Det hender vi mennesker må foreta kurskorrigeringer. Noe snek seg kanskje inn i ditt verdisystemet, som du egentlig ikke vil ha der. Men det kan også være at verdier ble borte på veien, som du senere ønsker tilbake. Ved at dine normer, på denne måten er justerbare, vil samvittighets-termostaten også justeres. Når vi omtaler skyldfølelse, er denne termostaten er nøkkelbegrep. Bevisstgjorte normer er nødvendig for at termostaten skal fungere. 

Du kan gjøre tabber eller ha svakheter slik at du velger å bryte dine normer. Jeg sier ikke at du i noen situasjon behøver det, men la oss si at du likevel velger å gjøre det. Kanskje du "kutter hjørner" for å oppnå noe attraktivt eller unngå noe du frykter. Poenget er, at når du velger å bryte egne normer, er det sundt og riktig at samvittighets-termostaten varsler. Personer som ikke har denne mekanismen intakt, beskrives innen rettspsykiatrien, som mennesker med karaktersvikt. De har ingen bevisste og synlige normer som kan brytes og føler derfor ingen skyld.

Mennesker som har det vondt og føler skyld ved normbrudd, har en sunn reaksjon og viser at sinnet har normal tilbakemelding på interne konflikter. Hver gang din samvittighet plager deg, er det en indikasjon på at du på dette området har riktige koplinger. Det betyr ikke at termostaten din nødvendigvis er riktig justert, men den fungerer. Det går altså an å ha en samvittighets-termostat som ikke fungerer og en som er altfor sensitiv på grunn av gal justering.

Når skyldfølelse omtales i denne artikkelen, er den alltid knyttet til egne handlinger, holdninger eller atferd. Uttrykket "falsk skyld" kontra "sunn skyld" kan her hjelpe oss å vurdere den indre responsens validitet. Egentlig er vel skyldfølelsen sekundær i forhold til det som er det egentlige og objektive problemet, nemlig selve skylden. (Det å være ansvarlig for eller årsak til normbruddet.) Likevel er ikke skyldfølelsen noe objektivt kriterium på vår tilstand, siden skyldtermostaten kan være galt justert. Det at skyldfølelsen er falsk, betyr ikke at følelsen ikke er reell nok, men at forbindelsen til skyldforholdet ikke er korrekt. 

For en mentalt sunn og frisk person, vil denne termostaten sette igang en indre alarm straks verdinormene brytes. Det er vesentlig å forstå at samvittighetens primære hensikt er bevisstgjøring av normbrudd og invitasjon til oppgjør. Prosessen skjer ganske automatisk og forårsakes nettopp av at termostaten er funksjonsknyttet til normene.

Hvis vi framdeles tenker oss en sunn og normal prosess, vil alarmen ved et normbrudd, gjøre den uakseptable handlingen bevisst og personen kan da velge å korrigere eller på annen måte endre atferd. Oppgjør og en eventuell reparasjon av et skadd forhold til andre, føles da nødvendig. For personer som har svært bevisste normer og er sterkt motivert til ikke å bryte dem, vil termostaten fungere profylaktisk eller forebyggende og varsle når en situasjon, et miljø eller en utvikling er igang som lett kan lede til normbrudd. På den måten kan personen velge seg bort fra situasjoner hvor tidligere erfaringer og opplevelser påviste fare for brudd på egne normer. 

I en kristen sammenheng er det Den Hellige Ånds funksjon å "overbevise" eller varsle om Guds normer brytes (synd). Når det gjelder karakter, moral, holdning og atferd klinger det særdeles naivt å si "jeg er bare slik, jeg." Da plasserer vi oss i rekken av individer som nok er i live men samtidig er fullstendig styrt av ytre faktorer eller indre reflekser. Helt fra barnsben av, ble vi sant nok påvirket av andres verdier og normer. Samvittighets-termostaten ble derved innstilt og vil styre og varsle ut fra normenes innhold. Med Guds Ord som normgiver, har vi selvfølgelig den mest korrekte justering.

På bakgrunn av det som hittil er skrevet om samvittighetens plass i vår mentalhygiene, er det mulig å se at vårt bruk av uttrykket "dårlig" samvittighet er en smule malplassert. Hvis termostaten fungerer hensiktsmessig og skaper uro og smerte ved brudd på egne normer, er nok samvittigheten "vond" kontra "god," men "dårlig" er den vel ikke, hvis den gjør jobben sin når normbrudd skjer. I et slikt perspektiv, er en "god" og effektiv samvittighet alltid "vond" ved normbrudd. 

En "dårlig" samvittighet glemmer å skape smerte når den burde, nemlig ved brudd på valgte verdinormer. 

I mitt arbeid med mennesker, har jeg ofte møtt personer som kjempet med en vedvarende vond samvittighet. Når vi prøver å stille en emosjonell diagnose, kan det vise seg at skyldfølelsen vekkes på grunn av "stjålne" eller "adopterte" verdinormer, som egentlig ikke lenger er synkroniserte med personens egne valgte normer. Det kan være normer som ble innpodet fra barndommen av, og som samvittigheten derfor er knyttet til, men som aldeles ikke representerer verdinormene personen på det nåværende tidspunkt ønsker å identifisere seg med.

Ekte skyldfølelse ber om konkrete helbredelsesbetingelser. Denne prosessen ser ut til å måtte inneholde følgende trinn; Anger, (ønske om at handlingen eller normbruddet var ugjort). Erkjennelse, (selvkorrigerende innsikt). Bekjennelse eller innrømmelse, (sosial og utadvendt verbalisering av erkjennelsen). Åpenhet, (behov for å dele eller snakke ut om det som skjedde). Be om tilgivelse, (motivert av evne til medfølelse og empati på grunn av smerte eller urett påført andre). Oppriktighet, (vilje til å vedkjenne seg normbruddet). Nærhet, (mot og ryddighet til å oppsøke de som er skadelidende av feilgrepet). Ansvarlighet, (vilje til å gjøre godt igjen, sone eller på annen måte reparere konsekvensene av normovertredelsen.) Endring, (vilje og behov til å lære av hendelsen slik at gjentakelse kan unngås.)

Å være rimelig fri for skyldfølelse, betyr derfor ikke aldri å angre, men raskt å gjøre noe med det. Parallellen er raskt å drikke når du er tørst og spise når du er sulten.

La oss nå se på en annen side av skyldproblematikken. Hittil har vi kun berørt ekte og sunn (altså hensiktsmessig) skyld, som et resultat av brudd på egne normer. Disse normene er vedtatte eller presenterte av et miljø eller en subkultur og tatt imot og akseptert med samtykke av personen det gjelder. Det er med andre ord blitt en del av personens indre styresett, og vil oppleves som "mine" og derfor naturlig integreres i tanke, holdning, prioritering og atferd.

Vi mennesker har imidlertid kapasitet eller rettere sagt en tendens til å komme i kontakt med en annen "følelse" som ligge svært nær skyld hva opplevelse angår, men som må takles på en helt annen måte enn ekte skyld. Det er skamfølelsen.
 

Skamsyndromet. Der ekte skyld leder til anger, blir fortrengning naturlig for skam. Når skyld vekker behov for bekjennelse, motiverer skammen til å benekte. Ved skyld søkes nærhet. Med skam blir avstand naturlig valg. Der skyld velger ord, deling og innrømmelse, prioriterer skam nesten alltid taushet. Skyld framdriver åpenhet, skam lukkethet. Skyldfølelse lengter etter oppriktighet mens skam lyver. Ekte skyld vil være synlig når skam prøver å bli borte. Og det poengterer kanskje hovedforskjellen mellom skyld og skam. Skam er en sosialt rettet følelse, mens skyld har å gjøre med egne, indre verdinormer. Skam er opptatt av hva andre mennesker vil si, tro og mene.

Behandling av skyldfølelse er forsoning og oppgjør.

Skyldfølelse finner sin smerte i at jeg vet at jeg har gjort noe som er galt ut fra mitt eget indre og valgte verdisystem. Ser du også at ekte skyld da korresponderer med indre styrt ansvarlighet og skam med tilpasset "ansvarlighet?"

På bakgrunn av det som hittil er skrevet, kan vi lett enes om at ekte skyld er en riktig og nødvendig følelse ved normbrudd. Skam derimot representerer en uhensiktsmessig eller "falsk" skyldfølelse, som ikke har i seg verken endring eller helbredende prosesser. Frykt for at andre skal finne ut eller oppdage, kan nok til en viss grad motivere til akseptabel eller forventet adferd, men en slik "øyentjener" holdning har lite motivasjon i seg, når andres innsyn ikke er til stede. 

Fra en faglig vurdering, når mentalhygieniske hensyn tas i betraktning, oppleves det uten tvil sunnere for oss mennesker å ha en høy evne til reell skyldfølelse ved normbrudd. Å sitte med skamsyndromet, gjør ikke noe godt for noen, men vil i de fleste tilfeller hindre eller forsinke oppgjør og endring.

Hva oppleves viktigst for deg når du har gjort en tabbe som inkluderer brudd på egne verdinormer, samt smerte eller ubehag som blir påført andre? Med skam som hovedfølelse ved egne normbrudd, vil du automatisk bli mer opptatt av andres vurdering av deg, enn av det gale du gjorde. Du vil ikke finne det lett å bestemme deg for aldri å gjøre det igjen. Du blir automatisk mer opptatt av å skjule, benekte, flykte og tie og "late som om." Hvis du er en integrert og hel person, med bevisste normer, vil du ved normbrudd finne det lettere å gjøre det som kan lede til oppgjør og endring. Da vil anger, åpenhet, erkjennelse, bekjennelse, nærhet, ord og ønske om tilgivelse og personlighetsforandring, være tilgjengelige og attraktive prosesser.

Skyld-hermetisering i kristne miljøer.

Selv om det er lite behagelig å skrive, bør det inkluderes her, at arbeidet med mennesker innen sjelesorg og rådgivning, har påvist ubehagelig mange "kristne" miljøer, hvor medlemmers opplevelse av ekte skyld og dertil følgende behov for oppgjør, tilgivelse og helbredelse, ikke er særlig synlig. 

Kompetanse til å vite betingelser for skyldhelbredelse synes simpelt hen å være mangelvare. I slike miljøer, blir det naturlig nok mange tapere og lite vekst. Det må poengteres at denne ressurs-svikten har med sosialpatologi å gjøre, og må ikke forveksles med ekte kristendom eller teologi, (kunnskap om Gud.) 
 

I en undersøkelse, oppsøkte forskerne ulike miljøer for å finne ut hvordan medlemmene fungerte med hensyn til skyld/skam kriteriet. Et spørreskjema ble benyttet, hvor deltakerne skulle krysse av mulige svar på en rekke spørsmål. Spørsmålene beskrev situasjoner som naturlig ville vekke følelser. Ved å velge svaret som kom nærmest egen reaksjon, kunne det registreres hvor på skalaen personen sto. De to subkulturene som havnet på de ekstreme ytterpunktene var begge kristne miljøer.

Skam prioriterer nesten alltid taushet

 I Boston fant psykologene en subkultur, hvor medlemmene plasserte seg selv på verdien 90 - 95% skam, uten evne til å føle ekte skyld. En menighet i Chicago, havnet på nesten 100% evne til skyld ved normbrudd. Forskerne søkte å bli kjent med personer i begge miljøene og ønsket å finne ut hvordan normbrudd ble taklet med så ulikt utgangspunkt. 

I begge gruppene fant de eksempler som viste forskjellen. Et ungt par i Boston-gruppa, hadde brutt gruppas normer, ved å ha hatt et seksuelt forhold før de var gift. Det psykologisk interessante, var å se hvordan personene i subkulturen taklet dette, når de ut fra skjemaet ikke visste hvordan normbrudd skulle håndteres. Gruppas holdning var; "Vi vet ikke hvordan normbrudd takles, dere må forlate gruppa." Dette ble ikke sagt, men var "budskapet" som ble formidlet. Paret ble "frosset ut og ingen tok kontakt. Initiativet de to tok for å snakke ut, ble sabotert. Subkulturens respons var forutsigbar. 

De to giftet seg noe senere, men møtte daglig medlemmer fra det tidligere miljøet, men deres ex-trosfeller maktet ikke forholde seg til dem. Ofte opplevde de at tidligere venner flyktet for å slippe å møte dem. Skam har ikke noen annen reaksjon enn flukt, taushet og benektelse. Skam er en syk avart av skyld, og leder aldri til helbredelse. Nederlag blir uløselige problemer for mennesker som sliter med skamsyndromet. Når motivasjonen for våre valg flyttes fra det indre plan til frykt for andres reaksjoner, har vi sviktet oss selv. 

I Chicago subkulturen, fant forskerne et lignende eksempel. Også i dette tilfellet, gjalt det to unge som hadde hatt et lignende forhold. Husk at menneskene som omtales i denne gruppa, hadde toppskår på skyldsiden. De som hadde tilsynsoppgaver i menigheten, ba om et møte med de to. Kommunikasjonen var ikke, at "vi vil noe med dere," men "hva vil dere med dere selv?" De to unge sa at de ønsket normbruddet ugjort (anger), og at de ville beholde de normene de hadde brutt. Tilgivelse ble bedt om og gitt hva både Gud og det kristne miljøet angikk. Da psykologene fulgte opp begge tilfeller, fant de at ingen i Chicago menigheten, hadde nevnt feilgrepet igjen med et eneste ord etter oppgjørsmøtet. De satte strek og forholdt seg til framtiden. Personene omtalt giftet seg noe senere og ingen følte behov for vedvarende tukt og straff. De det gjaldt vokste av feilgrepet. Når mentalhygieniske hensyn tas i betraktning, oppleves det sunnere å ha høy evne til reell skyldfølelse ved normbrudd. JB.