For mange år siden var jeg på et ferieopphold i Romania. Et minne satte seg fast i min bevissthet. Ved et veianlegg ble vi vitne til en mengde straffarbeidere med voktere som passet på mens fangene slet og jobbet. Det var som å se en film fra andre verdenskrig. I følgende beretning får vi et vitnesbyrd fra en av fangene fra denne mørke tiden av Romanias historie. Nicu Butoi var ingen farlig kriminell, men ble satt i fengsel for å ha spredt bibler. Han arbeider nå som leg-evangelist i Romania, ved å spre litteratur og samle mange mennesker til kristne møter og bibelstudier.

Nicu Butoi (til høyre) er tilbake i fengselet etter kommunismens fall, for å besøke en av fangevokterne og gi han litteratur.

"Snøen falt lett en iskald sabbats morgen. Jeg ble gitt ordre om å gå til arbeid sammen med de andre innsatte. De kjørte oss til et jorde flere mil fra fengslet. Da jeg gjorde det klart at jeg ikke ønsket å arbeide på Guds hellige sabbat, satte de håndjern på meg slik at hendene mine var bak på ryggen. Håndjernene de brukte var meget spesielle - vi kalte dem "amerikanske håndjern". Jeg vet ikke hvorfor de ble kalt det, men de var laget av et tynt metall og de strammet seg mer og mer dersom fangen prøvde å bevege deg. Med disse håndjernene på, beordret de meg ned på kne. Straks jeg hadde knelt, slo en offiser knærne sine mot håndjernene med hele sin kroppstyngde. Smerten fòr gjennom kroppen. Det kjentes som om hendene ble hugget av. All følelse forsvant.

Jeg lærte gjennom slike erfaringer, at Gud var min hjelper i alle slags prøvelser. Jeg ble stående på mine knær mens jeg ba til Herren hele formiddagen. Kroppen min ble så kald at jeg begynte å føle varme, og jeg håpet en stund at Jesus ville tillate meg å slippe all lidelse for bestandig. 

Mens jeg knelte, slapp offiseren plutselig løs to hunder som var spesialtrent til å torturere en mann ved å bite ham i småbiter uten å drepe ham. De rasende hundene kom løpende, bjeffende og knurrende rett mot meg. Plutselig bråstoppet de bare 2 meter unna. Deretter kom de sakte mot meg. Jeg lukket øynene og ba om at Gud måtte gi meg styrke. Hundene snuste lenge på meg, så snudde de og løp hurtig tilbake til offiseren.

Mine tanker gikk til historien om Daniel i løvehulen. Jeg forsto ennå engang at Guds løfter er sanne. Den samme Gud som beskyttet Daniel, kan beskytte oss. 

En stund etter, kom offiseren og kommanderte meg til å stå. Jeg kunne så vidt strekke mine stive knær. Han tok av håndjernene og da jeg skulle se på hendene mine, følte jeg en dyp sorg. Hendene var blå og fulle av røde streker, og jeg hadde ingen følelse i dem. Mine tanker gikk tilbake til den tiden da jeg brukte å prise Gud gjennom å spille fiolin - men nå ville mine hender aldri bli som før. "Jeg vil aldri kunne spille mer." Tanken kom tilbake igjen og igjen. 

Da vi satt bak i lastebilen som skulle ta oss tilbake til fengslet, begynte to sigøynergutter (også fanger) å massere mine hender. Sakte men sikkert klarte jeg igjen å få følelse i fingrene, og innen få dager kunne jeg bevege fingrene. Pris Herren! Jeg var også istand til å spille fiolin da jeg ble løslatt fra fengselet."

Nicu Butoi har senere besøkt fengslet han satt i og har nå god kontakt med en fangevokter som tross alt gjorde livet litt lysere for ham innenfor murene. På bildet ser vi Butoi til høyre. Fotografiet er tatt første gang de to møttes, fjorten år etter fangenskapet. (Kilde: Laymen Ministry news.) EHB