Å tilhøre Abrahams ætt

På en måte ble Abraham et symbol på Kristus selv. Da Jesus kom, så jødene tilbake på sitt slektskap med denne mannen og gjorde krav på å tilhøre den sanne menighet fordi han var deres genetiske og åndelige far. De mente med andre ord at siden Gud kalte Abraham, måtte alle som tilhørte hans ætt og familie også tilhøre Gud som han gjorde. De trodde at medlemskap og familietilhørighet garanterte et rett gudsforhold uten hensyn til hvordan den enkeltes gudsforhold faktisk var.

Omkjærelsen et tegn

Gud ga Abraham omskjærelsen som et pakttegn og gjorde det klart at enhver som ønsket å tilhøre Abrahams ætt, måtte bli omskåret som han ble. Denne operasjonen representerte erfaringen og prosessen å skjære bort syndene i deres liv, slik at de ved Guds kraft kunne være lydige mot Guds lov og vilje. 

Da Israels barn hadde forlatt Egypt ble den samme pakten gjenopprettet. Omskjærelsen skulle være et utvendig symbol på en innvendig åndelig erfaring og innholdet i den åndelige erfaringen er tydelig nok i Skriften. "I ham (Kristus) er dere også blitt omskåret med en omskjærelse som ikke er gjort med hender, ved at kjødets legeme ble avlagt, ved Kristi omskjærelse, Kol. 2:11.

Hvem tilhører Guds sanne menighet i nytestamentlig tid? De som er født på ny og lever i et gudsforhold hvor det syndige kjødet er avlagt.

På Jesu tid var ikke de som kalte seg Guds folk lydige mot denne pakten. Men likevel påsto de at de tilhørte Abrahams ætt og derfor også var endel av Guds sanne menighet. Det var de ikke. Når synd ikke er angret, bekjent, tilgitt og renset ut av livet, er ingen en del av den sanne menighet, siden medlemskapet defineres av hjerte og karakter og ikke av verbal bekjennelse eller menighetsprotokoll. Jesus fortalte dem like rett ut som denne artikkelen gjør, at de aldeles ikke var Abrahams barn. "Var dere Abrahams barn," sa han til dem, Joh. 8:39, så hadde dere hatt Abrahams holdninger og handlinger. 

"Dere har djevelen til far," Joh. 8:44, fortalte han dem, og han kunne ikke konkludere annerledes, siden de hele tiden søkte å ødelegge ham. De mislikte Jesu popularitet hos folket. De baktalte ham, snakket stygt om han, løy på ham og prøvde å drepe ham. Bare denne listen inneholder brudd på flere av Guds bud. Selvfølgelig var de styrt og dominert av djevelen. Siden ingen kan være nøytrale i åndskampen og siden Guds Ånd umulig kunne nære nevnte holdninger, var det bare djevelen igjen som kunne være deres herre.

Hvem har forlatt menigheten?

Da romerkirken endret Guds lov og "signet" den hedenske soldagen (søndag) som ny "kristen hviledag i stedet for Herrens sabbat, kan vi igjen stille spørsmålet; hvor er Guds menighet og hvem tilhører den? Se for deg en trofast kristen, som selvfølgelig fortsatte å møte medtroende i menigheten på sabbaten slik Jesus, disiplene og den første menigheten gjorde. En dag på torvet i Rom møter han et tidligere medlem, som nå var begynt å gå i kirken på soldagen, slik at de naturlig nok ikke møttes mer for å tilbe. De helligholdt jo forskjellig hviledag. Soldagstilbederen sier til sin "konservative" kristne bror; "Hvorfor har du forlatt menigheten?" Den andre ser forundret på ham og sier; "Det har jeg da ikke. Jeg har forsatt å tilbe i Guds hus og gå i menigheten hver eneste sabbat. Hvorfor har du forlatt menigheten?

Med Bibelens budskap som ramme, kan ikke begge ha rett. Den sanne menighet og den sanne tro defineres ikke av hvor og når vi tilfeldigvis møtes eller av hva vi tilfeldigvis tror. Mye kristen sannhet er ganske spesifikk. Svaret på hva to pluss to er, kan ikke under noen omstendighet gi flere riktige svar. Bibelsk sannheten er ofte like ensporet og trangsynt, uten akseptable og tilgjengelige alternativ. Om gudsforholdet var levende og ekte, så var det personen som fortsatte å tro og tilbe på den bibelske hviledagen, som tilhørte den sanne menighet og var blandt Guds sanne folk. Og det var den andre, som hadde blitt besnæret til å følge hedensk lære og derved tok avstand til Guds Ord og Jesu eksempel, som hadde forlatt den sanne menighet og Hans folk.

Menigheten er ikke en bygning og et system.

På den tiden og gjennom hele den mørke middelalder, var det majoriteten og "systemet" som hadde "autoriteten," bygningene, pastorene, prestene, pengene og ikke minst makten, men de manglet sannheten. Og siden den siste faktoren er målesnoren og det avgjørende kriteriet, hjalp det ikke mye å ha alle de andre fine tingene.

John Wycliffe sa; "Guds hellige menighet er rettferdige mennesker som har tatt imot effekten av Kristi korsdød." Martin Luther sa; "Paven, biskopene, prestene og munkene bør ikke si for mye. Vi er menigheten. Det finnes ikke noen annen menighet enn forsamlingen av de som har tatt imot Guds Ord og er blitt renset derved."

Menigheten er ikke strukturen

Da reformatorene begynte sitt arbeid med å vise mennesker veien tilbake til sannheten, startet en enorm debatt om hvem og hvor Guds menighet var å finne. Alle reformatorene så at åpenbart sannhet i Guds Ord og et rett personlig gudsforhold, måtte være det avgjørende. Den katolske kirke påsto at det var kirkemakten, kirkestrukturen, læreembedet, biskop og presteautoriteten og de eklesiastiske rådene og kommiteene som hadde mandat og enerett på å eie og videreføre som sannhet det tradisjonen til enhver tid vektla.

Guds barn er ikke ugress

I lignelsen om hveten og ugresset kommer det fram at de begge var tilstede i menigheten helt til høsten. Tilhørte ugresset -som var til stede i den fysiske grupperingen kalt menigheten - Guds sanne menighet? Var ugressmenneskene Guds barn? Nei, det var de ikke. Guds sanne menighet besto av "hvetemennesker" som sannsynligvis var spredt omkring i mange ulike fysiske menigheter. Anta at det - som et tankeeksperiment - bare var to "hvetemedlemmer" i èn gitt menighet og 200 "ugressmedlemmer." I denne spesielle fysiske menigheten, ville uten tvil de to nevnte representere Guds sanne menighet.

I det vi går inn i endetidens enorme religiøse samlingsprosess, hvor majoritet og makt vil sette premissene, er det viktig at alle personlige kristne er klare over at de selv er forpliktet til å finne og følge sannhet uavhengig av de store kirkesystemene. De økumeniske prioriteringene har som formål å vektlegge det som er felles ikke det som er Bibelsk rett og sant. Når Jesus sier; "Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden," betyr ikke det at jorden er blottet for gudstro, kristendom og kirkesamfunn. Joh. Åp. kap. 13, forteller at kloden vil "koke" av religiøs aktivitet og at "alle som bor på jorden, skal "tilbe"...,vers 8. Og i vers 14 kommer det fram at denne tilbedelsen representerer en forførelse. ("Det forfører dem som bor på jorden").

Menigheten er ikke en verdensreligion

Den nye katolsk dominerte verdenreligionen, hvor de enkelte trossamfunnene nok vil få lov til å beholde sine navn og ufarlige særtrekk, vil likevel samles rundt et batteri med katolsk hedenskap og tradisjoner. Massene, flertallet, systemene og makten vil tilhøre denne alliansen, hvor seremonier, religiøse programmer og tilbedelse dominerer. Likevel sier Jesus; "Mon Menneskesønnen...vil finne troen." Men alle tror, alle tilber, alle følger etc. står det i Åpenbaringsboken. Det er ikke kvantiteten av disse aktivitetene som teller for Gud. Det er heller ikke tro og tilbedelse for troens og tilbedelsens skyld. Det er rett tro og rett tilbedelse Herren forventer. Derfor er det ikke "tro" Jesus etterlyser i Luk. 18:8, men "troen." (Gresk: "Tên pistin," bestemt og definert form.) Og den vil kun utøves av en liten minoritet, som har valgt å "holde fast ved Guds bud og Jesu tro," Åp. 14:12.

Hvem er så Guds folk og hvor er Guds sanne menighet? 

Folket er de som tror og følger Bibelens sannheter, enten de er to, tusen, eller èn million. Den sanne menigheten består av de sanne troende hvor de enn måtte befinne seg. Slik var det på Jesu tid og i den mørke middelalder. Slik vil det også være når Jesus kommer igjen. Herren vil alles frelse, men alle vil ikke la seg frelse. Frelsen effektueres av at den mottas ikke av at den tilbys. 

Hvis vi velger å følge majoriteten, vil vi helt sikkert bli bedratt, siden vi har lest at majoriteten kommer til å ta feil. Derfor er det så viktig at vi selv gransker Ordet for å finne sannheten og at vi også søker kontakt med andre som vil følge Herren uansett hva flertallet sier og gjør. Bare da kan vi være sikre på å tilhøre den sanne menighet og være tilsluttet Guds sanne folk. Denne menighetsprotokollen finnes bare hos Gud i himmelen og er ikke synkronisert med noen medlemsliste på denne jord. JB