Solen sto lavt på himmelen. Strålene lekte med de høstprektige rød-gule bladene på trærne langs veien. Det pene været og den friske og kjølige luften som slapp inn gjennom det halvåpne vinduet, gjorde kjøreturen behagelig. Pen musikk på radioen, godt humør og behagelige forventninger ved ankomsten, la en fin ramme på opplevelsen. Siden det var lite trafikk på veien, benektes det ikke at vår venn lot den relativt nye bilen vise styrke og kjøre-egenskaper. Den "satt godt" på veien og tok svingene med eleganse. Speedometeret krøp oppover, men gode kjøreforhold og nye dekk ga inntrykk av at hastigheten var ukomplisert.

På full fart mot en fartsmåler! Ikke så farlig for en kristen?

Sjelden har en radar vært plassert mer snedig enn denne. Lang slette og ikke et eneste hus eller antydning til sidevei. Ved foten av et skilt sto den, nesten kamuflert av det høye grasset. Vår venn så den først idet den ble passert og alle tidligere lignende ubehagelige erfaringer, tilsa at da var det for sent. Som en ulydig skolegutt tatt "på fersken," bremset han ned og tilpasset seg hurtig tillatt hastighet. Handlingen indikerte vel at kunnskap om hva loven inneholdt ikke var ukjent, men at informasjonen ble antatt ikke å være vesentlig.

Politimannen hadde alt gått ut i veien et par hundre meter lenger framme og svingte rolig med et rødt stopp skilt, samtidig som han vinket den uheldige bilisten inn mot en rasteplass.Vår venn hadde allerede slått fra seg et øyeblikks innskytelse om å foreta en rask u-sving for å flykte tilbake samme vei som han kom. En skogsvei lenger nede kunne kanskje ha vært redningen, men fornuften seiret og de ubehagelige og forventede konsekvensene ble møtt med et oppgitt sukk, hvor ordene; "Å, hvor dum går det an å bli," så vidt kunne høres.

Vår venns månedsbudsjett tillot simpelt hen ikke en firesifret bot akkurat nå. "Førerkort og vognkort," sa politimannen med sindig stemme, etter å ha introdusert seg med; "Det er fra trafikkpolitiet." "Fortell meg noe jeg ikke vet," tenkte vår venn, men holdt klokelig munn. "Dette gikk vel litt fort," fortsatte den uniformerte, uten å forvente svar. Han tittet på registreringsnummeret og gikk en runde rundt bilen og betraktet mønsteret på dekkene. Deretter gikk han bort til politibilen, hvor en kollega satt. De så på bilpapirene og henvendte seg sannsynligvis over tjeneste-sambandet for å sjekke at alt var iorden.

Ventetiden var vond og lang. Han lurte på hva han skulle gjøre om de tok "lappen." Konsekvensen for jobben kunne bli katastrofal. Plutselig får vår utsatte venn en genial idè. Som personlig og aktiv kristen, med et selv-vurdert ganske brukbart forhold til Jesus, slår en tanke ned i hans sinn. Kanskje det likevel er en redning ut av dilemmaet. Han løfter øynene mot himmelen og takker for innfallet. Men det er ikke utenkelig at takken burde gått til helt andre.

Da politimannen kommer tilbake med forleggsblokken i hånden, sier vår venn med et vinnende smil. "Jeg vil bare informere deg om at jeg er personlig kristen og derfor er løst fra loven. 

Vil du vite hvor i Skriften det står, kan jeg vise deg. Jeg har en bibel i bagasjerommet."

Politimannen får dype rynker i pannen og betrakter vår venn en stund uten å si noe. "Jasså, sier han til slutt. Så du er løst fra loven." Statens representant prøver å foreta en rask vurdering av vår venns mentale status og tenker først på å ringe etter en bil med kjekke menn i hvite frakker, slik at bilføreren kan motta den profesjonelle hjelp hans prekære tilstand krever.

Til slutt bestemmer han seg likevel for å takle situasjonen reglementært. "Jeg er ikke selv kristen," sier han, "men jeg trodde faktisk at en person med et slikt livssyn ville være ekstra motivert til å lyde loven og sette mye inn på å leve i samsvar med den."

"Jeg tror du misforstår," sier vår venn og begynner å bli ivrig på grunn av denne enestående anledningen til å vitne. "Du ser, en kristen er satt fri fra lovtrelldom på grunn av hva Jesus gjorde."

Igjen ble rynkene i politimannens panne synlige. Det skjedde visst hver gang han tenkte dypt. Hans neste innspill ble; "er det ikke de som lever etter loven som går fri da - og de som ignorerer den som får problemer? Hadde du kjørt etter loven hadde vi ikke stoppet deg."

Litt "fårete" og med usikker stemme sier vår venn. "Men, det er annerledes når det gjelder Guds lov," prøver han seg. "Det høres ikke betryggende ut," svarer politimannen. Såpass har jeg da plukket opp, at overholdelse av Guds lov forekommer meg å være til alles beste. Da håper jeg det ikke blir flere kristne i landet vårt, siden vi har nok mord, sjalusi og tyveri som der er nå. Skulle vi få ennå flere som føler at de er fritatt fra å lyde budene, vil situasjonen etterhvert bli uholdbar."

De tidligere omtalte rynkene har på dette tidspunkt dukket opp i vår venns panne. Han hadde ikke forventet en slik utvikling. "Hvis du vil unngå anklage, er det vel lovbruddet du bør være fri for, ikke loven," fortsatte den uniformerte. Han hadde tydeligvis fått mersmak av det logiske og rasjonelle i egen tenkning. Han var vel også litt småfornøyd med seg selv etter denne overraskende debyen på den teologiske disiplinens fagområde.

"Tror du ikke livet ville ha fart bedre med deg om du ble løst fra å måtte bryte loven," sa han videre. "Men," stammet vår venn. "I møte med brudd på Guds lov forventer jeg å bli møtt med nåde." "Vel," var svaret. "Om dommeren vil vise deg nåde vet jeg ikke, men ta imot et godt råd. Om en sådan gunst skulle vises deg, bør du ikke indikere at en slik holdning setter deg fri til å overtre loven også neste gang du har anledning til det. Da ville vel nåden miste sin hensikt, ville den ikke? Det kan neppe være slik at nåden motiverer til videre overtredelse! Kanskje det er slik for den kristne i Guds system også? I såfall kunne faktisk kristendommen også ha appell til en garvet politimann som jeg."

Boten vår venn måtte signere var høy. Det er å håpe at den teologiske innsikten den verdslige politimannen ga ham ved sitt vitnesbyrd også satte dype spor.

JB.