"Lær av meg," sa Jesus, "for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet, Matt.11:29. Dette karaktertrekket blir også nevnt i bibelen som svært framtredende i Mose liv. 1. Kor. 10:4 indikerer at alle miraklene Israels barn erfarte i løpet av ørkenvandringen, ble utført av Jesus selv. Moses må ha lært mye av sin venn og følgesvenn, for vi leser også at - "Moses var en meget saktmodig mann, mer enn alle mennesker på jorden," 4. Mos. 12:3. "Saktmodig" eller ennå bedre oversatt "ydmyk," i Matt. 11:29 kommer fra den greske parallellen til det hebraiske ordet som beskriver Mose sinn.

Dette uttrykket har sin rot i et ord som på hebraisk bærer betydningsnyanser som mild, gudfryktig, "med et nedtrykt eller underkuet selv," samt fattig (i betydning av å ha et redusert ego eller lavt behov for selvopphøyelse og human anerkjennelse.) De få årene Moses fikk være hos sine opprinnelige foreldre, dannet grunnlaget for den betydningsfulle oppgaven han fikk i Guds plan. Det sies om han, at han som liten var et fagert barn, 2. Mos. 2.2, men den karakter og det sinnelag han senere tillot Den Hellige Ånd å forme i seg, framstår ennå edlere og vakrere enn hans utseende.

Han kan ha vært rundt 12 år gammel da hans mor, ifølge avtalen med Faraos datter (sannsynligvis Hatshepsut), leverte gutten til hoffet. Bibelen sier at "han ble som en sønn for" prinsessen, 2. Mos. 2:10. Hun kalte ham Moses, som betyr "dratt opp av vannet". Som endel av utdanningen ved hoffet, leser vi at han "fikk opplæring i all egyptens visdom, og var mektig i ord og gjerning," Ap.gj. 7:22. Senere i beretningen blir vi informert om at han ble "holdt for en meget stor mann i Egypt, både av Faraos tjenere og av folket," 2.Mos. 11:3.

Som potensiell arveprins og Faraos etterfølger, måtte også Moses sette seg inn i Egypts gudelære. Ingen kunne bli Farao uten å være prest. Det innebærer at han i sin formelle utdanning også kjente til alle aspektene av de hedenske avgudsseremoniene. Men Moses praktiserte neppe sin kunnskap. Vi kan anta at prestestanden mislikte hebreeren som fikk en slik opphøyet stilling i Faraos indre sirkel, samtidig som han ikke ville tilbe deres guder av stein og tre. Undervisningen han mottok på sin mors fang, oppveiet all egyptens verdslige og okkulte visdom. Men som hærfører og general var han dyktig og hans ry som orator og statsmann var nok kjent av alle.

Det er mye å lese mellom linjene i beretningen om Faraos respons da han hørte at prinsen Moses hadde drept en egypter. Vi omtaler her en tid da et menneskeliv ikke var mye verd. I tillegg var Moses en mektig leder og statsmann og retten til å utøve makt tilhørte de mektige. En forklaring på kongens voldsomme utfall han ligge i mulighetene for at egypteren Moses slo ihjel, var en høytstående oppsynsmann som sto Farao nær. Men en langt mer trolig grunn, er at prestene benyttet denne episoden til å ramme Moses.

Alle visste at prinsessen hadde adoptert Moses. Selve navnet hans fortalte at han var blitt "dratt opp av vannet." De fleste var nok også oppmerksomme på at han var oppdratt av en hebraisk kvinne. Det innebærer at de kjente til at en israelitt - en slavesønn, var ved å bli Farao i Egypt. Selv om ikke alle brød seg om denne bakgrunnen, er det svært rimelig at prestene gjorde det. Når da Moses i tillegg viste lite velvilje for deres gudelære, tror vi at de med glede tok imot en anledning til å sette han i miskredit hos Farao. Det kan tenkes at de i forbindelse med drapet på egypteren, satte ut ryktet om at et slaveopprør og potensielt statskupp var på gang.

Det er kjent i historien at Tutmose III, som overtok etter Moses som medregent (kronprins), like etter at Moses forsvant, dro på hærtog til Palestina på jakt etter "Hyksos." Dette ordet betyr "ledere," og vi vet at de ble drevet ut av Egypt samtidig med at israelittene ble gjort til slaver. Tutmose III regnet nok med at Moses dro til Palestina for i samarbeid med bortviste "israelittiske" ledere å reise en hær for å hevne seg. Farao var tydeligvis redd for at prinsen skulle komme tilbake sammen med Egypts fiender. Derfor utryddet Tutmose III hyksos-etterkommerne i Palestina, men Moses fant han ikke, for han var i landet Midian.

At hoffet tidligere hadde vært bekymret for Jakobs barns vekst, kommer fram i følgende vers. "Da kom en ny konge over Egypt, og han kjente ikke til Josef. Han sa til sitt folk; Se, israelittenes folk er større og mer tallrike enn vi. La oss nå gå klokt til verks mot dem, så de ikke blir mer tallrike. For om det blir krig, vil de kanskje slå seg ilag med våre fiender og stride mot oss og dra ut fra landet," 2. Mos. 1:9.10.

Moses i Guds skole

Da Farao fikk vite det Moses hadde gjort, leser vi at "han prøvde å få drept Moses," 2. Mos. 2:15. Derfor måtte den mektige prinsen flykte. Som øverste militær leder og en mektig mann i statshierarkiet, hadde Moses neppe problemer med å komme seg ut av landet. Hans status og myndighet gjorde at allierte innen hæren nok ga han den hjelp som var nødvendig med hensyn til hester, vogner og eventuell hjelp på veien.

Hvis han bare hadde reist inn i området vi idag kaller Sinaihalvøya, ville han ikke ha forlatt Egypt eller hatt noen grunn til å være trygg. Egypt hadde full militær kontroll over dette området med festninger og bosetning. Ja, helt opp til Timna (nord for nåtidens Eilat), finner vi bevis på at Faraoene drev gruvedrift fra lenge før Mose tid.

Nei, prins Moses måtte dra til et annet land og det fant han "i landet Midian," 2. Mos. 2:15 på østsiden av Akababukta. Da han senere giftet seg og fikk en sønn med datteren til presten i Midian, (Jetro eller Rèuel), 2. Mos. 2:16.18.21 og 3:1, kalte han sønnen Gersom, "for - sa han - jeg er blitt gjest i et fremmed land, 2: Mos. 2:22. Også Guds berg, Horeb eller Sinai, 2. Mos. 19:2 2:18. 5. Mos. 4:10.15, var å finne i dette området. Og det var i dette fremmede landet Moses måtte gå i Guds skole, for å kunne bli den ydmyke og saktmodige mannen vi får møte noen år senere.

All egyptens visdom, kunnskap og makt var ikke nok for Herren. Det var ikke doktorgrader fra universitetet i Teben (nåværende Luxor), som gjorde han skikket til å tjene Skaperguden. I 40 år var han hyrde for saueflokker og måtte ofte beskytte dem mot ville dyr og røvere. Mannen hele Egypt beundret for hans kunnskap og innflytelse, ble sauegjeter. For et sløseri med evner og talenter, tenker noen. Men Gud har en annen målesnor for sann storhet og brukbarhet. Han trenger mennesker som er små og ydmyke i seg selv, men modige, standhaftige, urokkelige og sta når Herrens sannhet og vilje blir utfordret. Det tok 40 år før Moses var ferdigutdannet. Da først var hans tidligere utdanning brukbar for Gud, for da var all verdslig innflytelse visket ut og nyttig kunnskap renset ved å være tilpasset Guds plan og vilje. Samtidig var et hissig temperament og all stolthet endret ved Åndens kraft, til Moses eide et stille og saktmodig sinn.

Stolthet og hissighet hos bekjennende kristne vil alltid vanære Herren, for disse karaktertrekkene setter selvet i sentrum og umuliggjør den nye fødsel. Ingen stolt og ukontrollert person kan samtidig være gjenfødt. Det er helt umulig. Med selvet "levende" kan ingen ha sitt navn i livets bok. Men skulle en bekjennende kristen falle slik at selvet får dominere, kan gudsforholdet gjenopprettes ved en ny overgivelse og gjenfødelse, men vær meget forsiktig med å akseptere den falske og ubibelske "nyteologien" som sier at vi alltid er frelste Guds barn på samme måte som en jordisk sønn alltid er sin fars gyldige barn og arving, uansett hvordan dette barnet lever og prioriterer. Sammenligningen er usann og holder ikke mål hva angår bibelens lære. Gud tilbyr alle å la ham bli Herre i deres liv. Imidlertid ligger ikke frelsen i tilbudet, men i overgivelsen og mottakelsen av tilbudet.

Etter 40 år var Moses et tomt kar som kunne fylles med Den Hellige Ånd. "Lær av meg," leste vi at Jesus sa, "for jeg er saktmodig og ydmyk av hjerte." Vi minnet også hverandre om bibelens definisjon av mannen Moses, som "en meget saktmodig mann, mere enn alle mennesker på jorden."

Begynner du å høre refrenget på "Moses’ sang og Lammets sang?" (Åp. 15:3.) De to som fornedret seg selv til det ytterste og som tillot Gudsbilde å bli bevart i seg, så de begge var villige til å dø fortapelsens død for å frelse andre.

Verset som kommer før beskrivelsen av denne sangen (vers 2), sier at det er de som ved sin lydighet mot Herren ikke tok dyrets merke, men sto usannhet og falskhet imot, som engang kan synge den. Det er overgivelsen, ydmykheten og lydighetens sang som kommer fra deres lepper. De vant seier ved at selvet døde daglig og derfor kan de gi Gud ære for alt.

Du vil ikke møte noen i det nye Jerusalem eller på den nye jord, som ikke kan istemme denne erfaringens sang, for bare de som er "saktmodige - skal arve jorden," Matt. 5:5 og bare de som har rene hjerter "skal se Gud," vers 8. Ingen aktivitet er av større betydning for oss idag, enn å gå på jakt etter den karakter Moses også hadde. En karakter som gjør det mulig for Jesus å ta oss hjem, slik han tok Moses hjem, (Judas brev vers 9 og Matt. 17:3.) til et land hvor alle er ydmyke for de er alle født på ny.

JB.