Protestantismen skulle og måtte tilintetgjøres.

Pave Sixtus V gjorde det til sitt livsmål å knekke protestantiske England. Selv av sine egne ble han regnet som kald, slu, selvisk og uhyre maktorientert. Han behandlet sine teologiske "fiender" grusomt og tålte ikke motstand fra noen. Hans nære venn og samarbeidspartner for å utslette kirkens fiender, var spanskekongen Filip den andre. Om han ble det sagt at ingen jesuitt kunne bli mer hensynsløs og ambisiøs på kirkens vegne. Hans store drøm var at ettertiden skulle utrope ham til kongen som gjorde slutt på alle kjettere, (kristne som ikke aksepterte katolske dogmer.)

Jesuittene hadde lenge arbeidet for å oppildne Europas fyrster mot den truende reformasjonen. De forsøkte å motivere statsmakten til å erklære krig mot kjetteriet. Både i Spania og Italia hadde det lykkes. Men for å gjøre protestantismens sak ennå vanskeligere, var det tydelig at en splittelse også var igang blant de ulike protestantiske gruppene. Noen av dem ville ta avstand fra alle hedenske katolske dogmer, mens andre bare ville ha et oppgjør med noen av dem. Mange av de store reformatorene som behersket grunnteksten og hadde mot til å tale Roma midt imot, var døde. De modige stemmene til Luther, Calvin, Knox, Cranmer og Coligny var forstummet. Samtidig ble enorme ressurser benyttet av Den Katolske kirke for å vinne tilbake tapt terreng.

Fra et historisk synspunkt så det ut til at reformasjonens flamme, som bare noen få år tidligere hadde brent klart og kastet sitt lys over Europa, nå var ved å slukne. Tilbake sto lille England med sine ca. 4 millionere innbyggere og Holland med en ennå mindre befolkning. Mot dem sto en sterk katolsk blokk som hadde til rådighet mye av rikdommen som var hentet fra den nye verden. Selv om protestanter så ulikt på noen vitale teologiske spørsmål, kunne de alle se skyggene av den enorme konflikten som lå foran dem.

Armadaen bygges.

I 1584, to år før Mary Stuarts død, begynte spanskekongen å bygge en krigsflåte som skulle bli den største denne verden til da hadde sett. Målet var ikke å nedkjempe en politisk stormakt. Innsatsen var rettet mot protestantismen i England. For en så edel sak, var ingen anstrengelse for stor og ingen statskasse for liten. På en over 2000 km. lang strekning, ble hver eneste brukbar havn omgjort til et skipsverksted. Den spanske inkvisisjonens ti-tusener av soldater, trengte et stort antall skip for å knuse de "kjetteriske" (protestantiske) englenderne.

Den ferdigstilte armadaen hadde hamstret proviant for 6 månder i tillegg til kanoner, krutt, kuler og sverd, mer enn nok til å slakte ned hver aktiv protestant som lot seg identifisere. Armadaen besto av 130 skip, 20.000 elite-soldater og 8000 våpenkyndige katolske sjømenn. I tillegg var det også mønstret på skipene en stor gruppe fyrster og adelige stormenn som hadde meldt seg frivillige. De regnet med en enorm seier og ønsket å ha sine aktede navn med på listen over de som hadde gjort ende på det protestantiske frafallet. Men det kunne jo også hende at det var gull og sølv å finne i de engelske borgene. Slike gullkantede forventninger skaper lett motivasjon og patriotisme. Men alt skulle selvfølgelig skje i Guds og den hellige pavens navn. 

Historien forteller videre at de bar om bord 2650 tunge våpen. Til sammen var vekten ca. 60.000 tonn. Dette var en enorm våpendemonstrasjon når den sammenlignes med lille Englands 28 relativt små krigsskip. I alt var englendernes samlede kanonstyrke lik ett av de største spanske skipene rådde over. Det bør også nevnes at de spanske krigsskipene var spesialbygde og hadde en til da uhørt styrke. Skipssidene var i tillegg til vanlig tømmer også forsterket med 4 tommer tykke planker. 

Ekspertene regnet med at de engelske kanonkulene ikke ville være i stand til å lage et eneste hull i noen av de 130 skipene. Rundt hver mast var det surret tykke trosser innsmurt med et hemmelig produkt som ville slukke enhver brann. 64 av krigsskipene var gallioner. De var så høye at de så ut som flytende småbyer.

I tillegg til en enorm økonomisk støtte for å få skipene bygd, lovet også paven massiv finansiell hjelp for selve aksjonen.(se bildeteksten). 

Pavens løfte:"Straks ekspedisjonen har lettet anker og satt kurs mot england for å gjennomføre avtalte aksjon, vil Hans hellighet tilby hans majestet 200.000 "crowns" (spansk pengeenhet på 1500 tallet) og vil frigi ytterligere 100.000 når armeen når engelsk jord. I tillegg vil nye 100.000 overføres etter forløpne seks måneder. Skulle aksjonen mot formodning vare lenger, lover hans hellighet å gi hans majestet nye 200.000 "crowns" hvert år styrkene må være operative på de engelske øyene." (fra Spanske Statspapirer, vol. IV, side 393 Britisk Museum)

England ført bak lyset.

Mens armadaen ble bygd, prøvde spanjolene så godt de kunne å skjule for engelskmennene hva de holdt på med. Det ble satt ut rykter om at kong Filip en gang for alle ville rense alle verdens hav for pirater og at armadaen skulle brukes til dette formålet. Da denne forklaringen virket litt søkt, ble det sagt at kongen ønsket å straffe visse unevnte fiender på andre siden av atlanteren. Den falske informasjonen virket. Bare femten dager før invasjonen, sa den kjente engelske statsmannen Walsingham, at et spansk angrep på England var utenkelig.

Planen var at to armadaer skulle angripe England. I Nederland hadde en separat krigsflåte blitt bygd og ideen var at den skulle samarbeide med den spanske armadaen når den nådde den engelske kanal. Sant nok var store deler av Nederland protestantisk, men visse sentrale kystregioner ble dominert av katolske fyrster. Den nederlandske flåten besto av ca. 30 krigsskip men hadde i tillegg støtte fra flere hundre mindre båter. Disse skulle fylles med katolske soldater fra omtrent alle land i Europa. Hertugen av Parma, Filips guvernør i Belgia, som også var general, ble utpekt til å lede den nederlandske invasjonstroppen. Katolikkene arbeidet intenst med å berolige det engelske kongehuset. Dronning Elisabeth sendte en delegasjon til Nederland for å gjøre Englands bekymring kjent. Men med tårer i øynene fortalte general Parma de engelske utsendingene, at han hver morgen og kveld ba den gode Gud om fred på jorden og at han selv hadde sverget å vie sitt liv til denne evige freden. Han påsto også at det stolte, frie og uavhengige England var alle nederlenderes store ideal. 

Som en forberedelse til invasjonen, skrev pave Sixtus V en bannbulle rettet mot den engelske dronningen. I dette dokumentet ble det engelske folk fritatt for å lyde sitt kongehus og spanskekongen ble erklært å være Englands rette konge med velsignelse av paven i Rom. Samtidig ble erkebispen av Canterbury i hemmelighet utnevt til pavens overhode i England. Erkebiskopen fikk banbullen oversatt til engelsk og planen var at den skulle bekjentgjøres straks den spanske armadaen hadde nedkjempet de engelske krigsskipene.

Sannhetens øyeblikk. 

Plutselig bråvåknet England. Altfor sent forsto regjeringen hva som kom til å skje. 
Hva skulle de gjøre? Noen få soldater og en liten marine ville ikke ha en sjanse mot fienden. Den lille engelske hæren ble i all hast delt inn i tre kompanier. Ett kompani skulle forsvare hovedstaden, ett skulle beskytte dronningen og det tredje skulle forsøke å møte spanjolene der de regnet med at landingen ville finne sted. Den engelske marinen rådde over mindre enn 30 skip og 6000 menn, hvorav de fleste var vanlige sjøfolk. Mange av båtene var ikke større enn at de ble rodd av fra 6 til 8 personer. Noen få båter var betydelig større, men ikke èn av dem kunne måle seg med de spanske galionene. På kort tid ble alle engelske havner omgjort til festninger og alle som kunne krype og gå ble gitt våpenopplæring. Alle tenkelige båter fra flåter, prammer og handelsskip ble omgjort til midlertidige krigsskip.

Flåten ble inndelt i to skvadroner. Den ene ble ledet av admiral Lord Howard og besto av 17 skip. Deres oppgave var å patruljere kanalen og straks gi beskjed videre når den spanske armadaen ble synlig. Den andre skvadronen ble stasjonert ved Dunkirk og skulle seile og ro mot armadaen og Parmas flåte når den dukket opp fra Nederland. Det engelske mannskapet hadde dårlig utstyr og lite trening, men det ble gjort tindrende klart for dem at dette ikke var en politisk krig. De skulle forsvare bibelens protestantisme mot en fiende som ville påtvinge dem et katolsk og hedenske frafall. 

For å gjøre situasjonen ennå værre, bodde det mange tusen katolikker i England. Man regnet med at disse sannsynligvis ville gjøre opprør i hver by når spanjolene nådde engelsk jord. 

Konsekvensene av katolsk seier.

Hvis du vi se i øynene de politiske, religiøse, sosiale og moralske konsekvensene av at spanjolene kunne ha vunnet denne krigen, kan du ta en titt på forholdene i Latin Amerika i forhold til protestantiske land. Dette er harde påstander, men vit at selv katolske samfunnsforskere med undring skriver om dette tilsynelatende uforklarlige fenomenet. Kalde og lite frodige protestantiske områder av verden synes å blomstre med akseptabel velstand, mens frodige og ressursrike områder under katolsk dominans ofte preges av fattigdom, korrupsjon og tiltaksløshet. Fagfolk bruker uttrykket; "den katolske apatien," og tror en hierarkisk kirke- og samfunnsstruktur samt vektlegging av fasade-moral i stedet for den protestantiske og bibelske indre moralnormen er årsaken. Andre har faktisk påpekt at den samme utviklingen gjør at EU-midler stort sett blir flyttet fra protestantiske land til de katolske. Det er også de som lurer på hva som vil skje i vårt land, etterhvert som det den katolske religiøse hierarki-filosofien blir mer og mer synlig i den økumeniske utviklingen. 

Men tilbake til den spanske armadaen. Det sies at aldri før har flere protestanter bedt om Guds beskyttelse enn i dagene før invasjonen.

I sine lokale kirker ble lokalbefolkningen gang på gang minnet om at det ikke var deres eget liv som sto på spill, men bibelens sannheter om frelse og forsoning. At den katolske lære var infiltrert av hedenskap og at den katolske messen var et avgudsoffer var kjent av en langt større del av befolkningen enn tilfelle er idag.

Klar til kamp.

Armadaen samlet seg og måtte vente noen dager siden været var ugunstig. Da vinden skiftet retning, seilte de ut. I dagene 28-30 mai dette avgjørende året, seilte den ene gallionen etter den andre ut mot havet. Det var et skue som kunne ta pusten fra enhver. Aldri før i denne verdens historie hadde en så stor armada vært samlet på ett sted. De tolv største skipene hadde tidligere blitt døpt med navnene til de 12 apostlene. 

Om bord på lederskipet, St. Peter, var general og inkvisisjons-leder Don Martin. Sammen med seg hadde han bl.a. flere hundre spesialtrenede dominikaner munker. Selv om kanoner, gevær, sverd og køller skulle begynne den katolske misjonsanstrengelsen, var det disse munkenes oppgave, ved hjelp av fengsel, tortur og bål, å gjennomføre katoliseringen av England. Historien forteller til og med hvilke rafinerte torturinstrumenter de brakte med seg. 

Det lederne for den Spanske armada ikke visste, var at himmelens Gud også var med i dette slaget. Med seg hadde han ikke få tusen av sine engler. Han som tidligere hadde benyttet alt fra vepser til mental forvirring som virkemidler, bør ingen velge å ha som fiende. Da skipene skulle seile, døde plutselig Marquis Santa Cruz, som paven hadde utpekt som operasjonens øverste leder. Dødsfallet kom helt uventet og uforklarlig. Han satt inne med mye hemmelig informasjon som ennå ikke var delt med de andre komandørene. I all hast måtte en annen leder utnevnes. Den søkkrike greven av Medina Sidona ( også kalt "Jern-Marquis") kunne ikke forbigåes, siden han hadde gitt en enorm pengesum til å bygge armadaen. Denne mannen var imidlertid fullstendig uerfaren som kommandør og sjømann. Det gikk rykter om at han aldri før hadde satt sine føtter på en båt. Tabbene denne "landkrabben" etterhvert gjorde, var absolutt en faktor i det som videre skulle skje. Gud oppnår ofte mye ved enkle endringer. Slagplanen var at straks de spanske båtene nådde Calais, skulle Parmas flåte stikke til havs og møte dem. Sammen skulle de så seile mot England og besegle nasjonens skjebne.

I tre uker med svak vind seilte den spanske armadaen opp langs spanskekysten. De store og ekstremt tunge båtene med relativt lite seglføring, var svært langsomme i svak bris. Brått og overraskende ble det uvær. De høye båtene ble som leke-båter på et stormfullt hav. Sjøfolkene prøvde å trimme seglene, men vinden syntes hele tiden å skifte retning slik at all tid gikk med til trimming og lite seiling. Etter noen døgn var båtene spredt over et stort område og fullt kaos rådde. De lite sjøvante soldatene og alle de katolske geistlige som var med, var til liten nytte siden de ikke var sjømenn. De hadde problemer nok med sin egen sjøsyke. Etter noen dager stilnet uværet, og de fleste skipene samlet seg og begynte igjen å seile mot England.

Gud griper inn.

Like brått som første gang, slo en ny storm til. Det var som om Herren lekte med den kjempestore armadaen, for å fortelle dem noe om hvem som hadde kontroll over historiens gang. Noen skip sank med alle ombord andre drev ukontrollert til franskekysten og gikk på grunn. Men igjen la stormen seg like brått som den begynte. De resterende skipene samlet seg igjen for å fullføre oppgaven. Den 29 juli nådde de den engelske kanal og engelskmennene kunne for første gang se fienden. Vardene over hele England ble tent. De som hadde våpen i hånd gjorde seg klare, de andre gikk til kirkene og ba. 

Hele natten gikk med til å forberede de engelske skipene. Tidlig om morgenen hadde de fleste av dem blitt tauet ut av havnene. Langsomt gled de ut mot den enorme overmakten. Igjen begynte det å blåse. Det var ingen naturlig storm, men havet syntes å "koke" med bølger langt større enn været skulle tilsi. De høye spanske krigsskipene svaiet som eggeskall på havet og mannskapet kunne ikke gjøre stort annet enn å holde seg fast. 

Siden de enormt store kanonene sto fastnaglet, kunne de bare benyttes når fienden lå rett ut mot skipets bredside. De små engelske skipene, bemannet med gode sjøfolk og erfarne fiskere, hadde ikke vanskeligheter med å manøvrere i den grove sjøen. De sørget for å holde seg bak de spanske skipene og senket den ene etter den andre med skudd på kloss hold rettet mot de sårbare akterpartiene. Ofte var ett skudd rett under vannskorpen nok til at gigantskipene begynte å ta inn vann.

Uværet spredte armadaen og skipene kunne ikke lenger hjelpe hverandre. Da de største båtene begynte å synke uten at de maktet å fyre av et eneste skudd, oppsto det panikk og total forvirring blandt spanjolene. De ba, korset seg og klamret seg til prestene for å få hjelp. Alle prøvde etterhvert å unnslippe hver for seg. Noen skip klarte å snu, andre dro rundt kysten mot Irland, men en ny storm møtte dem og senket 63 skip. 

Da det hele var over hadde ikke en eneste spansk soldat satt foten på engelsk jord, men langs strendene lå tusenvis av lik. Historikere som ikke regner med at Gud hadde noe å si i denne utviklingen, skriver at mangelfull planlegging, tilfeldige stormer og ukjent farvann hadde skylden for at den store og mektige katolske armadaen tapte mot den lille engelske styrken. Militære strateger vet at denne forklaringen ikke holder. 

De som har forstått hva bibelen lærer og hva Gud vil, regner med at Gud ønsket England spart fra den katolske spanskekongen på samme måte som som han i nyere tid ønsket det samme landet spart fra den nidkjære katolske Adolf Hitler. 

Prestene og munkene som fulgte armadaen og som skulle "omvende" de engelske protestantene, var grundig opplært av inkvisisjonens mestre. Fra vår egen tid er det godt kjent at Gestapo, som hadde planer om hvordan England skulle renses og indoktrineres etter den planlagte invasjonen knyttet til siste verdenskrig, var bygd opp etter jesuittenes organisasjons-modell. 

England ble ofte spart av Gud. 4-5 år etter Jesu død (år 37) nådde evangeliet England. Det var dette landet som senere sendte misjonærer til hele verden og først dannet bibelselskapene. Gud bevarte protestantismens høyborg i Europa.

JB