.

I det signalet lyder, faller selvfølgelig alle ned og gjør nøyaktig det de blir bedt om. Skulle bare mangle. Døden kommer alltids fort nok i en vond verden, om den ikke skal fram-skyndes ved selvdestruktive valg. Om de knelende virkelig tilbad i sitt sinn, kan vi selvfølgelig ikke vite noe om. Det kunne ikke kongen kontrollere heller, men han var tydeligvis tilfreds med den ytre konformiteten. Maktmennesker er som regel det. Tanken var fri da som nå, men atferd er ikke like lett å skjule. Alle kunne vite hvem som adlød den politisk/religiøse makten kongen representerte.

Tre utbrytere

Det var forresten litt forhastet å påstå at alle adlød. Mens men-neskemengden lå flate og alle var svært opptatt med å overleve dagen, ble tre relativt unge menn stående. Om de ikke hadde vært synlige før, ble de det ihvertfall da.

Det må ha sett merkelig ut. Snakk om minoritet! Tre blant antakelig mange tusen. Og atter en gang blir vi konfrontert med en vedvarende bibelsk virkelighet, at de som er trofaste og virkelig følger Herren, uansett konsekvenser, alltid synes å være en minoritet. Det var slik på Noas tid og på Jesu tid. Observa-sjonen har videre fulgt Guds folk opp gjennom historien, under den mørke middelalder og vil ennå engang bli repitert i endetiden. "All jorden" og "alle som bor på jorden," Åpenb. 13:3.8, indikerer ganske mange. Jesu egen undervisning om den brede og den smale vei, gir prinsippet utvidet aktualitet.
 

Før vi går videre, bør vi stoppe litt opp og si noe mer om de tre utbryterne som la hindringer i veien for enhet, harmoni, fred, samhold og økumenisk brorskap. Kongen var ekstremt opptatt av ideologisk likhet og samspill og valgte å la tilbedelses-invitasjonen modnes til tvang og maktbruk.  De tre var hebreerer som sammen med mange tusen andre (hovedsakelig rikmenn, håndtverkere og gode soldater, 2. Kong. 24:14, ble tatt med som fanger fra Jerusalem, under Nebukadnesars første Syriske kampanje i år 605 f. Kr., da babelkongen tok byen. Mange ble drept, men den geopolitiske og vidsynte despoten Nebukadnesar, ba sin hoffmann Aspenes, ta noen duglige ungdommer med seg til hoffet i Babylon, Dan 1:3.4 og 2. Kong. 20:18. Kongen var kresen og ønsket kun unge, pene, sterke, intelligente og kunnskapsrike hebraiske gutter av kongeett eller i det minste av ansette ledende familier. Det er ikke usannsynlig at de tre vi her skriver om, var prinser som hadde vokst opp i konge-familien i sitt hjemland.

Monolitten i Frognerparken, Oslo, kan  indikere hvor høy bildestøtten i Babylon var. Monolitten er ca. 35 meter

De hadde utmerket seg og styrte for tiden hele landskapet Babel. De var vel noe som ligner fylkesmenn over landets største provins, men med langt mer politisk utøvende myndighet, enn vi er vant til å se hos enkelt-personer i vårt land. Daniel selv var knyttet til kongens hoff, men var av ukjente grunner ikke til stede. Blant de som sto der, var nok også Israels konge Sidkia, som fikk lov å regjere av okkupasjonsmakten. Helt sikre kan vi ikke være, med det er trolig at Jer. 51:59 beskriver hvordan denne kongen ble beordret til omtalte seremoni, for han var jo lokal leder for en del av området Babel da regjerte. I denne teksten står det også, at profeten Jeremia var kongens reisefølge, med siden Guds profet ikke var en stormann i Babels øyne, var han nok ikke innbudt til Duradalen. Hadde han måttet være der, ville nok Nebukadnesar hatt 4 utbrytere å forholde seg til.

Det må ha vært så mange samlet foran gudebildet, at kongen ikke maktet å se om alle bøyde seg etter hans ordre. Vi får inntrykk av, at de hadde utarbeidet en metode for å kunne kontrollere hvem som adlød. De hadde nok ikke elektroniske hjelpemidler som personkort eller lignende som kunne avsløre hvem som gjorde hva, men en effektiv etterretningstjeneste må de ha hatt, for kongen ble fort informert om de illojale hebreerne. Da ble han mektig vred. Despoter blir gjerne det, når mennesker ikke gjør det de kommanderer. De ble øyeblikkelig arrestert og framstilt for kongen. Han ga dem en ny sjanse og valgte å overse den første opposisjonen.

Kan du her lese litt mellom linjene i historien? Hadde Nebukadnesar allerede hatt grunn til å være misfornøyd med de tre, ville han neppe gitt dem en mulighet til å rette opp "tabben" de først gjorde. Vi får inntrykk av at han hadde grunn til å være tilfreds med de tre hebraiske lederne, med hensyn til hvordan de utførte oppgavene de ble pålagt. Kongen ønsket at de skulle leve og fortsette å tjene ham, derfor ga han dem en ny anledning.

Hva var det kongen ba dem om? Ikke noe annet enn å tilpasse det 1. bud til situasjonen de befant seg i. Hadde denne hendelsen funnet sted ca. 2000 år etter Jesu tid, ville alt vært mye enklere, ville det ikke? For idag er da alle kristne enige om, at Guds barn er løst fra denne vemmelig loven Gud ga for å gjøre livet surt for alle de som levde i gammel-testamentlig tid! Gudstroen har etter noen mening, gjennomgått en evolusjonistisk modningsprosess, slik at kjærlighetsbudet nå har tatt lydighetens plass i troslivet. 

Men det er vel neppe slik det er. Sannheten er vel heller, at kjærligheten aldeles ikke i Bibelen er definert som lovlydighetens motpol. Det å lyde Guds bud er i stedet selve definisjonen på sann kjærlighet, 1. Joh. 5:3. og 2. Joh. vers 6. Men, ærlig talt. Ingen kristen ville vel idag ha valgt å dø, framfor å slipe litt av hjørnene på det 1. bud! Vi fokuserer jo tross alt på tilgivelsen, gjør vi ikke? Da kan vel en liten og ubetydelig forseelse og overlevelsestaktikk umulig være et problem verken for Gud eller mennesker. Er det ikke slik at vi kristne kan, må og skal synde aktivt, daglig og velvalgt? Eller kan det være at frelse kanskje har noe med frelse fra synd å gjøre? "Du skal gi ham navnet Jesus," sa engelen til Josef, "for han skal frelse sitt folk fra deres synder," Matt. 1:21. Mange ville nok foretrukket at engelen hadde begrenset betydningen av Jesu navn til bare å bety -"frelse fra syndeskyld." Det var fra synd han kom for å frelse, både fra syndens skyld og makt. Kanskje de som ikke tror at han kan skille oss fra vår synd, egentlig ikke tror på hans navn. Det er ikke frelse fra synd ved noe annet navn, enn det som betyr "frelse fra synd." Fortsettelse neste side

Om troen på dette løftet blir borte i vår forkynnelse, kan det være at vi ikke lenger forkynner frelse i Jesu navn. 

Hvorfor lydighet?

I 1997 kunne vel alle åndsdøpte og gjenfødte frelste, med en noenlunde brukbar samvittighet, bøyd seg ned noen minutter foran gudebildet, for sier ikke Paulus at vi er løst fra lovet? Og det gjelder vel hele loven, inkludert det 1. bud, om ikke å tilbe avguder? Da skulle det vel være helt i orden å ha andre guder i tillegg til Skaperguden! Vi er da ikke misledede legalistiske lovtreller som stakkars hjernevaskede Sadrak, Mesak og Abed-Nego var på Daniels tid? Men, ingen kristne mener da det! Beklager, men konsekvensen av den etterhvert ek-stremt populære "lovløse" eller "løst fra loven" teologien, har faktisk denne konsekvensen som siste stoppested, selv om vi ikke idag aktivt sier at vi kan bryte Guds bud og samtidig ha et akseptabelt gudsforhold.

Vel, gudekongen ble rasende. Han hadde konstruert et bilde som fungerte som en synlig test på hvem som ville tilbe den politisk/religiøse makten han representerte og hvem ville nekte. Alt hadde med tilbedelse og lydighet å gjøre. Testen gikk ut på å tvinge mennesker til å bryte et av budene i Guds hellige lov. Komplottet var arrangert slik, at valget ikke kunne være hemmelig, men måtte demon-streres offentlig for alle å se.

Ganske sikkert var det noen som i sitt sinn aldeles ikke tilba avguden. Den katolske kirke har noe som heter "det indre forbehold" i sin teologi. Det betyr at du kan synde med vitende og vilje, bare du i ditt indre formulerer et forbehold, som sier at du egentlig ikke mener eller står for det du gjør når du synder. Deres teologi sier at Gud forholder seg til ditt forbehold, og ikke regner med det du i virkeligheten gjør. En katolikk kunne da ha taklet en slik situasjone som vi her skriver om, ved å bøye seg for avguden, men ta et indre forbehold, slik at avgudstilbedelsen ble kanselert. Vel, de tre hebreerne var tydeligvis ikke kjent med denne teknikken, for de følte ikke at en slik framgangsmåte var tilgjengelig for dem. Men det kan være at andre av stormennene som lå bøyd foran gullbildet, likevel tenkte slik. Selv-følgelig kunne hebreerne gjort det de også, men de gjorde det ikke, fordi vitnesbyrdet de da hadde avlagt, ville fullstendig kanselert deres tro og bekjennesle.

Med sin atferd og prioritering, demonstrerte de likevel i handling, en loyalitet til Babylon og ulydighet mot himmelens Gud. I pannelappens moralske valgsenter, markerte de sin aksept av babylon-bildets tilbedelse, da de med sine hender i støvet, brøt et Guds bud for å tilfredsstille en religiøs/politisk makt, som på denne måten satte alle på prøve. Enten demonstrerte de sitt valg og sin allianse i "pannen" eller "hånden." I pannen hvis de av sinn og overbevisning tilba gudebildet. "I hånden" hvis de bare tilpasset seg situasjonen og av frykt for konsekvensene underkastet seg makten som påtvang avguds-dyrkelsen. Det ser faktisk ut til at det vi her er vitne til, skal gjenta seg i endetiden, når alle mennesker igjen må velge om de med sin hånd (handling) og/eller pannelapp, vil adlyde et religiøst/politisk maktsystem, som påtvinger dem å velge mellom lydighet mot Guds bud eller aksept av et annet loyalitetsmerke, som viser deres allianse til en avgudstilbedelse gjort tilgjengelig gjennom menneskelige tradisjoner.

Karakteren åpenbart.

Hvis vi går tilbake til hendelsen i Duradalen, så kjenner du sikkert resten av historien. De ble dømt til døden, men Herren reddet dem. Fortellingen i Daniels bok indikerer at Jesus selv, Dan. 3:25, gikk med dem inn i flammene. I Dan 3:17.18 sier de tre trofaste, at selv om Gud ikke hadde til hensikt å redde dem, slik at de likevel måtte dø, så hadde de ikke til hensikt å bryte den 1. bud. Deres vitnesbyrd var, at de heller ville dø enn å synde. Da kongen ga dem en ny anledning til å redde sine liv, svarte de tre; "Vi behøver ikke å svare et ord på dette," Dan. 3:16. Høres ikke det litt frekt ut? Uttykket "å svare," som hebreerne her bruker, kommer fra det arameiske "chashach." Det er faktisk et legalt (juridisk) begrep. De er ikke verken frekke eller arrogante, men sier bare at de ikke har noe å unnskylde, forsvare eller behov for å skifte mening. Debatt er utelukket og unødvendig, siden de på forhånd har bestemt seg, ved å ha gjennomgått all nødvendig informasjon og vurdert aktuelle konsekvenser.

Av og til kan kristne også idag møte mennesker som vil presse, krangle, argumentere, debattere, kverulere og "jabbe," om temaer den kristne har satt seg inn i med Guds Ord som referansekilde. Slike samtaler har vi ingen forpliktelse til å være med på. Det er brev som aldri bør besvares og invitasjon til drøftelser man med fasthet skal og må avvise. Når det er åpenbart, at initiativtakerne overhode ikke er interessert i sannhet og fakta, men kun dokumenterer uhellige motiver, personangrep eller bevisst og valgt forkastelse av sannheter Guds har åpenbart, skal og må vi trekke oss tilbake og bruke energi på de som er oppriktige. Jesus uttrykte selv dette prinsippet og det ble praktisert av disiplene. Vi må be for slike mennesker, men aldri trekkes inn i deres manipulering.

Legg merke til, at teksten i Dan. kap. 3, sier at de tre trofaste, etter å ha gjort det klart at videre debatt ikke er aktuell, legger til. "Men hvis ikke," (vår Gud vil frelse, kommer vi likevel ikke til å skifte mening.) Dette "hvis ikke" betyr ikke i grunnteksten at de tvilte på Guds evne til å redde dem, men at de ikke på daværende tidspunkt, visste hva som ville tjene Guds sak, deres død eller at de fikk forsette å leve.

Troens gjerning.

Hvor fikk de denne tilliten til Gud fra? Har du tenkt over det? Deres egen konge og leder, Sidkia, lå på sine knær og forholdt seg til avguden. Jerusalem var erobret. Mange av deres landsmenn var drept. Andre var fanger. Landet var okkupert. De var omsluttet av verdslighet og avguds-tilbedere både på arbeid og i fritid. Deres Gud var tilsynelatende taus eller tafatt, siden han tillot all denne ulykke over sitt folk. Kunne de ikke tilpasset seg litt? Hva med 90% Jehova og 10% Babylon?
 

Ville du ofret ditt liv for å unngå å bryte et av Guds bud? Vi har faktisk grunn til å tro, at dette er situasjonen alle vil bli ledet til, før Jesus kommer igjen. Om endetidens trofaste, sier Guds Ord i Åpenb. 14:1-5, at de har Jesu navn, som betyr karakter, skrevet i sine panner. De har ikke gjort seg urene ved å tilbe avguder, følge falsk lære eller tilhøre et kirkesystem som forkynner ubibelske dogmer. De er uten feil og lyte, står det. De lot Guds Ånd utvikle i dem Jesu karakter. Og de holder seg til Guds bud, Åp. 14:12 og 12:17, uansett konsekvenser. De har et forvandlet sinn, fordi de tok imot de "mest dyrebare løfter," slik at de fikk "del i guddommelig natur," 2. Pet. 1:4. Deres legemer skulle forvandles ved oppstandelsen når Jesus kommer igjen, men sinnet må forvandles før den tid. Det er en sentral del av Bibelens frelsesbudskap.

Flertallet vil følge hovedstrømmen, slik som i Babylons dager. Noen få vil følge Guds bud, og ære ham ved det.

Men la oss ta med litt mer om hvordan denne beretningen er knyttet til dyrets merke i endetiden? En god del av svaret finnes i artikkelen "50 kjennetegn-dyrets merke," i dette nummeret av "Mens Vi Venter." Men et kort sammendrag skal vi ta med også her. Endetidens Babylonmakt, ledet av den politisk/religiøse gude-kongen paven i Rom, har fra det gamle Babylon adoptert den hedenske soldagen, søndag, som ny "kristen" hviledag. Det 4. bud i Guds hellige lov, sier at sabbaten - den 7. dag i uken, lørdagen, er et tegn og merke på de trofastes loyalitet mot himmelens Gud som Skaper og gjenskaper av falne mennesker. Paven kaller "soldagen" søndag, et merke eller tegn på sin rett, makt og autoritet til å endre Guds lov og sier rett ut at protestanter som bryter Guds bud gitt i Bibelen, ved å helligholde pavemaktens soldag, viser allianse til paven som Jesu Kristi Vikar og derfor like godt kan akseptere resten av denne kirkens teologi.
Ganske snart, like før Jesu gjenkomst, skal "dyret" i Åp. 13:3-9, som alle reformatorene identifiserte som pavemakten, i samarbeid med en politisk alliert og godt hjulpet av protestantiske samfunn, som fant veien tilbake til "moderkirken," etablere et ideologisk maktforum (et system eller en organisasjon) som skal gi seg selv et globalt religiøs/politisk mandat. 

Det de samles om har uten tvil sterk likhet (er et bilde ellere representasjon av ) det Den katolske kirke forfekter. Bibelen sier at denne framstillingen eller billedkopien, er av "dyret" som ble såret til døden, men fikk sitt dødssår leget igjen. At dette henviser til pavemakten, har vi grundig vist i tidligere artikler i dette bladet. De som nekter vil bli truet med dødsdom. Det var det 1. bud som var testen i Duradalen. Det er det samme budet som står på spill i endetiden, men merket (det synlig tegnet) på hvem som følger avguden eller Himmelens Gud, er det eneste av de ti bud, som ikke kan brytes i det skjulte, det 4. bud, hviledagsbudet. Nå som da må alle ta et valg og vise det i sitt liv. "Dyrets" loyalitetstegn kan tas i hånden (tilpasset atferd eller handling av frykt for represalier,) uten at noen behøvde å vite hva man tenker og egentlig mener, slik sikkert mange også gjorde i Duradalen. Men like fullt tar de dyrets merke. Det kan også aksepteres i pannen (karakter, indre over-bevisning), som uten tvil de fleste gjorde på Daniels tid. Resultatet er selvfølgelig det samme som å ta merket på hånden. Det ser imidlertid ut til at Guds segl, merke eller tegn, bare gis i pannen. Glem ikke at artiklene "50 kjenne-tegn" og "Åpenbaringsboken del 6, utfyller artikkelen du nå leser. 

En sammenligning.

Både Duradal-hendelsen i Daniels bok samt dyrets merke og bilde omtalt i Åpenbaringsbokens endetids-fenomen, inneholder flere likhetstrekk.

Begge beretninger inneholder følgende 10 detaljer: 

-En politisk/religiløs makt har kontroll. 
-Makten bærer navnet Babylon. 
-Den påtvinger tilbedelse. 
-De som nekter trues med dødsstraff. 
-En billedstøtte, et bilde eller en likhetsframstilling er involvert. 
-Alle tvinges til å bryte et Guds bud. 
-Nesten alle gjør det. 
-En minoritet er trofast mot Gud. 
-Trofastheten vises ved at de holder seg til Guds lov (bud). 
-Deres trofasthet var valgt før testen kom. 
JB 
 

Ingen skal noensinne få motta Guds segl, så lenge hans karakter har en eneste flekk eller rynke. Det er betrodd oss å finne botemiddelet for våre karakterfeil, og rense sjelen fra alt som besmitter. E.G.White