Videre står det at engelen hever sin røst og brøler som en løve. Når "kongens" stemme lyder, sømmer det seg for alle andre å tie. Budskapets volum og styrke indikerer at det som sies er av største betydning. Vær oppmerksom på at det er Jesus selv som her viser den høye prioriteringen himmelen gir denne proklamasjonen. Kapitlet forteller at den mektige engelen hadde en liten åpnet bok i sin hånd, i det han setter èn fot på havet og èn på landjorden. Det vektlegges at den lille boken på dette tidspunktet er åpnet. Engelens plassering (hav og land), forteller at budskapet ikke bare er viktig, men også globalt og verdensomspennende. Det står også at "sju tordener" talte innholdet i den lille boken.

Deretter roper engelen ut den særegne deklarasjonen som er med i dette innleggets overskrift, nemlig "at det ikke lenger skulle være noen tid," vers 6. Men det er ennå en vesentlig informasjon gitt i vers 4, når det sies at Johannes skulle sette segl for engelens budskap. Det står også at når tiden kommer da den sjuende engelen skal blåse i sin basun, "da skal Guds hemmelighet være fullendt, slik som han forkynte for sine tjenere profetene."

Rekkefølgen på informasjonen som gis i de første 7 versene, er neppe uvesentlig. La oss repetere det før vi går videre. Først ser altså Johannes en engel som defineres slik Jesus er beskrevet i kap. 1. Engelen holder en åpnet bok i hånden og indikerer at innholdet er viktig og gjelder alle. Deretter fortelles vi at bokens budskap er forseglet inntil det ikke lenger skal være mer tid og Guds hemmeligheter fullendes. Det blir til slutt sagt at Det gamle testamentets profeter skrev om disse hemmelighetene.

Hvilken bok?

Vi kan uten tvil slå fast at boken kap. 10 nevner, ikke er den samme boken som er omtalt i Åp. 5:1. Årsaken er at kap. 10 beskriver en liten bok (gresk; "biblaridon," som betyr "en miniatyr bokrull.") Dette greske ordet forekommer kun i dette verset i bibelen. I Åp. 5:1 omtales en regulær bokrull, (gresk; biblios.) Ved å lese alle versene i Åp. 10, ser vi at bokens innhold ikke er forklart. Vi må derfor finne andre beskrivelser i bibelen av det som står i boken som var forseglet men skulle åpnes i endetiden.

Bokens forsegling har å gjøre med avslutningen av en tidsperiode.

Hvis vi går til Daniels bok (12:4), leser vi at profeten ble fortalt at han skulle gjemme ordene Gud ga ham, "og sette segl for boken inntil endetiden." Det samme sies av engelen i Dan 12:9, med ordene; "Gå nå, Daniel, for ordene skal være skjult og forseglet inntil endetiden." Når vi kommer til Johannes Åp. kap. 10, er det samme historiske tidspunktet kalt når "det ikke lenger skulle være noen tid." (Tidens ende eller endetid.) Er det verdens ende som beskrives? 

Fra tidligere MVV studier i Daniels bok, vet vi at en tidsperiode på 2300 år er omtalt i Daniels profetier. Denne tidsperioden begynte høsten år 457 f.Kr, da den endelige og rettskraftige befalingen om å gjenoppbygge Jerusalem gikk ut. (Dan. 9:25.) Fra år 457, gir profetien oss 70 profetiske "uker," som igjen er inndelt i 7, 62 og 1 profetiske uker, Dan. 9:25-27. I samtale med Daniel samler engelen de 7 og 62 "ukene" som gir 69 "uker" eller 483 år. Denne tidsperioden bringer oss som kjent til Jesu dåp, høsten år 27 e.Kr. Om den siste profetiske uken (den syttiende), altså 7 år, sier teksten at midt i "uken," altså etter 3 ½ år, "gjør han slutt på slaktoffer.—" Det står også at i denne siste uken skal Gud "stadfeste en pakt med de mange,"- vers 27. Det gjorde han da Jesus døde nøyaktig "midt i uken," og stadfestet frelsespakten for alle. Fra denne dagen av, var alle videre ofre unødvendige, siden det sanne offerlammet var kommet. 

Dette ble markert av Herren ved at forhenget mellom det hellige og det aller helligste i jødenes tempel revnet. Det skulle ikke være mere slaktoffer. Siden dette fant sted "midt i" de 7 årene, ser vi at syvårsperioden slutter med steningen av Stefanus og forkastelsen av den samlede jødiske nasjon som Guds folk. Paulus gjør det tidrende klart at individuell tro på, aksept av og lydighet mot Herren er eneste kriterium for frelse, enten man er jøde eller "hedning." Vit også at det foreligger utenombibelske vitnesbyrd om at det var jøder som kjente disse profetiene og visste at Messias skulle dø det året han ble korsfestet. De kjente Skriftene.

Men tilbake til de 2300 årene. Det er ennå, etter Jesu død, mange år igjen av denne bibelens lengste tidsperiode. Det som skulle skje ved avslutningen av den, ble Daniel bedt om å forsegle inntil tiden kom. Det som skulle finne sted de første 483 årene av perioden ble åpenbart for han. Når Johannes blir vist den samme boken, er den framdeles forseglet, for endetiden lå også for han i framtiden. Det sies i Dan. 8:19, at synet Daniel fikk om den lange tidsperioden på 2300 år, vil avsluttes i "den tid som er fastsatt for enden," vers 19. Denne påstanden gjentas i vers 26, hvor uttrykket "fjern framtid" er benyttet. Deretter, i Dan kap. 9, kommer informasjonen om når tidsperioden begynner, samt når i tidsperioden Jesus skulle dø og jødenes tempeltjeneste avsluttes. Men som nevnt, er det ennå mange år igjen fra disse hendelsene til den lange tidsperiodens avslutning. Merk deg også at de 1260 årene, fra 538 til 1798 e.Kr. da det pavelige Rom skulle ha en storhetstid og som er omtalt flere steder i både Daniels bok og Åpenbaringsboken, alt var kommet til en avslutning når de 2300 årene slutter. (Se Dan. 7:25. 12:7. Åp. 11:2.3 12:6 13:5.) Det betyr at de 2300 årenes avslutning selvfølgelig må komme etter året 1798, da paven ble tatt til fange og Den Katolske kirkes arbeid midlertidig ble lagt i grus.

Med hensyn til hva som skal skje når de 2300 årene (fra år 457 f.Kr.) avsluttes, sier profetien at da skal helligdommen igjen komme til sin rett, Dan. 8:14. Hvilken helligdom? Den jødiske gammeltestamentlige helligdommen (tempeltjenesten), kom ifølge profetien til sin avslutning da Jesus døde og forhenget i templet revnet. Det virkelige offerlammet hadde tatt plassen til de symbolske offerdyrene. Profetien sa at nøyaktig i påsken det året Jesus døde, skulle "han bringe matoffer og slaktoffer til å opphøre," Dan. 9:27. Det jødiske folket ("ditt folk") fikk denne tiden til å "innelukke (fullføre) frafallet," Dan. 9:24. Det at forseglingen på boken skulle brytes og innholdet bli kjent, er her knyttet til at noe skal skje i Guds tempel i himmelen. 

Noe som er forseglet, kan ikke leses og forstås. Det er ikke før forseglingen brytes og det tidligere forseglede dokumentet åpnes, at innholdet kan kjennes. Det er ingen tvil om at hemmelighetene som omtales boken, hittil beskrevet som "helligdommen skal komme til sin rett," vil bli forstått når seglet brytes - i endetiden, 2300 år fra tidsperiodens begynnelse.

Som alle bibelstudenter vet, omtaler Guds Ord en helligdom eller et tempel, som er i himmelen. Dette er det orginale templet, som jødenes tabernakel bare var en kopi eller skygge av. Om dette gir Hebreerbrevet oss all ønskelig informasjon. Gud viste Moses en bilde av det han skulle bygge. Derfor var det jordiske tabernaklet som jødene bygde, en kopi av det himmelske. " -En skygge av den himmelske, slik som Moses fikk beskjed om da han skulle bygge tabernaklet: Se til at du gjør alt etter det bilde som ble vist deg på fjellet," Heb. 8:5. 2. Mos. 25:40. 

Den himmelske helligdommens oppgave og misjon.

Siden det aktuelle templet eller helligdommen, er i himmelen, kan det være problematisk å fatte at den ikke alt skulle være i sin rett. Det må her være snakk om at mennesker i endetiden, skal motta lys og forståelse om den himmelske helligdommens oppgave og misjon. Vi skal senere vise at Guds fiende har klart å innføre et vedvarende frafall som har gjort usynlig for mange hvilken rolle i forsoningsplanen Jesus utfører i himmelens tempel i endetiden, like før Jesu gjenkomst. Det er lys over denne funksjonen og en forståelse av vårt eget samarbeid med vår Frelser i denne oppgaven, som var forseglet og som i vår tid, endetiden, blir åpenbart. 

Et Bibelstudium i Daniels 8. og 9. kapittel.

For å kunne forstå den lille bokens innhold og betydning, må vi foreta et studium av hovedsannhetene i noen av Daniels viktigste profetier. Daniels bok ble skrevet mens israelittene var i fangenskap i Babylon. Mange kritiske bibelforskere har stilt seg tvilende til at boken som inneholder så mange presise bibelske profetier, skal være skrevet før det skjedde. De utelukker faktisk en allmektig Gud, som kjenner enden fra begynnelsen. Men boken, som også ble funnet blant dødehavsrullene, har identifisert hendelser i oldtiden, som ikke har kunnet bevises fra noen andre skriftlige dokumenter fra samme tid. Lenge visste man ikke om historiene var holdbare, men igjen er det "stener fra fortiden" som viser vei. Arkeologien har i dette århundre kunnet bevise historienes ekthet. 

Daniel var trolig prins av kongelig ætt, (Dan. 1:3.4) og han ble en mektig mann både i det Babylonske riket og i perserriket som fulgte. Han var ingen hvem som helst. Flere religionsstiftere på Daniels tid og like etter, var påvirket av hans innflytelse og kunnskap. Det gjelder bl. annet både Zarathustra og Buddha, som begge bodde innenfor perserrikets grenser. Disse religionene har i seg mange elementer av jødisk tro. Daniel skriver selv i boken, at det var han som skrev den. Han tok imot budskapene fra Gud og skrev dem ned. Bokens kapitler som inneholder samtidshistorie, er skrevet på arameisk, mens framtids-profetiene, som han fikk for å dele med sitt folk, er skrevet på hebraisk.

Et annet vektig argument for bibeltro kristne, er at Jesus bekrefter selv at Daniel skrev boken. For kristne burde derfor bokens ekthet ikke betviles.
 
 

Det åttende kapitlet i Daniels bok, har vært og er grunnsøyler i kirkesamfunnet vi tilhører. Vekkelsene i begynnelsen av det attende århundre, sprang først og fremst ut av en ny forståelse av Daniels bok. Det er også riktig å påstå, at utviklingen av denne forståelsen, ble en sentral faktor i den teologisk/profetiske innsikt, som på mange måter ble en tros-ramme for vårt kirkesamfunn. Tidligere omtalte E.G.White skrev mer enn èn gang, at skriftstedet som over alle andre har vært både grunnvollen og den sentrale søylen i adventtroen, var deklarasjonen: "To tusen tre hundre aftener og morgener, så skal helligdommen komme til sin rett igjen," Dan. 8:14. Vi skal i dette innlegget søke å utforske rammen og bakgrunnen for dette verset, både i dets historiske, språkmessige og teologiske sammenheng. Kristne som mener at alle som rekker opp hånden på et religiøst møte for å indikere at de ønsker å ta imot Jesus, er frelst for evigheten - en gang for alle, har egentlig et veldig behov av å forstå budskapet vi skal studere i denne artikkelen.

Mange tror faktisk at den ekstatiske tilstanden som gjennomsyrer følelseslivet på et møte, etter 1 time med oppvarmende rytme, uendelige repetisjoner av fengende refrenger og hjernestimulerende hypnotisk stemning, er det samme som frelse fra synd. Guds frelse er større og langt dypere og mer gjennomgripende. Guds nåde tilbyr mye, mye mer enn en emosjonell introduksjons-pakke på veien mot lyset, hvor kroppskjemi teller mer enn kunnskap om Guds plan og vilje. Men dessverre har djevelen introdusert et falskt alternativ som har bedratt altfor mange. 

Grunnvollens betydning.

Hvor viktig er en grunnvoll eller sentral pillar? Hvis du kan se for deg en bro som er støttet opp med store, sterke pillarer, kan du nok forestille deg hva som ville skje, hvis disse søylene raste sammen. En grunnvoll bærer huset. Da Samson grep tak i søylene i Dagons tempel, raste hele huset ned som en kortstokk og både han og de som oppholdt seg der inne ble drept, Dom. 16:25-30.

For oss blir disse grunnvollene svært viktige, men den store utfordringen blir å gå inn i teksten, og søke å forstå det de kristne i de store vekkelsene i forrige århundre forsto og spredde til hver avkrok av kloden.

Fire syn som utfyller og ytdyper hverandre.

Det er fire syn i Daniels bok som åpenbarer framtiden. Hvert syn utdyper forståelsen slik at de, som biter i et puslespill, kan settes sammen til de danner et hele. Daniel kap. 2, gir oss det første synet, om fire verdensriker, som påfølger hverandre, før Jesus kommer for å opprette sitt evige rike. Dan. kap. 7 viser oss syn nummer 2. Her er de samme rikene, som følger hverandre, men denne gang får vi en større utdyping av det fjerde og siste riket.

I det åttende og ellevte kapitlet, beskrives nok engang de samme rikene, men med en ennå mer detaljert utdyping. Den eneste vesentlige forskjellen, er at i dette synet forbigås det første riket og beskrivelsen begynner rekkefølgen av riker med det andre riket. Grunnen er at i 8 kap. er det første riket i ferd med å miste sin makt og plass. Kong Belzassar er konge og skal snart få se skriften på veggen. I kap.11, mottar Daniel synet etter at det andre riket har overtatt makten i verden.

Væren og bukken i det åttende kapittel.

La oss ta det fra begynnelsen for bedre å forstå hvor det er lett å tolke feil. Det første dyret Daniel får se i synet, er en vær, (vers 3). Væren har to høye horn, hvorav det høyeste vokste sist fram.Væren stanget (innvaderte) mot vest, nord og sør. Den gjorde som den ville og ble stor, (King James oversettelsen på norsk.) Ingen behøver å gjette betydningen, for i vers 20 forklarer engelen Gabriel selv hvilket rike det er snakk om, nemlig Media og Persia.

Men i synet kommer deretter en geitebukk fram på arenaen. Den kommer fra vest, og hadde et veldig horn mellom øynene. Så får vi beskrevet en kamp mellom to nasjoner, som ender med at geitebukken overtar posisjonen som verdensmakt. Historien er ikke i tvil om hvilken makt dette var og bibelen forklarer det også. Engelen Gabriel sier det med følgende ord; "Den raggede bukken er kongen av Grekenland, og det store hornet mellom øynene er den første kongen." Gabriel unngår bare å nevne navnet på den første kongen, for alle historiegranskere vet at det er snakk om Alexander den store.

Geitebukken (Grekenland) blir ikke bare stor som den forrige makten ble, men meget stor. Men på høyden av sin makt blir hornet brukket av (Alexander dør) og fire nye horn vokser opp i stedet. De var store å se til og vendte seg mot himmelens fire hjørner (I King James bibeloversettelse og "Strongs," leser vi at de vendte seg mot himmelens fire vinder). Historien forteller at det oppsto fire kongedømmer etter Alexander. Hans fire generaler overtok og delte riket mellom seg, hvilket skulle føre til flere innbyrdes oppgjør inntil det neste riket framstår.

Et nytt rike oppstår.

Den første vanlige misforståelsen med det nye riket kommer i tolkningen av hvor det oppsto. "Fra et av dem skjøt det fram et lite horn," leste vi i Skriften, (Dan 8:9). Fra et av de fire horn? Nei, fra en av himmelretningene eller verdenshjørnene. Altså fra sør, nord, øst eller vest. Siden det sies om dette nye lille hornet, at det vokste mot sør og øst og mot det Hellige land, må det komme fra vest eller nord, eller muligens fra nord-vest. Ordet "dem" (ut fra ett av dem) står på hebraisk i en maskulin grammatisk form, mens ordet "horn" er feminint. Det er derfor grammatisk umulig at det her henvises til hornene.Vind eller himmelretninger derimot, kan på hebraisk stå både i den maskuline og feminine grammatiske form. Derfor må simpelt hen tolkningen være at den nye makten kommer fra en himmelretning ikke fra et av "hornene." 

Dette nye "hornet" beynte som et lite horn, men det vokste deretter fullstendig ut over sine bredder, både i omfang og i makt. Det står om riket, at det vokste seg overmåte stort, vers 9. I King James eller "Strongs" hvor vi får det hebraiske uttrykket direkte oversatt, får vi vite at dette riket skulle bli "great beyond measure" Større enn det er mulig å måle.

Dette riket identifiserer aldeles ikke Antiocus Epifanes som noen vil ha det til. Han var bare en ubetydelig leder i et vassalrike og ble aldri større enn Alexander den store.

Det nye riket er uten tvil det samme som er beskrevet tidligere i Daniels"syn. Dette riket oppstår som verdensmakt etter at de gresk-dominerte arvtakerne til Alexander har fyllt sine synders mål, (vers 23). Selv om det i tekstforklaringen i de fleste bibeloversettelser, er foreslått at Antiocus Epifanes er oppfyllelsen av Daniels beskrivelser, bør du vite at de fleste av Daniels mange identifikasjonstegn ikke under noen omstendighet kan passe på denne lille kongen. Beskrivelsen av de tre etterfølgende maktsystemene var stor, større størst. Slik er omtalen i grunnteksten samt korrekt gjengitt av King James oversettelsen. Ideen at den "overmåte store makten" skulle være den lille kongen Antiocus Epifanes, er fullstendig utenkelig. Denne kongen herjet i Makabeer-tiden, før Jesu tid og Jesus selv sier at makten skal komme etter hans tid og holde på helt til endetiden. Jødene tror at Antiocus var antikrist, siden han besmittet deres tempel. Det samme gjør katolikkene, siden de da får fokus bort fra pavemaktens rolle. Mange protestantiske kirkesamfunn er enig med dem begge og har derfor ikke problemer med "felleserklæringer" om hvordan man blir frelst eller med den økumeniske vandringen tilbake til Rom. Djevelen er ekspert i å produsere snedige etterligninger som skal ta vår oppmerksomhet bort fra det vi må være på vakt mot. 

Riket som både fysisk og åndelig korsfester Kristus.

Dette riket som vokser seg umåtelig stort, blir ifølge Guds Ord også ansvarlig for følgende handlinger:

1. Han opphøyer seg selv over himmelens hær og tråkker dem ned (blir overgitt til ødeleggelse for frafallets eller opprørets skyld, vers 12.)

2. Til og med over hærens fyrste hever det seg.

3. Han fjerner det "kontinuerlige" eller "stadige."

4. Han kaster sannheten til jorden.

5. Stedet for helligdommen blir omstyrtet og en avskyelig styggedom blir i stedet satt opp.

Rekkefølgen på disse kjennetegnene er ikke så viktig, men selve kjennetegnene er. I de forklarende versene 23-25, er nemlig rekkefølgen annerledes. Det samme er tilfelle i kap. 9, som er en videre forklaring av synet.

Videre informasjon om denne makten som Daniel gir oss er:

6. Han skal gjøre fryktelig stor skade.

7. Skal ha framgang med alt han foretar seg.

8 Mektige fyrster og de helliges folk (himmelens hær) skal han ødelegge.

9. Han har en klok og svikefull framferd.

10. Opphøyer seg i sitt hjerte.

11. Ødelegger mange.

12. Ja, mot fyrstenes fyrste skal han sette seg opp.

13. Uten menneskehånd skal han bli knust. Den samme slutten gjenkjenner vi fra Dan kap. 2, der en stein løsnet, men ikke av menneskehender. Dette riket skal vare helt til endens tid, nøyaktig som også beskrevet i Dan. kap. 2.

I Dan. 9. kap. forklarer engelen Gabriel ytterligere synet for Daniel. Budskapet er at Den Salvede skal utryddes og intet ha. Byen og helligdommen skal bli ødelagt. På styggedommens vinger skal ødeleggeren komme. La det være helt klart at Jesus selv identifiserte denne makten å være Romerriket. Han ga klar beskjed om at når Daniels ord går i oppfyllelse; når de så ødeleggelsens vederstyggelighet stå på hellig sted, (Matt. kap. 24:15), eller Jerusalem omringet av en krigshær, (Luk. kap. 21:19,) da skulle de rømme ut av byen.

Den store verdensmakten som kom etter Grekenland var nettopp Romerriket. De kom inn fra Nordvest, som Bibelen forutså i Dan. 8:5 og spredte seg sørover, østover og mot det fagre landet - Israel. Denne makten var ansvarlig for ødeleggelsen av Jerusalem, hvor tusenvis av mennesker omkom. Ja, den var til og med ansvarlig for at fyrstenes fyrste og kongenes konge Jesus, Messias, Guds Sønns døde. Denne makten drepte verdens Skaper. Romerske soldater naglet ham til korset etter ordre fra en romersk guvernør. De jødiske prestene hadde selv ingen rett eller mulighet til å fullbyrde en dødsdom. (Se Joh. 18:31.) De religiøse lederne anklaget og løy på ham, men det romerske systemet utførte udåden. På samme måte opphøyer det senere religiøse Rom seg over hærskarenes fyrste. "Han setter seg i Guds tempel og gir seg ut for å være Gud," skriver Paulus. Han endrer Guds lover (Dan.7,25) og han fratar Jesus Hans betydning i den himmelske helligdommen.

Høvdingens hær.

Da Jesus viste seg for Josva sa han; "Jeg er høvdingen over Herrens hær. Nå er jeg kommet." (Jos. 5:14). Herrens hær kan være både engler og mennesker, i betydningen; "Guds folk." Romerriket var også ansvarlige for drapet på tusenvis av kristne (hellige) under forfølgelsene i de første århundrene etter Jesu død.

Romerriket var videre de som rev ned det jordiske templet. Den religiøse fortsettelsen av romerriket, romerkirken eller pavemakten, fortsatte med å rive ned den himmelske helligdommen og alt den står for.

Det fjerde riket varer ved.

Dan 9:26 og 27 samt kap. 8:14 og 7:27, indikerer alle at denne makten skal fortsette (fungere) ned til dommen og Jesu evige rike. Fra kap. 7 hos Daniel og fra verdenshistorien, vet vi videre at det keiserlige romerriket gikk i oppløsning og gradevis gikk over til å bli en religiøs maktfaktor. Paven tok keiserens plass og tittel og det vil være historisk rett å påstå at det fjerde riket egentlig ikke gikk til grunne, men bare endret karakter og funksjon. Alle hedenskapets falske skikker, ritualer, seremonier og tradisjoner, fikk kun en "kristen" kappe - og gikk videre i Den katolske kirkes navn. Målet var og er framdeles et verdensherredømme, men det ble likevel et "annerledes" herredømme, slik det lille hornet er omtalt i kap. 7. Kapittel åtte identifiserer dette nye riket som en del av romerriket, og at det skal vare helt ned til endens tid. Romerrikets verdslige leder gav makten over til romerkirken, som fortsetter i samme spor. Tusenvis av oppriktige kristne og jøder blir torturert og brent på bålet gjennom middelalderen, av det religiøse Rom, på samme måte som det verdslige Rom gjorde tidligere.

Den Romerske keisers tittel var "Pontifex Maximus," som betød "øversteprest for Babylons okkulte mysterier." Da biskopen i Rom ble gitt både religiøs og politisk makt, tok han selv (biskop Demasus i år 376 e.Kr.) tittelen Pontifex Maximus. Fra denne datoen av, prydet biskopen i Rom (pavene) seg med tittelen "øversteprest for Babylons okkulte mysterier. En kristen keiser (Gratian) hadde allerede nektet å bære denne blasfemiske og hedenske gudetittelen, men paven hadde ikke noen motforestillinger. Det pavelige Rom tok over både funksjon og oppgave fra det hedenske Rom. Vi omtaler her ett system med to ulike og tidsbegrensede fasetter. Det religiøse romerriket er ikke direkte ansvarlig for Jesu fysiske død, men gjennom messeofferet gjentar de Jesu offerdød til stadighet og på den måten river de ned helligdommen og dens betydning. 

Helligdommens betydning i kristen tid.

For å forstå det meste av Dan. kap. 8 og 9 kap, må vi kjenne elementene i den jødiske helligdomstjenesten. (Tabernakeltjenesten.) I disse kapitlene i Daniels bok, får vi vite hvordan de kommende rikene vil påvirke vårt åndelige liv og hvordan de vil frata Kristus den plass som rettmessig er hans. De to vesentlige elementene i helligdommen var offertjenesten i forgården og prestedømmets funksjon. Din del og presteskapets del. Den andre viktige funksjonen var i øversteprestens handling i det aller Helligste på den store forsoningsdagen. Denne dagen, med øversteprestens spesielle rolle og funksjon, var endetidens domsdag for jødene.

Det levittiske prestedømmet hadde en mellommannrolle mellom Gud og mennesker som var falt i synd. Målesnoren for rettferdighet var Guds bud. Brudd på disse var et brudd med Gud. Men over lokket hvor lovtavlene lå, sto nådestolen plassert. Blod fra et stedfortredende offer ga nåde og forsoning med Gud. Vi skal senere se at templets årssyklus var en symbolsk modell på all tid gitt menneskeheten på denne jorden, helt til Jesu gjenkomst. Det er derfor en forståelse av tabernakeltjenesten viser oss trinnene og fasene i Guds forsoningsplan, inkludert hva Jesus nå gjør i himmelens helligdom, hvorfor han gjør det og hva han vil med oss før han kommer.

Etter Jesu død er det forbi med det levittiske prestedømme. På grunn av frafall, hadde de mistet den reelle betydningen av offertjenesten og de gjenkjente ikke det sanne sonoffer, Jesus, som oppfyllelsen på alle ofringene og alle profetiene. Offertjenesten opphørte da Jesu blod nådde nådestolen for vår skyld. Levittene fortsatte ennå ofringene, men de kunne ikke lenger formidle tilgivelse og forsoning med Gud slik hensikten hadde vært gjennom hele Det gamle testamentets tid. Jesus gikk i stedet inn i den himmelske helligdommen slik vi leser i Hebreerbrevet. Paulus brukte mye tid på å forklare sine jødiske medbrødre denne vitale sannheten.

Når denne artikkelens siste del fortsetter i neste utgave av MVV, skal vi søke å forstå uttrykket "det kontinuerlige" og "stadige" frafallet, som var ett av de mange kjennetegnene på makten Daniels profetier fokuserer på. Vi skal også på en detaljert måte vise hva som skjedde da den 2300 år lange bibelske tidsperioden sluttet og hva denne forståelsen har å si for vårt eget daglige forhold til Jesus. Ikke glem at denne sannheten var forseglet, men skulle bli gjort kjent i endetiden. Husk også at tidsperiodens avslutning kan alle vite, siden året da perioden begynte er gitt i bibelen.

EHB, JB.