Men i Bethel College i 1900, begynte noen studenter å lage uforståelige lyder da pastor Charles Parham la sine hender på dem. Èn av studentene, Agna Ozman, dro senere til Los Angeles og videreførte den nye opplevelsen til ulike pinsemenigheter i byen, ved å legge hendene på menighetsmedlemmer. De tilstedeværende opplevde, at tungetalen ble kanalisert til andre ved berøring. 

Ifølge diverse leksika, regnes det idag med at ca. 300 millioner mennesker taler i "tunger." Fenomenet synes å være svært tverrkirkelig. I tillegg til pinserelaterte menigheter, taler nå flere og flere katolske prester og nonner i tunger. Denne påståtte "åndsgaven" har ingen preferanse for mottakerens tro, lære, ideologi eller liv. Ulike varianter av "kristendom" i tillegg til ren hedenskap og okkultisme, er ingen hindring for å bli bevilget gaven. Denne observasjonen har forundret selv endel utøvere av "tunger." Hvis "gaven" er et bevis på "åndsdåp," og selv mennesker som ikke har noe personlig frohold til Bibelens Gud og Den Hellige Ånd, både får og beholder "gaven," kjenner mange at allarmlysene begynner å blinke. 

Mennesker som engang fikk denne "gaven," ser ikke ut til å miste den, selv om de senere lever helt ugudelige liv. Å forlate Gud, leve et verdslig liv, utføre mord eller incest hindrer ikke at denne "åndens" (Den Hellige Ånd) "gave" er virksom og uttrykker seg gjennom nevnte ekstaselyder. Denne godt kjente observasjonen, har fått mange innen slike miljøer, til å tro at Guds Ånd ikke bryr seg om bagateller som synd og at hvis du er "frelst" (fra hva?) engang , forblir du alltid frelst uansett hvordan du senere lever.

En gang jeg kjørte E-18 gjennom Østfold, hørte jeg på en kristen nærradio. Programmet handlet om åndsgaver og tungetale ble vektlagt som den fremste av dem. Bibelen sier faktisk det stikk motsatte. Jeg ble ikke lite sjokkert da programlederen begynte å "lære" noen ungdommer som var med på sendingen, å tale i tunger. Ha ba dem åpne munnen og lage en lyd som lignet la-bra-la-bra-la-bra, iblandet "smatte" og "kurre" lyder." Deretter fikk de beskjed om å lukke øynene og strekke hendene oppover, mens de fortsatte å la tunga rulle og lage usammenhengende lyder eller de lyder de følte naturlige. Etter hvert økte volumet og larmen ble rent ubehagelig. Mens de gurglet og lallet begynte en av dem, (jeg tror det var programlederen) å rope halleluja og til slutt erklærte han at de hadde talt i tunger og skulle gi Herren ære for miraklet. Forestillingen lød like merkelig som den forekom meg ubibelsk.

En dame vi møtte i Danmark for få dager siden hadde en lignende erfaring. Hun ble bedt om å ligge på gulvet og gjenta "Takk" i ett kjør. Etter i 1 1/2 time fikk hun krampe i munnen, og det var tungetalens gave fikk hun beskjed om.

Det er imidlertid flere eksempler på at personer som finner og søker mer lys i Guds ord, begynner å få problemer med ektheten i det som idag populært kalles tungetale. Når de innstendig ber Herren ta bort denne "gaven" i deres liv, hvis fenomenet ikke er fra ham eller er styrt av Den Hellige Ånd, så opplever de at de aldri mer taler i såkalte tunger, men har ellers mange bevis på at Guds Ånd leder og styrer i deres liv. Slike eksempler bør ikke kalles uvesentlige, når vi skal forsøke å forstå både hva "tungetale" er og hva det ikke er. 

Noen observasjoner.

Før vi ser litt på hva Guds Ord sier om "tunger," bør vi forholde oss til en del erfaringer som etter hvert er blitt godt dokumenterte og kjente blant mange kristne. Eksempler som ligner det som her fortelles, er i kristen litteratur nevnt erfart fra flere land. Mens Elins foreldre var bestyrere på Solstua ved Holmenkollen, var sønnen til en ikke ukjent NRK-journalist sivilarbeider på stedet. Han fortalte en erfaring hans tante (journalistens søster) hadde hatt. Hun hadde i mange år vært misjonær i et spesielt område i Kina, hvor en særegen dialekt ble talt. Hun hadde også lært seg dette språket i løpet av tiden hun var der. På et pinsemøte i Oslo opplever hun at et menighetsmedlem taler i tunger, og hun hører personen tale flytende den kinesiske dialekten hun selv behersker. Men det skremmende ved opplevelsen var at tungetalen inneholdt en serie forbannelser av Gud og Jesus. Men når et annet medlem "tolket" tungetalen, ble akseptable og fine ting sagt. 

Lignende dokumentasjon på at Jesu navn blir forbannet og hånet i tungetale, når det tilfeldigvis er noen tilstede som forstår et spesielt og lite kjent språk, er som alt nevnt rapportert også fra andre steder.

En foreløpig konklusjon må bli, at hva enn bibelsk og ekte tungetale er, så forekommer det falsk tungetale hvor djevelen og onde ånder er innvolvert og produserer et "mirakel" de færreste er i stand til å avsløre.

Tankevekkende er det i hvert fall, at kristne mennesker, tror, føler og opplever at de er styrt av Guds Ånd, når det uten tvil er onde ånder som har fullstendig kontroll over deres tanker, følelser og ord. Hvis bedraget kan være så snedig og kamuflert, kan vi forstå Jesu ord om at selv de utvalgte kan føres vill, "om det er mulig." Som eksemplet viser, er det tydeligvis mulig å bli ledet vill, men vi må finne ut hvordan og hvorfor et slikt bedrag kan finne sted.

I et eksperiment ble regulær tungetale tatt opp på lydbånd og senere avspilt for en rekke personer som var "åndsdøpte" og som også hadde "tydningens gave." Tolkerne fikk ikke vite at andre også ble bedt om å tyde budskapene, og alle ga fullstendig ulike tolkninger av tungene. Det var ikke et fnugg av likhet i "oversettelsene." Kanskje det er berettiget da, å utvide vår midlertidige konklusjon, til å si at både mirakuløse okkulte og menneskeproduserte elementer kan dokumenteres i nåtidens moderne tungetale.

De 3,5 årene disiplene var med Jesus, talte de hovedsakelig med jødene som bodde i Israel og Samaria, og de hadde derfor ikke behov for denne spesielle språk-gaven. Men etter Jesu himmelfart, ble misjonsmarken mye større, da hver nasjon, tungemål og folk skulle nås med evangeliet. Nå hadde de virkelig bruk for gaven å kunne tale i fremmede tungemål.

Bibelsk tungetale.

Jesus forutså også at hans disipler skulle "tale med nye tunger," Mark. 16:17. Dette verset står i en sammenheng hvor Jesus nettopp gir evangeliseringsbefalingen; "Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for hele skapningen," vers 15. 

Siden "Tunger" på grunnteksten ikke betyr noe annet enn "tungemål" eller "språk," er løftet om denne gaven både logisk og hensiktsmessig, fordi da kunne dette guddommelige miraklet forårsake at evangeliet nådde alle folkegrupper uansett hvilket språk de talte.

Språk-gaven gjorde det mulig for disiplene å forkynne for mennesker som talte et språk de selv ikke kjente. Tungemålene var "nye" for disiplene, (nye tunger), men de ble likevel forstått av tilhørerne.

Pinsefestens dag.

Gaven som ble manifestert på pinsedagen gjorde at "hver mann hørte dem tale sitt eget språk," versene 5 -7. Gaven virket altså slik, at de ikke-troende og andre eller tredje-generasjons jøder besøkte Jerusalem i høytiden og som lenge hadde bodd i andre land og kanskje hadde glemt sitt morsmål eller ikke lært det, likevel kunne forstå disiplenes forkynnelse. På den måten ble språk-gaven et tegn for de besøkende og beviste for dem at Gud sto bak budskapet de hørte. Resultatet var da også at 3000 ble omvendt på èn dag, Ap.gj. 2:41.

Bibelens neste eksempel finner vi i Ap.gj. kap. 10. Denne gang hadde Peter anledning til å forkynne for hedningene (ikke-troende) i Cesarea. Den Hellige Ånd falt på de som hørte forkynnelsen, "for de hørte dem tale i tunger," versene 44-46. Merk deg at Ånden falt på tilhørerne, slik at de hørte og forsto. Dette er ennå et eksempel på at språk-gaven ble gitt av Gud, da evangeliet skulle forkynnes i et metropolis hvor mennesker med ulike tungemål var samlet. Noen har etterlyst en forklaring fra Lukas side, siden det var han som skrev Apostlenes gjerninger, om hva slags tungetale han henviser til i Cesarea. De mener nemlig at det må ha vært en annen type enn den tidligere omtalt. Men hvorfor skulle han forklare dette mirakelet her? Han har jo alt forklart det i kapittel 2! Hva legen Lukas angår, var denne språk-gaven nyttig og funksjonell. For han eksisterte det bare èn form for tungetale og det er den han vitner om. Gud ønsket simpelt hen at så mange som mulig skulle forstå forkynnelsen, selv om de snakket et språk fremmed for forkynneren.

Korinterbrevet.

Mest forvirring om betydningen av språkgaven kommer fra 1.Korinterbrev kap. 12-14. Mange har forstått det Paulus skriver dit hen, at gaven det her henvises til, er noe helt annet enn den Lukas skriver om i Ap.gj. De som mener dette, er alle helt enige om at Ap.gj. omtaler regulære og vanlige språk, men de hevder at Paulus i Korinterbrevet henviser til en ekstatisk og uforståelig tale, som ikke er et vanlig tungemål eller dialekt mennesker snakker i et gitt geografisk område. De mener altså at det er to slags "tungetale." En form har å gjøre med et vanlig gjenkjennelig språk, den andre formen dreier seg om et helt ukjent eller himmelsk språk.

La vår første kommentar være at ordet Paulus benytter, er nøyaktig det samme ordet Lukas bruker, som altså betyr tungemål eller språk. Ordet i seg selv har derfor ikke noe nytt lys å formidle. Det kommer klart fram at Paulus måtte gi menigheten i Korint noen "kjøreregler" om hvordan gaven skulle benyttes. De både misforsto og misbrukte gaven og apostelen var sterkt misfornøyd med menigheten, siden denne gaven ble benyttet på en slik måte at hensikten og meningen med den ikke ble oppfylt. Ut fra de rådene Paulus gir, kan vi fastslå det følgende. 

Gaven skapte forvirring siden mange talte i ulike tungemål samtidig og ikke en av gangen. Vennligst lev deg inn i situasjonen. Hva ville du fått ut av et møte, hvor ett menighetsmedlem på andre benkerad til høyre plutselig reiste seg og ga et vitnesbyrd på fransk. Samtidig (altså mens den første snakket), begynte en søster på bakerste benk å si noe på russisk, mens taleren hele tiden ga sin preken på rumensk, når du ikke forsto et eneste ord av noen av disse språkene. Ville ikke du også kalle et slikt møte forvirrende? Paulus bruker uttrykket at man da vil gi inntrykk av å ha "gått fra forstanden," 1. Kor. 14:15. Hans ordvalg er neppe overdrevet.

Ofte var det, etter hva Paulus beskriver, ingen til stede som kunne det samme språket Den Hellige Ånd hadde gitt et medlem å kunne tale, derfor ble det ingen oversettelse og ingen hadde noe utbytte av vitnesbyrdet. Paulus mener at det selvfølgelig da ville vært langt mer hensiktsmessig om vitnesbyrdet ble gitt i et språk forsamlingen forsto. For de som kom på besøk, ble jo slike kaotiske møter intetsigende, og gaven var aldeles ikke noe tegn for dem, for de forsto jo ingenting, (Se 1.Kor. 14:23.) Hensikten med gaven var jo at evangeliet skulle forstås og tas imot, (Se 1.Kor. 14:21-22.) Det er derfor Paulus ber menigheten om å tale med orden og system og la èn person som kunne tyde språk-nådegaven, oversette det som ble sagt, til alles gavn.
 

"Tungemål" i Korinterbrevet. Midt i rådene Paulus gir Korintermenigheten, skriver han det følgende. "Så mange slags språk er det nå visst i verden, og ingen av dem er uten mening. Dersom jeg ikke kjenner språkets betydning, blir jeg en utlending for den som taler, og han som taler, blir en utlending for meg, 1.Kor.14:11. Hvorfor bruker Paulus ord som "språk - i verden" og "utlending," hvis han egentlig mener uforståelige, mystiske og ekstatiske lyder som aldeles ikke er vanlige språk i verden som utlendinger ikke kan forstå?

Tungetale er i dag utbredt over hele verden, også i andre religioner.

 Syns du det er logisk eller passer med sammenhengen?  Såpass konsis og dyktig i kommunikasjon og budskapsformidling viser denne apostelen seg å være i andre brev han skriver, at en slik slurvete unøyaktighet ikke bør tillegges ham. Noen vers senere, og i samme argumentasjonsrekke, mens han drøfter "tungetalens" rette og gale bruk, vers 21, siterer Paulus fra Jes. 28, og bruker ordene "folk med andre tungemål og fremmede lepper." Alle kan lese fra Jesaja og se at profeten omtaler vanlige språk eller tungemål. Er du helt sikker på at det er rett å tolke et merkelig fenomen som kom inn i kristendommen fra hedenskapet og okkulte sekter i år 1900 tilbake til Bibelens omtale av "språk" og "tungemål?"

Men, sier noen. Paulus sier han taler med "tunger" når han er alene. Det gjørt jeg også. Etter å ha bodd i engelsktalende land i mange år, ber jeg ofte til Gud på engelsk når jeg er alene, siden jeg opplever at dette språket har et rikere og mer variert vokabular enn mitt morsmål. Men miraklet ved nytestamentets språk-gave, var at det fremmede språket kunne bli gitt en person som selv ikke forsto det han eller hun sa. Da kunne vedkommende selv be om å få gaven til å tolke sitt eget fremmede språk, vers 13. Det er mulig personen tenkte på sitt eget språk, men ut av munnen kom et fremmed språk som kunne forståes av andre i forsamlingen. Da passer det også å si at i en slik situasjon, er det "ånden" som ber, men personens egen forstand har ingen frukt av det," vers 14.

Paulus skriver også at "tungetalen" ikke kommer fra Gud uten at personens vilje og vurdering er med på det. Han sier at man ikke bør bruke gaven, hvis det ikke er noen til stede som har tydningsgaven. Men hvordan kan man vite det? Du må med andre ord først spørre om det er noen i forsamlingen som kan språket. Det betyr at "ånden" ikke plutselig drev en person til å gi et budskap i "tunger" slik at vedkommende omtrent måtte gi det og samtidig var det ingen til å oversette. Den Hellige Ånd burde jo være såpass informert, at han visste om noen med tydningsgaven var tilstede i forsamlingen. Men det er tydelig at hvis Ånden styrte "tungetalen" beskrevet av Paulus, så tok den samme Ånd mye feil, siden det ofte ikke var noen på møtet som kunne tolke. Skulle ikke det indikere at tungetalen ble bevisst styrt av de som hadde fått og benyttet gaven og at det dreier seg om et språk? Er du også med på at miraklet ville være hundre ganger mer fantastisk og veldig nyttig, om evne til å tale et fremmed språk var gavens innhold, i stedet for uforståelige lyder?

Ofte har vi undret oss over budskapene som blir formidlet når tunger blir oversatt. Innholdet kan dessverre sammenlignes med ukebladenes horoskoper, siden de er generelle, difuse, uspesifikke og kan gjelde alt og alle. Hvis Guds Ånd står bak mye av det vi har lyttet til når "tunger" ble tolket, må jeg påstå at Den Hellige Ånd ikke framstår særlig intelligent, vis og kunnskapsrik. På bibelsk tid var budskap fra Gud gjennom Hans Ånd, alltid klare, konsise og inneholdt meget viktig informasjon mennesker måtte forholde seg til.

I moderne tungetale, hører vi ofte tolkeren bruke de samme uttrykkene og vektlegge de samme emnene den samme personen pleier å fokusere på når vedkommende har noe å si i annen sammenheng. Ordene kommer slik de assosieres med tidligere tanker. Med Bibelen som "mal," finner vi ikke nåtidens ekstatiske tungetale fenomen særlig troverdig, ei heller kommer det i nærheten av å ligne språk-gaven omtalt i Guds Ord. 

Viktige spørsmål.

Hvis vi sier at fenomenet som dukken opp 1900 år etter apostlenes tid og som idag er kalt "tungetale," er den samme nådegaven omtalt i Korinterbrevet, kan vi stille følgende spørsmål. 

1. Hvor ble det av denne viktige evangeliserende nådegaven de 1900 årene fra apostlenes tid til begynnelsen av dette århundre?

2. Hvorfor var dette fenomenet godt utbredt i hedenske, okkulte og spiritistiske grupper, som alle kan vite var og er kontrollert av satan og demoniske ånder (falne engler), før det ble plantet inn i en karismatisk kristen gruppering?

3. Hvorfor indikerer ikke apostlene noe om at det skulle finnes to ulike tunge-gaver, èn språk-gave og èn ekstatisk? Bibelen kommuniserer som om det kun var èn gave, nemlig Åndens hjelp til mirakuløst å snakke i samt tyde et annet tungemål.

4. Hvorfor bruker Paulus ord som "tungemål," "språk i verden" og "utlending" når han skriver om denne gaven til menigheten i Korint?

5. Hvorfor er det flere bevis på at djevelen benytter seg av "tungetalen" til å forbanne Jesus og Gud, når den troende føler og tror at det er Guds Ånd som opererer?

6. Hvorfor ser vi i flere kristne miljøer, mange eksempler på at troende later som om de snakker i "tunger", ved å herme etter andre og at tolkning av tunger er produsert av tolkeren selv, siden ulike tolkere gir helt forskjellig oversettelse av samme tungetale?

Som alt nevnt skriver Paulus at hvis flere taler i tunger uten at noe tolker, vil de fremmede "tro at dere er gått fra forstanden," vers 23. Med denne observasjonen som utgangspunkt, kan vi påstå at det er vanvittig mye uforstand i flere av trosbevegelsens menigheter, hvor det er vanlig at 2-300 mennesker hyler og skriker i tunger samtidig, uten at en eneste person tyder spetakkelet. Bråket kan til tider pågå en hel kveld uten at Guds Ord engang blir forkynt. Tillat deg å sammenligne dette med korrigeringene Paulus gir menigheten i Korint. Skulle den gode Paulus ha blitt vist "moderne" tungetale, ville hans brev til diverse menigheter sannsynligvis ikke vært hyggelig lesning. Hans kommunikasjon ville nok ha gnistret av advarsler og formaninger, samtidig som han hadde delt sin sorg over frafallet. Jeg tror ikke han ville ha sett noen spor av Den Hellige Ånd i dette fenomenet.

Selv sier apostelen at han heller ville tale fem ord med forstanden enn 10.000 ord med tunger som ikke gagner noen. Hvorfor denne bastante flukten fra Bibelens lære, for i stedet å kunne føle og oppleve noe mystisk og ekstatisk, hvis uttrykksform overhode ikke samstemmer med Skriften? Det virker som om parolen er, at alle mirakler må være fra Gud. Kommer det ikke fram i Bibelen, at djevelen kan produsere alle tenkelige mirakler ved å spille på våre sanser og følelser? Tegn, undre, kraftige gjerninger, tilsynelatende helbredelser og mystiske, uforståelige hendelser, er det såre enkelt for satan å produsere. Kriteriet for om Gud eller djevelen står bak, er å finne på et helt annet område enn selve miraklene. 

Åndens kjennetegn.

Med observasjonene dette innlegget har nevnt, finner noen av oss at det blir svært vanskelig å forestille seg at bibelens geniale, nyttige, funksjonelle og mirakuløse språk-gave, er det samme som det mange idag kaller "tungetale." Hvis en ekstatisk og uforståelig "tungetale" skulle kunne identifiseres med Korinterbrevet som kilde, vil jeg påstå at vi må lete lenge og grundig etter denne gaven i dagens kristne landskap, for det virker ikke som om rammen, hensikten eller behovet for gaven møter de betingelser apostelen spesifiserer.

Hvis du virkelig ønsker å finne ut om en person er "døpt i Ånden," eller "fylt av Ånden," bør du ihvertfall ikke sjekke "mirakel-nivået" i personens liv. En slik undersøkelse gir deg minimal eller i værste fall falsk informasjon å vurdere fra. Ifølge Matt. 7:22.23 er dette den minst pålitelige målesnoren. Du bør heller lete etter "Åndens frukter," og de skulle ikke være problematiske å oppdage, for de inkluderer både kjærlighet, langmodighet, trofasthet, mildhet, saktmodighet og avholdenhet. Let etter tålmodige og sindige kristne som demonstrerer Jesu sinnelag sammen med usvikelig lydighet mot Herrens bud. Hvis de er "Åndsdøpte" vil de nemlig eie samtlige, absolutt alle, fruktene.

Hvis du ikke finner fruktene, må du aldri, aldri la noen innbille deg at personen har Ånden som Herre. Åndens gaver er det Gud selv som gir til de han ønsker å bruke på en spesiell måte i sin tjeneste, og de kan ikke læres, kopieres, pugges eller "hermes." 

Fra Gud

En god venn av oss, Richard Hansen, er lege og ble sendt som misjonær til et spansktalende land i Sør-Amerika. I en prekær situasjon, hvor det var livsnødvendig at han kunne kommunisere med sin meget syke pasient, ba dr. Richard innstendig om Guds inngripen, slik at han kunne forstå sin pasient og selv kunne bli forstått. Fra samme sekund av, forsto dr. Hansen hvert ord pasienten sa. Alt han selv sa ble også forstått av pasienten. Fra da av, ble språkgaven aktivisert av Den Hellige Ånd, hver gang legen behandlet sine pasienter. I sitt sosiale liv eller når han var i butikken og handlet, var ikke gaven virksom. Den ble gitt for en hensikt og begrenset til den. Senere lærte Richard Hansen seg spansk, og tungetale-gaven var unødvendig. Dette er ikke det eneste eksemplet vi vet om.

Jeg tror på alle Guds nådegaver, inkluderte tungetalens nådegave. Samtidig er jeg, med Bibelen som veileder, villig til å prøve åndene, for å se om de er av Gud. Det er vanskelig for oss å se at moderne "tungetale" møter Bibelens kriterier og blir vanskelig å akseptere for de som lar Guds Ord og ikke tradisjon, følelse, stemning og ekstatisk besettelse bestemme tros-rammen. JB.