Denne skikken er lett å spore tilbake til Babylons falske religion. Men la oss først forstå hvem Guds ord kaller Hellige eller "saints". (Ordet helgen er ikke et bibelsk ord).

Alle sanne kristne er ifølge Bibelen hellige. Når Paulus skriver sine brev til menigheten i Efesus, Korint og Rom, adresserer han brevene til de hellige. Her har vi å gjøre med levende mennesker som trodde på og fulgte sin Jesus Kristus. Hvis Guds ord, ikke hedensk tradisjon, er kilden til vår tro, burde vi ta kontakt med levende mennesker, ikke de døde, hvis vi ønsker de helliges (eller "helgenens") forbønner. 

Vi skal også merke oss at Bibelen gjentatte ganger sterkt advarer mot å søke kontakt med de døde (se Jesaja 8,19.20). Kontakt eller kommunikasjon med døde er spiritisme. Som vi skal se i senere artikler i dette nyhetsbrevet (se bl.a. s.12), er det ifølge Guds ord onde ånder (satans falne engler) som utgir seg for å være de avdøde. 

Den katolske kirke tror på og praktiserer spiritisme gjennom bønner til de døde mennesker, enten de heter Maria eller helgener. 

The Catholic Encyclopedia forklarer at katolsk lære vedrørende bønner til de døde har sine røtter i apostelmenigheten. Denne påstanden er dokumenterbar usann. Trentkonsilet i 1200? formulerte denne praksisen ved å si at helgnene regjerte sammen med Kristus i himmelen og at de ber til Gud for mennesker. 

Det ville være helt naturlig at den katolske kirke selv må være klar over denne doktrinens hedenske og ubibelske 
røtter. Også her kommer Catholic Encyclopedia oss til hjelp. Der leser vi at dette dogmet ikke kan begrunnes fra Bibelen og at det nok synes å stå i opposisjon til Guds ords klare lære om frelse i Gud alene. Denne observasjon synes imidlertid ikke å påvirke helgentilbedelsens popularitet. Vi ber leserne merke seg holdningen den katolske kirke her viser. Å blande hedenske, ubibelske tradisjoner med bibelsk lære volder denne kirke ingen problemer. 

Hvis vi igjen går tilbake til modersystemet for alle falske religioner, det gamle Babylon, finner vi at folk på den tiden tilba og æret mange guder. Babylonerne hadde et system med 5000 guder og gudinner. De trodde også at disse gudene tidligere hadde vært helter som engang hadde utmerket seg her på jorden, men at de nå var "belønnet" med en høyere åndelig tilværelse. 

Hver måned, ja nesten hver dag i året, var under beskyttelse av en av disse smågudene. Flergudslæren spredte seg (på samme måte som "himmeldronning og barn" troen) rundt om i verden da folk vandret fra Babylon. Selv de tidligere buddhister i Kina tilba mange småguder. De hadde guder for sjømenn, krig, nabolag og for en rekke ulike yrker. 

Syrerne trodde at noen av disse gudene hadde sin kraft begrenset til spesielle geografiske områder. 1.Kongebok 20,23 er et eksempel på det. Da romerne la verden under seg, var mye av Babylons gudeverden fremdeles på plass. Bright var Poetens gudinne. Juno Regina var gudinne for kvinnelighet og ekteskap. Minerva var visdommens og musikkens gudinne. Venus var gudinne for sex og kjærlighet. Vesta beskyttet alle brødbakerne. Ceres var kornets og hvetens gudinne. Herkules var gledens og vinens gud. Mercury ga evner til talere og debattanter. (Det var ikke tilfeldig at folket i Lystra trodde den veltalende Paulus var selve guden Mercury. Se Ap.gj. 14,11.12). 

Dette er bare et lite utvalg. Det var faktisk en gud eller gudinne for omtrent alt og alle. For penger, hus, hage, mat, dukker, helse og sykdom. 

Da kristendommen ble populær statsreligion i Rom, kom tidligere "hedninger" i tusentall inn i kirken. Med seg hadde de sine myriader av ulike guder. Kirken, som nå var mer en politisk makt enn åndelig, fant det lett å gi små 
gudene plass i romerkirken. De ble tatt godt imot, men ble gradvis omdøpt "saints" eller helgener. 
At den gamle hedenske avgudsdyrkelsen fra Babylon lever videre i den katolske kirkes helgentilbedelse, kan ikke bortforklares. Pavemakten innrømmer det i mange bøker, skriv og kirkemøtevedtak. 

Her er en liste over noen få av den Katolske kirkes helgener eller rettere sagt, hedenske Babylons avguder: 
 
 
 

I tillegg har pavemakten produsert helgener for omtrent alle sykdommer som finnes. Disse helgnene anbefaler kirken at syke mennesker ber til for å øke mulighetene for helbredelse. 

Det er historisk dokumentert og bekreftet av den katolske kirke, at kirkens helgendyrkelse er en direkte overtagelse av det hedenske babylons gudetilbedelse, hvor guder eller gudinner beskytter spesielle dager, yrker eller menneskelige behov. Helgendyrkelsen og Mariatilbedelsen hittil omtalt i denne artikkelserien er bare to av mange "læresetninger" det moderne Babylon, skjøgen i åpenbaringsboken, har videreført fra det gamle hedenske Babylon. 

Åpenbaringsboken kaller dette religiøse systemet Babylon den store, mor til alle skjøgene og all styggedom på jorden. (Åp. 17,5) 

Styggedommen er i vers 4 identifisert som "hedensk styggedom" og all slags urenhet fra hennes utukt. Uren lære kommer av blandingen mellom bibel og hedenskap. 

I The Catholic encyclopedia sidene 30-131 i artikkelen legender leser vi; DISSE LEGENDENE (HELGENER) GJENTAR IDEER VI FINNER I PRE-KRISTNE RELIGIØSE HISTORIER. LEGENDENE ER IKKE KRISTNE, BARE GJORT KRISTNE (ONLY CHRISTIANIZED). I FLERE TILFELLER BYGGER LEGENDENE OM VÅRE HELGEN- ER PÅ DE SAMME PRE- KRISTNE MYTENE. DET BLE ENKELT Å OVERFØRE TIL KRISTNE MARTYRER, HISTORIENE OLDTIDEN KNYTTET TIL SINE HELTER. DETTE FORKLARER DE STORE LIKHETENE MELLOM GUDER OG HELGENER. 

Kjære leser. Det du nettopp har lest, sitert fra den katolske kirke, representerer ikke uvesentlig, uskyldig kirkehistorie. Vi identifiserer her en holdning til lære, sannhet og Guds ord fra Moderkirken som i følge åpenbaringsboken skal påtvinge hele verden sin teologi og makt i den siste tid. Hele den økumeniske bevegelse har et overordnet mål. Gjenforening med moderkirken på ubibelske, hedenske babylonske prinsipper. 

Mange protestantiske kirkesamfunn har kort vei å gå, siden flere av Babylons læresetninger alt er på plass på grunn av at Luthers reformasjonsoppgjør med hedenskapet ikke ble fullført etter hans død i mange av de eksisterende kirkesamfunn.