Vi har alt hevdet, at djevelen selv uten tvil er roten til alle antikristelige aktiviteter gjennom historien. Men det er like åpenbart, at han ofte har benyttet seg av menneskelagde systemer og ideologier for å gjennomføre sine onde hensikter. At Den katolske kirke har vært et svært villig redskap i hans hånd, burde ingen bibeltroende kristne betvile. Siden Den Hellige Ånd har ledet bibelens profeter til å bruke mange sider i Skriften til å advare mot omtrent alt dette kirkesamfunnet tror og lærer, må det være av betydning for Jesus at vi tar imot rettledningen og videreformidler de alvorlige advarslene.

Personer som påstår at våre advarsler mot et kirke og trossystem er det samme som personangrep på samme systems medlemmer, er det umulig å ta på alvor, for en slik måte å tenke på er uforenelig med oppriktighet. Da ville jo alle bibelens advarsler, også de fra Jesu munn, kunne defineres som ondsinnede personangrep. Ja, da kunne heller ingen påpeke sin uenighet med nazismen. Denne kommentaren har vi funnet nødvendig å inkludere, siden vi har møtt individer med påstått kristent livssyn, som mener at man aldri skal uttale uenighet med teologiske meninger som er tuftet på tolkning av bibelen. Påstanden er fullstendig meningsløs og sterkt ubibelsk. 

Mange av de kjente reformatorene var menn med god bibel- og historiekunnskap, og flere av dem behersket både hebraisk og gresk. I tillegg hadde noen av dem sin teologiske utdannelse nettopp fra det katolske systemet, slik at deres opplevelser, vurderinger og kunnskap om pavemakten, vanskelig kan bagatelliseres.

Når de, selv om de levde århundrer fra hverandre, var samstemte i å definere Den romersk katolske kirke som bibelens antikrist, bør deres refleksjoner være verd et studium. Det er nettopp det vi søker å gjøre i denne artikkelserien. Hittil har vi betraktet 10 av kjennetegnene og dokumentert fra Guds Ord, historien og kirkens egen littereatur, at de alle passer på omtalte kirkesamfunn.

Resyme.

De 10 identifikasjons-tegnene alt beskrevet er: 

1. Makten dukket opp på historiens arena etter Roms fall. 
2. Den ble synlig etter at Romerriket ble delt i ti småriker. 
3. Den var ikke selv en av de ti nye rikene. 
4. Tre av de ti rikene ble underkuet og nedkjempet for å gi makten plass. 
5. Den hadde i begynnelsen liten makt, men fikk etterhvert stor innflytelse. 
6. Makten skulle være annerledes enn de foregående fire politiske verdensriker,
7. Makten har en spesiell og identifiserbar by som ideologisk hovedkvarter.
8. Makten er i bibelen symbolisert med navnet Babylon.
9. Den er i Skriften knyttet til begrepet "dyrets merke."
10.Makten benekter at Jesus er kommet i kjød, (født med fallen natur.)

Kjennetegn 11.

Denne kirkemakten skal bestå helt til Jesus kommer igjen. (Dan. 7:9-12. 21-22. 26. 8:25 11:35.)

Under kjennetegn 1, viste vi at biskopen i Rom, i 533 ble utnevnt av keiser Justinian til "alle biskopers overhode." Men romerbiskopen kunne ikke umiddelbart nyttiggjøre seg denne utnevnelsen. De ariansk troende østgoterne, samt vestgoterne og herulene, okkuperte vesentlige deler av Roms territorium og disse folkegruppene, som både politisk og trosmessig opponerte mot katolsk teologi, måtte nedkjempes før Justinians dekret kunne være effektivt. Det fant sted i 538, da østgoterne ble drevet vekk fra Rom.

Kjennetegnet sier at denne makten skulle fortsette å ha innflytelse, helt til endetiden. At èn og samme ideologiske bevegelse skal kunne være fungerende og synlig i over 1400 år, er verd å merke seg. Kirken har hatt perioder med storhetstid og tilbakefall, men den er nå ved å vinne en posisjon innen religiøse bevegelser, som savner sidestykke. Bibelen forteller at den både har og skal spille en meget sentral rolle i kampen mellom godt og ondt, men dessverre vil den da, som alltid, la seg bruke av Guds fiende. Selv om Jesus ennå ikke er kommet igjen, ser det ut til at også dette kjennetegnet skal bli oppfyldt.

Kjennetegn 12.

Makten skulle oppleve en blomstringstid på 1260 år.

Under kjennetegnen 1 og 11 viste vi at årstallet 538 markerte begynnelsen på romerbispens åndelige enevelde, da den siste av tre fiender ble fjernet. Syv steder i bibelen er denne tidsperioden på 1260 år omtalt.To ganger i Daniels bok i Det gamle testamentet og fem ganger i Åpenbaringsboken. Det virker som om Gud er opptatt av at hans barn skal forstå at det her er snakk om noe svært viktig. De syv kildene er Dan. 7:25. 12:7 og Åp. 11:2.3. 12:6.14. 13:5. I disse skriftstedene er tidsperioden nevnt som både 3.5 profetiske år, 42 måneder og 1260 dager. Hvis vi forteller våre barn noe syv ganger på forskjellig måte til ulik tid, er det som regel fordi informasjonen er viktig å merke seg.

Mange bibeltro mennesker forutså den profetiske begivenheten på dette bildet. Soldater fra den franske hær tar paven til fange.

3.5 år er det samme som 42 måneder og 1260 dager. På samme måte som den øvrige del av synet i Dan. 7 er symbolsk, er også tiden symbolsk. Hvis vi ser under verset i Dan. 9:24, har oversetterne skrevet; "Med uke menes her et tidsrom på syv år." Altså betegner hver dag et år, nøyaktig slik Herren har sagt når det gjelder symbolske profetier. (Se Esek. 4:6.)

Kjennetegnet fra Dan. 7:25 som vi her belyser, sier altså at antikristmakten skulle få en identifiserbar funksjonstid på 1260 vanlige år. Alt vi behøver å gjøre er da å legge 1260 år til tidligere nevnte år 538 som markerer maktens funksjonelle begynnelse. Vi kommer da til året 1798. Om disse betraktningene holder mål, må det ha skjedd noe dramatisk i pavemaktens historie nøyaktig dette året. Vi kan også regne med at denne hendelsen må ha representert et alvorlig nederlag for Den katolske kirke, siden det danner avslutningen av en spesiell storhetstid. Vi ledes da til det neste kjennetegnet.

Kjennetegn 13.

Makten mottar et alvorlig dødssår etter de 1260 årene. (Åpen. 13:3.)

Hva skjedde i året 1798? Ikke i 1797 eller 1799, men nettopp i 1798, sendte keiser Napoleon sin hærfører, general Berthier med en hær mot Rom og pave Pius VI ble tatt til fange og ført til Frankrike hvor han døde. Fra da av var det forbi med pavedømmets overherredømme. Makten hadde mottatt et dødelig sår slik profetien sa. Etter dette nederlaget ble katolske kirker stengt, prester ble avsatt og i mange land feiret de at middelalderens katolsk mørke var over. Omtalen av samme tidsperiode i Åpen. 12:6 og 14, sier at det var tiden da Gud tok vare på sin sanntroende menighet mens djevelen (draken) prøvde å ødelegge den. For det første får vi her vite at det var djevelen selv som brukte Den katolske kirke til å forfølge og myrde annerledes troende i de 1260 årene og vi blir informert om at Gud likevel maktet å bevare og beskytte sin sannhet til tross for inkvisisjon og tortur. Gjennom Valdenserne og andre som beskyttet bibelens lære og flyktet fra katolsk forfølgelse i denne tiden, ble såkornet for reformasjonen bevart.

Men vi skal senere ta for oss teksten som sier at det dødelige såret skulle leges igjen og at pavemakten opp mot endetiden atter engang skal vokse seg stor og mektig. Aldri før i moderne tid har denne kirkemakten hatt større innflytelse enn nå. USA ble et fristed for mange som flyktet fra katolsk dominans og forfølgelse. Idag teller Den katolske kirke over 60 millioner mennesker i dette landet, mens det største protestantiske kirkesamfunnet har ca. 15 millioner medlemmer.

Vi må konkludere med at også kjennetegnene 11,12 og 13 passer til fullkommenhet på pavemakten. Atter engang må vi gi bibelen og reformatorene rett i sine påstander.

JB.