Den katolske kirkes "nattverd" eller kommunion som messen også kalles, representerer ikke Bibelens minnehandling protestantene kaller nattverden. Vi ønsker i denne artikkelen å påvise at det meningsfylte måltidet Jesus hadde sammen med disiplene før sin død, er maltraktert av den katolske kirke. En rekke hedenske elementer fra primitive avgudsreligioner er presset inn i nattverdsfeiringen, slik at et vakkert symbol blir omgjort til en grotesk avgudsseremoni. Den katolske kirke bygger mye av sin sentrale messefilosofi på tanken at Kristi død på korset var en offergave til Gud. Dette er en grusom løgn. Det var i hedenske religioner mennesker prøvde å blidgjøre Gud med sine offergaver. Det nye testamentet forteller oss at Jesu offer var en gave til mennesket fra Gud. Det er for oss han døde på Golgata (Efes.5,2). Bibelens store budskap er at Jesus er Gud (Joh.- 1,1). Den som har
sett meg, har sett Faderen, sier han i Joh.l4,9. Jeg og Faderen
er ett (Joh. 10,30). Jesus er denne verdens skaper. Alt er blitt
til ved Ham; uten Ham er ikke noe blitt til (Joh.1 ,3).
Derfor gjentar vi at Jesu død på Golgata ikke var en "hedensk" offergave til Gud, Men det var Gud (Skaperen) som ofret (gav seg selv) for menneskets frelse. Beretningen om innstiftelsen av Bibelens nattverd finnes omtalt i Matt 26, Mark.14, og Luk.22. Mens de holdt måltid, tok han et brød, takket, brøt det og sa; Ta dette. Dette er mitt legeme. Og han tok en kalk, takket gav dem og sa; Dette er mitt blod, som utøses for mange. Sannelig jeg sier dere; Aldri mer skal jeg drikke av vin treets frukt før den dag jeg drikker den ny i Guds rike. (Mark.14, 22-25). I Lukas evangelium rapporteres at Jesus også sier; gjør dette til minne om meg (Luk. 22,19). HVA BETYR DENNE SERE MONIEN ? La oss først se litt på hvordan pavemakten tolker nattverden. Når Jesus sier til disiplene; Dette er mitt legeme og dette er mitt blod, ville det være naturlig å tolke hans utsagn i sammenheng med resten av Bibelen. Det gjør ikke den katolske kirke. Disse åpenbart symbolske ord gjøres plutselig konkrete og usymbolske. Den katolske kirke sier at vinen og brødet, ved en mystisk transubstansiasjonsprossess omgjøres til Jesu virkelige og reelle blod og legeme (realpresensen). Forklaringen kirken gir, er at denne omdannelsen er så absolutt og reell at brødet også har i seg Jesu ben, nerver, ånd og sjel. Kritiske teologer selv innen den katolske j kirke, skriver at transsubstansiasjonslæren egentlig ikke er en del av original katolsk teologi, men er av ny dato, nemlig fra senmiddelalderen. Disse teologene skriver at denne læren er en filosofisk utmynting som ikke er bibelsk fundert. Bedre kan det ikke sies. Kanskje noen av leserne er usikre på om denne ekstreme tolkningen egentlig betyr noe? Ja, betydningen er stor. Ved sitt messeoffer håner den katolske kirke Jesu død på Golgata, Symbolikken Jesus tilbød er forandret og omgjort til en hedensk avgudsseremoni i harmoni med den gamle Babylonreligionen. For å forklare transsubstansiasjonen benytter kirken seg av filosofen Aristoteles utredninger om at ting har både et vesen (som for eksempel å være en stol og et bord) og i tillegg uvesentlige egenskaper (som størrelse eller farge). Brødet ser ut som og smaker som brød, men er egentlig Jesu reelle kjøtt. Men, tenker noen, sier ikke Jesus at dette er mitt legeme ? Guds ord er fullt av illustrasjoner det ville vøre fullstendig meningsløst å tolke bokstavelig. Her gjør den katolske kirke det samme som Jehovas vitner, når de tolker utsagnet om at livet er i blodet ( det er ikke noe liv uten blod) til å bety at sjelslivet finnes i blodet og at blodoverføringer leder til evig fortapelse. Når et skriftsted plukkes ut av en meningssammenheng og tillegges betydning som ikke er naturlig i sammenhengen, brytes prinsippene for sunn bibeltolkning. Hva ville skjedd om kirkesamfunn begynte å tolke Jesu uttrykk; Jeg er døren. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og han skal gå inn og ut og finne beite. (Joh.10,9). Jeg er vintreet, dere er grenene. (Joh.15,5) Jeg er det sanne vintre og min Far er vingårdsmannen (Joh.- 15,1) . . .Denne klippen er Kristus (l.Kor.10,4). Er Jesus en dør? Et tre? En stein? Selvfølgelig ikke. Symbolikken er klar. HOCUS POCUS Når den katolske presten i messen velsigner brødet og vinen sier han på latinsk ordene; HOC EST CORPUS MEUS. I DET ØYEBLIKKET SKJER, IFØLGE PAVEMAKTEN, SELVE OMDANNELSEN. DET ER LETT Å FORSTÅ HVORDAN TRYLLE- ORDET HOCUS POCUS KOMMER FRA DENNE FRASEN. Trentkonsilet proklamerte at troen på transsubstasiasjonen var absolutt nødvendig for frelsen, og truet med å lyse i bann de som ikke trodde på denne mystiske forvandlingen. Også i dag sier den katolske kirke at messedeltagelse er nødvendig for frelsen. Kirken har også et bud om "messeplikt" på søn- og festdager. Dette er ubibelsk lære. Frelsen kommer ikke gjennom deltagelse i en rituell handling, enten den heter nattverd eller dåp. Frelsen er en gave mottatt av nåde ved tro på Jesu død for oss. I Guds ord er nattverd en minneshandling og den troende dåp en god samvittighetsbekjennelse med Gud (l.Pet.3,21). Begge disse representerer den kristnes respons på frelsesgaven. I katolsk tro er messen en gjentagelse av Jesu offer på korset. Kirken sier at Kristus befalte at hans blodige offer daglig skulle gjenofres med det ublodige offer som skjer i messen gjennom brødet og vinen. Ved å benekte Guds ords tydelige fremstilling av nattverden som minne og symbol, har den katolske kirke påført seg selv en rekke eiendommelige problemer. Tertullian forteller hvordan presten måtte lage mange sikkerhetsrutiner for å hindre at smuler av brødet skulle falle på gulvet, i til felle Jesu legeme skulle bli skadd. De mente at selv en liten brødsmule inneholdt hele Kristus. I middelalderen var det innenfor pavekirken seriøse diskusjoner hvor man drøftet hva de skulle gjøre om en person kastet opp etter å ha mottatt nattverden, eller hvis en hund eller mus tilfeldigvis skulle komme til å spise Guds legeme. Ved konsilet i Constanse, ble det drøftet hva man skulle gjøre om en mann sølte "Jesu blod" på skjegget. Skulle man brenne skjegget eller hele mannen? Mer er det av betydning å merke seg at Jesus selv, etter at han og disiplene hadde drukket vinen, kaller den vintreets frukt. Drakk Jesus sitt eget blod ? Guds ord forbyr å spise blod. For Jesus og disiplene var dette druesaft. Betydningen lå selvfølgelig i symbolikken. BEGYNTE TRANSUBSTANSIASJONSLÆREN MED KRISTUS? NEI. Historikeren Durant forteller at denne læren er en av seremoniene kjent fra primitive religioner. I sitt anerkjente verk Encyclopedia of Religion and ethics, bruker Hasting's mange sider på artikkelen "eating the God" (å spise Gud). I denne og annen dokumentasjon, finner vi mange bekreftelser på transubstansiasjonsritualer med bakgrunn langt tilbake i hedenskapet. EUKARISTENS RØTTER. The Catholic Encyclopedia innrømmer villig at røttene til den katolske eukaristtolkningen, har sin begynnelse i gudemåltidet i Baals Babylon- religion. Fra denne religionen ble skikken om gudekjøttritualet utbredt. I Egypt ble en rund kake innviet (gjort hellig) av en prest slik at kaken etter denne velsignelsen ble omdannet til guden Osiris kropp. Også i Mexico og sentral Amerika, blant stammer som da aldri hadde hørt om Kristus, fantes det seremonier hvor spising av gudekjøtt ble praktisert. Flere historikere viser at tradisjonen med å spise gudekjøtt i flere primitive stammer var i en kannibalistisk ramme. Hedenske prester spiste deler av alle ofre. Når mennesker ble ofret var Baal-prestene påbudt å spise menneskekjøtt. Uttrykket Cahna-Ba1 (prest til Baal) eller Baals prest er også opprinnelsen til vårt ord kannibal. OFFERKAKENE Hostien i den katolske messen er en rund kake. Denne formen ble først nevnt av St. Epiphanius i det fjerde århundre. Da Jesus innstiftet minnemåltidet, tok han ganske enkelt usyret brød, og brøt det i biter. Brød brytes ikke i runde biter. Selve brødsbrytelsen symboliserer i bibelens nattverd Jesu brutte legeme. Men hvorfor bruker pavekirken en rund kjeks ? Jo, av samme grunn som behovet for å gjøre brødet og vinen til reellt gudekjøtt - for å koordinere sine ritualer med Babylonreligionens hedenske skikker. Den runde kjeksen er en ren kopi av den runde solkaken omgjort til Baal's kjøtt i Babylons religion. Solguden Baal krevde et rundt solsymbol. I det gamle testamentet finner vi flere eksempler på at Israels folk forlot sin Gud og begynte å tilbe avguder på samme måte som hedningene omkring dem. Disse falske religionene tilba både himmeldronningen og ofret runde kaker (som ble omgjort til gudekjøtt). I Jeremias 7,18 leser vi hvordan himmelens Gud er fortvilet over dette frafallet; Barna sanker ved, fedrene gjør opp ild, og kvinnene knar deig for å bake offerkaker til himmeldronningen, og de øser ut drikkeoffer til andre guder, slik at de vekker min harme. Den katolske messen er ikke noe annet enn denne hedenske Babylon inspirerte avgudsseremonien gjentatt. Offeret er ikke Jesu offer og den Gud som tilbes er ikke himmelens Gud. HVA ER SAKRAMENT ? Det er her også på sin plass å minne leserne om at
ordet sakrament ikke finnes i det nye testamentet.
På 1200-tallet ble en fest innstiftet til ære for Kristi legeme (corpus Christi). Denne æresmessen ble skrevet av Thomas Aquinas og som en del av feiringen blir den runde konsekrerte hostien (solkaken) båret i prosesjon gjennom byen. Dette er en detaljert kopi av prosesjonen i det gamle Babylon hvor solkaken ble båret gjennom gatene. Folk falt ned å tilba den "reelle Kristus" som var solkaken. Det var Baal de tilba den gang og det er den samme avgud som tilbes i denne hedenske skikken i dag. I forlengelsen av troen på Kristi virkelige nær vær i brød og vin, holdes "sakramentsandakt", eller "sakramentsvelsignelse", hvor den konsekrerte hostien stilles ut i en "monstranse" på alteret. Denne "monstransen" er ikke annet enn Babylons solsymbol. OFRET KUN EN GANG.
I hebreerbrevet leser vi; Han gikk heller ikke inn for å ofre seg selv flere ganger (Heb.9,25) Slik er også Kristus ofret en gang for å ta bort manges synder. (Heb.9,28). I kraft av denne vilje er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret en gang for alle (Heb. 10,10). SAMMENDRAG
Kilder benyttet for artikkelen det store frafallet del
4:
|
Mens Vi Venter - nr 2 / 1992 |