Bli med til det som hittil, kanskje med unntakelse av selve skapelsen, sannsynligvis er den mest betydningsfulle dagen i menneskehetens 6000 år lange tilværelse. Klokken er 14:30 den 14. dagen i jødenes måneden Nisan, år 31 e.Kr. Stedet er ved et lite platå nedenfor en fjellskrent noen hundre meter utenfor Jerusalems murer. Mange hevder at hendelsen her omtalt, utspant seg et helt annet sted, siden katolske tradisjoner vil ha Golgata plassert der de fleste pilgrimer nå valfarter.Det katolske "hodeskallestedet," befinner seg idag godt innenfor murene til gamle Jerusalem. Mye tyder på at det var innenfor også på Jesu tid, og det stemmer dårlig med Heb. 13:11 og 12 som sier at siden offerdyrenes kropper ble brent utenfor leiren, så led også Jesus "utenfor porten."

Like ved hodeskallestedet finner vi stedet hvor Jesus ble korsfestet.

  Gud forårsaket denne parallellen, siden Guds Sønn selvfølgelig var det virkelige offerlammet og dyrene kun var et bilde, skygge eller symbolsk fram-stilling av virkeligheten.

Relativt nye arkeologiske funn, indikerer at katolsk tradisjon også på dette området er ukorrekt. Stedet ble først lokalisert av keiser Konstantins mor, som gjennom antakelsen av at et senere bygd hedensk tempel ble bygd på stedet og gjennom spiritistiske sceanser "ble hun fortalt," hvor om-trent alle de "hellige" stedene var. Da den gamle Damaskus porten i nyere tid ble gravd fram under nåværende port, ble katolske kretser aldeles bestyrtet, for den gamle porten var påviselig fra romersk tid, og i så fall var deres Golgata like sikkert innenfor porten da som nå.

Et veldig påvirkningsapparat ble satt igang, for å få fram ideen, at den nylig oppdagede porten måtte ha vært i kong Agrippas tredje mur. Men da den tredje muren også ble lokalisert et helt annet sted, var man kommet like langt. Til slutt, som et siste febrilsk forsøk, ble det påstått at gamlemuren må ha gjort en helt meningsløs og unaturlig sving ned i en spiss for å klare å plassere gravkirken og det katolske Golgata utenfor muren. 

Mange jødiske arkeologer stiller seg nøytrale og lar katolikkene si og mene det de vil. 

De som finner det langt mer rimelig Jesu grav er der alle kjente indika-sjoner tilsier, ved Gordons Golgata, har ofte møtt den paniske frykten arbeiderne og ledelsen for stiftelsen som nå ivaretar dette stedet, har for at denne gravhagen skal bevises med 100% sikkerhet å være det rette stedet. Skulle en slik bekreftelse foreligge, vil sannsynligvis mektige katolske krefter få Gordons Golgata stengt på dagen, for da ville en av de største katolske helligdommene utenfor Rom, være en av kirkens største tabber. Vaktene ved Gordons Golgata er uhyre nøye, i ord og skrift, med å bruke uttrykk som "muligens, vi antar, det kan passe, kanskje, ting tyder på," etc. Deres varsomme vokabular skyldes ikke usikkerhet angående stiftelsens og gravhagens berettigelse, men frykt for at det veldige og maktglade katolske systemet skal føle den vakre hagen for konkurrerende. De eksisterer på nåde og blir voktet med Roms teologiske haukeøyne. Hvis du har med deg et videokamera og selv snakker inn lyd når du filmer, kommer vaktene løpende for å se ditt "manuskript." Ingen får lov til å verbalisere overbevisning, enda de samlede data er overveldende. Deres frykt for framtiden er begrunnet. De bør ikke bli for synlige. Tidligere var stiftelsen svært opptatt med å dokumentere at alle Bibelens beskrivelser av stedet hvor Jesus ble korsfestet og gravlagt, passer med Gordons Golgata. Nå er de bare redde for at gamle og ikke minst nyere funn, skal gjøre stedet for kjent.

Men la oss igjen gå et par tusen år tilbake i tid. Som nevnt tidligere i dette nyhetsbrevet, var både klokkeslett, 

dag, uke, måned og år for det som fant sted denne fredagen i år 31, gjort kjent for jødene av profetene mange hundre år i forveien. Til tross for at hendelsen var forutsagt med så stor nøyaktighet, hadde de fleste ikke peiling på at noe enestående skulle finne sted denne ettermiddagen. Deres uvitenhet var ikke forårsaket verken av manglende mulighet til å vite eller av redusert mentale evner til å lære. Deres apati kom av at de hadde delegert til presteskapet og de religiøse lederne, et ansvar Gud hadde gitt hvert enkelt individ. 

Når lederne endret Guds tidligere åpenbaringer og proklamerte kanselleringen av Jesajas budskap om at Messias skulle mishandles, plages og slaktes (det hebraiske ordet betyr henrettes eller ofres), så aksepterte folket denne forklaringen enda den ikke var i harmoni med Skriften.

Guds Ord ble byttet ut med et religiøst/politisk og opportunistisk velstands-evangelium om framgang, vellykkethet, makt, innflytelse og rikdom. Politisk befrielse og verdslig anseelse og anerkjennelse, fortonet seg mer attraktivt for dem, enn frelse og frihet fra syndens lenker. 2000 år har i så måte produsert lite endring hva manges prioritering angår.

Med hensyn til jødenes for-trengning av profetiene om at Messias skulle ofres, var vi i en samling arrangert av "Ordet og Israel," vitne til en tankevekkende episode. En jøde var invitert til å forelese og svare på spørsmål. Da jøden ble bedt om å si noe om Det gamle testamentets beskrivelse av den lidende Messias, avbrøt den taktfulle arrangøren straks spørrerunden. Jøden sa med et lettelsens sukk; "takk for at du reddet meg fra den."

Sannheten er imidlertid, at enhver assistanse med å flykte fra Bibelens åpenbaringer, bare utsetter et livsnødvendig oppgjør. Og det gjelder selvfølgelig ikke bare jøder eller temaet her omtalt.

Poenget er, at alle jøder kunne ha visst at Jesus Kristus, var deres Messias og at han simpelt hen måtte dø denne påsken. Men noen blant jødene visste hva som skulle finne sted. Det er mulig de ikke turde si det for høyt, for de religiøse lederne hadde nok i så fall gitt dem hard medfart. 

Hendelsen forutsagt.

Kort utlagt, viste tabernakel-tjenesten og tempel-kalenderen dem når påskelammet skulle slaktes. Vær imidlertid oppmerksom på, at jødenes påske (passover), ikke må assosieres med påsken pavemakten har tilbudt oss å feire. Jødenes "Pasch" eller "passover," har jo sine røtter i israel-folkets historie, og blir minnet en fast dag i mars måned. De første århundrene etter Kristus, var også "pasch" en kristen minnedag. Rom ekskommuniserte alle syriske/asiatiske menigheter p.g.a. denne dagen.(se art. side16). Vår påske kommer fra den Assyriske guden Ishtar, som var navnet på Astarte guden i Ninive og ble feiret i måneden april, som var "gudens fødselsdag." 

På et relativt sent tidspunkt, slo romerkirken disse to minnedagene sammen, for atter engang å gjøre overgangen til kristendommen lett for avgudsdyrkere. De knyttet feiringen sammen med månefasene for å tilfredstille hedenskapet, og "vips," har vi vår bevegelige "påske." På engelsk brukes ennå det hedenske gudenavnet Easter (fra guden Ishtar) på denne høytiden. 

Daniel hadde gitt jødene informasjon om at fra et gitt årstall, skulle det gå 486,5 år til Messias skulle ofres. De 7 pluss 62 pluss 1 år/ukene med èn dag for ett år som profetisk tidsramme, begynte noen måneder ut i året 457 f. Kr., da befalingen om å gjenoppbygge Jerusalems murer ble gitt gyldighet, Dan. 9:20-27. Esra 7:1-26. De første tids-enhetene (7 pluss 62 = 69) år/uker, tar oss til år 27 e.Kr. (Husk at år 0 ikke eksisterer.) Det året ble Jesus døpt og salvet av Den Hellige Ånd. Profetien i Daniels bok, sier at nettopp det året skulle en Messias, en Salvet, en Fyrste stå fram. Vi møter her en oppfyllelse som neppe er tilfeldig.

Midt i den siste år/uken (7 pluss 62) pluss 1, skulle Messias bringe mat og slaktoffer til å opphøre, Dan. 9:26. Profetien sier rett ut, at Den Salvede- skal utryddes (det hebraiske ordet betyr myrde, henrette, drepe eller forårsake en død.) "Midt i" den siste år/uken (på 7 år) leder oss til våren/påsken ("pasch") år 31. Her er medregnet forskyvningen forårsaket av at begynnerdatoen var såpass langt ut i år 457, slik at de totale 70 år/ukene går over årsskiftet 26/27 e.Kr. og ender i påsken år 31. Og da er vi tilbake til dagen vi skriver om i dette innlegget.

Jesus ble ifølge Mark. 15:25, korsfestet den 3. time, som etter jødenes regnemåte, skulle bli ca. kl. 09:00. Vanligvis var korsfestede i live ganske lenge. Origenes, som levde mens denne henrettelsesmetoden ennå var i bruk, skriver at det ikke var uvanlig at ofrene levde et helt døgn etter korsfestelsen. Det er til og med rapportert, at noen var i live 2-3 dager før de utåndet.

I det Messias var ved å dø, holdt øverstepresten og hans team på med å gjøre alt klart til kveldsofferet i templet. Kledd i sin vakre drakt, ventet han ved alteret, mens assistentene la alt til rette. Lammet ble ført inn og timeglasset eller soluret viste at det var den rette tid. Men synkroniseringen mellom dyreofrenes endelige opphørelse og det sanne offerlammets død, var nok i langt tryggere hender enn den jordiske øversteprestens. Selv var han sikkert ganske tilfreds med at den blasfemiske og kritiske bråkmakeren hadde blitt dømt til døden dagen før. Endelig var det fred å få, uten den vedvarende kor-rigeringen fra den selvbestaltede opprøreren. Lite visste han, at veien til fred, ja selveste Fredsfyrsten, hang på korset like utenfor byen.
 
 
 

Presten tar kniven i hånden og skal til å ta offerdyrets liv. Samtidig stiller en mektig usynlig engel seg ved siden av det tykke forhenget som skilte det hellige fra det aller helligste i templet. På korset trekker Jesus et siste sukk og roper ut den fullstendige over-givelsen som preget hele hans jordiske liv. Presten løfter kniven. Plutselig skjer liksom alt på engang: Presten stivner til og får sammen med de andre tilstedeværende, en redsel malt i ansiktet. En dyp vibrerende torden når dem, i det et uforklarlig mørke ruller over landet. Et kraftig jordskjelv får den vakre bygningen til å skjelve og forårsake at løse gjenstander rister eller faller skramlende ned på steingulvet. Mange løper skrikende ut av templet. Med panikken lysende ut av øynene, hører øverstepresten en knittrende lyd, idet engelen river det vakre forhenget i stykker.

Med panikken lysende ut av øynene, hører øverstepresten en knitrende lyd, idet engelen river det vakre forhenget i stykker.

Veien til det Aller Helligste lå nå åpen. Det hellige stedet hvor bare øverstepresten hadde lov til å gå inn èn gang i året, var plutselig tilgjengelig for alles øyne. Utenombibelske kilder forteller at forvirringen som oppsto, gjorde at det lille lammet unnslapp sin ublide skjebne og løp ut av templet. Det kunne ligne Gud å sørge for at det skjedde.

Som alle vet, var ikke verken paktens ark eller lovtavlene på plass i Det Aller Helligste på dette tidspunkt. I dets sted sto sannsynligvis et bord eller en stor stein. Men hvor var det blitt av Guds lov, som tidligere ble oppbevart der og dannet fundamentet for Guds jordiske bolig? 

Jødenes frafall som ble endelig dokumentert da de korsfestet han de påsto at de ventet på, gjorde at Gud tillot Jerusalems tidligere erobring og samtidig valgte han å frata dem lovtavlene som de likevel ikke ønsket å lyde eller respektere.

Øverstepresten hadde til hensikt denne fredagen, å sprinkle offerdyrets blod mot forhenget som skjulte rommet der loven skulle ha vært. Men det ser ut til at både offeret og loven var et helt annet sted og fullstendig under Guds kontroll. Han tar gjerne over, vet du, når vi mennesker svikter.

Jødenes tempelår hadde mange høytider og alle var de knyttet til spesielle ofringer. Selv om samtlige offertyper var symboler som pekte fram til Jesu død, var de lokaliserte til ulike tidsperioder i tempelåret. Alle disse ofringene, hva de enn ble kalt når de ble feiret og hva de enn spesifikt illustrerte, ble avsluttet, kanselert og opphørte kl. 14:30 denne dagen.

Ved stengetid, når dagen er omme, lar kjøpmannen kassa-apperatet trykke ut alle dagens salg. Når Gud denne dagen for alltid avsluttet den jødiske tempeltjenestens regnskap, stengte Han porten for det jordiske tabernaklets betydning og begynte et nytt regnskapsår. 

I himmelens helligdom skulle nå en annen øversteprest ta over. Det var som om alle seremoniene og alle ofringene ble samlet i det sanne offerlammets død. Siden alle ofringene pekte fram til det ene, tok det ene alles plass. Tempelåret ble vanligvis avsluttet på den store forsoningsdagen, da øverstepresten sprinklet blodet på kisten over Guds lov. Da forhenget ble fjernet ved engelens hånd, produserte Gud selv en situasjon som kun tilhørte den store forsoningsdagen i jødenes tempeltjeneste. Han gjorde det i påsken, da alle tempeltjenestens seremonier ble oppfylt og avskaffet av Jesu død.

Det eneste sanne, gyldige og ekte offerlam, Jesus Kristus, Messias, Guds Sønn - døde på Golgatas kors. 

I det sekund brakte han, som Daniel hadde profetert, - "slaktoffer til å opphøre," Dan. 9:26.

Mange av våre lesere kjenner til hva vi har omtalt i tidligere artikler, nemlig påstanden om at Gud alt hadde sørget for at paktkisten med lovtavlene, hadde blitt plassert i en hule under korsfestelsesstedet i Gordons Golgata. Selv om de arkeologiske utgravningene knyttet til dette funnet, med foto, film og all nødvendig dokumentasjon, pågikk i all åpenhet i flere år, med opptil 10 personer som arbeidet samtidig, og med all den offisielle tillatelse og anerkjennelse som var nødvendig, er det ennå noen som sier at arbeidet aldri fant sted. 

Som alt nevnt, er ledelsen og de tilsatte i stiftelsen som administrerer gravhagen, livredde for at disse påstandene skal bli for kjent. Årsaken er alt gitt. Vi finner det ikke usannsynlig, at Gud i forveien hadde lagt alt til rette, slik at Jesu blod, offerlammets blod, likevel ble sprinklet mot Guds hellige lov, ved at hans blod rant ned sprekken jordskjelvet forårsaket og nådde paktkisten i hulen under korset.

Ved en korsfestelse, vil store mengder kroppsveske samles i milten. Når Jesu legeme ble gjennomboret av soldatens spyd, kunne blod og vann rinne ut fra hans legeme og ned i omtalte sprekk i fjellet. Og bestenke eller "sprinkle" hans blod over den brutte loven, slik at alle mennesker som vil, kan motta tilgivelsen og bli renset. Tankevekkende er profetien fra Jesaja; - "slik skal han bestenke mange folkeslag," Jes. 52:15. Ordet "slik" som er benyttet i dette verset, leder selvfølgelig til det som er nevnt i verset før, vers 14. Og der er Jesu korsfestelse beskrevet, hvordan han på korset var "så ille tilredt at han ikke så ut som et menneske," etc. Profeten knytter her "bestenkelsen" (samme ord som ble benyttet da offerdyrets blod ble "stenket" mot paktkisten) til Jesu død, da han "bestenket mange folkeslag." Også teksten i 1. Joh. 5:8 (dette verset er utelatt eller avkortet i endel norske oversettelser, fordi det ikke forekommer i de tidligste manuskriptene, men her her verset sitert fra King James oversettelsen.) "For det er tre som vitner på jorden, Ånden, vannet og blodet, og disse tre samstemmer." Kanskje skal dette "vitnesbyrdet" snart bli for alle å se og tro. 

En av mange jøder vi har samtalt med i Israel, sa det følgende om muligheten for at Jesu blod nådde paktens ark. "Hvis dette skulle være riktig, fatter dere egentlig hva det ville bety for en jøde?" Det han mente,var at alle oppriktige jøder da måtte se og forstå et Jesus virkelig var Messias, og det ville forårsake en vekkelse blant oppriktige jøder, som denne verden aldri tidligere har vært vitne til. Kanskje mange jøder skal nås for det kristne budskapet i den siste tid, når dette funnet blir dokumentert og gjort kjent? Tiden vil vise.

En annen tankevekkende setning fra en inspirert forfatter vi har funnet svært verdifull, er det følgende. "Kristus - kastet virkningen av sitt eget blod, en blodrød strøm, i retning mot Det aller helligste og forsonet menneskene med Gud ved korsets blod," (E.G.W. MS. Sept. 1897, s. 11 og 12, artikkelen "The True High Priest.")

Det eneste som hadde verdi og som var det jordiske tabernaklets sentrale midtpunkt, var Guds hellige lov. Bare Jesu blod (ikke dyreblod) kunne sone for menneskenes lovovertredelse (synd.) La oss alle bekjenne vår synd og motta tilgivelse og renselse fra blodet som rant på Golgatas kors. 

JB