Det radikale elementet var at Guds ord faktisk inneholdt det enhver trenger å vite for å etablere et frelsende forhold til Jesus og at presteskapet bare hadde troverdighet når forkynnelsen var skrifttro. Hvorfor ordet "lekmann"? Fordi det vanlige menighetsmedlemmets aktive engasjement var et alternativ eller en kontrast til ensidig og autoritativt presteskap.

Det som særpreget vekkelsen, var menneskers direkte kontakt med Gud og ønsket om å være tro mot Bibelen. I stedet for å la teologene tolke vanskelige bibelvers, begynte flere å forstå, at de kompliserte skriftstedene kan forstås i lys av andre klarere bibelvers om samme tema. Mange fikk øynene opp for at skriften forklarer seg selv og at et personlig og flittig studium av Guds Ord, var helt nødvendig for å kunne kjenne sannheten. Aktive bibelstudenter oppdaget snart Bibelens radikale lære om synd, rettferdighet og dom. Temaene synd og nåde ble derfor ofte emnene for lekforkynnelsens møter og samlinger. Og en slik forkynnelse har alltid og vil alltid skape vekkelse og reformasjon.

Mange fant ut at frelsen ikke var betinget av litt vann i håret på en baby sammen med en magisk formel og påtvunget menighetsmedlemsskap. De ble klare over at om et menneske skal bli frelst, må det omvende seg og bli født på ny. Alle må personlig og individuelt velge èn av to veier. Ingen kan tro seg frelst på basis av en dåpsattest, tilhørighet til et kristent miljø eller på grunn av en erfaring med Gud for 27 år siden. Nei, de forkynte at forholdet til Jesus i dag var avgjørende for frelsen idag. Dette var usedvanlig radikale ideer på den tiden og de kom fra vanlige mennesker som tok Bibelen på alvor.

Kirkesynet som ble formet av nevnte vekkelse, må også kunne kalles radikalt. Vanlige medlemmer ble skeptiske til det rådende embetssynet, som dominerte statskirkene samt de store kirkesamfunnene. De (altså lekfolket), ble etter hvert overbevist om at kirken er der Guds folk samles om forkynnelse av Ordet. Lekfolket fant sitt åndelige hjem i storstua på bondegårdene og på bedehusene, men uavhengig av den offisielle kirken. Hvor de enn var samlet, ble også nattverden forrettet av de som var til stede. Det katolsk inspirerte Gud-erkebiskop-biskop-prest hierarkiet ble avvist av lekbevegelsen, siden Bibelen ikke støttet en slikt system.

Den radikale lekmannsbevegelsen var først og fremst en forkynner-bevegelse. Å nå ut med forkynnelsen av ordet var det sentrale mål. Tillat oss å la kretssekretær i NLM, Ove Sandviks korrekte vurdering i avisen "Dagen" den 18/3-1998, gi oss mer innsikt i denne bevegelsens innhold og utvikling. 

"For er det noe som kjennetegner den radikale lekmannsbevegelsen, så er det en klar avvisning av verdslige metoder og underholdningskristendom." Sandvik fortsetter med å nevne at for 60 år siden, advarte Johan Solen i et foredrag mot denne formen for kristendom. "Hva beviser dette," skrev han, "at man har slik trang til å bruke så mye underholdning for å få folk til å komme, når Guds Ord skal forkynnes? Det beviser at vi begynner å tape troen på det enfoldige evangelium. Og derfor skal man stive opp forkynnelsen med så mye utvortes bråk." "Den ekte radikalitet," skriver Ove Sandvik, "sier nei til underholdningslinjen. Derfor sier vi nei til bl.a. dans, drama og verdslig musikk. Slike virkemidler vil stenge for den radikale forkynnelsen av synd og nåde." (Sitat slutt).
 
 

Kristne bevegelser som i dag ønsker å lære av verden, finner at forkynnelsen av Bibelens radikale sannheter må reduseres i samme grad som verdslige metoder blir trukket inn i møtestil og formidling. Hvis det er volum og mengder som er målet, er ikke det vanskelig å oppnå. Det er bare å kopiere opplegget til de som samler massene. Et idrettsarrangement i menighetens regi, med alle enerne på startstreken, ville få det til. Eller hva med en konsert i Oslo Spektrum med kjente pop-artister, men selvfølgelig med menigheten som arrangør. Mengden er alltid til salgs om betingelser og pris er riktige. Og det betyr at underholdningsnivået må være høyt nok.

Noen kristne ledere tror at evangelisering kan begynne med å tilfredsstille manges syndige lyster og vaner, for deretter trinnvis å introdusere åndelige elementer. De har glemt at vi er involvert i en åndskamp og at sann kristendom har en fiende som er mye dyktigere enn noe reklamebyrå. All erfaring viser at resultatet av slike metoder, blir at syndige lyster og vaner blir normaliserte og "åndeliggjorte." Syndere blir ikke lettere Guds barn ved å gå denne veien, men Guds barn blir i stedet lettere aktive syndere samtidig som de tror seg å være frelst. 

Unge mennesker vi snakker med, som tidligere hadde kontakt med menigheten, sier rett ut at menigheten ikke har noe tilbud til dem så lenge den prøver å gi 20% av det de kan få 100% av i verden. De sier også at menigheten ville ble uhyre attraktiv om den kunne tilby dem en oppskrift på et endret liv og en endret karakter. Mange av dem er luta lei av sine syndige vaner og livsstil. De lengter etter endring, men finner den ikke.

En radikal bibelsk forkynnelse om en guddommelig nåde som tilgir synd og endrer karakteren, ville lyde som balsam for deres ører, siden de er trette av både syndens skyld og syndens slaveri. Men å finne et sted hvor dette evige evangelium forkynnes i dag, ville være et like stort mirakel som endringen et slikt evangelium ville forårsake i menneskers liv. Jeg vet til dags dato om svært få steder hvor slik forkynnelse er å høre. De som gir inntrykk av at bibelsk og radikal evangelisk formidling er hva de holder på med, bløffer oss. De arrangerer som regel "gospel-light" show med smådansende og hoftevrikkende "Carola-kopier" så vidt hørbare gjennom slagverket, blandet med banal og bibel-fremmed forkynnelse, blottet for Skriftens definisjoner på både synd og frelse.

I litt mer konservative kirkesamfunn, flørter man intenst med den samme stilen, men går noe langsommere fram. 

De sender sine toneangivende ungdommer og pastorer på seminarer for å lære metodikk og teknikk som kamuflerer verdsligheten godt nok til at manges sanseapparat lar seg stimulere. Forkynnelsen i disse kirkesamfunnene er, med få unntak, omtrent like flat som det de litt modigere økumenikerne tilbyr og krafser bare på overflaten av de viktige spørsmålene og valgene som leder til overgivelse og et ekte liv med Gud. Dyp kunnskap i Bibelen, som faktisk inneholder alt et menneske trenger for å lære Herren å kjenne, er mangelvare i begge miljøer.

Resultatet er at som på Hans Nielsen Hauges tid, er det mange av oss som samles i private hjem for å kunne lytte til bibelsk forkynnelse, i stedet for det lunkne økumeniske tåkepratet som vanligvis lyder fra de fleste talerstoler. De som samles i hjemmegruppene, er vanlige menighetsmedlemmer, som for noen år siden kunne lytte til ekte forkynnelse, men som nå er dypt frustrerte over at de i flere år bare er blitt tilbudt en billig kopi. De er skuffet over at hyrdene de har støttet med økonomiske midler, har bedratt dem og ledet mange inn i en livsfarlig åndelig sløvhet. 

---

Likevel, Guds faste grunnvoll står  fast og den har dette seglet: "Herren kjenner sine" og :"Hver den som nevner Kristi navn , skal holde seg borte fra Adikia*".  2. Tim. 2,19

*Adekia=gale handlinger, karakter og liv

---

Å bli stående og heller velge å dø i stedet for å bryte det første bud, er ganske radikalt. Men det er derfor Daniels tre venner ble Guds helter og etter oppstandelsen skal tilbringe evigheten sammen med Jesus og alle de frelste. Å ta noen få korn med røkelse mellom to fingre, drysse det over et brennende lys og si "Keiseren er Gud," ville tatt under 10 sekunder og gjort at livet ble reddet. Men tusener av martyrer nektet å gjøre det fordi det innebar å bryte det første bud. De ble derfor brent på bålet eller revet i hjel av løver. Det er ganske radikalt, er det ikke? Neste gang vi får høre om dem er hjemme i Guds rike, for der er de alle sammen. 

Vær forvisset om at en slik endring av sinn og karakter ikke kommer av underholdning og kristen dansemusikk uansett hvor god bassgitaren er. Må Herren vekke opp sin sovende menighet før det er for sent! 

JB.