Likevel er det dessverre vanskelig å finne miljøer hvor makt, styring og kontrollmekanismer er mer synlige og velbrukte enn i visse kristne kirkesamfunn.

At den katolske kirke fungerer i et makt og myndighets-hierarki, vet alle. For pavemakten er ikke "hierarki" begrepet negativt ladet, men denne kirken både skryter av og framhever sitt kirkehierarki i sin litteratur, som nødvendig, hensiktsmessig og gitt dem av Gud selv. Å kalle seg protestant innebærer langt mer enn en protest mot katolske dogmer, hedenske tradisjoner og ubibelsk lære. Det innebærer også en protest mot et system og en administrativ struktur vi finner uakseptabel i Jesu lære.

Menighetsmedlemmer som ser nødvendigheten av å sette Guds Ord over menneskers meninger og tradisjoner, har en guddommelig plikt på seg til å protestere mot religiøst maktbruk.

Da Jesus hadde forlatt disiplene, begynte lederne for Guds opprinnelige utvalgte folk, å forfølge Jesu disipler. Det var den øverste lederen for menigheten (selve øverstepresten), som krevde at Jesu etterfølgere skulle slutte å forkynne et budskap ledelsen ikke likte, siden det dokumenterte deres svik mot skriften og åpenbarte dessuten deres holdninger og handlinger. De benyttet de maktmidlene de hadde til rådighet, og forlangte at disiplene fraholdt seg fra å vitne om sin tro.

Men en Guds engel åpenbarte seg for disiplene og ga kontraordre. Engelen ba dem ignorere befalingen til topp-lederen, selve øverstepresten og instruerte dem om å gå tilbake til menigheten og "forkynne alle dette livs ord for folket," Ap.gj.5:20. Siden såpass mange av menighetens medlemmer kom for å lytte til budskapet de lengtet etter å høre men ikke mottok i sine regulære menigheter, turde ikke lederne å gå for hardt fram mot disiplene, men de hadde allerede lagt sin skumle planer om hvordan de kunne stoppe munnen på dem og skremme medlemmene tilbake til konformitet og lydighet mot det hierarkiske systemet.

Disiplene ble beordret til et møte med ledelsen og gitt streng befaling om å stoppe undergravingsarbeidet og splittelsen av menigheten. Sannheten var selvfølgelig at det var ledernes forfølgelse av de trofaste som splittet flokken. Guds tjenere forkynte bare evangeliets sannhet og det var denne sannheten lederne ikke tålte, siden de hadde forkastet den og produsert en ny teologi som ikke inkluderte Jesu sanne lære. Disiplene hadde ikke forlatt menigheten, for engelens ord var at de skulle gå tilbake til templet å forkynne der. De hadde ikke noe annet sted å gå. Det var bare når de med makt ble nektet å forkynne i Guds hus og svartelistet i alle synagogene, at de begynte å møte de troende i private hjem. Da lederne befalte dem om å slutte sitt private initiativ og i stedet underordne seg systemets kontroll, var det Peter og apostlene sa det følgende til menighetens regulære ledere; "En skal lyde Gud mer enn mennesker," vers 29.

Sebedeus-sønnene.

Disse brødrene ville gjerne ha makt, posisjon og myndighet i Guds rike. Da Jesus ble konfrontert med deres lite hellige motiver, kom han med uttalelsen som også er indikert i dette innleggets overskrift. Han sa; "Fyrstene hersker over sine folk og stormennene har makt over dem, slik skal det ikke være blant dere," Matt. 20:25. Når Markus gjengir den samme hendelsen, skriver han at Jesus sa; "deres stormenn bruker makt over dem," Mk. 10:42. 

I artikkelen "Sinnet Gud skapte – del I, i MVV nr. 20, påstår vi at psykologisk makt bare kan gis bort, men aldri tas. Når det gjelder fysisk makt, kan naturlig nok den utøves med vold og styrke og offeret er da fratatt sin valgmulighet. Mye fysisk makt ble benyttet i Guds navn i tiden etter at Jesus dro hjem til himmelen og alltid var det djevelen som motiverte maktmennesker til å bruke slike metoder. Men så lenge fysisk makt ikke er problemet, er det vesentlig at Guds trofaste tjenere aldri gir fra seg sin makt og rett til å følge sin samvittighets overbevisning og ikke lar seg skremme til en konformitet som gjør dem tause når evangeliets innhold og advarsler må lyde.

I sine vitnesbyrd i dette nummeret av bladet, skriver Bengt og Elisabeth Baum om noen av sine erfaringer, fra et trossamfunn som hadde utviklet avanserte makt-metoder for å binde og lukke sine medlemmer til underdanighet og lydighet mot lederhierarkiet. Dessverre ser vi at umodne, usikre, ustabile og uerfarne ledere i flere ulike kirkesamfunn, benytter seg av de samme metodene, for å hindre at medlemmer skal la seg lede av Guds Ånd, når hyrdene aktivt arbeider for å innføre falsk lære. Også i verdslige foretak vil den samme mentaliteten hos de med lederansvar, gjøre at de iverksetter kontroll og maktprosedyrer fordi de ikke kjenner alternativet.

De psykologiske maktmetodene vi ofte finner i kristne miljøer, blir gjerne i faglitteraturen inndelt i 2 hovedgrupper eller faser, nemlig; A. Pre-sekt fasen. B. Den regulær sekt-fasen.

Pre-sekt fasen.

Trinn 1.

Lederen gis, gjerne over tid, en åndelig autoritet som forårsaker at vedkommendes uttalelser av medlemmene oppleves å inneholde mer objektiv myndighet og sannhet enn det andre sier og vet. En person vi kjenner sa rett ut om topp-lederen i vårt kirkesamfunn, at det han sier og skriver må være sant, for han er ledet av Gud.

Trinn 2. 

Korrigering av lederes atferd og forkynnelse ansees å være opposisjon mot Herren selv, og bedømmes ikke ut fra innhold, aktualitet og sannhetsgehalt, men ut fra at det er en korrigering.
 

Behovet for makt, styring og kontroll over andre mennesker, er tendenser som har røtter i menneskets falne natur

Trinn 3. Medlemslojalitet blir ofte vurdert ut fra:  A. Økonomisk støtte til systemet uansett hva midlene blir brukt til.  B. Ukritisk aksept av ledelsens programmer, prioriteringer og planer. Ellers kan man omtrent tro, stå for, mene og si hva som helst. Lojaliteten er rettet mot ledere og systemet og er ikke relatert til sak, budskap og objektiv sannhet.

Trinn 4.

Personer utenfor ("under") ledersjiktet, som likevel tillater seg å påpeke ubibelske elementer i lederes forkynnelse, blir som regel stigmatiserte, svartelistet og så godt som mulig hindret i å nå andre medlemmer med aktuell informasjon, innsikt og eventuell korrigering av andres uriktige formidling.

Trinn 5.

Samtidig vil lederne benytte sin mulighet til å nå medlemmer med ensidig, ubalansert og løgnaktig informasjon om personer som få muligheter har til å forsvare seg. Merk deg at samtlige av trinnene hittil nevnt fra fase I, er kjente også fra politiske situasjoner i nyere tid, som kommunismen og enkelte tidligere junta-systemer i Mellom- og Sør-Amerika.

Trinn 6.

Makt-angrepene mot dissentere som kommuniserer saks-korrigering, vil nesten alltid bære preg av personangrep i stedet for omtale av sakene korrigeringen dreier seg om.

Trinn 7.

De som på denne måten blir skjøvet ut og nektet uttalerett i samme fora som er blitt foret med ledelsens synspunkter og manipulering, blir konsekvent stemplet å være utbrytere. Fra den katolske kirke fikk flere av reformatorene møte disse holdningene. Uttrykk som "skisme-makere," (skismatikere) og fragmentarikere, (de som splitter opp), var vanlige. Sannheten var som regel at de aktivt ble skjøvet, presset og tvunget ut av flertallsgrupperingen. Men for å bevare illusjonen om maktsystemets velvilje og overbærenhet, ble initiativet til splittelsen pålagt de som satte ord på den begrunnede korrigeringen.

Trinn 8.

Prosessen makt-systemet benytter følger en forutsigbar utvikling: A) Ensidig informasjon. B) Tilbakeholdt sannhet. C)Overdrivelser. D) Regelrette løgner. (Også her finner vi mange historiske paralleller i politiske diktaturers håndtering av menings-dissentere.)

Trinn 9.

Endemålet for hele prosessen er enten krav om tilbakekallelse av korrigeringen uten vurdering av dens sannhet, (slik mange av reformatorene ble møtt av den katolske kirke), eller utelukkelse (utkastelse) av grupperingen. Siste trinn av denne utviklingen vil alltid finne sted uten åpne og objektive høringer, kontrolert gjennom skjulte agendaer og lite innsyn. Den erklærte hovedgrunnen til en eventuell utelukkelse, blir alltid vridd slik at den virkelig årsaken kamufleres og systemet framtrer som den ansvarlige, vise og korrekte instans, selv om løgner, bakvaskelse og falske anklager "i Guds og systemets navn," var virkemidler. 

Erfaring tilsier at fase I organisasjoner finner det vanskelig å gå videre enn trinn 9. Unntaket er spesielle underorganisasjoner eller separate institusjoner med en sterk leder og en spesiell oppgave å forvalte. 
 

Hvis deltakerne samtidig er mye sammen med hverandre og lederen i tillegg til redusert samfunnskontakt, kan visse av sekt-elementene i fase II begynne å framtre. Det gjelder særlig uniformitet i klesdrakt, talemåte, hårfrisyre, måte å snakke på, isolasjonsbehovet, polariseringen og avhengigheten av miljøet for å fungere individuelt tilfredsstillende. 

Den regulære sekt-fasen.

l. Isolering. 

Medlemmene i organisasjonen isoleres så effektivt det lar seg gjøre fra storsamfunnet. Isoleringen er ofte både fysisk og psykisk. De blir av lederen oppmuntret til ikke å ha kontakt med andre enn sektens medlemmer. Ikke sjelden innebærer det også avstand til familie og gamle venner. Inngående informasjon kontrolleres og alt som ikke samstemmer med sektlederens ideer bedømmes farlig. Aviser og TV er som regel forbudt.

2. Polarisert tenkning.

Innenfor sektens kontrollområde er all ideologi svart eller hvit. Krigs-terminologi blir ofte benyttet. Fokusering på en ytre fiende skaper sterk samhørighet blant sekt-medlemmene. De fleste sekter advarer også mot en "indre fiende," som blir definert som tvil på sektens formål og metoder og kritiske tanker om lederens autoritet og framgangsmåte. Denne "indre" fienden blir nedkjempet med setninger og sanger som skal døyve egen vurdering.
 
 

3. Et eget språk. Sekten utvikler ofte egne ord og uttrykk andre ikke forstår. Vanlige ord gis en spesiell betydning og nye ord konstrueres. Hensikten er A) å forvanske eventuell kommunikasjon med de som ikke er sektmedlemmer. B) Skape en følelse av at andre simpelt hen ikke forstår. C) Styrke båndene til de andre innvidde. D) Forårsake at sekt-tilværelsen er det eneste trygge i denne verden. E) Gjøre tilbakevendelse til et normalt liv vanskelig.

Uniformerte i klesdrakt, talemåte, hårfrisyre, er framtredende sektelementer

4. Gruppepress.

Sektens interne relasjoner gis mye plass. Nye medlemmer vises stor omtanke, slik at de føler seg meget velkomne og viktige for miljøet. Skulle noen av medlemmene begynne å tvile, er det godt gjennomtenkte prosedyrer som følges for å få personen på rett kjøl igjen.

5. Suggesjon.

Medlemmen oppmuntres til ofte å synge spesielle sanger, lære bibelvers utenatt og ramse dem opp i gitte situasjoner. De ber mye mens de berører hverandre, taler mye i "tunger" hvis sekten er karismatisk orientert og mediterer ofte i mange timer sammenhengende. Hvis noen av disse aktivitetene utføres kollektivt og med en viss intensitet og med bra lydvolum, oppleves naturlig nok en endorfin "kick," som sammen med lite søvn skaper en hypnotisk transe som gjør medlemmene svært påvirkelige for relativ dyp "hjernevask" programmering. Dette punktet ble brukt med godt resultat i tidligere russiske og nåværende kinesiske fengsler mot politiske avvikere, som tillot seg å korrigere systemet og ha egne ideer og meninger.

6. Avhengighet.

Punktene alt nevnt under sekt-fasen, gjør at medlemmene bli mer og mer avhengige av sekten for å makte livet. Etter hvert føles all annerledeshet truende. Å forlate sekten oppleves som den ytterste fortapelse og en utilgivelig synd.

7. Misjonen.

Sektens misjon og oppgave overskygger alt og medlemmene blir bedt om å "ofre" seg for saken. Alt er nesten tillatt, bare det fremmer sektens hensikt. Å lyve samt å manipulere andre til å gi midler uten at de egentlig forstår hva pengene blir brukt til, er kjente sekt-framstøt.

8. Spill på skyldfølelse.

Skulle noe gå galt med et prosjekt sekten fremmer, er det alltid medlemmenes feil, aldri sektlederens eller sektens filosofi eller ideologi. Feilgrep skyldes at instruksjoner ikke ble fulgt godt nok. Medlemmene får stadig høre at de ingen verdi har om de ikke gjør mer for sekten og blir mer åndelige. Den individuelle skyldfølelsen er som regel høy. Lederen er ansett å ha nådd et nivå ingen av de andre ennå har kommet til, men det kreves ikke noe bevis for denne påstanden.

9. Kritikk er forbudt.

Medlemmene opplæres til å lyde ordre uten å tenke selv. De blir fortalt at å gjøre det de blir bedt om, uten å stille spørsmål eller nødvendigvis forstå hvorfor, gjør dem til bedre "soldater." Personlige meninger og følelser blir nedkjempet. Internt råder reelt diktatur. Ikke sjelden blir medlemmene fortalt at selvmord er bedre enn den åndelige død kritikk av lederen vil forårsake. Selvmord-frekvensen er relativt høy hos de som til slutt ikke orker mer. En ung jente som klarte å hoppet av Ulf Ekmans "Livets Ord" i Sverige, fortalte at hun personlig kjente over 20 ungdommer som hadde tatt sine eget liv etter å ha kommet inn i denne spesielle bevegelsen.

Konklusjon.

Når vi møter mennesker som befinner seg i kristne miljøer identifiserbare etter kriteriene nevnt i dette innlegget, er vi forpliktet til å dele med dem at Jesus forteller at "slik skal det ikke ikke være hos dere." 

Får vi kristne ledere i tale, som klart viser at de er makt og styringsfokuserte, må vi så instendig som mulig vise dem et bibelsk alternativ, hvor ledere er tjenere og Jesus er Herre og Mester i den individuelles liv.

JB.