Når det gjelder noen av Bibelens viktigste endetidsprofetier, ser vi at de to bøkene utfyller hverandre, slik to halve skattekart tilsammen blir ett helt. Derfor må de nesten studeres sammen, hvis en helhetslig forståelse er ønsket. Vi har i tidligere artikler i serien, nevnt endetidens babylonmakt, som overførte mye av fortidens hedenskap inn i en endret kristendom. Hvis vi vil vite ennå mer om denne makten, må vi innhente data også fra Daniels bok. Det skal vi bl.a. gjøre i dette innlegget.

Temaene vi lovet å behandle i dette innlegget, er forståelsen av uttrykket "stadige" i Dan. 8:11-13. 11:31 og 12:11 og de 2300 aftener og morgener i Dan. 8:14. Av plassmangel må vi denne gang konsentrere oss om begrepet "stadige," men fortsetter neste gang med detaljerte forklaringer på de 2300 dagene. Du anbefales å lese for deg selv de bibeltekstene vi henviser til.

Synet i Dan. 8:1-14 ble for en stor del forklart profeten av engelen Gabriel, Dan. 8:15-26, men noen viktige detaljer sto igjen. Det gjelder bl.a. innholdet i vers 14 om de 2300 dagene, samt 2-3 vers like før. Daniel klarte simpelt hen ikke mer og ble syk av det han hadde sett skulle skje med Guds folk. Alt engelen sa om denne kompliserte delen av synet i kap. 8, var; "Synet - er sannhet. Men gjem du synet, for det sikter til en fjern framtid," 8:26. Daniels respons når han ikke forsto Guds åpenbaring er verd å merke seg. Han løp ikke til en eller annen teologisk guru for å bli veiledet. Ei heller begynte han å synse eller gjette. Han søkte Gud i alvorlig bønn og studerte inngående Skriftene. Metoden er å anbefale.

Daniel ber og får mer lys.

Etter senere å ha studert Skriften og bedt innstendig om lys og Herrens inngripen i sitt folks historie, (9:2-19), blir engelen Gabriel igjen sendt til Daniel, med budskapet; "Nå er jeg kommet hit for å lære deg å forstå," (9:22.) Da engelen første gang tolket synet for ham i kap. 8, var det som respons på Herrens befaling; "Gabriel! Forklar synet for ham," (8:16.) Siden engelen avsluttet forklaringen før den var ferdig, ville ikke Gabriel ha fullført oppdraget, om han ikke hadde kommet tilbake for å fortsette. Derfor vet vi at det er dette som er grunnen til at han igjen besøker profeten i kap. 9:21.22. Dette er viktig informasjon å ta med, siden enkelte påstår at engelens forklaring i kap. 9, ikke er relatert til det tidligere synet.

Legg merke til hvilke ord Gabriel innleder sin informasjon med. "Så merk deg ordet og gi akt på synet," (9:23.) Hvilket syn? Så vidt vi vet, hadde ikke Daniel mottatt noe nytt syn. Den eneste logiske forklaringen er at Gabriel plukker opp tråden fra omtalen i kap. 8. Det er den delen av synet i Dan. 8, som ikke ble forklart, som her blir åpenbart. Tidsperioden mellom de to opplevelsene er uvesentlig. Før vi fortsetter med innholdet i engelens forklaring, skal vi ta for oss uttrykket "stadige," slik det er nevnt og benyttet i Dan. kap 8. Engelens forklaring på Daniels syn og "det stadige" har faktisk noe med hverandre å gjøre.

I forrige utgave av MVV, så vi at "hornet" (makten) som skulle komme til syne fra en av himmelretningene, var romerriket. Det spredte seg som profetien sier, mot det fagre land - Israel. Denne makten ødela Jerusalem og var ansvarlig for at Kongenes Konge ble drept (se Dan. 8:11 og 9:26). De jødiske prestene anklaget Jesus og løy på ham, men det var det romerske systemet som utførte udåden. Det var også det religiøse pavelige Rom, som ble en naturlig fortsettelse av det verdslige Rom, som senere satte seg over hærskarenes fyrste, og "sitter som Gud i Guds tempel og viser seg fram som om han er Gud," 2.Tess. 2:4, (den norske King James oversettelsen.) Det keiserlige/hedenske Rom gikk over til å bli det religiøse/hedenske rom. Alle elementene og symbolene fra hedenskapen, ble dratt inn i den endrede kristendommen. Med denne oversikten klart for oss, kan vi igjen gå tilbake til uttrykket "stadige" i Dan.kap. 8.

I synet hører Daniel en stemme som sier; "Hvor lenge gjelder synet om det stadige og det ødeleggende frafallet?" Dan. 8:13. Før vi kan forstå svaret engelen gir, må vi forstå spørsmålet. Hva er - "det stadige og det ødeleggende frafallet? Uttrykket "stadige" eller "kontinuerlige" (i noen Bibler oversatt "daglige,") nevnes èn gang hver i versene 11,12 og 13 i kap 8. I de fleste Bibler, er ordet "offer" lagt til etter "stadige," selv om det ikke står i grunnteksten. Oversetterne har tatt for gitt at disse versene omtaler det daglige (kontinuerlige) offeret i tabernaklet. Begrunnelsen for tillegget er overraskende tynt, nemlig at dette ordet er brukt andre steder i Bibelen, for det som hver dag eller vedvarende ble utført i templet. Ordet er like ofte satt sammen med f.eks.kontinuerlig blasfemi, kontinuerlig fiende, ondskap etc.

Vi foreslår i dette innlegger, at grunnteksten aksepteres som den er og at ordet "offer" derfor ikke legges til i disse versene. I stedet for "det stadige offer og det ødeleggende frafall," vil vers 13 da lyde, "det stadige og det ødeleggende frafall." Med andre ord omtales her et stadig (i betydning vedvarende eller kontinuerlig) og et spesielt ødeleggende frafall. Det innrømmes at flere av pionerene i kirkesamfunnet vi tilhører, bl.a. William Miller, Andrews og Smith - hadde denne forståelsen og det er heller ikke uvesentlig for oss, at tidligere omtalte E.G.White skrev at Miller hadde den rette forståelsen av dette uttrykket. Men av størst betydning for oss, er det at bare med denne tolkningen finner vi logikk og mening i profetiene vi skal utdype, når vi skal tolke Skriften med Skriften selv.

To frafall.

Hvis vi skulle konkluderer med at "det stadige og det ødeleggende frafall" henviser til ett og samme frafall, som er beskrevet med to ulike ord, nemlig både "stadige" og "ødeleggende," får vi store tolkningsproblemer med andre skriftsteder i Daniels bok. Dan. 11.31 sier; "De avskaffer det stadige og setter opp den ødeleggende styggedommen." I Dan. 12:11 leser vi; "Fra den tid det stadige blir avskaffet og den ødeleggende styggedommen blir satt opp—." Begge disse tekstene gjør det klart at, "det stadige og det ødeleggende" ikke er samme ting. Noe, som er kalt et kontinuerlig, vedvarende eller stadig frafall kommer til en avslutning og et spesielt ødeleggende frafall, også kalt en "styggedom," blir satt opp i stedet. Det er ikke urimelig, slik ordlyden er i Daniels bok, å anta at det siste frafallet "blir satt opp" eller kommer i funksjon, etter og som en fortsettelse av det første frafallet. Det ene frafallet "avskaffes" og det andre ennå værre frafallet "settes opp."
 

Merk deg at uttrykket "frafall" kommer fra et ord som ennå bedre kan oversettes "opprør." På grunnteksten har begrepet i seg en "aktiv opposisjon" mer enn "passivt avvik." Noen engelske oversettelser sier da også "rebellion," (opprør.) Det første av de to frafallene er altså et stadig, vedvarende og kontinuerlig opprør mot Gud. Det andre opprøret, som ifølge Dan. 11:31 og Dan. 12:11 i tid følger det første, kalles i noen norske bibeloversettelser et "ødeleggende" frafall eller opprør. "Ødelegge" betyr "å legge øde." Grunnteksten sier "et opprør som gjør folketomt." Siden opprøret er mot Gud og hans folk, må det primært være Guds folk som blir fjernet eller utryddet. Den engelske King James oversettelsen ligger ganske nær med uttrykket "desolating rebellion." "desolate" på engelsk betyr nettopp å "legge øde" eller å "avfolke." Med denne informasjonen, kan vi trygt si at det daglige og vedvarende hedenske opprøret, ble etterfulgt av et vederstyggelig opprør som også utrydder Guds sanne menighet.

Fra hedenskap til falsk kristendom: (A) Tut Ank Amon med septer. (B) Den greske gudinnen Athene holder samme septer. (C,D,E) Slangeseptrene tilhørte katolske geistlige i middelalderen. Den katolske kirke forteller selv at deres septer har forbindelse til Pontifex Maximus som var en arv fra prestene i det bamle Babylon

Vi kan videre nevne at i Dan. 11:31 benytter den solide "King James" oversettelsen det engelske uttrykket "abomination" som blir vårt "vederstyggelig."   I Det gamle testamentet, er dette hebraiske uttrykket benyttet mange steder, men alltid i forbindelse med avgudsdyrkelse og opprør mot Gud. (Eksempler er 5.Mos. 7:26. 29:17. 1.Kong. 11:5. 2.Kong. 23:13.14. 2.Krøn. 15:8. Jerem. 32:34. Esek. 8:37.23.) Den avskyelige makten som tok over etter hedenskapets opprør, er ved dette ordet selv knyttet til avguderi. 

Det kan se ut til at vi får beskrevet djevelens to sentrale tiltak eller frafall, (falle fra sannheten), for å ødelegge sann gudsdyrkelse. 

Vårt tolkningsforslag er at vi her først får beskrevet hedenskapet eller avgudsdyrkelsen som helt fra begynnelsen har vært en stadig og vedvarende faktor i djevelens kamp mot Gud. Deretter omtales pavemakten, som videreførte denne hedenskapen i et mye farligere og mer vederstyggelig frafall.

Vedvarende avgudsdyrkelse.

La oss først se litt på det stadige frafallet. Helt fra sin spede begynnelse, har avgudsreligionene lagt seg så nær Guds åpenbarte sannhet som mulig. Til en hver tid i historien, prøvde satan å kopiere både innhold og symbolikk i Guds åpenbarte forsoningsplan. De hedenske religionene lagde seg prester, altere, røkelse og en alternativ offertjeneste. De hadde sine helligdommer og sine tilbedelsesritualer svært nær det Gud ba israelittene å være engasjerte i for å minnes hvem Gud er og hva han ville. Da kristendommen vokste fram som et resultat av Jesu og disiplenes forkynnelse, kunne ikke den rå hedenskapen konkurrere lenger. Den jødiske tabernakeltjenesten, som hedenskapet hadde kopiert, var ikke lenger en vesentlig faktor i nytestamentlig tid. Det var derfor djevelen måtte finne opp et frafall som var "spiselig" for en tid som ikke lenger var dypt ankret i gammeltestamentlige termer, begreper eller ritualer. 

Det er egentlig vanskelig å finne et mer passende uttrykk for dette vedvarende opprøret enn det engelen selv gir. I det "daglige" eller "vedvarende frafallet," blir vi ganske enkelt presentert for de hedenske religionenes kontinuerlige kamp mot og benektelse av himmelens Gud, samt deres produksjon av uttalige falske og alternative guder. Til å begynne med kjente alle Skaperguden. Opprøret mot ham ledet til guder av tre, stein og edle metaller. De gjorde til og med forskjellige dyr til sine guder og de lagde bilder og symboler som skulle forestille dem. Den viktigste av alle gudene ble solguden. Dette var den sentrale guden for både Egypt, Grekenland og Rom. I Egypt var "Ra" solguden. I Grekenland het den samme avguden "Apollo."

Selv om himmelens Gud åpenbarte seg i vannflommen, gikk det ikke lenge før djevelen hadde pisket opp fortsettelsen av det "vedvarende" eller "daglige" opprøret. Babels tårn ble bygd. Igjen grep Herren inn og forvirret språket, slik at opprøret ikke kunne sentraliseres og derfor ble forsinket og spredt. Men djevelen slo til igjen. 

Egypts hedenskap påvirket mange. Gud sendt den trofaste, lydige og rene Josef for å synliggjøre og demonstrere Guds alternativ til hedenskapets rå og manipulerende selviskhet. Gjennom Moses fikk Egypt en ny sjanse til å lære Gud å kjenne, men tilbudet ble avslått. Det "daglige" opprøret fortsatte og i ny-Babylon ble Daniel og hans 3 venner sendt som misjonærer for Guds system. Selv om det ser ut til at Nebukadnesar lot seg nå, fortsatte folket opprøret mot Gud. Når vi kommer til Rom, ble keiseren sett på som den personifiserte solguden. Ja, frafallet mot Gud kan ikke uttrykkes på bedre måte enn å kalle det et daglig, vedvarende eller kontinuerlig opprør.

Det var Guds sannheter og Guds folk djevelen hadde til hensikt å ødelegge, derfor var han etter Jesu tid, tvunget til å fortsette frafallet innenfor rammen av den kristne tro og den kristne kirke. Planen han kom opp med var rett og slett en alternativ kristendom, slik han tidligere, i de hedenske religionene hadde reist opp alternativer til jødenes tabernakel-tjeneste. Det var for å møte dette behovet for å forføre, at djevelen etablerte pavemakten. Den helt spesielle ødeleggende styggedommen eller frafallet som tok det vedvarende hedenske frafallets plass for å infiltrere den kristne menigheten.

Makten som drepte Kristus, ødela Jerusalem og myrdet ti-tusener av kristne under de romerske keiserne, var gjennomsyret av hedenskapet og ble en oppsamlingsplass for årtusener av avgudsreligioner. Denne hedenske/politiske makten gled nesten ubemerket over til å bli den hedensk/religiøse makten Bibelen kaller en ødeleggende styggedom. I denne "kristne" forkledningen, fortsatte djevelen sitt angrep på Gud og hans folk. Ufattelige mange millioner av sanntroende ble myrdet gjennom forfølgelse og inkvisisjon og Bibelens lære ble omdefinert slik at en rekke hedenske elementer ble trukket inn. Denne endringen fra hedenskap til pavemakt, er også omtalt i overgangen fra "dragen" til "dyret" i Åp. kap. 12 og 13, og i omtalen av framveksten av hornet på det fjerde dyret i Dan. kap.7. Også Jesus selv knytter det "stadige" (representert med hedenske Rom) og det vederstyggelige sammen i Matt. 24:15 og Luk. 21:20. Siden Jesus her henviser til Daniels "ødeleggelsens styggedom," indikerer også han at den makten som ødelegger Jerusalem (jernriket), er den samme makten som vil fortsette i andre former.

Den romerske keiserens tittel var "Pontifex Maximus," som betød "øversteprest for Babylons okkulte mysterier." Dette er en tittel keiseren overførte til seg selv fra hedenskapets gudelære. Da biskopen i Rom tok over keiserens makt, ved å bli gitt både religiøs og politisk autoritet, tok han selv denne tittelen. Fra da av var og forble pave/biskopen i Rom, øversteprest for Babylons okkulte mysterier. Historien forteller at det til og med var romerske keisere som av kristne årsaker valgte ikke å benytte den blasfemiske "Pontifex Maximus" tittelen. Men paven hadde ingen motforestillinger. 

Den lovløse.

Man kan stille spørsmålet om det er andre steder i Bibelen hvor vi finner omtalt at èn makt blir avskaffet eller slutter å eksistere, slik at en annen ødeleggende og vederstyggelig makt kan ta over. Fortsettelse neste side

I 2.Tess. 2:1-3, blir menigheten i Tessalonika anmodet om ikke å la seg lure til å tro at Kristus kunne komme igjen umiddelbart. "Først må frafallet komme og syndens menneske åpenbares, fortapelsens sønn," skriver Paulus. Under dette verset står det i de fleste Bibler, at det er snakk om Antikrist. I vers 4 er denne makten identifisert med; "Han er den som står imot og som opphøyer seg over alt som blir kalt gud eller helligdom, så han setter seg i Guds tempel og utgir seg for å være Gud." I vers 7 sier Paulus at "lovløshetens hemmelighet er alt virksom, bare at den som nå holder igjen, må bli tatt bort. Da skal den lovløse åpenbares,"— vers 8. Videre leser vi at "den lovløse" skal fortsette å fungere helt til Jesu gjenkomst, vers 8.

Alle reformatorene og mange bibelorienterte protestanter, har identifisert makten som ennå ikke var etablert på Paulus’ tid, men som skulle komme og fortsette til Jesu annet komme, å være pavemakten. Når Paulus bruker uttrykket "er alt virksom," 2.Tess. 2:7, på makten (antatt å skulle utvikle seg til å bli pavemakten), som ventet på å ta imot stafettpinnen fra systemet som først måtte "bli tatt bort," (antatt å være det vedvarende hedenskapet), får vi inntrykk av at de begge står for den samme ideologiske kampen mot Gud og sann tilbedelse.

To konkurrerende helligdommer.

Etter å ha vist muligheten for to frafall, må vi også vise at profetien i Daniels bok beskriver to helligdommer. I Dan. 8:11 og 11:31 er en helligdom nevnt som blir omstyrtet eller vanhelliget. Sammenhengen viser at det er snakk om den vedvarende eller stadige avgudsreligionens helligdom. Men vi finner også at en annen helligdom skulle bli "tråkket ned," Dan. 8:13. Sistnevnte er Guds helligdom. Noen har sagt at en slik tolkning ikke kan stemme, siden begrepet "helligdom" ikke er benyttet i Bibelen for hedenskapet. Slike argumenter må skyldes en misforståelse. En rekke steder i Skriften er avgudstemplene kalt helligdommer. (Eksempler kan være Jes.16:12. 1.Kong. 12:27. 31-33. Amos 7:13. 7:9 og Esek. 28:18.)

To "hærer" i Dan. 8:9-13.

En av hærene ble gitt til det lille hornet (pavedømmet), for å bli brukt mot det stadige frafallet (hedenskapen), da den spesielt ødeleggende styggedommen (den falske kristendommen), skulle ta over. Dan. 8:12 sier at sammen med det stadige (det vedvarende hedenskapets frafall), ble hæren overgitt til ødeleggelse for frafallets skyld. Denne hæren er også nevnt i Daniel 11:31. Det er innlysende at denne "hæren" er i djevelens tjeneste og brukes av ham for å iverksette skiftet fra det vedvarende eller stadige frafallet til den spesielt ødeleggende styggedommen - her identifisert som pavemakten. Vi skal snart se når og hvordan det skjedde. Den andre "hæren" er "himmelens hær," Dan. 8:10, og det er Jesus som er hærens fyrste, Dan. 10:20. Mot denne hæren kjemper "hornet" (pavemakten) i Dan. 8:25.

Engelen som forklarer synet for Daniel, definerer himmelens hær å bety Guds hellige folk, Dan. 8:19-25. Både himmelens "hær" og himmelens "stjerner" er i Bibelen brukt om Guds folk. Alle som tar imot Kristus som sin frelser og Herre, blir med i Guds familie og soldater i Herren hær. Men også Guds engler er i flere bibelevers kalt "himmelens hær."

Hvor er Guds helligdom?

Helligdommen omtalt i disse profetiene, er Guds helligdom i himmelen. Denne jorden er ikke helligdommen. Ei heller er Palestina eller Guds folk gitt dette navnet i Daniels profetier. Jødens tabernakel var kun en kopi eller skygge av den virkelige helligdommen i himmelen. Men, sier noen, hvordan kan denne helligdommen "tråkkes på" eller "tråkkes under fot." Å "tråkke på" betyr å håne, spotte eller "ødelegge betydningen av." Å tråkke på en nasjons flagg, ødelegger ikke nasjonen, men viser forakt mot det nasjonen står for. Det blir det samme som å "spytte på." 

Har djevelens stadige og vedvarende hedenskap og det "kristne" hedenskapet, introdusert av pavemakten, spottet, hånet og "tråkket på" Guds helligdom? I høyeste grad! Den katolske messen har ingenting med Bibelens nattverd å gjøre, men er en kopi av det hedenske babylonske avgudsofferet. De hedenske smågudene ble til helgener. Statuen av guden Jupiter som står i Rom, ble til apostelen Peter. Hedenskapets rødkledde øversteprester ble til pavemaktens rødkledde kardinaler. Hedenskapets sortkledde og ugifte presteskap, ble til de ugifte katolske prestene. Hedenskapets ugifte sortkledde prestinner, ble til pavemaktens nonner. Hedenskapets solkake-seremoni, hvor den runde solkaken (ment å bli solguden når prestene i en seremoni omgjorde den til gudekjøtt), ble til det katolske transubstansiasjonslæren. I sin litteratur innrømmer pavemakten gjerne, at røttene til den katolske eukarist-tolkningen, har sin begynnelse i gudekjøttmåltidet i Baal religionen, (djevel tilbedelsen). Hedenskapets kjøp av tilgivelse og gudenåde ble til avlat, (som ennå praktiseres aktivt i Den katolske kirke og er sterkt anbefalt av nåværende pave).

I USA finnes en organisasjon av tidligere katolske prester og nonner, som prøver å nå sine forhenværende kolleger med Bibelens sanne evangelium. De når overraskende mange, fordi de tør å vise og dokumentere at pavemakten ikke er en kristen kirke. Hundrevis av tidligere prester og mange jesuitter, har forlatt Den katolske kirke, når de fikk se all hedenskapen denne bevegelsen overført til sin "kristendom." Av ekumeniske grunner finner lunkne protestanter det best ikke å advare mot det katolske bedraget. Hadde de fulgt Bibelens anbefalinger om å kalle bedratte mennesker ut av dette hedenskapet, ville fått oppleve at tusener av mismodige ville svart på kallet.
 

Fra "stadig" til "styggedom."

Dan. 12:11 bringer mange av dette innleggets detaljer sammen til en tankevekkende konklusjon. Dette verset sier; "Fra den tid det stadige blir avskaffet og den ødeleggende styggedommen blir stilte opp, skal det gå tusen to hundre og nitti dager." Dette er ganske konsise påstander, er det ikke? Disse tidsangivelsene blir ganske mystiske hvis vi antar at tilleggsordet "offer" skal stå etter ordet "stadige" i de versene hvor dette uttrykket forekommer. Omtalte hendelser vil da simpelt hen ikke passe med historien. Hvis vi i stedet forstår "daglige frafall eller opprør" og "ødeleggende styggedom eller opprør" å være hva vi i dette innlegget foreslår, faller alle bitene i puslespillet på plass. 
 

Men la oss først sitere Dan. 12:11.12 slik disse to versene står i grunnteksten. "Fra den tid det stadige blir avskaffet og den ødeleggende styggedommen blir stilt opp, skal det gå tusen to hundre og nitti dager. Salig er den som venter og når fram til tusen tre hundre og trettifem dager." De fleste flittige bibelstudenter er godt oppmerksomme på at Guds Ord flere steder gir oss tidsperioden for pavemaktens storhetstid opp til dødssåret det mottok av Napoleon i 1798, Åp. 13:3. Bibeltekstene er ( Dan.7:25 12:7. Åp. 11:2.3 12:6 13:5.) At pavemaktens dødssår skulle helbredes igjen, (Åp. 13:3) og konsekvensene av det, rommer flere kapitler i Johannes Åpenbaring.  Versene i Dan. 12, som vi har nevnt, omtaler uten tvil pavemakten eller den "ødeleggende styggedom." Denne makten får sitt "banesår" i 1798 og teksten i Dan. 12 sier at 1290 år/dager skal gå ("skal det gå,") fra skiftet mellom det hedenske frafallet og den ødeleggende styggedommen. Det står ikke hva som skal finne sted når denne tidsperioden er slutt, bare at denne tiden "skal gå." Siden det er pavemakten profetien her fokuserer på, er det aldeles ikke urimelig å anta at det er maktens tilsynelatende "endeligt" eller "dødssår" som er avslutningen på tidsperioden. Skulle dette være tilfelle, er vi igjen tilbake til 1798.

Slangen (djevelen)godt representert i avgudsdyrkelsen og i dens kamuflerte fortsettelse. A) Slanger bak en indisk gud. B) Slange/drake på et stort pavemerke i Vatikanet (Vatis=guddommelig, can=slange. Vatican= Den guddommelige slange)  C)Slange i et romersk bad. D) Dørhåndtaket i den nye St.Mary`skatedral i San Francisco. Foto; Attabito

 Hvis tolkningen vi her prøver ut er korrekt, må det ha skjedd noe godt synlig og helt vesentlig i forbindelse med overgangen fra det hedensk/politiske Rom til det hedenske/pavelige Rom. En annen sannsynlig observasjon er at vi i følge profetien også må regne med at overgangen fra det hedenske til det pavelige ikke kunne ha gått fredelig for seg, siden profetien vi har studert sier at en "hær" er involvert i dette ideologiske skiftet. Om vi trekker 1290 år fra nevnte 1798, kommer vi til år 508. 

Siden Bibelen her har gitt oss ganske detaljert informasjon, bør vi ta en titt på historien for å se om en profeti gitt i Det gamle testamentet holder mål. Den hedenske frankerkongen Klovis hadde herjet nord i det romerske emperiet og lagt under seg noen områder der. Hans kone var den katolske Clotilda og hun hadde i lengre tid forsøkt å overtale kongen til å bli katolikk, noe han standhaftig motsatte seg. Men under et avgjørende slag i 496, mot en av mange fientlige stammer, så det ut til at Klovis skulle tape. I desperasjon sverget han at om han vant slaget, skulle hans kone få sin vilje og han skulle bli katolikk. Han vant slaget. En lykkelig Clotilda sendt straks bud til både biskopen og paven. Kongen ble døpt 1. juledag i år 496.

Plutselig hadde paven fått seg en lojal konge med en dugelig hær. Og Klovis ble faktisk pavemaktens armè og starten kampen for å ta kontroll over Europa for paven. Det første slaget som leder for pavemaktens hær sto i 507-508. Klovis og pavemakten sto igjen om seierherrer. Da skal den lovløse bli åpenbart, sier Paulus når han identifiserer skiftet. For de sanne kristne på denne tid må det endelig ha sett helt klart ut, hva pavekirkens mål oh hensikt var. Flere menigheter og enkeltpersoner var tidligere blitt dømt og ekskommunikert på kirkemøter, ja selv hele den syriske kirke var bortvist fra romerfelleskapet. Om de noengang hadde følt seg usikker på romerkirken, ble det nå åpenbart. Pavemakten hadde fått en hær og med den uttryddet han de sanne kristne i Sør-Frankrike. Men ennå skulle flere ryddes av veien for at paven skulle få uinnskrenket politisk makt. Innen tredve år var det fullført. De tre horn i Daniel kap.7, ble da brukket av for å slippe fram det lille horn. Men kong Klovis ble hedret som "den første katolske monark." Vi kan finne mange tankevekkende uttalelser fra kirkehistorien, som markerer at år 508 var et avgjørende år for pavemakten. Djevelen selv markerer dette året som starten på en ny æra for ham selv.

Nå kunne det "vederstyggelige" frafallet eller oppgjøret virkelig begynne sin vekst. Fra skiftet i år 508, fikk det spesielt "ødeleggende" eller "vederstyggelige opprøret" nøyaktig 1290 år/dager til "dødssåret" i 1798, da paven ble tatt til fange og døde, presteskapet ble avsatt og omtrent alle katolske kirker ble stengt. 

Verset i Dan. kap. 12, (vers 11), som gir oss denne tidsperioden slik at vi ikke skal overse makten Bibelen advarer så mye imot, blir etterfulgt av et vers som sier; "Salige er den som venter og når fram til de ett tusen tre hundre og trettifem dagene." Men for å forstå hva det innebærer, må vi ta for oss profetien om de 2300 år/dagene i Dan. 8:14. Det fortsetter vi med i MVV. EHB/JB.