Noen har observert at det som regel er de såkalt "liberale,"  de som stadig drives av en lengsel etter å skape avstand til det åpenbarte ved å nedtone et "så sier Herren," som samtidig er de som lettest fordømmer andre med ord og forfølger med handling. Et blikk ned gjennom historien vil vise at nevnte påstand er gjennomført korrekt. (Artikkelen "Konservativ eller liberal" i dette nummeret av MVV, vil forklare hvorfor ordet "liberal" er skrevet med anførselstegn i dette innlegget.)

Det var Abels demonstrasjon av lydighet som vekket Kains vrede

Kain og Abel.

Abel forholdt seg lydig til Guds åpenbarte vilje, fordi han forsto at den hadde en hensikt i Herrens plan og viste selve innholdet i frelsesplanen. Hans bror Kain mente at Guds instruksjon ikke var godt nok tilpasset hans personlige smak og virkelighet og utarbeidet derfor en ny-teologi som framhevet egne prestasjoner, (det han selv hadde dyrket fram ved egne anstrengelser og flid) i motsetning til Guds handling, (det planlagte offerlammet.) Ved sin nyskapte teologi forandret han symbolene for selve forsoningens hensikt. 

Han snudde fokus fra Guds initiativ og menneskets lydige respons til menneskets initiativ og Guds tilpasning.

Han mente at hans egen frelsesplan, hvor det skapte tilfredsstilte Skaperen med sine gaver, var mer hensiktsmessig og tidsaktuell enn Guds gave og nødvendigheten av å vedlikeholde lovens gyldighet og overtredelsens konsekvens. 

Kain var ikke ondsinnet og stygg, han var ulydig. Men ulydighet mot Gud vil dessverre alltid vekke onde og stygge prosesser i et menneske med den falne naturen aktiv og ukontrollert. Årsaken til det er at bevisst ulydighet lager en bariere, slik at Den Hellige Ånd ikke lenger kan påvirke sinnet på samme måte som han kan når personen er født på ny og Guds vilje derfor er en lyst og glede. Og uten Åndens ledelse vil et menneske alltid bli fanget i et selvbedrag, som til slutt kan gjøre hvitt til svart og svart til hvitt.

Det var ikke den sanntroende Abel som drepte sin bror Kain. Det var motsatt. Den "liberale," ny-teologiske og ulydige Kain, valgte svært bevisst og gjennomtenkt å forlate Herrens tydelige rettledning, og et slikt valg vil alltid gi grobunn for de skarpe, harde, hatefulle, fordømmende og baktalende sidene hos et menneske.

Det var Abels demonstrasjon av lydighet som vekket Kains vrede. Da Gud viste at han foretrakk Abels offer, fordi det dokumenterte at han forsto hva Guds plan var, slik at han valgte lydig samarbeid, ble Kain både sjalu og rasende. Konfrontert med Abels sanne tro, kjente han at adrenalinet og irritasjonen steg. Følelsene han tillot å bygge seg opp og som skulle gjøre ham til klodens første morder, ble ikke produsert av Abel. Broren gjorde ikke Kain sint, men Abels sanne tro gjorde at Kain opplevde et fokus på sitt eget svik, sin egen ulydighet og begrensningene i sin egen selvproduserte frelsesplan. Han trodde at Gud skulle bli tilfreds med tros-endringene, men han ble i stedet møtt med at Herren avviste hans teologiske justeringer.

Den "liberale" Kain prøvde å gjøre Gud tilfreds med en gave produsert av egne gjerninger. Han forkastet og nedprioriterte derved Guds opprinnelige forsoning og løsning på syndproblemet. Bevisst ulydighet når Guds vilje er kjent, vil forårsake at Den Hellige Ånd ikke lenger kan nå sinnet. Uten Åndens vedvarende ledelse, vil djevelen alltid slippe til.

Skyldfølelsen hans eget svik vekket i Kain, prøvde han å kompensere ved å gjøre Abel til fiende. Den psykologiske mekanismen er ikke ukjent og har fått sitt eget faguttrykk innen den medisinske disiplinen. 

I stedet for å bli seg bevisst eget frafall, for deretter å angre, be om tilgivelse og bli endret ved Guds hjelp, valgte Kain den samme framgangsmåten Lucifer hadde benyttet da synden først oppsto. Den reduserte selvaktelsen og selvrespekten som alltid melder seg når sannheten avvikes, ble som en mestrings-strategi overført (prosjektert) til en ytre årsak.

Det er viktig å forstå at Abel ikke fordømte Kain, men at Kain likevel følte seg fordømt av sin bror. Sannheten er at Abels rette tro forårsaket at Kain fordømte seg selv. Men siden han var for stolt til å erkjenne sin synd, angrep han Abel, som ved sin lydighet synliggjorde hans egen ulydighet. Vi kjenner kristne som oppriktig mener at man ikke bør si, forkynne eller gjøre noe som forårsaker at andre føler seg fordømt. Tanken er jo fullstendig vanvittig! Da burde Abel latt være å lyde Gud fordi hans bror hadde besluttet ikke å lyde ham. Da blir all sann forkynnelse ugyldiggjort! Vi må konkludere med at ny-teologen Kain sto for fordømmelsen. Hans bror sto for sannheten. 

Jesus og fariseerne.

Det var ikke Jesus og hans disipler som løp rundt og planla hvordan øverstepresten og fariseerne kunne tas av dage. De forkynte kun sannheten og var selv sanntroende. Jesus holdt seg strikt til det Hans Far åpenbarte og kunne påvise fra alle profetene hva som sto der om ham selv. Han endret ikke en tøddel av profetenes lære eller lovens budskap, men demonstrerte at det som var skrevet var sant.

Fariseerne derimot, var super "liberale" ny-teologer. De hadde på en rekke områder fraveket Guds åpenbarte plan og vilje. De hadde som Kain, produsert selv-konstruerte ideer og dogmer som framsto i kontrast til Guds ord. Deres vilje til "liberalitet" gjorde dem aldeles ikke vidsynte, tolerante, kjærlige, milde og omsorgsfulle. Du vil aldri, aldri finne at det er slik. Denne bløffen bør snart arresteres. Den liberaliteten som har sine røtter i opposisjon mot Guds sannheter, vil alltid behandle stygt de som er skrifttro og av den grunn er uenige med dem. Åndens frukter tilhører de som vil lyde Kristus. 

Jo oftere Jesus viste at han hadde rett, jo mer ble han hatet av "liberalistene." Det var de, ikke han, som fordømte, baktalte og forfulgte. Jesus forkynte det sanne og om han hadde noe å si dem, ble de "fortalt" og konfrontert med sannheten om sitt doktrinære svik, ikke "baktalt."

Hvis vi sier at forkynnelsen er rett når alle slags mennesker blir glade og fornøyde når de hører den og gal når noen blir bedrøvet, er det rett og slett umulig at vi forkynner bibelsk lære. 

En humanistisk og situasjonsetisk ideologi kan skape slike holdninger, men kall det ikke kristendom. Oppriktige mennesker setter pris på sann forkynnelse og korrigering av det ubibelske. De som er uoppriktige, stolte og arrogante og som ikke vil bøye seg for et "så sier Herren," vil alltid reagere mot det som påpeker deres falske tro.

Fariseerne var ikke nidkjære for Guds hellige lov. De brøt med glede de fleste av budene. De løy og baktalte. De var villige til å drepe med holdning og handling. De produserte falske vitnesbyrd og la snedige feller for at andre skulle falle i umoral. De hedret ikke sin far og mor. Hvis ikke dette er "liberalt," hva er det da? De ignorerte på en grotesk måte Skriftens åpenbarte plan og hensikt med Herrens hellige sabbat. Deres lojalitet var aldeles ikke rettet mot Guds lov, men mot "Talmud"-katekismen, (de skriftlærdes mange kommentarer, tilleggelser og forklaringer til loven. Ordet "Talmud" betyr tradisjon. Det kunne vært fint å få slippe å høre den evindelige påstanden at fariseerne konsentrerte seg om å lyde loven og derfor ble de som vi finner dem beskrevet i bibelen. Påstanden er løgnaktig. Fariseerne fulgte stolt og arrogant sine egne vedtekter og søkte hele tiden å berike seg selv med makt og anseelse, mens de samtidig behandlet andre stygt. 

Det var Jesus som fulgte sin Fars lov til fullkommenhet. 

De som ønsker å bli ham lik, vil få kraft til å gjøre det samme og vil samtidig møte den samme motgang Jesus og disiplene møtte. 

Når Paulus i 2. Tim. 3:12 skriver at "alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, blir forfulgt," er ikke dette en tidsbegrenset påstand. Siden "å frykte Gud" ifølge Ordsp. 14:2 og Mal. 1:6, betyr å lyde Herren, ferdes rett og ha et oppgjør med personlig synd, kan vi forstå at djevelen og de som lar seg lede av ham, vil hate de som lar Jesus bli Herre i livet.

Men fariseerne måtte da følt seg fordømt av hans undervisning? Ja, det er rett. Likevel var det ikke Jesus som fordømte. På den ene siden sa han; "For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle ble frelst ved ham," Joh. 3:17. Og samtidig sier han; "Til dom er jeg kommet til denne verden, -" Joh. 9:39. Svaret på disse tilsynelatende motsetningene er selvfølgelig det Jesus sier i Joh. 12:48. "Det ord jeg har talt, det skal dømme ham på den siste dag."

Han forklarer det også slik; "Om noen hører mine ord og ikke tar vare på dem, så dømmer ikke jeg ham. For jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden. Den som forkaster meg og ikke tar imot mine ord, han har den som dømmer ham," Joh. 12:47.48.

Og hvem er så den som dømmer? Personen dømmer seg selv! Dommen er tilstede inne i den som ikke tar imot Guds ord og sannheten. Kain dømte seg selv ved å forlate Guds vilje. Fariseerne dømte seg selv ved å tviholde på sin egen nye-teologi, som de dramatisk hadde endret og justert fordi Guds opprinnelige plan ikke behaget dem. Kan du se at verken Abel eller Jesus dømte samtidens ny-teologer, de sto kun for en tidløs sannhet, som igjen gjorde at de med en endret teologi opplevde annerledesheten i sin egen tro. I stedet for å korrigere sin egen lære slik at den ble samstemt med Guds åpenbaring, fordømte de personene som hadde den tro de selv hadde forkastet. Rent subjektivt følte de at de sanntroende fordømte dem.

Middelalderen.

Det var ikke de sanntroende kristne som brente katolske geistlige på bålet. Det var alltid de som forlot sannheten som kritiserte, fordømte og forfulgte. Presteskapet hadde utviklet en ny-teologi hvor mange hedenske elementer fikk plass. De som ikke aksepterte disse ugyldige endringene, ble fordømt av de som sto for den. 

Det var heller ikke Hans Nielsen Hauge og hans etterfølgere som kastet de norske statskirkeprestene i fangehullet. Han forkynte kun Guds ord i private hjem og viste derved hvorfor og hvordan presteskapets nye og ubibelske teologi var objektiv gal. Det var igjen de "liberale" ny-teologene som sørget for at en gudfryktig mann fikk over 10 år bak murene og ble svartelistet på alle prekestoler, samt baktalt og løyet på.

Idag.

Også i vår tid er det de som introduserer en ny og endret teologi som er løsrevet fra Guds Ord, som fordømmer. Siden de i alle kirkesamfunn er i flertall og har organisasjonens makt og myndighet som virkemidler, har de også talerstoler og offisielle trykte organ til rådighet. Fordømmelsen utøves til den grad landets lover tillater. Disse såkalte "liberale" tror seg ofte tolerante og aksepterende, men er idag som alltid, de som stikker, kritiserer, håner, sårer, baktaler, lyver og fordømmer. De angriper alltid person når sanntroende forkynner sak. Eksemplene hagler ned fra omtrent hvert trossamfunn som har et navn. 

Til slutt skal alle de som har arbeidet for å endre Guds evige evangelium, uansett i hvilket trossamfunn de hadde sine opprinnelige røtter, forenes i en stor og verdensomspennende "vekkelse." Deres fordømmelse av de som ennå aksepterer Guds Ord, "holder fast på Guds bud, Åp. 14:12 og tviholder på den tro og lære Jesus hadde, vil nå et høydepunkt like før Herren kommer igjen.

Da vil de ikke nøye seg med fordømmelse fra talerstoler og blader. De vil helhjertet være med på vedtaket om å ta livet av de som ikke går med i den nye verdensreligionens "liberale" teologi, hvor fellesnevnere definerer sannheten og all evangelisering rettes mot de "kirkefremmede," siden man er blitt enige om ikke å "stjele sjeler" fra andre samfunn. Grunnen er selvfølgelig at all lære og tro regnes som rett lære og all korrigering av ubibelsk forkynnelse regnes gal. Dermed vil alle kirkesamfunn tilpasse sin forkynnelse slik at de som følte seg fordømt av den er tilfredse. Det forekommer oss at dette ikke var Jesu oppskrift, men han var da heller ikke så opptatt av å tilpasse sitt budskap slik at evangeliets fiender applauderte.

Dramaet vil avsluttes slik det begynte. Kains måte å mestre sitt svik på når hans "liberale" ny-teologi møtte sannheten, vil finne sitt motstykke i endetiden.

Det var alltid de "liberale" som fordømte da som nå. Enten de bar navnet Kain, Fariseerne, middelalderens katolske presteskapet eller dagens selverklærte ny-teologer. Men de følte seg alle fordømt av de som forkynte bibelens sannheter. JB