I dette innlegget skal vi belyse teksten vi finner i 1.Peter 3:18-20. Mange kristne mener at disse versene lærer at det er bevissthet etter døden og at de som er døde kan få en ny sjanse til omvendelse. Hvis denne tolkningen av Peters budskap er rett, påstår vi at bibelen på en alvorlig og dramatisk måte motsier seg selv. Hensikten med denne artikkelen, er å vise at en bedre og mer bibelharmonisk tolkning foreligger. Men la oss først se på selve teksten.

"For også Kristus led èn gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss fram til Gud, han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i Ånden. I denne gikk han også bort og prekte for åndene som var i varetekt, de som tidligere var ulydige, den gang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager, mens arken ble bygd. I den ble noen få, det er åtte sjeler, frelst ved vann," 1.Peter 3:18-20.

Temaet i dette kapitlet i Peters brev, er hvordan et frelsende forhold på mange områder forandrer et menneskes karakter. Indkludert i denne endringen er en villighet og tålmodighet til å lide for Kristi skyld, slik han også led uskyldig og døde for å kunne tilgi vår synd. 

Ved å lese et utvalg av kristen litteratur og bibel-leksika, oppdager vi at den vanlige tolkningen av versene 18-20, er at de som dør havner på et oppbevaringssted eller i en skjærsild og at Jesus de tre dagene han var i graven, dro til dette stedet og holdt en evangelisk kampanje for de ugudelige som omkom under vannflommen, for å gi dem en ny sjanse til å bli omvendt og unnslippe de pinsler de da hadde vært i for ca. 3000 år.

Denne tolkningen innebærer altså ideen at sjelen er en bevisst og udødelig del av mennesket og at Gud gir en ny sjanse til omvendelse etter døden. Denne ekstra anledningen ga han ifølge denne forståelsen av omtalte vers, kun til de som levde på Noahs tid. De som døde i synd og ulydighet før og etter denne tid, er ikke nevnt som mottakere av tilbudet.

Hvis vi tillater oss å legge til side forutfattede meninger og ikke leser inn i ord og uttrykk våre egne og populære oppfatninger, framstår versene med et budsksap som er i full harmoni med resten av Skriften. Hvis vi aksepterer dem slik flertallet gjør, godt farget av katolske ideer, kan vi påpeke en rekke motsetninger i forhold til andre bibelvers.

Ingen ny sjanse.

Før vi analyserer teksten, er det viktig å nevne, at Guds Ord gjennomgående lærer at et menneske må akseptere frelsen i dette liv og at muligheten for frelse derfor er slutt ved døden. Konsekvensene av våre valg i livet i forhold til Guds tilbud, vil vise seg ved Jesu gjenkomst, Matt. 16:27. Rom. 2:5.6. Åpen. 22:12. Lignelsen i Luk. 16:26-31 viser at det ikke er noen ny anledning etter døden. Hebr. 9:27 sier at vi dør èn gang og deretter kommer dommen. Det er livets innhold og valg som avgjør.

Ingen bevissthet etter døden.

Vi må også vise til at bibelen lærer at de døde ikke er bevisste, Sal. 146:4. Likeledes sier Pred. 9:5 at "-de døde vet ikke noen ting-." I Matt. 10:28 forteller Jesus rett ut at sjelen blir ødelagt (tilintetgjort) i fortapelsen. Jesus kaller også døden en søvn, Joh. 11:11. Ingen er ved bevissthet når de sover. De rettferdige vekkes opp (blir gjenskapt) fra dødens søvn ved Jesu gjenkomst, 1.Tess 4:13-17. Åp. 20:5.

Den tradisjonelle tolkningen gir inntrykk av at menneskene på Noahs tid ikke hadde noen mulighet til å bli frelst og at de derfor hadde behov av en ny anledning. Noen har til og med påstått, at siden arken bare hadde plass til noen få mennesker i tillegg til dyrene, måtte datidens millioner av mennesker omkomme og derfor var det nødvendig å gi dem et spesial-tilbud, siden mange av dem faktisk ønsket frelse, men det var ikke fysisk mulig å gi dem plass i båten.
 
 
 

Teksten vi studerer sier noe helt annet. Det står at menneskene på Noahs tid lyttet til "rettferdighetens forkynner Noah (2.Pet. 2:5) i 120 år. Vers 20 forteller også at Gud viste stor tålmodighet med dem, men at de likevel bevisst valgte å forbli ulydige. De hadde kanskje en bedre anledning til å omvende seg enn noen annen generasjon i verdens historie! Det er ikke et fnugg av indikasjon på at disse menneskene var så underpriviligerte hva kunnskap om sannheten angår, at de hadde behov for en ny sjanse. Sannsynligvis ble Noahs båtprosjekt en verdenssensasjon som alle kjente til og snakket om. Husk at kjempeskipet lå på land og at det aldri hadde regnet tidligere. Prosjektet må ha blitt møtt med stor oppmerksomhet.

Lasarus var ikke levende da Jesus vekte ham opp

Som en del av forkunnskapen vi bør ta med oss før vi viser den alternative forståelsen av omtalte bibelvers, er det viktig å merke seg at de 8 personene (Noahs familie) nevnt i vers 20, som ble frelst i arken og ikke døde, også blir kalt sjeler. Åtte sjeler ble frelst og alle de andre sjelene gikk til grunne. I artikkelen "den udødelige sjelen," i MVV nr. 17, viser vi fra grunnteksten at ordet "sjel" på både hebraisk og gresk, aldri er gitt betydningen en udødelig del av mennesket. Ordet betyr individ, menneske eller person. Vi viste også hvordan ideen om den udødelige sjelen, kom inn i katolsk teologi fra hedenskapet og dessverre er adoptert av mange protestanter. Luther skriver at denne ubibelske tanken kommer fra "den romerske smusshaug." (Luthers verker utgitt i Wittenberg 1562. 2 bind, side 107.) Det er vanskelig å forstå hvorfor Den norske kirke, som nærmest klynger seg til Luthers meninger på en rekke teologiske områder, her finner det lettere å forholde seg til katolsk hedenskap. 

1. Peter 3:18-20.

Hvordan forkynte Kristus for åndene i varetekt? Som endel av budskapet at vi må være villige til å lide slik han led, sier Peter at Jesus døde og etterpå ble levendegjort (gjort levende igjen) i Ånden. Det står ikke at han, mens han var en fysisk død person, ble levende igjen i sin egen ånd (liten "å"). Det står "Ånden" (stor "Å.") Peter informerer oss om at det var i og ved Den Hellige Ånd Jesus ble gjort levende igjen da han sto opp og gikk ut av graven den tredje dag. Merk deg ordet "også" i teksten. Peter sier at Ånden reiste Jesus opp fra graven. Deretter skriver han at den samme Hellige Ånd også talte til menneskene på Noahs tid. Dette verset knytter ikke Jesu død sammen med Noahs tid, men knytter Den Hellige Ånd til begge hendelser. Verset sier ikke noe om at Jesus gjorde noe mens han var død i graven, men at det var ved den samme Hellige Ånd (Guds Ånd) Jesus forkynte i og gjennom sin tjener Noah i 120 år da arken ble bygd. 

Er "ånder" falne engler? 

Selv om det er skriftsteder i endel bibeloversettelser som kaller mennesker for "ånder" i den forstand at det er "åndlivet" i dem som vektlegges, er det også mange kristne som mener at Peter i verset vi betrakter, henviser til onde ånder eller falne engler. De knytter da dette verset til 2. Peter 2:4 og Judas brev v. 6. Verset i 2.Peter sier; "For Gud sparte ikke de engler som hadde syndet, men styrtet dem ned i avgrunnen, der de blir holdt i varetekt i mørkets huler inntil dommen." I Judas brev leser vi at Gud ikke sparte "de englene som ikke holdt fast ved sin høye stilling, men forlot sin egen bolig, dem holder han i varetekt i mørket med evige lenker til dommen på den store dag." Debatten om disse siste to versene gjelder de falne englenes utkastelse fra himmelen, også omtalt i Åp. 12:9, eller om Gud møter noen av dem med spesifikke konsekvenser, er egentlig et eget tema. Hvis det skulle være dette Peter sikter til i 1. Pet. 3:18-20, er den alt omtalte og tradisjonelle tolkningen av disse versene fullstendig meningsløs. For da er det ikke de døde menneskene fra vannflommen som nevnes, men falne engler. Og da er heller ikke menneskets tilstand i døden eller spørsmålet om en ny anledning etter døden aktuell hva angår disse versene. Hvis Enoks 1. Bok, som i dag er tilgjengelig, er den samme utgave nevnt i Judas brev, har vi grunn til å tro at disse "åndene" er falne engler. 

Hvis "åndene" er mennesker.

Det er svært viktig å forstå, at om "åndene" i teksten dette innlegget belyser, er falne engler, er den tradisjonelle tolkningen av versene riv ruskende gal og debatten må legges død. Skulle imidlertid Peter mene de menneskene som omkom i syndfloden, kan vi gå videre og se på den alternative tolkningen. Etter å ha konkludert med at det var i den samme Ånd som reise Jesus opp fra graven, Den Hellige Ånd, han også talte gjennom ved sin tjener Noah til menneskene som levde på hans tid, blir den neste logiske oppgaven å finne ut når - i tid - det skjedde.

Fra folkeskolen kan vi repetere en grammatisk regel som sier, at en innskutt bisetning kan utelates, uten at hovedsetningens mening endres. Da får vi svar på spørsmålet når Jesus forkynte ved sin Ånd. Ved Jesu eller Guds Ånd, "-prekte han for åndene — i varetekt — dengang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager, mens arken ble bygd." Jesus prekte da med andre ord ved sin Ånd gjennom sin tjener Noah, i 120 år, mens arken ble bygd. Bisetningen som er innskutt, sier at de Noah forkynte for, var gjenstridige og at de derfor ikke lyttet til Ånden som virket på dem gjennom forkynnelsen. Om den rettferdige Noah står det at han vandret med Gud, 1. Mos. 6:9. Bibelen sier også at det var Kristi Ånd som var i profetene som talte.

Men, sier du kanskje. Hvorfor blir da disse menneskene på Noahs tid kalt ånder? Flere steder i grunnteksten er mennesker kalt ånder, men betydningen er alltid "vesener, individer, personer, sjeler" - med andre ord - mennesker. Det var åndslivet i mennesket han talte til, men denne delen av et individ kan ikke eksistere som en separat del som kan eksistere uten kroppen. Når Gud blåste livets ånde i menneskets nese ved skapelsen, var det livsprinsippet eller livsgnisten han ga dem. Med andre ord, det som gjorde mennesket til en levende sjel eller skapning. Denne livsgnisten eller ånden tilhører Gud, ikke mennesket. Den er Guds eiendom, han som alene kan gi liv. Det er også derfor bibelen sier at livets gave går tilbake til giveren når vi dør. Men det er en hedensk idè, at en del av menneskets bevissthet eller personlighet følger denne ånden eller "livsgnisten." Som en illustrasjon kan vi si at en datamaskin ikke kan fungere uten strøm. Den er død og livløs hvis den er skrudd av. Imidlertid er det ikke strømmen som er selve datamaskinen, den kan kun gi datamaskinen "liv." "Ånden" er strømmen fra Gud som gjør mennesket levende. Men denne ånden er ikke mennesket, den gir kun mennesket liv.

Mormonerne tror at Jesus dro til USA i de tre dagene han var død.
Gnostikerne trodde at Jesus sto ved siden av korset og lo da hans legeme døde, og  mange prester i dag sieer at Jesu ånd fortsatte å leve etter at han var død. Men Jesus ble ikke levendegjort i ånden før etter 3dje dag, da han sto opp.

---

Når noen er i varetekt, betyr det at de blir "oppbevart" inntil en domsprosess kan påbegynnes. Jordens befolknings varetekt hadde på Noahs tid en tidsramme på 120 år. Teksten vi studerer sier ganske enkelt at den samme Jesus som led en reell og fysisk død for deretter i oppstandelsen å bli gjort levende igjen som et resultat av Åndens verk, også talte til menneskene på Noahs tid i 120 år, ved den samme Guds Ånd. Dessverre var de gjenstridige, sier teksten, og måtte derfor møte ulydighetens følger.

1. Peter 3:18-20 gir ikke støtte til den katolske læren at det er omvendelse etter døden. Disse versene sier faktisk det stikk motsatte. Siden ingen får en ny sjanse når dette liver er slutt, er det helt nødvendig å benytte de anledninger Gud gir i løpet av den avmålte tid vi alle "er i varetekt," slik at våre valg for evigheten skal åpenbares.

Titus 2:11.12 sier at det er i "den nåværende verden," Guds nåde kan frelse oss, ved å gjøre oss til nye mennesker. Det er det som er "skjedd ved legemet" som skal avgjøre vår skjebne i den endelige dommen. Bibelen sier ikke noe om at vi skal dømmes etter noe som skal skje etter at legemet er lagt i graven. Det er vel derfor oppfordringen lyder; "Se, nå er en velbehagelig tid, se, nå er frelsens dag." Når kroppen er lagt i graven, er det for sent.

Ifølge Joh. 3:3 kan ingen se Guds rike uten å bli født på ny. Ap.gj. 26:18 viser oss at for å bli født på ny, må vi vende oss "fra mørke til lys og fra Satans makt til Gud." Dette miraklet kan ikke finne sted etter døden.

JB.