Ellen G. White har vi tidligere omtalt her i Mens Vi Venter. Hun hadde klare profetiske gaver, skrev over 66 bøker og mange tusen artikler til oppbyggelse for kristne som lever i den siste tid.

Det første glimt vi får av Nataniel Davies fra Ellen G.White arkivene, kommer fra et 18-siders brev han skrev til henne i sept. 1896. Med smerte skrev han hvordan han hadde vanæret sin Gud og lidd falitt med sin tro. Han var fullstendig motløs og så ingen redning for sin sjel. Samtidig skrev han, at han ikke hadde noen andre å skylde på enn seg selv. Han skrev videre; "Jeg klarer ikke å be og blir nesten kvalt når jeg prøver å synge. Jeg føler meg som en levende løgn og er ved å synke ned i en bunnløs fortvilelse." Men til tross for sin prekære tilstand, følte han en kjærlighet til sannheten og til sin Frelser. "Jeg ønsker å gjøre det rette," skrev han, "ja, Gud vet at det er det jeg vil, men likevel er mitt liv fullt av gale handlinger og motiver. Jeg er villig til å gjøre alt Gud ber meg om, og ønsker å følge enhver ny kurs han legger for meg, men det virker som om han ikke hører meg og jeg frykter for hans dom. Be for meg. Bønnfall Herren om å få et vitnesbyrd om mitt tilfelle og min situasjon. Jeg vil overgi meg til Hans vilje. Bare vis meg hans plan og jeg vil gjøre det." 

Han avsluttet brevet med uttrykket; "Din i frykt og beven."

Et av Davis problemer, var at han hadde lånt masse penger av forlaget han arbeidet for og at han ikke hadde maktet å arbeide så systematisk og flittig at han klarte å betale tilbake. På dette tidspunkt hadde han problemer med å få seg annet arbeid, hvor han fikk fri på sabbatsdagen. Han skammet seg over å tigge penger og var redd for at andre skulle få kjennskap til hans vanskelige situasjon.

Utallige ganger hadde Ellen G.White mottatt helt spesifikke budskap fra Gud når slike appeller kom til henne, men denne gangen fikk hun ingen syner eller åpenbaringer som respons på denne personens sak. Tre måneder senere skrev derfor Davis igjen et brev, hvor han beklaget at han belastet hennes verdifulle tid, men hvor han innstendig ba om råd. Han næret stor tillit til hennes profetiske gave og trodde at Gud vil høre hennes bønner og gi henne lys over det mørke han befant seg i. 

Han opplevde det som om den store gjelden til forlaget tok kvelertak på ham og tagg nærmest om å få et budskap fra Herren. Han skrev i brevet, at han ville være glad for svar, selv om svaret var dømmende. Han følte at en klar fordømmelse ville være bedre enn et mørke av usikkerhet.

Etter 8 måneder oppsøker Davis Ellen G.White, som da var i Sidney, Australia. I hennes dagbok for denne dagen skriver hun: "Jeg klarer ikke å skrive. Hodet vil ikke fungere. Jeg er tvunget til å la det hvile." I et brev hun skrev til sin sønn, senere den dagen, fortalte hun om sitt møte med Davis og skrev hvordan Davis hadde mast på en respons, men at Gud ikke hadde gitt henne noe svar på hans vanskelige tilstand. Ellers fortalte hun ingenting om hva hun hadde snakket med Davis om.

Tre dager senere møtes Ellen G.White og Nathanael Davis igjen. For første gang begynner vi gjennom hennes penn, å forstå noe av den dypere årsaken til denne mannens problemer. For hun skriver i sin dagbok: " Jeg hadde en lang samtale med broder Davis denne morgen. Stakkars mann, han er i vanskeligheter. Han flørtet en gang både med spiritisme og teosofi og dens mørke innflytelse har siden da omhyllet ham. Selv om han ser sannheten og tror på den, har han likevel en avhengighet til denne kraften, som er vanskelig for ham å bryte. Jeg fikk ikke annet å si til ham, enn; "Se og lev! En oppløftet Frelser kan helbrede slangens bitt." Og selv om slangens gift hadde gjennomsyret hele hans vesen, kunne jeg bare si til ham: "Se og lev!" Videre skrev hun; "Satan har virkelig fristet ham og forlangt å få sikte ham som hvete, men Jesus er en levende frelser og advokat i retten i himmelen og vil stå på hans side. Må Herren befri ham fra djevelens onde makt. Det er min bønn."

Senere skrev Davis et brev og fortalte at han hadde gjenopptatt sitt arbeid som litteratur-evangelist, men at han framdeles slet med sin gjeld. Forlagshuset gav ham derfor bare 10% av normal lønn for at gjelden kunne nedbetales. Han skriver i brevet, at han ikke vet hvordan Gud kan makte å endre hans karakter slik at Jesus kan æres ved hans liv. Han er fortsatt fortvilet, men kan ikke se hvilke skritt han skal ta for å komme ut av sin situasjon og for å kunne endre sin karakter og ære sin frelser ved sitt liv.

En uke sener møter han igjen Ellen G.White. De samtalte og etter å ha lagt seg denne kvelden, ble Davis og hans sak åpenbart for henne i et syn. Kl. 03.00 om natten begynte hun derfor å skrive et langt brev til ham, som ble fullført flere dager senere. Gud viste henne tre hovedproblemer i denne mannens liv. Det var åndsbesettelse, umoral og et utsvevende pengeforbruk som hadde ledet til hans gjeld. Da de snakket sammen, ba Ellen G. White om at Davis måtte bli befridd fra de onde åndenes makt, som hadde til hensikt å kontrollere ham til han til slutt ble helt ødelagt som menneske. Jeg råder deg, sa hun, til å fortelle alt til pastor Daniells og be om brødrenes forbønn, slik at djevelen må bli refset. Hun fortalte ham, at da de lå på sine knær og ba sammen, lot Gud henne se at han var omringet av demoner, som alle sto rede til å ta han under sin kontroll. Du har ennå ikke brutt kontakten med djevelen, sa hun til ham.

Neste natt hadde hun en ny drøm som hadde med Davis å gjøre, og skrev; "Du er ikke befridd fra Satans kraft og du makter ikke å gjøre det du selv ønsker." Hun avsluttet brevet med å hevde; "Du er under kontroll av en uren ånd. Det er bare et håp for deg "..Hvis du bestemmer deg for å bryte den makt djevelens agenter har over deg, må du presentere din sak for Guds tjenere og ydmyke ditt hjerte for Gud og be dem om å gå i forbønn for deg slik at Gud kan vise deg nåde. 

Når det gjaldt hans forhold til forlaget, ønsket hun å legge noen penger ved brevet for å avhjelpe hans situasjon, men Den Hellige Ånd viste henne at dette måtte hun ikke gjøre. Det måtte først skje en endring i hans liv, ellers ville det samme bare skje om igjen. Med hensyn til hans utsvevende og umoralske liv, viste hun til de beslutninger han måtte ta og at de onde åndenes makt over ham måtte brytes.

En utrolig historie.

Davis var ekstremt tilbakeholden med å anmode "brødrene" om for-bønn. Det siste han ønsket, var å måtte åpenbare sine skjulte synder. Men omtrent samtidig skjedde det en nesten utrolig hendelse en sabbats ettermiddag i en liten mursteinskirke i North Fitzroy, som er en forstad til Melbourne. Historien ble i 1970 fortalt til den kjente adventist-evangelisten pastor H.M.S. Richards, av et øyevitne, Herold M. Blunden, som på det tidspunkt var en ung gutt på 12 år. Blunden bodde i North Fitxroy og var medlem av den lille menigheten som møttes i denne bygningen. Han var svært tvilende til E.G.Whites profetiske rolle. Som han senere husket: "Min pastor trodde på henne og det gjorde også andre i menigheten, men jeg kunne ikke tro på henne bare fordi de gjorde det." 

Den unge australieren var spesielt brydd over at hun var amerikansk, men også over at hun var kvinne. "Det er vel nok australiere omkring oss, tenkte han, så hvorfor trenger Gud velge ut en amerikaner?" Men til tross for sine fordommer, var han en åpen og ærlig ung mann, og bestemte seg derfor til å prøve henne, men han hadde ikke på det tidspunkt tenkt over hvordan det skulle skje. Men Gud hadde tydeligvis en måte å nå denne gutten på. En helt uventet anledning kom. E.G. White skulle tale en sabbats ettermiddag i det lille forsamlingshuset i North Fitzroy. Harold bestemte seg for å dra tidlig og sikre seg plass på første benkerad, der kunne han se og høre alt. Det var etter Guds underlige forsyn at han gjorde dette. 

E.G. White skulle komme med tog fra Sidney, men toget var blitt over to timer forsinket. Medlemmene brukte derfor tiden til å synge, be og dele peronlige vitnesbyrd med hverandre. 

Til slutt kom den eldre damen gående inn i kapellet ledsaget av pastor A.G. Daniells. Han introduserte henne og ledsaget henne så til talerstolen, før han selv satte seg på en av de tomme stolene på plattformen. 

E.G. White hadde med seg et papirark som hun la på talerstolen. Hun så på forsamlingen, smilte og åpnet munnen for å snakke ... men det kom ikke en lyd. Hun virket mildt forbauset og saumfarte forsamlingen langsomt fra venstre mot høyre, som om hun så etter noe spesielt. Så festet hun igjen blikket på manuskriptet, så opp, smilte og åpnet munnen. Men hun klarte heller ikke nå å få fram en lyd. Denne gangen så hun både bekymret og overrasket ut. Igjen så hun ut over forsamlingen, langsommere og mer grundig enn første gang. Men denne gangen fortsatte hun å snu kroppen slik at hun også kunne se ansiktene til de som satt bak henne på plattformen. Hun hadde da ryggen mot for-samlingen og det hun nå sa, ble kun hørt av de som satt på podiet og på de første to benkeradene i salen. Uten at hun var klar over det, satt Nathanael Davis på plattformen ved siden av Daniells. Ellen White spurte med en gang hvorfor Davis var på samme plattform som hun selv var. Da reiste han seg langsomt ga henne et hatefullt blikk, gikk ned av plattformen, gjennom benkeradene og ut av kapellet. 

Ubeværet av det hele snudde Ellen G. White seg mot forsamlingen, smilte, åpnet munnen ..og denne gangen begynnte hun å tale. Og hun fortsatte med det i over en time.

Unge Herold Blundens observerte og hørte alt sammen. Senere ble han kjent med at Davis hadde problemer med spiritisme og et utsvevende liv. Han var blitt bedt om selv å anmode brødrene om forbønn og befrielse, men valgte ikke å gjøre det og derfor hadde det bare gått nedover med ham. Derfor satt han på plattformen denne ettermiddag som en representant for mørkets fyrste. Og derfor hindret Guds Ånd Ellen G. White å tale Guds Ord. Som hun ofte selv uttrykte det: "Dette arbeid er enten av Gud eller ikke. Gud gjør ingenting i kompaniskap med Satan......... Vitnesbyrdene er enten fra Guds Ånd eller fra djevelen." Gud ville ikke løsne tungebåndet til sin profet, før representanten for mørkets fyrste var forsvunnet. Unge Blunden fikk virkelig oppleve å få testet Guds ledelse gjennom E.G.White denne ettermiddagen. 
 
 

Ellen G.White appellerer om hjelp.

Siden Davis ikke tok initiativ til å kontakte menighetens eldste, anmodet E.G. White pastor Daniells å ta et initiativ, for å søke Gud om hjelp til å befri denne mannen fra djevelens slaveri. Den 31. august, 1897 skrev hun til pastoren; "Han er omringet av onde engler og til tider har de full kontroll over ham. Jeg har ord fra Herren om at han er besatt av en ond ånd og har ingen kraft til å komme ut av snaren. Hans tilfelle er som det vi leser om i bibelsk tid. Noen ganger tenker, snakker og handler han under innflytelse av satanske agenter og derfor gjør han uakseptable ting. Dette gjør at han er helt desperat. Hans eneste håp er å komme med sin sak fram for sine åndelige brødre, som selv må ha en levende og nær forbindelse med Gud. Besettelsen kan bare brytes ved alvorlig og oppriktig bønnekamp. Og dette viser jeg deg...så snart som mulig må denne demoniske makt bli brutt. Satan må bli refset som i gammel tid, i Jesu Kristi nasareerens navn. Dette må vi i tro be Gud gjøre og han vil oppfylle sitt ord. Herren hører bønner...Vi må arbeide for at djevelens besettelse av denne mannen må brytes."

Neste dag skrev Ellen G.White til Daniells og fire andre menighetsledere, som kjente til hvor opptatt hun var av at "mennesker vil bli testet og prøvd slik som Nathaniel og hans kone. Guds tjenere trenger hele tiden å rekke ut en hånd til mennesker som holder på å forgå, mens de med den andre hånden i tro klynger seg til Guds trone. Vi må kultivere en ånd av alvorlig bønn blandet med en ekte tro, slik at disse menneskene kan bli frelst fra ruin. Den befrielse de erfarer, vil bekrefte vår tro. 

E.G. White fulgte opp dette brevet med et rådgivende brev til Davis datert den 2.sept. samme år, men sendte det til Daniells, og spurte sistnevnte om han ville lese brevet for Davis straks han hadde anledning til det. 
 
 

Daniells besøk hos Davis

Da han følte viktigheten av denne saken, reiste Daniells til Ballarat med en gang i håp om å kunne tilbringe weekenden med Davis. Et møte ble arrangert hjemme hos Davids fredag kveld, etterfulgt av et møte i den lokale menighet neste dag. Davis kone var tilstede. Som pastor Daniells senere fortalte til en forsamling av menighetsledere i New South Wales: "Da jeg begynte å lese brevet for han, ble han veldig oppspilt. Etter en stund hørte jeg en uro og da jeg så opp, sto han med kniv i hånden, og hånden var hevet. "Hva er i veien?," spurte jeg. Han viste meg tenner og freste til meg som en gal mann. Hans kone og jeg appellerte til ham om å legge ned kniven, men han var så ukontrollert og vill, at jeg ikke våget å fortsette å lese. Jeg sa derfor: "La oss knele ned og be til Gud. Det er en Gud i Israel som kan hjelpe oss og nå trenger vi Hans hjelp."

"Vi knelte ned og jeg må fortelle dere, at jeg har aldri opplevd noe så merkelig. Jeg visste at det var demoner i rommet og jeg visste at vi trengte kraft fra den samme Kristus som selv overvant og kastet ut djevler og demoner som kontrollerte mennesker."

Det første jeg ba var; "O Herre, vi kommer til deg i Jesu allmektige navn." Da jeg nevnte Jesunavnet, kastet Davis kniven gjennom rommet med en fryktelig kraft. Ved lyden av Frelserens navn, brast han i gråt og all aggresjon forsvant. Etter at hans kone og jeg hadde bedt, ba han selv på det mest instendige til Gud, om å befri ham fra demonene som plagde ham. 

Da vi reiste oss leste jeg resten av brevet og spurte hva han visste om sannheten i det E.G.White skrev. Selv hadde jeg ikke noe tidligere kjennskap til det som sto der. Han sa: "Bror Daniells, hvert eneste ord er sant. I lang tid har jeg vært plaget av disse onde åndene. Jeg er blitt kastet ut av sengen og blitt slått i gulvet av demonene. Det har ødelagt mine nerver, og jeg var i ferd med å gi opp og igjen bli deres lydige slave." 

Da Daniells skrev et mer utførlig brev til Ellen G. White om denne hendelsen, fortalte han om Davis beskrivelse av den ånden, som hadde forfulgt og besatt ham... Ånden påsto å være ånden til en orientaler fra Tibet. Ånden hadde vist seg for Davis om og om igjen. Siste gang han hadde sett den, hadde den nærmet seg med et fryktelig ansikt. Davis hadde nettopp lagt seg da ånden viste seg med et løftet sverget å drepe ham. Davis ropte ut i sin fortvilelse og ånden forsvant. Han sa at det grusomme ansiktuttrykket ånden hadde, ble preget inn i hans sinn, slik at han knapt kunne sove om natten. Han følte at hvis den viste seg igjen, ville det bety slutten på hans liv. Daniells forklarte nærmere hva som hadde skjedd når de ba om befrielse.

"Da vi lå bøyet for Gud og i det øyeblikk jeg nevnte Jesu navn, ble rommet opplyst av et himmelsk lys. Jeg har aldri opplevd noe lignende sammen med andre mennesker. Jeg har erfart Guds nærhet alene, men aldri med andre. Vi forsto med engang at Kristus var i rommet og at Satans makt var brutt. Vi kunne ikke annet enn å bryte ut i jubel og lovprisning. Vi behøvde ikke be om at de onde åndene måtte bli refset, for vi visste alt da at de var borte fordi Jesus var der. Det var ingen tvil i vår sjel om at Kristus var sammen med oss."

Daniells fortsatte å skrive, at han mange ganger hadde søkt å unngå å møte djevelen ved slike anledninger, fordi han var engstelig for å måtte refse djevelen. Men da han så hvordan Jesu navn brøt fiendens makt, ble han fylt med glede.

Senere skrev pastor Daniells. "Gud har gitt denne mannen fullstendig befrielse. Nå er alt opp til bror Davis, om han vil la Kristus bo i sitt sinn, for da kan han forbli en fri mann. Jeg skal skrive til han med en gang og be han være svært nøye med ikke å miste Jesus av syne en eneste dag. For hvis det skulle skje, vil han straks miste den velsignelsen han nå har mottatt.

Etter denne erfaringen er det ikke registrert noen korrespondanse mellom Davis og E.G.White før tre år senere. Da foreligger det et kort brev datert 6. August 1900, hvor Davis indikerer at Gud fortsatt er Herre i hans liv og at djevelens krefter er brutt.