(Hovedkilde: "St. Olav.") 

Under overskriften "Katolsk-Luthersk dialog - strek over fordømmelsene," skriver katolske biskoper at "fordømmelsen fra Tridentiner-konsilet ikke lenger er relevante når det gjelder Luthersk lære og de tilsvarende fordømmelsene fra den Lutherske konfesjon, treffer ikke lenger den katolske kirke." Videre sies det i biskopenes respons, at - "Vi er i ferd med å rydde opp og klargjøre begreper overfor hverandre og finne tilbake - for å finne veien videre." Vår kommentar fra "Mens Vi Venter," er at det forekommer oss merkelig, at det protestanter tidligere påpekte som ubibelsk hedenskap hos Den katolsk kirke, ikke lenger "treffer" kirken, når ikke et eneste av pavemaktens dogmer fra den mørke middelalder eller fra reformatorenes tid, er endret et milligram. Sannheten er selvfølgelig, at det som var uakseptabelt for protestanter tidligere, ikke er uakseptabelt lenger, selv om katolsk teologi er like ubibelsk nå som før.

Etter at både Det Lutherske Verdensforbund og Det pavelige råd for kristen enhet, undertegnet erklæringen om felles syn på rettferdiggjørelsen, uttalte den katolske biskopen Gerhard Schwenser, at det som nå sto igjen, var "litt mer kjøtt på bena vedrørende forholdet dåp-rettferdiggjørelse og arvesynd-rettferdiggjørelse." Frykt ikke biskop Schwenser, din kirke kommer til å få alt den ber om fra sine "adskilte brødre." Den store og "nye" åpenbaring for protestanter, er at den katolske kirke er misforstått av protestanter og at protestantismen har forandret seg så mye, at det ikke lenger foreligger vesentlige teologiske ulikheter mellom "moderen" og hennes "døtre." Ingen, absolutt ingen offisielle protestantiske kirkesamfunn, uansett hvor "konservative" de var da de ble stiftet, kommer til slutt til å ha noe forbehold mot å underlegge seg den kommende verdenskirken som vil være gjennomsyret av katolsk teologi, men endel bibel-kristne mennesker fra ulik bakgrunn, kommer til å tviholde på Guds Ord i stedet for diverse felleserklæringer. 

(Vi tilbyr alle som ønsker det, en gratis bok på over 500 sider, skrevet i det forrige århundre og derfor lenge før pavekirkens enorme endetids-popularitet var å se. Boken forteller ganske detaljert om pavemaktens rolle i den siste tids åndskamp, og påpeker at alt som nå finner sted vedrørende det økumeniske samspillet, var forutsagt i Guds Ord.)

Ekskommunikasjon.

(Hovedkilde: "The Tablet" og "St. Olav.")

Det vakte voldsom oppsikt og stor skuffelse, da pavens kontor gjennom troskongregasjonen nylig eks-kommuniserte den katolske teologen pater Tissa Balasuriya. Begrunnelsen for kjetteri anklagen, var at nevnte prest, for å bruke Vatikanets egne ord, har "avveket fra den hele og fulle katolske tro og kan derfor ikke lenger betraktes som kotolsk teolog." Videre ble det spesifisert, at han har pådratt seg "Latae Sententiae" basert på kirkeretten av 1364, som betyr at han erklæres å være "en frafallen og heretiker."

Mange katolske optimister, trodde faktisk at ekskommunikasjon, kjetterstempel og bannlysning døde med Det 2. Vatikankonsilet. De må ha glemt at kirken de tilhører definerer seg selv uforanderlig hva doktrine, lære, mål og hensikt angår. Metodikk kan imidlertid tilpasses tid og sted, bare kirkens endelige mål kan fremmes.

Vatikan-observatører kommenterer, at mange katolske prester åpent har sagt seg helt enig med den ekskommuniserte pateren, så hvorfor blir ikke de behandlet på samme måte? Årsaken sies å være at pater Balasuriya har tillatt seg å korrigere paven offentlig. Slikt gjør man ikke ustraffet, selv om paven er den milde og hyggelige Johannes Paul den andre. Pater Balasuriya har på en overbevisende måte dokumentert, at paven helt har misforstått hans kommunikasjon, som ble benyttet som begrunnelse for pavestolens reaksjon. Men når man har å gjøre med den selvutnevnte Jesu Kristi Vikar, er det ikke verken rom eller plass for en rettferdig gjennomgang av fakta. Pateren fikk vite om sin ublide skjebne gjennom avisen. Er man først nær ufeilbarlig og alltid veiledet av Guds Ånd, er det best å tviholde på det man sier, enten det viser seg å være rett eller galt.

Katolsk oppgjør.

(Hovedkilde: "The Tablet" og "St.Olav.)

Vatikanet planlegger to internasjonale symposier for å "rydde opp" i fortidens feilgrep. Det første, om antisemittismen, holdes fra 20 oktober til 2. november i år. Det andre, om inkvisisjonen, i 1998. Symposiene arrangeres av en kommisjon på 26 medlemmer opprettet i 1994, som respons på rundskrivet "Tertio Millennio Adveniente." Det innebærer vilje til bot og forsoning, slik at kirken før år 2000 kan vise en "angerens ånd" over sin egen "føyelighet," de mange århundrene intoleranse og vold ble benyttet som kirkens virkemidler. Det er tydelig at Den katolske kirke, som en del av sitt ønske om å lansere den nye og samlede verdenskirken fra år 2000, ønsker å beklage at den med fullt kjennskap til den samme bibel vi idag er i besittelse av, tok initiativ til å torturere og myrde mange millioner mennesker, som var oppriktige og overbeviste nok til å følge sin samvittighet i stedet for pavemaktens hedenske tradisjoner. Uten tvil kommer mange protestanter til å la seg blende av denne nye forsonende ånden og fortelle sine medlemmer at "vi legger merke til endel positive forandringer i katolisismen," (pres-semelding datert april 97, fra toppledelsen i et tidligere bibelkonservativt protestantisk trossamfunn.) Det garanterte resultatet er, at Åpenbaringsbokens profetier om denne kirkemakten, vil synes mer og mer usannsynlige for mange. Det blir da lett å definere korrigering og motsigelse av falske og hedenske katolske dogmer, som likestilt med personlig kritikk av katolikker som enkeltmennesker. Det første er alle sanne protestanter forpliktet til, for å nå oppriktige katolikker. Det andre er utenkelig for enhver med Kristus i hjertet. Men å påstå at det første er det samme som det andre, er ekstremt uriktig.

Boksensur.

(Hovedkilde: "Catholic Encyclopedia" og "St. Olav.")

Frem til 1966 var det forbudt for katolikker å lese bøker som stilte spørsmål ved troen eller på annen måte utfordret katolsk tradisjon eller pavelige anordninger. Selv litteratur som ganske enkelt påpekte kirkehistoriske fakta om pavemaktens grusomme herjinger i den mørke middelalder, var det forbud mot å lese. Det samme gjalt beskrivelser av mange pavers umoralske liv. De historiske sannhetene ble aldri benektet og var til og med nedtegnet i Vatikanets arkiver, men det ble regnet som kjetteri å lese det. Selve sannheten var ikke problemet. Forbudet gjalt det å kjenne sannheten. Sensuren har holdt stand i 400 år. Selvsagt omfattet listen reformatorenes samtlige verker med Luther i spissen, samt de fleste av de katolske teologene som turde å utfordre tradisjoner og derfor kom i søkelyset under pave Pius X. På slutten av 1800-tallet, var listen blitt så omfattende, at pave Leo XIII bestemte, at for framtiden skulle ikke lenger bøker som var forbudt før år 1600 oppføres. Under Pius IX og Pius X ble en lang rekke nye bøker svartelistet. Den siste av disse pavene oppfordret i skrivet "Sapienti consilio," alle kirkens biskoper til å "være på vakt mot fordervelige skrifter og rapportere dem til Den Hellige Stol." På Pius XI`s tid, var indeksen blitt på 500 sider og omfattet over 5000 bøker. Siste utgave av indeksen kom i 1948 og nye bøker ble lagt til lista utover på 50-tallet. En indeks-bok var forbudt terreng for katolikker. Det var også forbudt å ha en slik bok i sitt hus. Disse bøkenes fysiske nærvær var betegnet like kjetterisk som å lese i dem. Å forsynde seg kunne lede til alvorlige konsekvenser, inkludert ekskommunikasjon. Nedleggelsen av sensurindeksen var ikke primært motivert av mer liberale holdninger, men av at "antallet nyutgivelser ble etterhvert så stort, at det ble umulig for sensorene å holde tritt, om ikke deres antall skulle utvides ad absurdum." 

"Kristi Stedfortreder."

(Hovedkilde: "Katolsk Orientering" og "St. Olav.")

Den første som brukte denne tittelen om seg selv, var den engelske paven Hadrian IV, (1154-59). Pave Innocens III, (1198-1216) innførte så tittelen som offisiell betegnelse og reserverte den for paven. Inntil siste del av vårt århundre, dro katolikker på pilgrimsferd til Roma, for å besøke "apostelfyrstenes" (katolsk uttrykk) graver. Men med Pius IX skjedde det en endring. Nå skulle man til Rom for å se paven selv. Hittil hadde han vært Peters stedfortreder, men nå ble han altså Kristi stedfortreder.

I Frankriket ble mange salmer omskrevet slik at Kristi navn ble byttet ut med navnet til pave Pius IX. Det ble snakket om "den fortsatte inkarnasjon (menneskegjørelse.") Den første inkarnasjon skulle være den Kristus påtok seg, den andre var eukaristen (katolsk natverd) og den tredje var paven selv. Til og med tittelen "menneskehetens vise-Gud," dukket opp i forbindelse med pave-tilbedelsen. Endel katolikker i Norge gjør det klart at de betrakter disse holdningene som nærmest blasfemiske. Det samme sier Guds Ord om denne kirkemakten.

Katolikker "kalles ut".

Over hele verden rapporteres det at katolikker våkner opp og begynner å granske sin teologi og kirkens historie og funksjon. Et flertall av katolikker overlater til presteskapet å tenke og vite, men et mer og mer synlig mindretall, er i bevegelse for å finne mer lys og kunnskap i Guds Ord.

I et Afrikansk land, har en rekke katolske prester og nonner forlatt sin kirke, som resultat av evangelisering fra lærere og studenter ved Hartland College i USA. Dette Colleget har den samme bibelforståelse vi i "Mens Vi Venter" har, og arbeider aktivt for å nå oppriktige katolikker, i en tid da de fleste protestanter setter likhetstegn mellom kritikk av katolikker og det å vise dem hvorfor og hvordan Bibelens sannheter ikke er i harmoni med katolsk teologi. Den nevnte katolske adventvekkelsen i Afrika, arbeider tidligere prester og nonner aktivt for å vinne sine forhenværende kolleger. Mange blir "kalt ut" på grunn av deres vitnesbyrd og bibelstudier. En katolsk pater i Norge som mottok "Mens Vi Venter," skrev til oss at mange norske katolikker har begynt å forstå at kirken de tilhører kan være "Skjøgen i Åpenbaringsboken." Den samme pateren etterlyste en klar forkynnelse fra protestantisk hold, som kunne advare mot hans egen kirkes teologiske bedrag. "For mange år siden," skrev han, "var det røster som påpekte frafallet og kalte katolikker ut av pavemaktens klør," men han fortsatte; "hvor er denne forkynnelsen idag?" 

Vi tør påstå, at en slik forkynnelse, som kan gi de oppriktige et kall og en forståelse, neppe mer vil lyde fra talerstolen til noe protestantisk kirkesamfunn i Norge. Om noen prøver seg, vil de nok få så ørene flagrer fra sine religiøse ledere. Mange katolikker oppsøker protestantiske samfunn i håp om å få høre forkynnelse som kan ta dem videre. De får ikke høre den noe sted lenger. Den økumeniske psykosen har lammet alle kirkesamfunn, og ingen er lenger villige til å møte mange katolikker hvor de er i sin søken etter mer lys. Den siste tids advarselsbudskap vil måtte lyde fra enkeltkristne, som ennå har bakkekontakt med det evige evangelium og Guds Ords endetidsprioritering.