Johannes Åpenbaring

Andre kristne misjonærer som kom til Taxania ble kritisert av den lokale befolkningen, fordi de ikke kjente til at noe helt spesielt og viktig skulle skje i Guds frelsesplan høsten 1844. De innfødte var forundret over at misjonærer, som påsto at de kjente bibelen, ikke visste noe om profetien som endte i 1844. Disse menneskene hadde funnet fram til tidsperiodens begynnelse, som var året 457 f.Kr.

De fleste kjenner navnet på denne vitenskapsmannen som er regnet for en av menneskehetens største genier. Han gjorde revolusjonerende oppdagelser innen optikk, matematikk og fysikk. Han la bl.a. grunnlaget for det vi idag kaller differensial- og integralregning. De tre bevegelseslovene, bl.a. gravitasjonsloven er uttenkt av hans skarpe hjerne. Det mange derimot ikke vet, er at Newton var en sann kristen, en ydmyk bønnens mann og dyktig amatør-teolog. Gjennom hele sitt liv studerte han bibelen like systematisk som han gransket ulike fysiske fenomen og naturlover. Hebraisk, gresk og latin behersket han flytende. Mye av det vi alt har nevnt i denne artikkelserien fra Åpenbaringsboken og Daniels bok, hadde også Isaac Newton oppdaget i Guds ord.

Han hadde ingen vanskeligheter med å se at alle bibelens kjennetegn på antikristmakten, passet ene og alene på Den katolske kirke. Newtons bok om tolkningsprinsipper for Daniels bok og Johannes Åpenbaring er geniale og regnes da også å være en litterær klassiker. Han fant tidlig ut at de 70 ukene i Dan. 9:24 begynte høsten år 457 f.Kr. Også profetienes år/dag prinsipp så han klart. Han fant dette prinsippet uttrykt i Esek. 4:6; "en dag for hvert år," og i 4. Mos. 14:34; "ett år for hver dag." Han mente at denne tolkningen måtte være riktig, for da døde Jesus nøyaktig det året profetien forutså. Om år/dag prinsippet ikke hadde vært korrekt, måtte de kristne lete etter en Messias som ble født langt tilbake i gammeltestamentlig tid. Hvis vi tror at Jesus fra Nasaret var Messias, må simpelt hen dag/år prinsippet for disse profetiene aksepteres.

I "Mens Vi Venter" nr. 21, konkluderte vi med at det "stadige, vedvarende eller kontinuerlige" frafallet omtalt i Dan. 8:13, ble etterfulgt av et ennå mer ødeleggende og vederstyggelig frafall. Vi viste at ordet "offer," som er tatt med i noen bibeloversettelser i Dan. 8:11. 12 og 13, ikke står i noen av grunntekstene. Dette ordet er tillagt av noen oversettere, for å fremme en gitt men unødvendig tolkning. Men denne endringen av Guds Ord, fratar etter vår mening en viktig profeti sin logikk og profetiske sammenheng.

Vi forklarte at Dan. 11:37 og 12:11 trolig omtaler skiftet da det andre frafallet overtar fra det første. Vi viste at denne profetien sannsynligvis henviser til tiden da pavemaktens falske og hedensk infiltrerte "kristendom" tok over som det sentrale og synlige frafallet. Før den tid var det den rendyrkede hedenskapen som hadde dominert i det vedvarende, daglige eller kontinuerlige frafallet.

I det vi bygger en bro fra forrige artikkel i denne serien til dette innlegget, er det viktig å merke seg at bibelen benytter et mye strengere og mer fordømmende uttrykk på den falske kristendommen representert ved katolisismen, enn på hedenskapet som ikke ga seg ut for å være det samme som Guds sanne lære. Hedenskapet, fra dets spede begynnelse til pavemaktens gjennombrudd, blir kalt et "vedvarende" eller "kontinuerlig frafall," Dan. 11:31 og 12:11. Vi så også i forrige utgave av "MVV," at 1290 år skulle gå fra dette skillet fant sted, til en vesentlig endring kom til å påvirke pavemakten Dan. 12:11. Som alt vist, skjedde dette da en krigshær eller armè (som profetien forutså), i år 508 hjalp pavemakten til å vinne dominans.

1290 år fra år 508 bringer oss til år 1798 da Napoleon tok paven til fange og stengte alle katolske kirker i Europa. Dødssåret bibelen sier skulle gis "dyret" og som er omtalt en rekke steder i bibelen, satte en midlertidig stopper for pavemaktens utbredelse og det skjedde nøyaktig det året profetien sier.

"Hæren" som skulle gis pavemakten for å markere skillet mellom det kontinuerlige og det spesielt ødeleggende frafallet, ble også omtalt i forrige artikkel og det skjedde i år 508 da frankerkongen Klodis ga sin hær til paven for å nedkjempe Den katolske kirkes fiender. I år 538 var jobben utført og 7 steder i Guds ord er tidsperioden fra da pavemakten ble etablert med frihet til å gjøre hva den ville til den mottok dødssåret i 1798 nevnt.

Men ennå en tidsperiode er gitt i Dan. 12:11 nemlig 1335 år. Etter å ha påstått at 1290 år "skal gå" ("løpe ut, gjøres tilgjengelig, tillates eller realiseres") for pavemakten fra år 508 e.Kr., leser vi i neste vers, (Dan. 12:12), at "salig er den som venter og når fram til de ett tusen tre hundre og trettefem dager." Vi har grunn til å tro at "skal gå" må vise tilbake til makten eller systemet det er snakk om i samme vers, nemlig den "ødeleggende" katolske "styggedommen." Når det videre står at "salig er den som venter og når fram til," har vi grunn til å tro at lys over denne nye tidsperioden vil bli gitt en gang i Daniels framtid, derfor ordet "venter." "Når fram til" gir inntrykk av at det kreves studium, arbeid og flid for å finne fram til betydningen av profetien. Det kan ikke beskrives bedre.

Vi har alt vist at ulike steder i verden fant flittige bibelgranskere ut at de 2300 årene i Dan. 8:14 begynte i år 457 f.Kr. og sluttet i 1844. Vi har også vist at vitenskapsmannen Isaac Newton og mange med ham, tidlig fant ut at årstallet for Jesu fødsel er "bakt inn" i tidsperioden, men at de ikke nødvendigvis forsto betydningen av hva som skulle skje ved tidsperiodens utløp.

Mange har ikke forstått forholdet mellom de sytti ukene (490 årene) i Dan.9;24 og de 2300 årene i Dan.8;14. Bibelen sier at de sytti (uker) er "chathak" ditt folk. Dette ordet fra grunnteksten er i følge flere leksika best oversatt med "skåret av (fra)" eller "tilmålt" ("målt til" fra noe annet).

De 490 årene er skåret ut av den eneste andre tidperioden i profetien, nemlig de 2300 årene. Engelen selv lager denne forbindelsen ved å si "forstå synet" (Dan.8;22.23)

Begge periodene begynner i år 457 f.Kr. De 70 "ukene" leder til Jesu rolle som det sanne offerlam (Han døde i midten av den siste uken av de sytti). Den andre tidsperioden til Jesu rolle som øversteprest på den store forsoningsdagen som igjen leder til Hans gjenkomst.

Den delen av Daniels profeti som engelen tolker og sier gjelder de fire verdensrikene Babylon, Persia, Grekenland, Rom og dette siste rikets deling, er grei å forstå siden tolkningen gis i bibelen selv. Den siste delen av profetien, som gjelder slutten av tidsperioden, skulle "være skjult og forseglet," Dan. 8:26 til nærmere endetiden. Det var tydelig at forståelsen av slutten på profetien måtte "ventes på," selv om engelen i Dan. 9:24-27 gir alle bitene til puslespillet som bibelgranskere senere skulle få Den Hellige Ånds hjelp til å sette sammen. Da Gud forberedte den store og verdensomspennende vekkelsen, som en sentral del av hans plan for endetiden, ga han også lys over det skjulte. (Vekkelsen ble kalt adventvekkelsen fordi de ventet på Jesu komme). Det nye lyset satte et veldig fokus på Guds Hellige Lov som var oppbevart i paktkisten i helligdommens aller helligste avdeling. Det kom som et sjokk på mange kristne å oppdage, at en frafallen kirkemakt hadde endret Guds lov slik at den ikke lenger var lik den oppbevart i Guds tempel. Ett bud var rett og slett fjernet og et annet som identifiserte himmelens Gud som øverste autoritet og menneskets plikt til å tilbe Ham, var endret slik at både autoritet og tilbedelse ble flyttet til djevelens hedenske alternativ.

Vi så at 1290 år fra 508 gir oss 1798, da "dyret" fikk sitt dødssår. 1335 år fra samme utgangspunkt bringer oss midt inn i kjernen av den store adventvekkelsen som varte fra 1842-1844. Det ser ut til at alle tidsangivelsene Gud gir oss i Daniels bok, omhandler samme hovedprofeti. Stadig flere og flere detaljer gis om samme tema i Daniels bok kapitlene 2,7,8,9,11 og 12? Vi får inntrykk av at det er viktig for Gud at også vi vet?

Hva skulle skje etter 1844? Profetien sier at "da skal helligdommen igjen bli rettferdiggjort," Dan. 8:14, (Den norske King James oversettelsen.) Vår bibels "rettferdiggjort" fra det hebraiske "sadaq," blir av ulike forskere gitt betydningene; "bli satt i rett stand, bli gjort rett eller bli rettferdiggjort." Den greske septuaginta oversettelsen, (LXX) bruker ordet "kataharisthêsetai," som kan bety renset, rengjort, satt i stand eller gjort brukbar." Fagteologer debatterer om dette ordet er den beste greske oversettelsen av det hebraiske "sadaq." Kanskje enkelte av våre lesere mener at dette er ganske uvesentlig. Men hvis vi virkelig ønsker å forstå denne profetien som Gud selv gir såpass mye plass i bibelen, tviler vi på om uttrykkene engelen ga profeten er tilfeldige. Kanskje mye av den rette forståelsen er å finne nettopp i ordenes betydning. Når engelen gjør det klart at det kreves studium og granskning for å finne den rette meningen og at "de kloke," Dan. 12:10 skal forstå det Daniel selv da ikke forsto, er det vel på sin plass å gå grundig til verks.

Noen av de som ved sine studier av bibelen og historien tidlig oppdaget årstallet 1844, trodde at Jesus skulle komme igjen da. De tenkte at denne jorden kunne være Guds helligdom og at den skulle rettferdiggjøres eller renses med ild ved Jesu annet komme. Det faktum at disse troende da ikke forsto hva "helligdommen" og "renses" eller "rettferdiggjøres" betød, sier selvfølgelig ikke noe negativt om Gud, hans bruk av disse begrepene, hans plan eller årstallets forekomst i bibelens profetier. Det sier kun at de misforsto Guds bruk av ord og uttrykk. Samtidig betyr det at når en feilaktig forståelse eksisterer, må det også finnes en rett forståelse. Vår oppgave blir ikke å fordømme de som ikke forsto da, men å sørge for at vi forstår det de ikke forsto og som senere ble forstått av mange.

Noen har påstått at årstallet 1844 ikke kan identifiseres på bakgrunn av informasjon gitt i bibelen. De mener at kilden til dette årstallet er utenombibelske spekulasjoner som dukket opp i USA mot midten av forrige århundre. Vi har problemer med å akseptere en slik påstand. Alle som oppdaget dette årstallet lenge før den tid, hadde bibelen alene som kilde. Høsten år 457 f.Kr. da befalingen om å gjenreise Jerusalem ble gitt gyldighet, pluss 2300 år minus år null, bringer enhver bibelstudent til høsten år 1844 e.Kr. Du kan også regne profetiens første 490 år fra år 457 f.Kr. som gir deg år 34 e.Kr. Da er det 1810 år igjen av profetien som igjen leder til 1844.

Det jødiske templet mistet sin funksjon og hensikt da Jesus døde og Gud rev i stykker forhenget mellom det hellige og det aller helligste, Matt. 27:51. Guds nærvær og "herlighet" hadde lenge før denne hendelsen, forlatt templet, (se Esek. kap. 10, spesielt versene 18 og 19).

Enhver idè om at ofring i framtiden skulle finne sted i et jordisk tempel, etter det sanne offerlammets død, er en djevelsk tanke.

Det ville i så fall innebære et hån av Jesu død for vår synd og signalisere at vi betrakter hans offer å være ufullstendig. Etter Jesu død, var orginal-templet i himmelen det eneste gyldige tabernakel i Guds frelsesplan. Jødenes tempel var bare en symbolsk kopi av originalen. Omtalen av en "helligdom" i et tempel knyttet til avslutningen av de 2300 årene i Daniels profeti, Dan. 8:14. må derfor ha å gjøre med det himmelske tabernaklet, siden dette er det eneste som på det aktuelle tidspunkt har en funksjon.

Den jordiske "skygge" kopien var ikke i størrelse og materiale lik den himmelske, men det himmelske templets funksjon og oppgave ble oversatt til symbolske bilder og strukturer i det jordiske templet. Dette ble gjort for at vi mennesker skulle forstå, Heb. 8:1-6. 9:11-12. 23-28.

Det var for at Gud skulle ha en bolig hos oss mennesker og at vi skulle forstå viktige detaljer i Guds plan for å skille synden fra synderen og for at vi kunne begripe vår del i samarbeidet mellom Gud og mennesker, at det jødiske tabernaklet ble bygget.

Det var ikke denne jorden som skulle "renses, komme til sin rett eller rettferdiggjøres" ved avslutningen av den lange tidsperioden i 1844. Profetien beskriver i stedet en tjeneste vår øversteprest i himmelens helligdom skulle påbegynne da. Innholdet i funksjonen eller den spesielle oppgaven kan vi bare forstå når vi vet hva den jordiske øverstepresten gjorde på den store forsoningsdagen.

Tabernakelritualene gir oss en miniatyr modell på frelsesplanen. Det gamle testamentets tjeneste pekte fram til det sanne offerlammets død (på korset), på samme måte som vi i Det nye testamentets tid ser tilbake på samme hendelse.

Da forhenget revnet var dette et symbol på at den gamle skyggen, kopien, bildet av frelsesplanen var forbi. Alle israelittenes symbolgudstjenester var over. Nå var den virkelige frelsesplanen satt i kraft ved Jesu død, og innledet noe det jordiske hadde vært et bilde på.

På forsoningsdagen ble en helt spesiell forsoningstjeneste utført. Alteret utenfor selve tabernakel-teltet, hvor offerdyrene daglig ble slaktet, påbegynte en forsoningsprosess som ble avsluttet på årets siste dag, forsoningsdagen.

Det er viktig å forstå at alteret derfor ikke var hele forsoningen. De som sier at Jesu død på korset er hele forsoningen, har ikke forstått noe svært viktig Gud prøver å fortelle oss i bibelen. Hans død var for vår begåtte synd ved at han tok vår straff og døde i vårt sted, siden "syndens lønn er døden," Rom. 6:23.

I tempeltjenesten ble noen av offerdyrenes blod båret inn i tabernaklets første avdeling og sprinklet mot forhenget mellom det hellige og det aller helligste. Innenfor forhenget lå Guds lov som definerte hva synd er. Offerdyrets blod gjorde tilgivelse og gjenopprettelse av et gudsforhold mulig. I tabernaklets første avdelingen, som blodet ble båret gjennom, sto flere gjenstander som hadde en meget spesiell symbolsk betydning. Der sto bl.a. lysestaken, skuebrødsbordet og røkelseskaret. De viser til Den Hellige Ånds veiledning og lys. Jesus, som ble Guds ord, Joh. 1:1, er brødet vi daglig må spise og hente næring fra og røkelsen som illustrerer bønnens kommunikasjon mellom mennesker og Gud.

Disse gjenstandene skulle fortelle Guds folk da og nå at offerdyrets blod ikke hadde noen funksjon om den første avdelingens tilbud ikke ble mottatt. I vårt forhold til Gud, tilbyr ikke Jesus en automatisk, mekanisk og uforpliktende tilgivelse som en evig repetisjon i respons på selvfølgelige og stadig gjentagne fall i synd. En slik idè er milevidt fra bibelens frelsesplan. Hvis det var alt, behøvde ikke Gud gitt sitt folk et tabernakel. Et alter hadde vært tilstrekkelig.

Den symbolske tabernakeltjenesten forteller oss at Gud har mye, mye mer å tilby mennesker som faller i synd. Han vil gi oss Den Hellige Ånds kraft, veiledning og lys slik at vi kan avsløre alle djevelens fristelser og motta styrke til å stå fienden imot. Han vil gi oss kunnskap og informasjon i sitt ord, slik at vi kan forstå hans vilje og plan og samarbeide med den. Han vil motivere oss til å ha et inderlig nært bønneforhold med himmelen, slik at vi hele tiden har kontakt med universets kraftkilde og vår beste venn.

Noen sier til og med at alteret symboliserer nåden og resten av tabernaklet viser til menneskelige gjerninger. Derfor vil de bare forholde seg til alteret og tilgivelsen som ramme på forsoningen. Med en slik holdning fjernes både Guds nådes veiledning, samt nådens kunnskap og lys fra bibelen. Samtidig blir bønneforholdet og Åndens ledelse neglisjert som viktige for å vedlikeholde et frelsesforhold. Å si at helliggjørelsen og kristenlivets karakter-endring er vår respons motivert av takknemlighet for frelsens tilgivelse, bygger på nevnte mistolkning av bibelen. Ingen slutter å synde eller kan overvinne den falne naturen på grunn av motivasjon eller takknemlighet. Den syndige naturen vil aldeles ikke forandre seg på grunn av human respons. Alt som skjer i og med oss for å utvikle Guds prinsipper i oss, er av nåde og av Guds kraft alene. Vi protesterer når en falsk og "nyteologisk" frelseslære fratar Gud ære for vekst og seier.

På jødenes store forsoningsdag gikk øverstepresten inn i templets aller helligste avdeling hvor paktens ark, Guds lov og nådestolen var. Husk at "ark" betyr kasse eller beholder. Den inneholdt pakten (de ti bud). Derfor ble arken kalt paktens kiste eller kasse. Altså kassen som pakten lå i. Det betyr igjen at pakten mellom Gud og mennesker er de ti bud, Guds lov. Herren har ingen annen pakt eller overenskomst å tilby. Den nye pakten er løftet om å få denne loven skrevet i hjerte og sinn, slik at lydighet blir mulig ved Åndens hjelp. Den gamle pakt er å prøve å holde Guds lov uten å være født på ny. All erfaring tilsier at det er ganske umulig. Lokket på kassen het "nådestolen." Guds nåde møtte den angrende og bekjennende synderen med tilgivelse når han sto konfrontert med Guds hellige lov som han hadde overtrått. Betingelsen for at denne tilgivelsen kunne gis, var anger, bekjennelse og et inderlig ønske og avståelse fra videre overtredelse av Guds lov.

Israelitter som ikke ville nyttiggjøre seg forsoningstilbudet, men mente at det var nok å ofre (alteret) uten å la Gud endre deres liv og karakter (gjennom den første avdelingens tjeneste), måtte på den store forsoningsdagen fjernes fra menigheten. Derfor var den årlige forsoningsdagen regnet som en dommens dag. Herren ville undersøke om hans frelsestilbud (fra synd) var tatt imot. Frelsen ligger ikke i tilbudet men i mottakelsen. Han kunne ikke frelse de som hele tiden tok tilbake synden de hadde bekjent og lagt på offerdyret.

På den store forsoningsdagen kunne bare den synd som var sendt "forut til dom" ved anger, bekjennelse, bønn om tilgivelse og avståelse fra, bli permanent strøket fra Guds system.

I den jordiske tabernakeltjenesten begynte et nytt år dagen etter forsoningsdagen. Hvert år i det jødiske systemet, symboliserte hele denne verdens historie med forsoningsdagen som den siste tjenesten før en ny begynnelse. I Guds virkelige og himmelske system, har forsoningsdagen vart mye lenger enn èn dag, nemlig fra 1844, men funksjonen er nøyaktig den samme.

I 1844 gikk vår øversteprest inn i himmelens aller helligste og begynte en gjerning (funksjon) vi bare kan forstå når vi vet hva øverstepresten gjorde på forsoningsdagen i det jordiske tabernaklet. Alt øverstepresten gjorde på forsoningsdagen i det jødiske tabernaklet, ble kalt forsoning. Derfor er det også forsoning det Jesus nå gjør for oss i himmelens helligdom etter 1844. Både korset og formidlingen av blodets kraft til de som tar imot, er forsoning.

Den gjerning Jesus begynte i 1844 forklarer ikke det som skjedde på jødenes forsoningsdag. Det er det som fant sted på denne dagen i det jordiske tabernaklet som forteller oss hva Jesus begynte med i 1844.

Den himmelske virkeligheten er originalen og det jødiske systemet er skyggen som skulle hjelpe oss forstå frelsesplanen.

Da Jesus kom nøyaktig det året profetiene hadde fortalt, beviste de jødiske lederne at de ikke hadde forstått informasjonen Herren hadde gitt dem. De burde ha visst. Men mange kristne er idag like uvitende om at den samme profetien forteller dem noe svært viktig som gjelder vår tid, like før Jesus kommer for annen gang. Vi bør ikke klandre jødene for ikke å ha studert Guds ord vedrørende denne profetien, når de fleste bekjennende kristne gjør nøyaktig samme tabbe om igjen.

På den store forsoningsdagen i det jødiske tabernaklets symbolikk, måtte de bekjente og "registrerte" eller "nedtegnede" syndene fra hele året viskes ut, fjernes eller renses bort. Folket måtte granske sine liv for å være sikre på at all synd var bekjent og avstått fra. Hvis det ikke var gjort, ble de utelukket fra menigheten. (Dette var et symbol på fortapelsen.)

Med bakgrunn i profetien i Daniels bok, kan vi påstå at Jesus, vår himmelske øversteprest, i 1844 begynte den store forsoningsdagens tjeneste og funksjon i himmelens aller helligste. Dette er den ekte, originale og egentlige forsoningsdagen. I Guds virkelighet er det snakk om en funksjon og oppgave som har vart siden 1844, men som i følge bibelens profetier nå snart er slutt. Da kommer Jesus igjen. Denne siste dagen og oppgaven den symboliserte i jødenes årlige tabernakeltjeneste, skulle hjelpe alle til å forstå nettopp denne endetidsfunksjonen i Guds frelsesplan. Din og min oppgave er å samarbeide med ham i å være sikre på at all synd er oppgjort. Om dette er vårt valg og ønske, vil Den Hellige Ånd minne oss på våre synder, slik at vi kan bekjenne dem og ta imot kraft fra himmelens helligdom til å avstå fra dem. Hvis vi ikke har forstått hva den jordiske skygge-tjenesten viser oss om forsoningens virkelighet, vil vi heller ikke samarbeide med Herren i vår egen renselse fra all synd.

Da vil også vi miste muligheten til en ny begynnelse som starter ved Jesu gjenkomst.

Kan du se hvorfor vi i "MVV" vektlegger løftene og kraften himmelen tilbyr til både tilgivelse (alteret) og seier (den første avdelingens tjeneste)? Et frelsende forhold til Gud må selvfølgelig bevares hvis frelsen fra synd skal vedlikeholdes. Det er derfor frelse ikke er et engangsfenomen. Frelsesforholdet til Gud begynte en gang i tid, men et forhold som ikke vedlikeholdes er ikke noe forhold. En frelse fra synd som ikke daglig vedlikeholdes, er ikke bibelens frelse. Frelsen er fra synd. Men når synd dominerer livet uten at anger og vilje til ny overgivelse er til stede, slik at seierskraften kan tilbys, er selvfølgelig ingen frelst.

Det er jo nettopp dette renselsesverket som er tilbudet fra Golgata. Hvis ikke Jesu blod bringes inn i funksjonene som helligdommens første avdeling symboliserer, er jo hans død forgjeves! Jesu blod må "rense oss for all urenhet," 2.Kor. 7:1. "Kristus gav seg selv for oss for å rense oss," Titus 2:14. Jesu blod renser ingen ved alteret, (korset). Der gjorde han frelsen mulig for de som tror og tar imot. Det er ikke nok bare å tro. Mottakelsen av Gud i vårt liv hører med. Rensingen skjer ved blodets anvendelse og mottakelse.

Når den store forsoningsdagens gjerning snart er avsluttet i himmelens tabernakel, kommer Jesus igjen. Da begynner vi ikke en ny årssyklus slik det var i Det gamle testamenets tid, for nå er vi kommet til virkeligheten som det andre var en symbolsk skygge på. De som vil være med Jesus hjem, lar seg skille fra sin synd. Det er dine og mine synder som er nedskrevet og registrert i Guds bok. Han kan ikke slette dem ut, viske dem bort eller fjerne dem, hvis vi ikke vil ta imot nådestilbudet fra den 1. avdeling, men stadig begår syndene på nytt. Da må de jo registreres igjen.

Vi kan med den innsikt jødenes tabernakeltjeneste gir, forstå at nederlag eller seier i møte med fristelser til synd, ikke kommer av den natur vi er født med, men forårsakes av forholdet vi har til vår Frelser. På samme måte var heller ikke Jesu seier forårsaket av hans fødsel, men av forholdet han hadde til sin Far. Han nyttiggjorde seg maksimalt og til enhver tid av himmelens tilbud synliggjort i tabernaklets første avdeling. Derfor vant han over alle fristelser. Det finnes ingen annen oppskrift for oss.

Med rett kunnskap om tabernakeltjenesten, ser vi at det er fullstendig uten betydning å vite hvor i himmelens tabernakel Jesus befinner seg idag og at 1844 er avslutningen på den lengste profetiske tidsperioden i bibelen, hvis vi ikke forstår hva hans tjeneste betyr. Enhver som ikke har akseptert at Jesus vil, kan og må endre våre sinn og vår karakter gjennom en vedvarende "født på ny" erfaring slik at vi lever seirende liv, har heller ikke tatt imot bibelens 1844 budskapet. Profetiene i Daniels bok om 1844 budskapets innhold, ble forseglet inntil endetiden. Da seglet ble brutt og kunnskap gitt til de som søkte Guds ord for å forstå, oppdaget de betydningen av Guds lov og løftene om at denne loven kunne skrives i de troendes sinn, slik at de på en mirakuløs måte kunne lyde den.

I det jordiske tabernakelsystemet måtte folket faste, granske sine liv og overgi seg fullstendig i forbindelse med den store forsoningsdagen.

All synd måtte angres, bekjennes og ved Guds kraft avståes fra. Det samme må skje på den virkelige himmelske forsoningsdagen som er nå.

Det er også grunnen til at kunnskap om en rett livsstil, hvor rusmidler og usunne kostvaner legges bort slik at sinnet ikke blir sløvet, hører med når vi skal la Guds Ånd rense våre liv fra all synd (fasten).

At en slik domshandling kommer forut for Jesu gjenkomst og den endelige effektueringen av dommen, beskrives i tre av de fire parallelle tids-profetiene i Daniels bok. I profetiene om dyrene i 7 kap. står det at domshandlingen i himmelen skjer før det siste dyret blir drept (vers 26-27 ). I 8 kap. om væren og bukken, står det så om Helligdommen som skal renses etter 1844. Den siste lange profetien i 11 og 12 kap. sier at de som bekjenner seg til å være Guds folk skal renses, gjøres hvite og lutres, Dan. 12;10 (samme som i Åpenbaringsbokens siste menighet 3;18.21.), før Jesus kommer igjen og de døde skal oppstå.

Forsoningsdagens gjerning kan utføres i oss når vi har et like nært forhold til vår Frelser som han hadde til sin himmelske Far. Ingen bør kjempe mot bibelens budskap og benekte at en så stor og dyptgripende frelse fra synd er Guds hensikt.

Ingen bør tro eller forkynne at en karakter for himmelen vil formes i oss først når Jesus kommer igjen. Det er nå vi må la Den Hellige Ånd utvikle i oss den holdning og de karaktertrekk vi skal eie i evigheten. Dette er kjernen i profetien vi har studert i denne artikkelen.

I Dan. 12:8 sier profeten Daniel til engelen som ledsager ham i synet; "hva blir avslutningen på dette?" Engelen svarer; "Gå nå, Daniel, for ordene skal være skjult og forseglet inntil endetiden." vers 9. Deretter fortsetter engelen i neste vers med å røpe noe om hva som skal skje både med de som forstår og de som ikke forstår hvordan Gud vil avslutte frelsesplanen ved slutten av den lange tidsperioden på 2300 år.

I de to versene som følger denne beskjeden, gis så de to tidsperiodene på 1290 og 1335 år.

Begge leder, som vi alt har sett, til to uhyre sentrale årstall som viser oss viktige begivenheter som er med i avslutningen av denne verdens historie.

Åpenbaringsboken henviser også til denne tid når den sier; "timen for Hans dom er kommet". Hvem som skal tilbes og hvem som ikke skal tilbes er beskrevet, dommen over dyret likeså. Deretter beskrives endetidsfolket i samme tidsperiode: "Her er de Helliges tålmodighet. Her er de som holder fast på Guds bud og troen på Jesus." Åp.14;7-12

"Salige" eller lykkelige "er den som venter og når fram til," står det. ( Dan. 12:12.) Det er ditt og mitt privilegium å kunne være blant dem som når fram til forståelsen og erfaringen vi har belyst i dette innlegget.

Da vil du nemlig la Den Hellige Ånd rense og lutre deg slik at Jesu rene og hvite karakter utvikles i deg. Da først har du tatt imot 1844 erfaringen og din øversteprests tjeneste i Det aller helligste i himmelens helligdom er ikke forgjeves i ditt liv.