Av plasshensyn, er delene av kronikken vi vil fokusere på, de første paragrafene, som bl.a. kaller adventistene "vår tids moderne fariseere." Forfatteren adresserer også uttrykk som "trelldom" og "lovgjerning" til nevnte samfunns lære. Videre kalles adventistene vekkelsesfientlige. 

Kronikken kommuniserer at adventistene har en misforstått lojalitet mot det fjerde bud, i motsetning til vekkelsesbetonte samfunn, som mener lojalitetsprøven er troskap til Kristus. Disse tankene fra kronikkens første paragrafer, får i denne omgangen være utgangspunkt for vår reaksjon.

Kronikkforfatterens kontra de opprinnelige adventistenes forståelse av begrepene byrde, krav, nye pakt, trelldom, lovgjerning, vekkelse, jødenes sabbat og lojalitet, vil bli vektlagt.

Bibelsk vekkelse

I løpet av de siste 150 år, kan kirkehistorien vanskelig påvise mer dyptgripende, varige og solide evangeliske vekkelser, enn de som kom i kjølvannet av adventbudskapets forkynnelse, både i USA og i flere land i Europa. Vi omtaler her bibelske vekkelser i motsetning til emosjonelle "happenings" med varighet til musikken slutter og redigert av ånds-guruer vel skolert i gruppepsykologiens metodikk.

Ja, det var lite hyl, skrål, bassgitar og underholdning å høre i adventvekkelsene. Men det var mange som kjente smerten over egen synd og det var mye gråt og bekjennelse. Mennesker overga seg uforbeholdent til Kristus, mottok tilgivelse og ble født på ny. Kristi blod syntes ikke bare å frelse fra syndens skyld men også fra syndens makt. Drankere ble edrue, stolte ble ydmyke, harde og kalde mennesker ble myke og varme, uærlige ble redelige og hissige ble milde. Det skjedde ikke over mange år i en langsom psykologisk prosess, men med engang Guds Ånd ble Herre i deres liv.

Mange av karakterendringene som ble resultatet av Haugianer vekkelsene, var kjente og synlige frukter når folk lyttet til og tok imot adventforkynnelsen. Årsaken til at budskapet nådde folks hverdag og forårsaket varige endringer av liv og vandel, var at adventbudskapet alltid knytter sammen vekkelse og reformasjon. En åndelig "fornyelse" er verdiløs uten en re-formasjon (endring) av hjerte og sinn i samsvar med Guds vilje og bibelens sannheter.

Adventistsamfunnet har selvfølgelig aldri vært og er ikke idag skeptisk til bibelsk vekkelse som alltid leder til et nært forhold til Kristus, tilgivelse for syndens skyld og kraft til seier over syndens makt. 

Problemet er imidlertid at mye som idag bærer betegnelsen vekkelse, ikke engang kommer i nærheten av Skriftens definisjon på åndelige oppvåkning, nemlig "våkn opp for alvor og synd ikke -" (1.Kor. 15:34.) Adventister blir anklaget av andre kristne, som lot seg lure av den "moderne," konstruerte bekvemmelighets-teologien, som lager konflikt mellom nåde og lov.

Loven ikke en fiende

Adventister lærer ikke fiendskap mot Guds hellige lov og kan derfor ikke se lys i et lov-løst evangelium, som sier at den kristne er løst fra loven. En mer fatal mistolkning av Guds Ord er det vanskelig å påpeke. De tror derimot på den nye fødsel erfaringen, hvor Guds Ånd faktisk skriver Guds hellige lov i hjerte og sinn, slik at lystbetonet lydighet blir frukten. Adventistene tror ikke at frelsen er fra en guffen lov, men fra synden som bibelen definerer som brudd på Guds lov, 1.Joh. 3:4. Adventistene benekter at loven oppheves av troen. De tror derimot at frelsende tro leder til lydighet mot Guds lov og derfor stadfester, oppfyller og bekrefter den (Rom. 3:31).

Adventistene følger heller ikke teologien, som mener at Guds lov, altså de ti bud, er problemet i den gamle pakt. Problemet var at Israel trodde de kunne leve etter Guds lov og vilje i egen kraft. "Alt det Herren har sagt vil vi gjøre," sa de.

Derfor er den nye pakt bygget på langt bedre løfter enn "vi vil," for i denne pakten er det Gud som kommer med løftene. Innholdet i pakten må selvfølgelig være det samme, for den uforanderlige Gud har bare ett tilbud. 

Den nye pakt

Den nye pakt bygger på løftet "Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte," (samme v.33.) Hva er altså innholdet i den nye pakt? Jo, Guds evige og hellige lov, de ti bud fra Sinai. Endringene fra den gamle til den nye pakt har ikke noe å gjøre med hva Gud vil med oss, men muligheten vi har til å lyde og tjene ham. Gud lover å endre oss ved å skrive sin lov i den troendes sinn, slik at tanker, motiv, holdning og følelse er samstemt med Guds vilje uttrykt i hans lov. Da erfares den nye fødsel som må velges og bevares hver dag ved en kontinuerlig overgivelse.

Vi har mange kristne venner som mener at de de ti bud er problemet og definisjonen på den gamle pakt og at det er derfor vi er løst fra den. De tror faktisk at de ti bud ble naglet til korset, sammen med de jødiske seremonilovene som pekte fram til Jesus som det sanne offerlam. Men de får selvfølgelig et problem når Skriften sier, at Gud da skriver "den gamle pakt" (som de tror er budene) inn i menneskers sinn for å få dem inn i den nye pakt.

Kristne som mener seg løst fra loven, risikerer å velge seg bort fra den nye pakts mirakuløse fødsels-erfaring, som i følge Joh. 3:3 er den eneste port som leder til evig liv. En slik misforståelse møtes også av Bibelens mange advarsler mot endetidens lov-løse evangelium som settes opp som motstykke til de trofaste som ikke tar dyrets merke men "holder fast ved Guds bud og Jesu tro," Åp. 14:12. 

Det er også derfor adventistene ikke får problemer, når Paulus kaller Guds lov åndelig (Rom.7:14) og de skjønner hvorfor det kjødelige og ugjenfødte menneske ikke kan være Guds lov lydig, Rom. 8:7, for den (loven) er ikke kommet på innsiden ennå og da kan ingen lyde og holde den i ånd og sannhet, Matt. 5:28.

Kristen frihet

Videre kan ikke adventistene være med på at det er kristen frihet knyttet til å overholde 1-3 og 5-10 bud, men trelldom å overholde det 4de. bud. Hvis det ikke er trelldom å motta kraft fra Guds Ånd til ikke å lyve, stjele og drive hor, hvorfor er det lovtrelldom å finne lyst og glede i å lyde det 4de. bud og tilbe Skaperen på dagen han valgte til det? Teologi bør ikke løsrives fra fornuft og sammenheng når Bibelen aksepteres som norm.

Det er likeledes vrient for adventister å se hvorfor det er kristen frihet å helligholde en menneskeprodusert hviledag. En dag som ble skapt av kirkepolitiske interesser etter disiplenes bortgang. Hvor er friheten i en tradisjon som tjente antijudaiseringens behov for avstand til jødene sammen med ønsket om tilnærming til de hedningetroende som dro med seg den gamle Baal-tilbedelsens sol-dag (søndag), senere utpekt og velsignet av paven i Rom som den "nye" kristne hviledagen? 

Adventister tror ikke på det lovløse evangeliets budskap, om at tilstanden å være "under loven" betyr "under lovens gyldighet." De tror uttrykket, i full harmoni med alt Paulus skriver, betyr "under lovens fordømmelse." Det er de som ikke er tilgitt og som aktivt bryter Guds lov, som fordømmes av den. Den lovlydige går fri. Det er jo derfor lovens rettferdighet (ferdighet til å gjøre rett etter loven) oppfylles eller realiseres i de troende som ikke lenger vandrer etter kjødet, men etter Ånden, Rom.8:4. 

Jesu blod soner for fortidens synd, når vi angrer, bekjenner, har sorg over synden og ønsker å avstå fra den. Jesu iboen ved Den Hellige Ånd gir kraft til seier ved framtidige fristelser, slik at vi ikke behøver å bryte Guds lov igjen. Adventistene tror derfor at "slaver under synden," (Rom.6:6), "under loven," (Rom.6:14) og "Det gamle menneske," (Rom. 6:6. Efes. 4:22. Kol. 3:9) er samme tilstand. Dette gjelder også uttrykkene "etter kjødet" og "i kjødet," Rom. 8:4.5.8.9.

Når 1.Tim. 1:9 sier at "loven ikke er gitt for den rettferdige, -" betyr ikke det at den ikke gjelder for Guds barn i den nye pakt, men at gjenfødte troende av nåde er tilgitt fortidens synd (lovbrudd) og av den samme nåde har fått Guds lov og vilje skrevet i tanker og holdninger og derfor mottatt en "ferdighet til å leve rett (rettferdighet), slik at loven ikke har noe å fordømme.

Lovløshet

Politiet som har fartskontroll har ingen lov som er krenket når du ikke kjører for fort, men etter loven. Da er du ikke under lovens fordømmelse. Loven er ikke for den som lyder den. Den er for lovbryteren. Verset i 1. Tim. fortsetter derfor med; "loven - er - for lovløse og ulydige." Det betyr at den "ikke er" for lovlydige som i den nye pakts nye fødsel, har mottatt kraft til en indre karakter som er samstemt med loven.

Det lov-løse evangelium adventister ikke finner Bibelsk mandat for, sier det stikk motsatte av denne forståelsen. Ut fra kronikken makter jeg ikke å se annet enn at forfatteren flørter intenst med sistnevnte forståelse og derfor mistolker omtrent hvert ord han leser fra adventistsamfunnets litterære produksjon. Å tolke ut fra egen referanseramme noe som er skrevet i en fullstendig annerledes kontekst, regnes vanligvis som akademisk kompetanseløshet. Slikt kan unngås.

Adventistene finner ingen indikasjon i Guds Ord på at lovtrelldomen og lovgjerningene Paulus advarer imot, er det samme som åndsinspirert lovlydighet.

Jødenes sabbat?

Videre må det informeres om at adventistenes teologi aldeles ikke sentrerer rundt overholdelsen av jødenes sabbat. De finner ikke at minnesmerket om at Gud er Skaper av alt liv, gjenskaper av menneskers hjerter og derfor den eneste vi med rette kan tilbe, kun tilhører jødene. Sabbaten ble gitt menneskene mer enn 1000 år før det fantes en jøde på denne kloden. 

Hvis det fjerde bud i Guds lov, den syvende-dags sabbat, lørdagen, bare er jødenes, da må selvfølgelig også de andre budene kun være for dem. Nei sabbaten er ikke jødenes, men Guds sabbat, 2.Mos.16:23. Neh.9:14, Den ble gitt til menneskeheten ved skapelsen, 1.Mos.2:2-3, Den ble gitt til alle og ikke bare til jødene, Jes.56:4. Mark.2:27, Ble plassert midt i Guds hellige lov 2.Mos.20:8-11. 5.Mos.5:12-14. Kalt et tegn eller et merke på lojalitet gjennom hele Det gamle testamente, 2.Mos. 31:13.17.Esek.20:12.20. Helligholdt av Jesus selv, Mark.1:2. 6:2. Luk. 4:16.31. 6:6. 13:10, og av apostlene og alle kristne etter Jesu bortgang, Matt.24:20. Ag.gj.13:14.27. 17:2. 18:4 og den skal helligholdes på den nye jord.

At det fjerde bud inviterer Guds barn å helligholde den syvende-dags sabbat og derved vise at de tilber Skaperen i stedet for avguder, oppleves ikke av adventistene som en tung byrde å bære. Burde en kristen føle at det er byrdefullt, tungt og slitsomt ikke å stjele, ikke å si falskt vitnesbyrd eller ikke å slå noe ihjel? Neppe. Hvorfor skulle da bud nummer fire være så skrekkelig tungt, når de andre ikke er det for troende som elsker sin Skaper og lyder ham med glede?

Lystbetonet lydighet

Med Guds lov i et gjenfødt hjerte (Sal.4:9) og sinn (Jes. 31:33), blir lydighet en lyst (Sal. 119:70) og en glede (Sal. 119:92) og ikke trelldom. Ei heller kan adventistene se at troskap og lojalitet mot Gud, er i opposisjon til troskap og lojalitet mot Guds Sønn, som sa at Guds lov (meget trolig alle ti bud og ikke bare ni av dem) aldri skulle oppheves, (Matt. 5:19.)

Jesus kom ikke for å avslutte eller avskaffe Guds lov. Han er ikke lovens ende som den lov-løse læren sier. Grunnteksten formidler at han selvfølgelig er dens endemål, for han levde i samsvar med den og bekreftet derved dens gyldighet ved å oppfylle dens innhold. 

Kjærlighetsbudet

Kronikken trekker fram kjærlighetsbudet som kontrast til det fjerde budet, men i harmoni med de andre ni budene. Det er vanskelig å vite om man skal le eller gråte av en slik resonnering. Kjærlighetsbudet i Matt. 7:12. 22:35-40. Mark. 12:30 Luk. 10:27. Rom. 13:9. Gal. 5:14- 3.Mos. 19:8. 5.Mos. 6:5, avskaffer ikke noen av de ti bud, men påpeker at når Guds kjærlighet fyller en troende, så oppfyller, lyder, følger, overholdes alle Guds bud. Kjærlighetsbudet tar ikke lovens plass, men viser hva som skjer når den nye fødsel plasserer budene inni oss og skaper i oss holdningen som alltid lyder Guds lov.

Men vi har inntrykk av at kronikkforfatteren meget godt kan anbefale at det fjerde bud, helligholdelsen av Skaperens minnesmerke til det skapte, sabbaten, kanselleres av kjærlighetsbudet. Hvorfor? Hvorfor elske til naturlig og lystbetonet lydighet overfor ni bud, men gi inntrykk av at den samme kjærligheten leder til lystbetodet ulydighet mot det fjerde budet. Dette framstår for mange av oss som en ufattelig billig teologi.

Når Jesus sier at de som elsker ham selvfølgelig vil lyde hans bud, (Joh.14:21 og 15:10) blir det like lett å lyde som å elske. Adventistenes lære framsetter ikke unødvendige og uvesentlige krav, men synliggjør løfter om et mirakel som gjør lydighet naturlig. "Og dette er kjærligheten," leser vi i 2.Joh, v.6, "at vi vandrer etter hans bud." 

1.Joh. 5:3 sier "For dette er kjærligheten til Gud at vi holder hans bud. Og hans bud er ikke tunge." Denne Bibelske forståelsen er sentral i adventistsamfunnets historiske teologi. I kronikken anklages adventistene for å ignorere "det eneste budet Jesus formaner oss å holde, og som oppfyller hele loven, Gal. 5:14, nemlig kjærlighetsbudet. Det blir vel riktigere å si at det snart bare er adventistene igjen som har en forkynnelse som er samstemt med Guds Ord på dette området. 

Siden Guds Ord definerer synd som det å bryte Guds lov (se grunnteksten på 1. Joh.3:4), synes ikke det lov-løse evangeliet å tilby en frelse fra, men i og med synd. Ifølge Matt. 1:21 var ikke det forsoningens hensikt.

JB