Til nå i denne artikkelserien har vi omtalt 13 av bibelens mange identifikasjonstegn på makten som kalles antikrist. Alle kjennetegnene passer til fullkommenhet på pavemakten, Den katolske kirke. Siden det budskapet Jesus og disiplene forkynte er blitt radikalt endret på grunn av den utvannede økumeniske prosessen, er det mange kristne som ikke lenger tror at advarsler hører med i kristen forkynnelse.

Var romerkirken Jesu stedfortreder og sanne kirke mens paven og hans menn utførte drap og tortur på kristne

Sannheten er jo at Det nye testamentet er fullt av advarsler mot falsk lære. Det falske er til og med definert og forklart i detaljer slik at ingen behøver å ta feil. I vår tid blir slike advarsler ofte kalt fordømmelse. Forstå det den som kan. Bibelsk er det ihvertfall ikke. 

Parolen er nå at alle trosformer, teologier og religioner, på en eller annen måte, retter seg mot den sanne og samme Gud og at alle veier til slutt vil frelse alle som tror sterkt nok på et eller annet. Slike tanker er totalt fremmede for Guds Ord. 

Antikristmakten er i bibelen omtalt som djevelens mest virksomme instrument i kampen mot himmelens Gud. Manges opptatthet av det okkulte og "New Age" ideer, bygger på et fundament som er lagt av katolsk hedenskap. Disse fenomenene er kun fruktene av pavekirkens avvik fra bibelsk lære. I disse artiklene har vi påtatt oss oppgaven å nevne 50 av bibelens kjennetegn på denne makten. 

La oss ennå engang gjøre det klart at det er Gud, Jesus, apostlene og profetene som i bibelen gir oss denne informasjonen. Alle reformatorene gjenkjente pavemakten i disse kjennetegnene. 

Hvis noen påstår at Herren og bibelens forfattere på denne måten fordømmer medlemmene av Den katolske kirke, tar de grundig feil. En slik resonnering er ulogisk.

Advarselsskilt langs veien er ikke fordømmelsesskilt. Gud ønsker ikke at noen skal ta feil, "men - at verden skulle bli frelst ved Ham," Joh. 3:17. Han har en aktiv fiende som søker å hindre oss fra å nå denne frelsen ved å introdusere en falsk "frelsesplan" som ikke er fra synd. Det er dessverre denne alternative oppskriften som nå er mest populær blant de som bekjenner seg til å tro evangeliet. Roten til falskneriet er å finne i katolsk teologi og det er derfor en advarsel er på sin plass. Guds plan er å kalle mennesker ut fra falsk kristendom, men ingen vil se behovet for det, hvis de ikke forstår hva som er rett og hva som er ubibelsk. Ikke ett oppriktig menneske som leser sin bibel og ber om lys, behøver å ta feil. De fleste kristne gjør ingen av delene, men lar andre mennesker, tradisjoner eller åndelige guruer være deres veiledre.

Kjennetegn 14.

Bibelen påstår at antikristmakten forfølger Guds folk gjennom undertrykkelse, tortur og drap. Noen av skriftstedene er "-gikk til krig mot de hellige og fikk overmakt over dem," Daniel 7:21. "Tyne den Høyestes hellige," Dan. 7:21. "Han skal ødelegge —de helliges folk," Dan. 8:24. "Det ble gitt ham å føre krig mot de hellige og overvinne dem," Åp. 13:7.

Med store overskrifter har både norsk og internasjonal presse sommeren 1998 fortalt oss at paven angrer. Det er Den katolske kirkes drap på mange millioner annerledes troende under den mørke middelalder, som plutselig begynner å plage hans samvittighet. Mange, mange eksemplarer av selvutnevnte "Jesu Kristi vikarer" på jorden har levd og dødd i løpet av mange hundre år, uten at historiens største masseutryddelse i kristendommens navn har plagd deres samvittigheter. Vi snakker om en tid da menn, kvinner og barn ble brent, hengt, spiddet, skåret i småbiter, druknet og torturert i hjel på ufattelig utspekulerte måter. Det gjaldt å holde dem i live slik at de skulle lide mest mulig før de døde. Andre ble fengslet og frastjålet sine eiendeler.

Detaljene er lett tilgjengelige for alle som vil vite. Hundrevis av bøker, artikler og rapporter er skrevet om denne mørke siden av pavedømmets historie. Kirken selv sørget for at alt ble skrevet ned. For å sitere Verdens Gang 19. juli 1998 side 2; "I oktober 1998 vil paven kalle sammen en konferanse i Vatikanet, der 50 historikere fra flere land, vil sette søkelyset på inkvisisjonens redsler og fortelle hvor kirken syndet. Og den 8. mars i år 2000 vil paven be de titusener av døde om tilgivelse." (sitat slutt).

Historieforfalskning.

Vi har nettopp gått gjennom endel internet sider fra Den katolske kirke om inkvisisjonen og der funnet en ubeskrivelig historieforfalskning hva angår inkvisisjonens dimensjon og volum. Oppriktige katolikker (og selvfølgelig alle de som ikke er katolikker), kan henvise til tid og sted da utrolig mange mennesker ble myrdet av kirken. Men på sine internetsider, bagatelliseres og forminskes disse myrderiene og de forferdelige forfølgelsene blir omtalt som om den fæle statsmakten ville drepe disse stakkars menneskene fordi de ikke aksepterte katolsk teologi, mens en omsorgsfull kirke, med paven i spissen, ba om at deres liv måtte spares. Hvis dette er riktig, hva skal da paven be om tilgivelse for? Man kan bli kvalm av en slik frekkhet og arroganse. Pavemakten har alltid fulgt parolen at hvis en løgn gjentas mange nok ganger blir den sannhet. Det har virket glimrende tidligere så hvorfor ikke prøve den samme oppskriften igjen. Og omtrent en samlet protestantisk kristenhet, utrustet med store økumeniske skylapper, kommer garantert til å bli med på dansen.
 
 

Den annonserte tilgivelsen skal altså bes om den 8. mars i år 2000, etter at katolske historikere først har gransket historien for å se om og hva det skal bes om tilgivelse for. Vi forutser at disse ekspertene i sin konklusjon, vil offentliggjøre endel generelle kommentarer som vil "bevise" at inkvisisjonen aldeles ikke var så alvorlig og utbredt som rapportert av de som levde når det skjedde. Historikerne vil nok måtte bekrefte godt kjente tilfeller som ikke under noen omstendighet kan benektes. De kommer også til å tilskrive torturen spesielle og navngitte halvgale, ondsinnede og psykopatiske individer, som helt og holdent var på kongens lønningsliste og som ikke hadde noe spesielt forhold til kirken.

Som et resultat ble bibeltroende kristne brent på løpende bånd i Italia, spania, Tyskland og i visse områder av Frankrike

I de tilfeller de må akseptere at kirkens menn sto bak, vil de beklage hva disse personene gjorde og påstå at paven og "systemet" var uvitende eller motsatte seg det som skjedde. En slik konklusjon vil være i harmoni med tidligere offentliggjorte forklaringer kirken har kommet med. Vi er hundre prosent overbeviste om at dette initiativet fra Den katolske kirke akkurat nå aldeles ikke er motivert av oppriktig anger. Denne burde i så fall ha meldt seg hver eneste dag hos hver eneste av pavene og samtlige hundre tusener av prester fra middelalderen til idag. Hvorfor har ikke nåværende pave offentliggjort kirkens anger for ett, to, tre, fem, ti etc. år siden? Han vet ingenting om inkvisisjonen idag som han ikke visste da. 

Et økumenisk flørt.

Poenget er at tiden nå tydeligvis er moden for å rydde vekk ennå en hindring for etableringen av den nye verdenskirken, som stappfull av katolsk teologi, skal favne alle kristne samfunn og alle religioner. Enkelte særpreg skal vi alle "få lov til" (kun bibelen har lov til å gi en slik tillatelse), å beholde. Men alle religiøse bevegelser må love kun å arbeide for de "kirkefremmede," (siden alle som kaller seg kristne fra nå av regnes for å være Guds barn uansett hva de tror og hvordan de lever). 

De må også love ikke å påstå at andre samfunns lære er feil. 

Samtidig må de akseptere pavens rolle som alle kirkers og alle kristnes åndelige overhode. Disse eksistensbetingelsene er alt akseptert av de fleste kristne samfunn. Protestantiske bevegelser som på grasrotplan ennå har problemer med denne utviklingen, har som regel skaffet seg ledere som gradvis vil føre dem til dette målet. Mange kristne vet ikke at den karismatiske prosessen i detalj ble planlagt og utarbeidet i Vatikanet.

Etter vår mening trenger ikke paven å vente til 8. mars år 2000 med å erkjenne kirkens skyld. I Vatikanets arkiver og i alle teologiske fakulteters biblioteker, finnes massiv dokumentasjon på inkvisisjonens herjinger. Hver eneste katolsk prest vet det og hver eneste jesuitt lærer at inkvisisjonen var nødvendig og igjen vil bli aktivisert når miljø og muligheter tilsier det. Det er heller ikke de døde ofrene paven bør be om tilgivelse, for de har ingen glede av den der de ligger i jordens muld og venter på oppstandelsen, hvis de hadde sin sak oppgjort med Herren. Det er Gud i himmelen som skal ta imot bekjennelse og anger. 

Denne botshandlingen derimot er fullstendig verdiløs om ikke grunnleggende dogmer i den katolske teologi endres. Det var falsk teologi som gjorde at kirken mente den hadde rett til å bryte omtrent hvert eneste av Guds bud og likevel kalle seg Guds kirke. 

Det store og sentrale spørsmålet som ikke kommer til å bli berørt av historikerne som skal begynne sitt arbeid i oktober, er om Den katolsk kirke hadde noen som helst rett til å kalle seg Guds kirke og påstå at paven var Jesu Kristi vikar på jorden, når den samme kirke i sin lære ba sine medlemmer og prester om å lyve, stjele, plyndre, torturere, myrde og tilbe avguder. Lesere som mener at disse overgrepene tilhører en mørk fortid preget av overtro og misforståelser, bør lese jesuitt-eden og der få bekreftet at denne organisasjonens medlemmer må love å lyve, stjele, torturere og drepe for å fremme kirkens sak. De har lov til alt så sant det kan gi kirken makt og kontroll. Ikke en eneste "tøddel" av disse målsetningene er endret.

Historisk bakgrunn.

I følge katolske kilder, åpnet Augustin veien for pryl og tortur, (Contra Litteras Petiliani 2, side 83.) Med modell fra det hedenske Rom, hvor keiseren var tilbedt som en gud, ble romerrettens bestemmelser benyttet av kirken (som det hedenske Roms arvtager), til å kalle "religiøst avvik" en majestetsfornærmelse som krevde dødsstraff. Justinians "Corpus Luris Civilis," forutsetter brenning av de som trodde annerledes enn pavekirken. I praksis betød "annerledes" som regel det å holde fast ved bibelsk lære kirken hadde forkastet. Disse menneskene som valgte å følge Gud og ikke mennesker ble stemplet "heretikere" eller kjettere.

Ved en avtale mellom pave Lucius 3 og keiser Fredrik I i Verona, ble det i 1184 lagt fram en plan for koordinering av kirkens og statens engasjement i behandling av de som ikke aksepterte katolske dogmer. Kirkens menn skulle spionere, arrestere, forhøre, torturere og dømme, men uten at de mistenkte fikk en forsvarer. Deretter skulle statsmakten straffe, ofte brenne de dømte. Dette var en grei arbeidsfordeling og kirken henviser altså idag til denne prosessen for å vise hvor forferdelig den verdslige statsmakten var, som tok livet av alle disse stakkars menneskene.

Selv en såpass kjent teolog som Thomas Aquinas, anmodet med glød dødsstraff for de som tillot seg å la bibelen diktere tro og lære. Noen vil si at vi må unnskylde kirken på denne tiden, siden bibelen ikke var allment tilgjengelig for folket. Det er riktig at det til tider var dødsstraff forbundet med å eie eller lese Guds Ord, men det var nettopp kirken som gjorde bibelen utilgjengelig og drepte de som leste den. Årsaken var selvfølgelig at enhver som hadde lest bibelen, med letthet kunne påpeke at katolsk teologi var ubibelsk og hedensk. 

Presteskapet hadde adgang til bibelen og de fleste av dem kunne lese den. Ansvaret og skylden for å ha hindret mennesker i å høre sannheten hviler tungt på pavemakten. 

Det katolske presteskapet og alle kristne ledere og forkynnere som kopierer deres lære og praksis, må da som nå ta til seg budskapene fra Guds profeter; "Hyrdene falt fra meg i overtredelse," Jer. 2:8. "Se, jeg skal kreve dem til regnskap for alt det onde dere gjør, sier Herren," Jer. 23:1. "Deres (folkets) hyrder har ledet den vill. De har ført dem på avveier, — " Jer. 50:6. "Så sier Herren; se, jeg skal komme imot hyrdene, og jeg vil kreve min flokk av deres hånd," Esek. 34:10. "Min vrede er opptent mot hyrdene, og jeg skal straffe bukkene," Sak. 10:3. ("Bukkene" er oversatt fra det hebraiske ordet "paqad" som betyr "ledere" eller "de som fører an." "Vokt dere for de falske profeter, de kommer til dere i fåreklær, men som innvendig er rovlystne ulver," Matt. 7:15. "For disse er falske apostler, bedragerske arbeidere, som omskaper seg til Kristi apostler," 2.Kor. 11:13.

Pave Gregor 9 samordnet i tiden 1227 - 1235 inkvisisjonen for hele kristenheten. Som et resultat ble bibeltroende kristne brent på løpende bånd i Italia, Spania, Tyskland og i visse områder av Frankrike. Spesielt mange velstående mennesker med stor eiendom ble drept. Kirken hadde spesielle "eksperter" som produserte "dokumentasjon" gjennom godt betalte falske vitner, for å få dem dømt. Deretter beslagla kirken deres eiendommer. Man blir fort rik med denne oppskriften. De som lånte ut penger ble også fort utryddet. 

Skyldnerne slo seg sammen og anklaget dem for kjetteri. Når de var brent var skyldnerne gjeldfrie. Utvilsomt en meget effektiv form for gjeldsanering, men etterhvert ble det faktisk et sosialt problem at ingen turde låne noe til noen. Siden de anklagede ikke fikk en forsvarer, deres eget vitnesbyrd ikke gjaldt og det var to eller flere vitner mot dem, hadde de ikke en sjanse til å renvaske seg.

Om denne makten sa bibelen at den ville "undertrykke, føre krig mot og ødelegge" Guds folk. I sannhet har Den Katolske kirke oppfylt også dette kjennetegnet. Atter engang må vi gi reformatorene rett i deres bedømmelse. JB