Kun tilgivelse

I èn menighet er Guds nåde begrenset til tilgivelse for fortidens synder og 99% av forkynnelsen sikter seg inn på at dette betyr mest. Den individuelle sorg og fortvilelse over synden, bedrøvelse, anger og et sterkt ønske om ikke å måtte såre Frelseren igjen, blir omtrent ikke nevnt. Resulatet er at Guds nådes kraft til frelse fra synd framtrer som et uvesentlig fremmedelement i forkynnelse og erfaring. 

Opplevelser

I en annen forsamling er det èn eller to av åndsgavene som betyr mest, mens Pauli råd i 1. Kor. 14 om hvilke nådegaver som er viktigst, som regel blir ignorert. Du finner også menigheter hvor mirakler, tegn og undre regnes som mest betydningsfulle i tilbedelsens ramme og innhold. De mener at miraklene i seg selv er bevis på Åndens nærvær. I Matt. kap 7, sier Jesus det stikk motsatte. Miraklene beviser ingen ting hvis et rett lydighets-forhold til Guds lov ikke er til stede. Ja han sier faktisk at Satan kan forårsake miraklene utført i Jesu navn om rett forhold til lovlydighet ignoreres, for da slutter de åndelige opplevelsene å tilhøre kristendommen.

Guru og lederfokusert

Noen samfunn har som største betydning at alle menighetens medlemmer må være enige med ledernes ideer, uansett hvor ubibelske disse ideene måtte være. Uenighet med pastoren eller presten tolkes som opposisjon mot Gud selv. Vi har til og med hørt medlemmer si at det lederen sier eller skriver må være sant, fordi ledere alltid ledes av Den Hellige Ånd. I så fall gjorde Ånden en slett jobb da Israels barn ble ledet inn i avgudsdyrkelse av sine ledere. Hans prestasjon på Jesu tid var da heller ikke noe å skryte av. Enn videre må den andre og den tredje personen i guddommen ha vært ganske uenige, siden Jesus kalte de åndelige lederne for djevelen barn. Også de kristne lederne i Rom må ha vært relativt utilgjengelige for Guds Ånd, siden de "gjorde kristne" en rekke hedenske tradisjoner og forbød til slutt medlemmene å lese Guds Ord for å hindre at de skulle avsløre frafallet.

Sosial hygge

Atter andre menigheter plasserer kristendommens største betydning i sosialt samvær, hygge, kos og underholdning. I slike miljøer får medlemmene stort sett høre fra talerstolen det de ønsker å høre. Hva Gud i sitt ord ønsker å si oppleves å bety lite. 

Atmosfære

Du finner videre kirkesamfunn som legger stor åndelig betydning i stemning, kunst, atmosfære og estetiske nytelser. Røkelse, mystikk og meditativ stillhet dyrkes som åndelig høytid. Menneskelige behov og sansetilfredsstillelse, noenlegitime andre neppe, er som regel motivasjonen bak disse ulike samlingsområdene.

Hva mener Gud betyr noe?

Hvis vi imidlertid snur det hele på hodet og først spør om hva Gud og hans ord tilbyr som mest betydningsfullt, smuldrer de mange variasjonene bort og vi blir konfrontert med en guddommelig prioritering som er gjennomgående i Bibelen.

Vektlegging hos Paulus.

Tre steder i Skriften finner du uttrykket; "det som betyr noe." Referansene er 1. Kor. 7:19, Galat. 6:15 og Gal. 5:6. Alle tre skriftstedene er endel av Paulus vedvarende diskusjon om omskjærelsens nytteverdi i nytestamentlig tid. Vi skal studere samtlige av disse skriftstedene i dette innlegget. 

Vi bør først minne hverandre om at den gammeltestamentlige omskjærelsen var et symbol eller en synlig og ytre illustrasjon på sinnets forandring under Åndens påvirkning. Det er derfor Herren sa til dem, "Så omskjær da deres hjertes forhud, og vær ikke så hårdnakket," 5.Mos. 10:16. Han sa også; "Og Herren din Gud skal omskjære ditt hjerte og dine etterkommeres hjerte-" 5.Mos. 30:6. Den samme appellen finner vi i Jer. 4:4; "Omskjær dere for Herren og ta bort hjertets forhud—."

Den omtalte teksten i 5.Mos. 10:16, hvor hjertets omskjærelse tilbys som behandling for "hardnakkethet," er knyttet til samme kapitels vers 12 og 13. "Og nå, Israel, hva krever Herren din Gud av deg uten at du skal frykte Herren din Gud og vandre på alle hans veier og elske ham og tjene Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel, så du holder Herrens bud og hans lover som jeg byder deg i dag, for at det kan gå deg vel?"

Med kunnskap om at hjertet i hebraisk tenkning betød sinnet, kan vi trygt påstå at den store legens behandlingsopplegg - å fjerne "hjertets forhud," ville endre folkets ulydige harnakkethet og gi dem motivasjon til å "elske ham og tjene Herren" - av hele hjertet," samt gi kraft til å "holde Herrens bud og hans lover." "Hjertets forhud" viser til synden som Gud ønsket å skjære bort fra deres liv, slik at de ble lydige.
 

Det som betyr noe - 1 1. Kor. 7:19: Å holde Guds bud. Med denne bakgrunnen kan vi begynne å forstå hva Paulus mener med det første av de tre skriftstedene. "Det som betyr noe, er ikke om en er omskåret eller uomskåret, men at en holder Guds bud." I denne teksten blir lydighet mot Guds bud, framsatt som den vesentligste del av et menneskets forhold til sin Skaper. Den ytre omskjærelsen er i nytestamentlig til (vår tid) uvesentlig. Men lydighet mot Guds lov, (som den fysiske omskjærelsen symboliserer), blir i samme tid (vår tid) identifisert som det mest vesentlige og betydningsfulle for Jesu etterfølgere - de kristne.

Bibelen inneholder tre skriftsteder som forteller deg hva som betyr noe. Det er kanskje ikke det vi først trodde.

Det som betyr noe - 2

Gal. 6:15. Å være en ny skapning.

Den andre teksten hvor "det som betyr noe" er vektlagt sier; "For det som betyr noe, er verken å være omskåret eller uomskåret, men å være en ny skapning." Noen vil hevde at Paulus her fokuserer på en helt annen ideologi, ved å påpeke den nye fødsel som det viktigste i "vår tid." Dette verset er imidlertid ikke en kontrast til 1. Kor. 7:19, men sier faktisk nøyaktig det samme.

Å være en "ny skapning" eller "født på ny" (født av Ånden), er nettopp Bibelens eneste oppskrift på å få hjertet eller sinnet omskåret fra ulydig "hardnakkethet" til lydig overholdelse av Guds bud. Siden synd i Skriften kun defineres som det å bryte Guds lov (1.Joh.3:4), som igjen betyr ulydighet, må nødvendigvis det motsatte av å synde være å lyde og overholde Guds lov.

"Det som betyr noe," med andre ord, er å være og forbli "en ny skapning." I brevene til Paulus finner vi en rekke beskrivelser av hva "ny skapning" innebærer. Vårt gamle menneske (det motsatte av den nye), sier Paulus i Rom. 6:6, ble korsfestet med Kristus for at syndelegemet skulle bli tilintetgjort, så vi ikke lenger skal være slaver under synden. Noen bibelvers er så familiære, at vi tror vi vet hva de betyr bare fordi vi kjenner igjen ordene. Men hva er det Paulus egentlig sier her?

Jo, at å bli korsfestet betyr å dø. Den syndige naturen holdes død (gjøres til intet, er uten innflytelse, har ingen ting å si) og vi slipper derfor å falle når vi blir fristet - hvis vi lever i et rett gudsforhold. Vi har alt påpekt at det ikke å synde, betyr å være lovlydig. I Efeser. 4:22 viderefører Paulus disse tankene, ved å definere det gamle menneske som det syndige (som er fordervet ved forførende syndige lyster) og det nye menneske som det rettferdige og hellige.

Det å "være i Kristus," leser vi i 2. Kor. 5:17, betyr nettopp å være en slik ny skapning hvor det gamle, syndige og ulydige er borte og det nye (rettferdige og lydige) er kommet i stedet.

Hittil har vi da sett at "det som betyr noe" - både det å holde Guds bud og være en ny skapning, er nøyaktig det samme. Bare nye skapninger kan holde Guds bud, som igjen betyr å lyde hans lover - de ti bud. De kan bare lydes når de ved miraklet å bli født på ny er skrevet i sinnet ved Guds Ånd.

Det som betyr noe - 3

Gal. 5:6. Tro virksom i kjærlighet.

"For i Kristus Jesus betyr det ikke noe om en er omskåret eller uomskåret, her gjelder bare tro, virksom ved kjærlighet." Dette er det tredje av Paulus’ "det som betyr noe" tekster. "Tro virksom ved kjærlighet" er av mange forkynnere framsatt som lovlydighetens motpol. Det er gal forkynnelse. Hver gang Bibelen omtaler tro, menes "troens lydighet."

Da Luther oversatte Bibelen til tysk, la han til ordet "alene" enda dette begrepet ikke er indikert i grunnteksen. Han forklarer selv hva han mener, nemlig tro uten (eller minus) avlat, pilgrimsreiser, selvpisking, gode handlinger etc. for å betale frelsen. Etter hans tid ble "alene" løsrevet fra katolsk gjerningsreligion og av protestanter knyttet til "lydighet." Slik ble det falske evangelium skapt, et budskap om tro (alene), løsrevet fra lydighet mot Guds bud. 

Dette tankefenomenet har ingen respons i Guds Ord, men forkynnes idag av absolutt alle kristne kirkesamfunn i Norge. Det er ingen unntak. Noen enkelt-mennesker "her og der" tror ennå det ekte evangelium, men i sine kirkesamfunn står de sannelig ganske alene. Det finnes trossamfunn som for noen tiår siden faktisk forkynte det bibelske og evige evangelium, men beruset av den økumeniske flørtingen, har de nå sluttet seg til koret som synger det populære og ubibelske evangeliet om frelse kun fra syndeskyld, men ikke fra syndekraften som treffer oss når djevelen spiller på den falne naturens strenger. Guds Ord lærer at synd er et valg, siden Jesu syndfrie liv i fallen natur viser oss veien til et gudsforhold som "døder" syndenaturen.

Alle Israels vonde erfaringer i Det gamle testamentet, enten det var fangenskap, nederlag i møte med fienden eller Guds tilbaketrukne beskyttelse, kom ikke av at de nektet å eie "tro alene," men av at de ikke var lydige og handlet i samsvar med sin tro på Guds løfter og vilje.

"Tro virksom ved kjærlighet," sa teksten vår og gir oss derfor ennå en kopling til hovedprinsippet dette innlegget vektlegger. Hvordan er troen virksom i kjærlighet? "For dette er kjærligheten til Gud at vi holder hans bud. Og hans bud er ikke tunge," 1. Joh. 5:3. Hva betyr denne teksten? Jo, at kjærligheten som er troens resultat, leder til lydighet mot Guds lov, som er det motsatte av synd. Dette sentrale budskapet repeteres i 2. Joh. vers 6. "Og dette er kjærligheten at vi vandrer etter hans bud." (ikke synder men er lydige.) 

Du møter ikke her en ny Paulinsk lære som står i motsetning til Jesu evangelium. Du konfronteres nettopp med Det Evige Evangeliums kjerne og grunnvoll. Jesus definerte det slik; "Dersom dere elsker meg, da holder dere mine bud," Joh. 14:15. Videre sa han "Den som har mine bud og holder dem, han er den som elsker meg," Joh. 14:21. Bibelsk frelse er fra synd til rettferdighet og lydighet. 

Jesus kunne like gjerne ha sagt at de som nok har mine bud, men ikke lyder dem, viser at de ikke elsker meg. Hvor blir det da av "kjærligheten til Gud" hos de mange titusener av bekjennende kristne i landet vårt, som hevder at de er løst fra eller satt fri fra å måtte lyde Guds bud. Denne lydigheten kaller jo Bibelen beviset på gudskjærlighet! Hva som enn snekres sammen rundt en slik teologi, må bli meningsløst. Å elske mennesker slik Jesus elsket dem, er innholdet i de seks siste bud i Guds lov. Å elske Gud først og over alt, er tilbudet i de første fire av lovens bud.

Konklusjon.

Det som betyr noe er: 1. Å holde Guds bud. 2. Å være en ny skapning. 3. Å ha tro virksom ved kjærlighet. Alle tre sier det samme. Hvis du hører en forkynner som sier at noe helt annet eller til og med at det motsatte er det som betyr noe, er det din kristne plikt å gå til pastoren med en advarsel fra Herren. Om du ikke gjør det, kan manges evige fortapelse skyldes at du forsømte din vitneplikt når et falskt evangelium tilbød dem "frelse" på gale premisser.