Flere av de besøkende forsøkte å gjemme seg bak søyler i templet for å unngå angriperne, men forgjeves. Voldsmennene tok seg god tid og søkte ut alle de kunne finne for å myrde dem med kniver og skytevåpen. Det var en grusom og barbarisk hendelse, som ikke bare forårsaket manges død og påførte ennå flere pårørende dyp sorg, men hundretusener av egyptere mistet også sitt levebrød og nasjonens økonomi ryster i sine grunnvoller.

Der det før myldret av turister i en by hvor omtrent alle levde av de besøkendes interesse for oldtiden, sliter nå de fleste med å overleve. Det gjelder hestedrosjene, taxiene, restaurantene, hotellene og hundrevis av båteiere som er avhengige av at mennesker vil over til vestbredden av Nilen for å besøke templene og gravene.

Noen få timers tog- eller bussreise unna, i Cairo, var det vanlig at det krydde av turister foran pyramidene. Turistbussene sto i kø og mange tusen reisende, fra utallige land, ankom daglig for å betrakte et av verdens store underverker. Den 4. desember var vår gruppe på ca. 20, de eneste som sto der. Ved synet av oss, jublet, klappet og vinket både barn og voksne og sang velkomstsanger. Det er en respons vi aldri har opplevd ved tidligere besøk. Vi følte oss både forlegne og litt flaue, men vi forsto dem.

For 3500 år siden skjedde det også en tragedie som lammet Egypt for flere tiår. En mektig nasjon mistet mye av sitt økonomiske grunnlag, da minst 1 million aktive slavearbeidere flyktet fra landet. I tillegg mistet de hele sin krigshær og enorme verdier, siden slavene tok med seg lønn for sitt mangeårige slit i form av gull, sølv og andre omsettlige verdier. Egypt ble aldri mer en mektig nasjon etter denne nedturen og alt var forårsaket av en mann og hans Gud. Selv om Farao strittet imot Guds vilje, leser vi at hans tjenere forsto at det ville få katastrofale følger for landet om de forsatte å stå Herren imot. Det står at de tryglet og ba kongen om å la folket fare. "Ser du ikke ennå at Egypt blir ødelagt," sa de. 2. Mos.10:7.
 

Åstedet for masakren ii november. Her finnes også viktige spor etter Moses.

Moses ble en forhatt mann i Egypt etter at han ved Herrens mektige hånd førte Jakobs etterkommere til frihet. Fra å være æret som en av landets mektigste og mest innflytelsesrike menn, var han blitt Egypts mest ettersøkte.Bibelen sier at han fikk "opplæring i all egyptens visdom og han var mektig i ord og gjerning," Ap.gj. 7:22. Han ble også "holdt for en meget stor mann i Egypt, både av Faraos tjenere og av folket, 2.Mos.11:3.

 Likevel søkte Farao å drepe ham og Moses måtte flykte. Det er trolig at om en så mektig prins hadde drept en mann som mishandlet et annet menneske, ville ingen ha reagert. Derfor er det sannsynlig at prestene hele tiden prøvde å få noe på ham, fordi han ikke aksepterte og tilba deres avguder. Det er også mulig at de satte ut rykter om statskupp og slaveopprør da Moses slo egypteren ihjel. 

Da han returnerte 40 år senere, ble han brukt av Gud til å påføre landet alt omtalte lidelser og nederlag. Hatet mot og frykten for Moses må ha vært enorm. De som i en økumenisk rus handler som om de mener at enhet, harmoni og samarbeid alltid kommer før objektiv sannhet og lydighet mot Guds ord og bud, burde få mange anledninger til å klø seg i hode av denne beretningen. 

Den dramatiske behandlingen av egypterne, ble igangsatt av den samme Gud som gjennom sin Sønn erklærte at målet er enhet, Joh. 17:21 og som inspirerte Paulus til å anmode alle om å bevare enhet og fred, Rom. 14:19 og 1:Tess. 5:13. Hold fred med hverandre, sa han også, Mark. 9:50. Videre lærte han prinsippet å snu det andre kinn, Matt. 5:39 samt å elske våre fiender, vers 44. Men på Mose tid plagde han nesten livet av egypterne og drepte til slutt alle førstefødte. Det inkluderte både små barn, tenåringer, fedre og besteforeldre av begge kjønn som tilhørte denne kategorien. De som ikke forstår frelsesplanen eller hva synd er, men forholder seg humanistisk til kampen mellom godt og ondt, kan umulig finne harmoni og logikk i Guds handlemåte.

Egyptologene vil ha det til at dette er Hatsepsut som er forsøkt hugget bort. Men Hatsepsut var en kvinne slik hun også er framstilt på statuer etc., og var ikke hatet av Tutmose III. Dette er ingen ringere enn Moses som ble innviet i all Egypts visdom og gjort til Faraos sønn og arving. (Fra Karnaktemplet i Luxor)

Hatshepsut tempel i Luxor er blant de flotteste i hele Egypt og er spekket med tegninger og inskripsjoner. I dette templet lette vi etter beskrivelser av en liten gutt som ble adoptert av en prinsesse. Vi knelte på vårt hotellrom den morgenen og ba om at Gud måtte, om det var hans vilje, vise oss spor etter gutten Moses som ble hans mektige tjener. Altfor mange ler ennå av beretningene i bibelens fem første bøker, siden de mener at få konkrete arkeologiske funn indikerer deres validitet.
 

Vegger og søyler i templet er dekket av fortellinger om ekspedisjoner og erfaringer fra prinsessens liv. Du finner avbildet familiemedlemmer og episoder som er ment å formidle hvem hun var og hva hun gjorde. Etter en systematisk gjennomgåelse av templet, i 40 varmegrader, la vi merke til de nøyaktige og systematiske ødeleggelsene som de fleste egyptologer gir Tutmose III skylden for. Ødeleggelsene kan også være fra en noe senere tid, men ingen er i tvil om at det var gjort av hat mot Hatshepsut eller noen som sto henne nær og derfor var assosiert med henne. Da vi hadde undersøkt omtrent hele templet, ble vi oppmerksomme på en spesiell tegning, (se bildet under). To kvinner er avbildet, stående på knærne og mot hverandre. Mellom dem er en figur som har omtrent samme høyde som de to kvinnene når de står på knærne.

Hatshepsut og Moses reiste denne støtten i fellesskap. Dette ble forsøkt glemt, gjennom å bygge murer rundt søylen

En liten gutt blir overlevert til nye foreldre, men både gutten og hans navn er hugget møysommelig ut av den neste Farao [Guttens ben kan ses litt til høyre for stokken]

 Det merkelige er at figuren på en meget systematisk måte er meislet bort, men utviskingen har fulgt selve figurens konturer og viser derfor stort sett dens form. Rebecca, vår medbrakte fotograf, ser den først og gransker nøye den utydelige framstillingen. Da oppdager hun to små føtter nederst på den ødelagte figuren, føtter som ikke er meislet helt bort. Føttenes størrelse og høyden på figuren indikerer at dette er en lite barn som er på vei fra den ene kvinnen til den andre. Bak den ene knelende kvinnen, står en annen kvinne, samt hennes mann.

Katusjen over den bortmeislede figuren, som skulle fortelle barnets identitet, er også ødelagt. Det eneste som er bevart er katusjens tre øverste tegn, som sammen identifiserer guden Amon (Re). "Guden" som gav prinsessen en gave fra vannet (Nilen), en kongelig prins. "Hatshepsut forenet med Amon," gjennom prinsen som skulle bli den store Farao. At hebreergutten Moses ble akseptert av faraos hoff og tolerert av presteskapet til en slik arv, viser at hans mystiske "tilblivelse" som en gave fra elven, av disse overtroiske menneskene ble flettet inn i Egypts gudelære. 

Det er ikke utenkelig at det er overleveringen av Moses vi ser på bildet, fra sin egentlige mor, til den kongelige familien. Senere ble gutten Moses meislet bort, siden han ble uglesett og hatet som mannen som førte ulykke over Egypt. 

EHB