Vi fortsetter i dette nummeret med kjennetegn nr. 10. 

Kjennetegn 10. Benekter at Jesus er kommet i kjød.

Hovedteksten vi henviser til er; "For mange forførere er gått ut i verden, som ikke bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød. Dette er forføreren og Antikrist, 2. Joh. v.7.

I 1. Joh. 2:18 nevner Johannes at Antikrist kommer (framtid) og at mange antikrister (liten "a" og flertall) alt er stått fram. Han sier i det neste vers (v.19) at "de er utgått fra oss, men de var ikke av oss." Iføge disse påstandene er det åpenbart at fenomenet antikrist ikke er en makt eller ideologi som dukker opp utenfor den kristne kirke for å forfølge eller true de kristne. Nei, denne makten kommer til syne i kirken midte og leder mange vill. Vær oppmerksom på at uttrykket "anti" kan bety både imot, ved siden av og i stedet for, (i betydning konkurranse).

I vers 22 legger apostelen til at denne makten benekter at "Jesus er Kristus" og i tillegg benekter "Faderen og Sønnen." Når vi så kommer til 2. Joh. v.7 og Johannes ikke lenger debatterer de mange alt eksisterende antikristers lære, men fokuserer på den store og framtidige Antikrist, utvider han det trosmessige kjennetegnet ved påstanden om at denne makten også benekter at Jesus er kommet i kjød. 

Både de mange antikristene og den ene store som Johannes sier skal komme etter hans tid, formidler altså ubibelsk lære om Jesu inkarnasjon. At en rekke skoler og retninger innen gnostisismen, som snek seg inn i den første menighet, benektet vesentlige aspekter av Jesu natur, er godt kjent. Vi vet videre at de absolutt gjorde seg gjeldende alt mens Johannes levde. Dette kommer fram av innholdet i hans brever. Men djevelens anstrengelser for å ødelegge kristnes forståelse av inkarnasjonen, fant ennå større plass i den store Antikristens lære. For i dette frafallet er det ingen benektelse av at Jesus er Kristus (som noen av de gnostiske skolene hevdet), men benektelsen har å gjøre med at han virkelig kom i kjød og menneskelig likhet.

Kjød.

Det første vi må finne ut, er hva "kommet i kjød" betyr. Hvis du leser i en tilfeldig bibeloversettelse, er det ikke sikkert at du får noe lys over dette spørsmålet. Lesere som ønsker å vite hvordan og hvorfor jesuittene helt fra ordenens opprettelse, har arbeidet systematisk, målrettet og framgangsrikt med å forfalske Bibeloversettelser for å reversere reformasjonen, bør lese dokumentar-boken "Battle of the Bibles" av H.H. Meyers, New M Publications, Post Box 290, Morisset, NSW, 2264, Australia.

I noen oversettelser kan det dokumenteres tusenvis av forfalskninger, som alle er vridd bort fra grunntekstene for å befeste katolske dogmer og tradisjoner. Vi nøyer oss her med å hevde at grunntekstens "kjød" (det greske sarx) i en rekke oversettelser kun er tolket å bety "kjøtt og blod," også der grunnteksten ikke under noen omstendighet formidler denne meningen.

Både Paulus og Johannes viser tydelig nok i sine skrifter, at de flere ganger benytter "sarx" for å formidle en beskrivelse av fallen, syndig og degenerert natur. I de tilfeller hvor "sarx" er benyttet som beskrivelse av "soma" (kropp), i motsetning til tanke og åndsliv, vises det godt i sammenhengen.

Fallen natur betyr ikke å synde

Siden mange protestanter har akseptert den katolske Augustins ubibelske arvesynd-lære, tror de at fallen, syndig natur betyr "å synde," samt derfor å bære personlig syndeskyld for å være født med en slik natur. De mener altså at du har personlig skyld ved å ha en fallen natur. Dette er fullstendig ubibelsk. Guds Ord sier at vi synder når vi gir etter for den falne naturen og lar oss friste. Jesus ble fristet mer enn noen, men han ga aldri etter. Han var syndfri med en fallen natur, fordi han aldri ga etter for den.

Mennesker som sier at Jesus måtte være en synder om han ble født med syndig natur, sier rett ut at de tror Augustins arvesyndlære. For da mener de at den personlige skylden følger naturen. Det er umulig å skille disse to synspunktene fra hverandre, siden den ene er en absolutt betingelse for den andre.

Hellenistisk forståelse av manneskenaturen

Når Johannes skriver at; "Ordet (logos) ble kjød (sarx)", spiller han ikke på lag med den greske filosofiens dualisme, men siden han skriver på gresk til lesere som hadde dette språket som morsmål, benytter han terminologi som kunne nå deres forståelse. (Den hebraiske parallellen i Johannes tanker er "basar" slik dette begreper er benyttet i Det gamle testamentet.) For en person med hellenistisk tenkning, ville ideen at "logos" ble "kjød," i harmoni med gresk dualisme, vært umulig å fatte. For i dualismens verden har "logos" iboende godhet og "kjød" (sarx) iboende ondhet og syndighet. Denne hedenske greske filosofien ligger til grunn for arvesyndlæren. 

Derfor ville budskapet om at Jesus ble kjød (sarx i hellenistisk betydning), være det samme som å si at Jesus tok del i personlig synd og selv ble syndig. Ja, det ville være det samme som å si at "det gode ble ondt."
 

Hebraisk forståelse av menneskenaturen Men Johannes er overhode ikke på bølgelengde med gresk filosofi, verken i betydning av "logos" eller "sarx." I jødenes teologi var det ikke "logos" i gresk betydning, men "dabar" (guddommen) i hebraisk betydning som ble menneske. "Sarx" i teologien til Johannes, bærer derfor ingen av hellenismens besmittelser og indikerer ikke iboende korrupsjon eller personlig synd og ondskap. Kjære medtroende! Vi er ikke hellenister, vi er kristne med hebraiske røtter og bør ikke farge bibelens budskap med gresk filisofi! Som protestanter bør vi overlate denne religions-blandingen til pavemakten, men selv holde fingrene av fatet! For en hebreer ville "sarx" (basar) alltid bety den falne naturens intellektuelle, mentale åndelige, etiske og fysiske tilstand. Med andre ord, hele menneskets falne natur. Det ville inkludere alle den falne naturens svakheter og begrensninger. "Sarx" i denne sammenheng betyr ikke syndeskyld som følge av naturens arv. Derfor har heller ikke kristne noen rett til å ilegge "kjød" en gresk/katolsk betydning. De som kjemper med nebb og klør for å motsette seg Bibelens lære at Jesus tok "sarx" da han ble menneske, gjør det etter sigende for å bevare hans syndfrihet. Anstrengelsen er fullstendig unødvendig. Hans syndfrihet er garantert, siden Bibelens "sarx" aldri noen gang har formidlet betydningen personlig synd.

Augustin produserte arvesyndslæren på grunn av katolsk benektelse av Jesu sanne menneskelighet

Jesus ble oss lik

Det var nettopp for å ta konsekvensen av Jesu påståtte ufalne natur, at Den katolske kirke på et relativt sent tidspunkt i historien, ble tvunget til å erklære at også Jesu mor måtte ha vært i besittelse av ufallen natur.

Uten helt å være klar over det, (velger vi i det lengste å håpe), stiller alle seg på katolsk grunn, som debatterer at Jesu natur var vår ulik og de blir samtidig tvunget til å akseptere arvesyndlæren. Samtidig mister de Skriftens enorme vektlegging av løftene og nødvendigheten av at vi under Åndens kontroll kan seire over synd i våre liv, siden et liv i seier er direkte knyttet til og betinget av at han tok sarx og ble oss lik hva natur angår.

Hele Hebreerbrevet blir meningsløst om denne forståelsen mistes, for nettopp det er selve definisjonen på den "fullkomne frelse."

Som Gilbrant så riktig skriver i studiebibelen; "Det var den falne og syndige menneskeslekt han gjorde seg til ett med - - ikke den fullkomne natur som Adam hadde før fallet men vår menneskenatur redusert og fordervet av synden."

Kun èn forståelse er riktig

I ca. 100 år var dette en udiskutabel forståelse i det kirkesamfunnet vi føler oss hjemme i, og en rekke sentrale Bibelske sannhetspunkter bygger på dette dogmet. Vi har i bøker og artikler flere hundre uttalelser fra E.G.Whites penn som er samstemt med Gilbrants forklaring og ennå flere sitater fra våre mange teologer og forkynnere over like mange år. Det er fristende å inkludere et par-tre av de mange E.G.White uttalelsene her:

"Han (Jesus) tok på seg vår syndige natur," Tidsskriftet "Rewiew and Herold," 15. des. 1896. 

"Han tok på seg fallen lidende menneskelig natur, degenerert og besmittet (defiled) av synd," Tidsskriftet "Youth Instruktor," 20. des. 1990. 

"Hans menneskelige natur var skapt. Den hadde ikke engang en engels kraft. Den var menneskelig, identisk til vår," (identical to our own), Manuscript nr. 94, 1893. 

Fortsettelse neste side 

Som alt nevnt trodde og forkynte alle våre pastorer, for noen år siden, overnevnte grunnleggende sannhet. Det var ikke mulig å være en solid syvende-dags adventist uten at denne forståelsen av evangeliet var på plass. Våre globalt samkjørte bibelstudier som adventister i alle menighet jorden rundt gransket hver uke, samt våre bønneukelesninger, var gjennomsyret med dette budskapet omtrent hvert år fra begynnelsen av dette århundre til midten av femtiårene. 

Endret forståelse

Press og trusler fra andre kirkesamfunn skremte noen av våre sentrale ledere til å forplikte seg til å endre denne vitale sannheten i harmoni med den økumeniske forutsetningen. Både i bøker og brev er hele dette dokumentert og har vært lett tilgjengelig for våre menighetsmedlemmer i mange år. Med sorg må vi dessverre tilføye at det idag kun er en liten minoritet av våre pastorer og medlemmer, som ennå holder fast på denne bibelske sannheten. Den katolske/økumeniske tros-infiltrasjonen har tatt fullstendig over og maltraktert vårt bibelsyn. Samtlige av sannhetspunktene som naturlig følger hemmeligheten om Jesu menneskelige natur, ble naturlig nok også revet av sine pillarer på grunn av dette ufattelige men forutsagte bibelavviket. Se også side 35.
 

Endringens konsekvens Endringen har rokket ved betydningen i våre personlige liv av Jesu avsluttende verk i himmelens helligdom:  At seier over all synd både er mulig og nødvendig for Guds barn.  At alle Guds 10 bud kan holdes av mennesker med en fallen natur når Guds Ånd er Herre.  At arvesyndlæren er falsk.  At en meget spesiell beredelse er nødvendig i forhold til synd og ulydighet for å kunne møte Jesus med bryllupsklærne på når han kommer.  At den falske læren om Jesu natur må advares imot slik at mange kristne kan vokne opp motsette seg katolsk hjernevask.

Jesus gjorde seg til et med den falne,  syndige menneskeslekt.

Disse og andre ugyldige, lederstyrte tros-endringer, er en vesentlig grunn til at ti-tusener av medlemmer i adventbevegelsen i mange land, har stått fram og tatt imot Åndens kall til å videreføre gjerningen vårt trossamfunn ble oppreist til å utføre. Det er en oppgave ingen på denne jorden kan stanse. Artikkelen om det eksploderende legarbeidet (en verdensomspennende legbevegelse) innen vårt kirkesamfunn, i dette nummeret av nyhetsbrevet, belyser flere detaljer.

Katolsk forståelse av "sarx."

Med overnevnte bakgrunn, kan vi begynne å vurdere om Antikrist‘s benektelse av at Jesus Kristus er kommet med fallen natur, passer på pavemakten. Vi har i vår besittelse et bra utvalg katolsk teologisk litteratur, inkludert diverse katolske katekismer. I Den Katolske Kirkes Katekisme av 1992, (794 sider, St. Olav Forlag) - blir katolsk forståelse av inkarnasjonen debattert på sidene 130-141. Det greske sarx blir her konsekvent tolket og oversatt "kjøtt og blod" (fysisk/somatisk kropp). 

Katekismen vektlegger gjentatte ganger på nevnte sider, at Jesu menneskelige natur, kun var hans guddommelige og ufalne natur innpakket i "soma" (kropp). 

Uttrykket "sant menneske og sann Gud," defineres å bety ekte fysisk svakhet (det er alt den "sanne" menneskeligheten innrømmes) og ekte ufallen guddommelighet. Ikke noe sted i katolske katekismer, teologiske oppslagsbøker eller leksika, finnes den minste indikasjon på at sarx aksepteres å mene fallen og syndig i betydningen "muligheten til å synde," om ettergivelse for fristelse hadde funnet sted.

Katolsk lære forkaster fullstendig at sarx betyr en natur (ikke bare kropp) som var svekket av 4000 år med degenerasjon og at reelle fristelser måtte avvises ved Åndens kraft. Med 1. Tim. 3:16 Heb. 2:16.17 4:15 og 1. Joh. 4:2. 

Som Bibelsk utgangspunkt, kan vi påstå at Den katolske kirke i sin lære og teologi, åpent og direkte benekter at Jesus Kristus er kommet i kjød (sarx), slik både Paulus og Johannes definerer inkarnasjonens hemmelighet. Nettopp denne benektelsen er altså i Guds Ord nevnt som et av de mange kjennetegnene på Antikrist.

Sekundært må vi også påstå, at alle protestantiske kirkesamfunn som i sin trosramme har akseptert dette katolske dogmet, risikerer å bli ført vill med hensyn til alle de andre ubibelske ideene som bygger på pavekirkens benektelse av at Jesus levde et syndfritt liv i en fallen natur.

Lik de han skulle frelse

Det evige evangelium har som sitt fundament at falne mennesker som du og jeg, kan vinne seier over synd (lovbrudd) ved å være i et vedvarende født på ny forhold til Frelseren. Det var slik han seiret med en fallen natur ved å ha dette forholdet til sin Far.

Det var ikke ufalne engler med ufallen natur han skulle frelse, sier Paulus i Heb. 2:16. 

Det var falne mennesker av Abrahams ætt han skuller ta seg av. (samme vers.) Derfor (og nettopp derfor) måtte han i alle ting bli denne ætten lik, (vers 17). For ved at han selv - er blitt fristet (til å begå synd), men vant seier ved sitt gudsforhold, kan han komme oss til hjelp når vi blir fristet til å begå synd, (vers 18). Hvordan kan han hjelpe oss? Ved å vise at kraften er tilgjengelig for oss også, slik at vi ikke behøver å falle. Bare da representerer hans inngripen en reell hjelp. Hvis ikke hjelpen gir seier, er det jo ingen hjelp! 

Kristi seier

Hadde ikke Kristus selv hatt denne naturen, hvori bestod da hans seier? Hans kamp mot fristelser (Heb. 2:17-18) ville da ha vært en illusjon. Kristus som Gud kan ikke fristes, "for Gud fristes ikke av det onde," Jak. 1:13. Men Kristus i den syndige naturen kunne fristes, Hebr. 2:17. Han fordømte (vant seier over) synden i vår falne natur. (Rom. 8:3) og viste oss derved hva han kan og vil gjøre for alle som lar seg "føde på ny."

Muligheten til vår seier er med andre ord betinget av at han tok vår falne natur. Hadde han ikke tatt denne naturen, kunne vi heller ikke seiret som han seiret. Og det er jo nettopp benektelsen av muligheten for full seier som proklameres av de som vil holde på den katolske læren at han ble oss ulik hva natur angår. Den katolsk inspirerte troen på Jesu ufalne natur går alltid sammen med troen på at vi ikke kan seire over all synd. De to hører sammen. Den Bibelske troen på Jesu falne natur går alltid sammen med troen på full seier. Også disse to er knyttet til hverandre. 

Et lite svakt menneske

Før Jesus kommer igjen, vil de som lar seg frelse være Guds store demonstrasjon overfor hele universet, om at et lite og svakt menneske med Den Hellige Ånd som Herre i livet, kan vinne fullkommen seier over synd. Ingen som tror arvesyndlæren og derfor tror at seier er umulig, vil velge en slik overgivelse og et så nært samarbeid med Gud. Ei heller vil noen som tror at Jesu seier i fristelse var forårsaket av hans naturs annerledeshet, ta imot løftene om at vi kan seire som han seiret, for med en slik tro kan vi jo ikke det. Derfor er djevelens falske lære om Jesu ufalne natur vanvittig farlig, siden de som lar seg lure, umulig kan se betydningen av full sier over all bevisst synd som en beredelse for Jesu gjenkomst. En slik beredelse vil for dem betone seg som både uvesentlig og umulig. Og da har djevelen vunnet for Jesus kan da ikke lenger "frelse sitt folk fra deres synder," Matt. 1:21. 

Igjen må vi konkludere med at også kjennetegnet "benekter at Jesus er kommet i kjød," passer på Den katolske kirke. Atter en gang ser det ut til at reformatorene hadde sitt på det tørre, når de fremmet påstanden om at pavemakten tilsvarer Bibelens Antikrist.

JB