Det ville ikke være vanskelig å gitt Jesus noen gode råd, som ville ha forårsaket at han hadde fått langt flere nære venner enn han hadde da han vandret på denne jorden. Mindre korrigering av fariseernes falske lære og mer fleksibilitet med hensyn til egen tro, ville gjort underverker for hans sosiale liv. Men han ville neppe tatt imot vår veiledning. Jesus og disiplene hadde voldsomme konflikter med de som ikke tolererte deres forkynnelse.

Bibelen advarer mot strid, trette, misunnelse, hat og baktalelse hvor den falne naturens selviskhet og stolthet uttrykker seg. Slike konflikter er ikke temaet for dette innlegget. La oss i stedet se på noen holdninger og framgangsmåter som er i harmoni med bibelske prinsipper og som med fordel kan benyttes når vi blir innvolvert i konflikter. For de fleste er det vanskelig helt å unngå konflikter, for sanne kristne er det umulig, så lenge djevelen er denne verdens fyrste. Men vi kan uten tvil bli mye flinkere til takle konflikter med Guds prinsipper som retningslinje.

Hvis du lar Den Hellige Ånd være Herre i ditt liv og derfor ikke har en aktiv, selvisk stolthet som lett såres, vil du selvfølgelig unngå mange konfliktopplevelser. Da vil du ikke føle at uenighet eller et personlig angrep reduserer din livskvalitet eller påvirker din holdning til den andre personen. Gjenfødte mennesker skiller alltid lett mellom sak og person. Ugjenfødte gjør det sjelden.

Å gå på akkord med samvittighet og overbevisning bør ingen, men vi må likevel alltid være villige til å lytte samt overveie andres meninger og registrere deres følelser og behov. All seriøs konfliktbearbeidelse må inkludere store doser med innlevelse, empati og lytting. Hvis du i utgangspunkt bare er interessert i å vinne, med tapsrollen forbeholdt den andre, har du lite å hente fra denne artikkelen. Verdslige mennesker vil i en konfliktsituasjon ofte føle frykt for ikke å vinne. Kristne mennesker vil føle frykt for ikke å finne og stå for det som er sant.

Framgangsmåten som her anbefales, har som mål å skape både miljø og holdninger som gjør det mulig for begge innvolverte å være med på en åpen og gjensidig kommunikasjon omkring det som èn eller begge opplever konfliktfylt. 

Før du tar kontakt med personen det gjelder, er det viktig å være med på en bevisstgjøring av egen prosess. Derfor anbefales noen hjemmelekser som kan hjelpe deg finne ditt eget ståsted i konflikten. Du bør begynne med å finne ditt svar på endel viktige spørsmål. Denne psykologiske "oppvarmingen" før samtalen med den andre, har ikke til hensikt å finne ut hvem har rett og hvem tar feil. Øvelsen har i stedet som mål å klargjøre hva og hvorfor episoden betyr noe for deg.

Hjemmelekse 1. Hva føler jeg?

Ikke undervurder verken spørsmålet eller svaret. Følelser kommer av hva ting betyr for oss. Det vi føler for, er det som oppleves viktig. De som vanemessig flykter fra eller ignorerer det de føler, styres snart av sine følelser. Siden følelser i den kategorien vi her omtaler, forteller oss om spesielle behov som må møtes for endring skjer, blir det av betydning å kunne sette ord på dem. Er de å kjenne (føle), så har de et navn. Er du redd og av gitte grunner føler frykt, er det fordi du opplever en trussel og trenger beskyttelse og trygghet. Føler du sorg på grunn av tap, har du en forutsigbar vei å gå som må inneholde kjente trinn, samt et tidsaspekt å forholde deg til før gradvis endring skjer. Er skyldfølelse problemet, må vi kjenne betingelsene for helbredelse av sunn og ekte skyld. Hvis du ikke vet hva du føler, vet du heller ikke hva du trenger. Derfor er svaret på spørsmålet "hva føler jeg," viktig.

På samme måte er det helt ulike ting for deg å være med på hvis du er sint. I vår nordiske emosjonelle analfabetisme, er det mange som ikke vet forskjellen på sinne og aggresjon. Jesu respons i templet (Mark. 11:15-16 og Joh. 2:14-17) har vi vanligvis kalt "hellig vrede," av frykt for en assosiasjon med aggresjon. Sinne, som en energi-skapende adrenalin respons på en barriereopplevelse (det uakseptable), er ikke og har aldri vært det samme som aggresjon. Denne responsen er sunn og nødvendig i møte med det uakseptable. Der er ikke "kristent" å være apatisk og uinvolvert når vonde og farlige konsekvenser kan hindres ved engasjement. Aggresjon er derimot å kanalisere denne energien gjennom holdningen "du er min fiende." Den siste responsen tilbyr Gud oss kraft til å unngå.

Hjemmelekse 2. Hva skjedde?

Dette innebærer ikke plassering av skyld eller å finne ut hvem som begynte. Slike vurderinger tilhører i denne sammenheng "sandkassepsykologien" og bør ikke være tilgjengelige holdninger for voksne mennesker som vil seg selv og andre vel. Spørsmålet; Hva skjedde? vil gjøre det lettere for deg å se dine følelser i en sammenheng. Siden følelser kommer av hva ting betyr, vil "hva skjedde?" sette ord på hendelsen som betød noe, slik at du føler. Velg ikke å "gå rundt grøten," eller bortforklar episoden. Se modig og åpent på situasjonen, hvor alle synlige detaljer tas med. Innsyn og oppriktighet er et sentralt livsinnhold i Guds Ord.

Hjemmelekse 3.
Hva er alternativet?

Med dette menes hva du vil med forholdet til den andre som alternativ til konflikten som er oppstått. Det er med andre ord alternativet til det vonde og ubehagelige mellom deg og den andre vi konsentrerer oss om. Hvordan ønsker du at forholdet mellom deg og den andre skal være? Uttrykkene tilstand (hva føler jeg?), prosess (hva skjedde?) og mål (hva vil jeg i stedet for konflikten?), er andre uttrykk for de første tre hjemmeleksene.

Hjemmelekse 4. 
Hvem eier problemet?

Du arbeider framdeles med deg selv, som en forberedelse til bearbeidelsen. Derfor anbefales at neste hjemmelekse er å svare på spørsmålet; "hvem eier problemet?" Problemet eies av den som ønsker endring. Se hvordan Gud selv fungerte i samsvar med dette prinsippet, da han "før verdens grunnvoll ble lagt" definerte synd-problemet som sitt, nettopp fordi han ønsket endring. Han hadde ingen garantier på vår respons.

Det er ikke din oppgave å gjette hva den andre tenker eller føler. Det kan personen det gjelder velge å dele når den tid kommer. Du kan heller ikke "få den andre til å" noen ting. Du kan si fra, be om, dele, ønske endring, etterlyse, forvente, håpe på, lengte etter og selvfølgelig formidle til den andre alt vedrørende dine ønsker og mål.
 

Hjemmelekse 5.  Risiko vurdering. Denne hjemmeleksa innebærer ikke noe mer enn at du tenker grundig gjennom hva kan komme til å skje med deg når du tar dette initiativet og ønsker å rydde opp i konflikten du registrerer. Du kan teoretisk sett risikere å møte en person som har sterke psykopatiske trekk og som vil foreta seg drastiske ting for å straffe deg for ditt initiativ. Kanskje personen opplever din henvendelse som en korrigering og bestemmer seg for å "ta deg" ved en senere anledning. Det er riktig å ta vare på seg selv i møte med det uforutsigbare. Legg alt i Gud hender og be mye om at Den Hellige Ånd søker å påvirke den andre til å være oppriktig. Men husk at selv Gud ikke tvinger noen.

Din taushet, øyekontakt og oppmerksomhet er fokusert på å lære den andres tanker, følelser og opplevelser å kjenne.

Hjemmelekse 6. 
Identifiser egne holdninger.

Her anbefales det at du jobber litt med din holdning til den andre personen. Siden holdninger røpes svært effektivt via kroppsspråket, har det liten verdi å velge pene og pyntelige ord, hvis resten av oss sier det motsatte. Be Gud hjelpe deg til å se hvor verdifull den andre er i Hans øyne. Be også om at Herren gir deg kjærlighet til den andre, uansett hvordan du er blitt behandlet. Du har nå kommet til det punktet i prosessen da du tar kontakt med personen du har konflikten med. Hjemmeleksene gjorde du for og med deg selv.

Du anbefales å begynne din kommunikasjon med et kort og rett på sak budskap som har dine opplevelser og ditt utgangspunkt som kilde. Du vet ennå ikke noe om den andres holdning eller motivasjon knyttet til omtalte konflikt. Sant nok er synsing og gjetting ganske vanlig hos mange, men denne framgangsmåten blir ikke mindre gal av å være vanlig.

Det uløselige problemet.

Før vi går videre med selve innholdet i konfliktbehandlingen, skal vi se litt på din framgangsmåte, hvis den andre simpelt hen ikke vil snakke med deg eller på annen måte nekter å være med på å løse konflikten. Du kan ikke "få noen til å" det du vil. Ei heller kan du kreve eller forlange noe av noen. Du kan nemlig få et "nei" til svar. Der du slutter, begynner den andre. Glem det aldri. Dette er igjen et meget synlig bibelsk prinsipp. Gud tilbyr frelse, men aksepterer med sorg ditt valg om du velger å gå fortapt. 

Han tvinger ikke noen. Derfor må du må aldri innbille deg at du er i besittelse av mer psykologisk makt over et annet menneske enn den personen selv har over seg selv.

Når andre avviser oss, føler mange seg "tråkket på" og "ikke respektert."

En slik holdning fortjener med rette betegnelsen "psykologisk skrot." Er ditt "ja" tråkket på av den andres "nei."? Da kunne jo den andre like godt oppleve sitt "nei" tråkket på av ditt "ja." Å avvise den som avviser, når vi egentlig ønsket en annen respons, er alvorlig brudd på et grunnleggende bibelske prinsipp. (Å vende andre kinnet til).

Hvis du selv avviser, mister du automatisk lysten til å finne utveier, for da har du identifisert den andre som motpart. Vi må aldri gå på akkord med vår samvittighet og overbevisning, men samtidig skal vi respekterer den andres uenighet. Respekt betyr selvfølgelig ikke å være enig med. Om den andre sier noe ufordelaktig om deg og ikke makter å skille sak og person, behøver du ikke ta til deg denne kommunikasjonen, men la den tilhører den andre. Du kan betrakte dere begge som både likestilte og samtidig ulike, selv om objektiv sannhet nødvendigvis ikke tilhører begge. I møte med det uløselige, er det til slutt naturlig å la opplevelsen defineres som et tap. Da er sorg en hensiktsmessig respons. Er et forhold tapt fordi du møtes av et nei når du ønsket et ja, sørger du over det tapte forholdet. Mange medmenneskelige konflikter er simpelt hen ikke til å unngå, nettopp fordi vi har en fri vilje. Siden Gud respekterer dette prinsippet, burde også vi gjøre det.

Trinn 1. Bruk "delende budskap."

I det selve konfliktbearbeidelsen begynner, er det viktig at du sier fra at du ønsker en samtale med den andre. Dette budskapet etterfølges naturlig nok av innholdet i det du vil snakke med den andre om. "Delende kommunikasjon" eller "jeg budskap,"betyr at jeg forteller deg hva jeg følte og opplevde. Det blir i formidlingsprosessen ansett å være "nøytral kommunikasjon," siden mottakeren ikke behøver å føle seg korrigert eller angrepet. Garantier kan ikke gis av andre enn personen selv. Du kan risikere at den andre kan være så opptatt av sine egne tanker og følelser, at din deling ikke registreres. Erfaring har imidlertid vist, at et "jeg føler," "jeg tror," "jeg mener," "jeg opplever"-budskap, er betydelig lettere å "slippe inn" enn et konfronterende "du budskap."

Vi har alle erfart å være mottakere av typiske "du er" eller "da du" formidlinger. Mange finner det naturlig å forsvare seg når de møtes av "du-budskapene." Men glem ikke at angreps-følelsen blir skapt av mottakeren, ikke av budskapets sender. Poenget er at din "motpart" i konfliktbehandlingen vil finne det relativt enkelt å komme med sine "jeg budskap" når du er ferdig med dine. Altså ingen garantier, men større mulighet for at det vil skje.

Trinn 2. La deg nå.

Det neste viktige trinnet i selve kommunikasjonen, er din respons når den andre kommer med sin opplevelse. Da skal du selvfølgelig la den andre nå fram til deg. Det er viktig å pålegge seg selv å lytte i en konfliktsituasjon. Vi omtaler her en lytteprosess som har fått mange navn innen kommunikasjonspsykologien. Enten du benytter uttrykk som reflekterende, tilbakemeldende, dyp eller aktiv lytting, dreier det seg om det samme.

De fleste kan velge å lukke munnen mens andre snakker, men en ekte lytteprosess krever langt mer. Det innebærer at du bevisst velger å legge bort ditt eget når den andre har noe å si. Du er ikke med i en konkurranse om hvem som får snakke mest. 

Det er forståelse av den andre som er målet - helst for dere begge. Å selv bli sett og hørt kan da bli naturlig. Du kan ikke lytte mens du tenker på hva du skal si når den andre er ferdig med å si, for det vet du ikke noe om før du har lyttet. Din oppgave er ikke å assosiere det den andre sier med ditt eget. Oppgaven er å ta imot den andres budskap og være aktiv og ærlig opptatt med virkelig å forstå det du hører. Din taushet, øyekontakt og oppmerksomhet er fokusert på å lære den andres tanker, følelser og opplevelser å kjenne.

Jeg tror mange vokste opp i miljøer hvor ekte lytteprosesser var mangelvare. De fikk ingen modeller å kopiere. Vi har alle møtt mennesker som snakker 90% av tiden og lytter 10%. Sjelden får du delt mer enn en setning eller to før den andre tar over med sine meninger og snakker uten naturlige pauser mellom setningene i flere minutter. Ofte begynner slike personer å snakke igjen før du er ferdig med din lille setning. Som regel er det også slik at det du delte overhode ikke blir integrert i den andres tenkning og respons.

Noen av de personer som på denne måten finner det lett å dominere i samtaler, har ofte liten evne til å oppleve og vurdere seg selv. Det er ikke sjelden de samme individene som lett benytter seg av makt og manipulering også i andre situasjoner. Slik atferd blir diagnostisert som sosialpatologisk og regnes å være både konfliktskapende og konfliktbevarende. Vi bør slutte med vår vanlige passive "jatting" (for fredens skyld), i møte med dette fenomenet, og i stedet motivere den skadde til endring. Velmenende konfrontasjon motivert av omsorg for andre og Guds sannhet, er bibelsk. Taushet og passivitet som respons på det uakseptable, blir ofte fordømt i Guds Ord. (Se Esek. 3:18, Jer. 6:14 og 8:11.) 

Ektheten i denne framgangsmåten, må ikke være en teknikk eller metode du skrur av og på. La den, ved Guds hjelp, bli en naturlig væremåte i alle relasjoner du har med andre. Da blir det enklere å være menneske, siden du er på parti med dine egne verdier og din egen samvittighet. 

Og det er en god allianse å ha.

Noen har en tendens til å la uenighet oversettes til mistillit. Dette utgjør en holdningsglipp som er på grensen til å kunne kalles en karakterbrist, siden den bygger på ekstremt redusert evne til å skille sak og person. Resultatet blir nesten alltid at slike personer velger avstand, antipati samt søker å "løse" problemene med alliansepartnere, uten å forholde seg til den det gjelder. 

Mennesker i ansvarsfulle stillinger som fungerer slik, burde straks omplasseres eller omskoleres. Uten endring blir de lett helsefarlige ledere som skaper og vedlikeholder konflikter i stedet for å løse dem.

Hvis hjemmeleksene leder til et møte hvor oppriktige "jeg-budskap" og "aktiv lytting" blir hovedinnholdet i konfliktbehandlingen, er prosessen på god vei. Ofte vil dette i seg selv gjøre situasjonen såpass håndterlig, at vanlige mennesker med moderat grad av velvillighet og sunn fornuft, kan gjøre seg ferdig med det som skjedde og som skapte konfliktsituasjonen. Det er imidlertid et meget viktig trinn som ennå ikke er omtalt, nemlig framtidsplanen som kan hindre at det hele skjer en gang til.

Trinn 3. Be om endring.

Kanskje dere på noen spesielle områder av konfliktopplevelsen, simpelt hen må bli enige om å være uenige. Det er greit. Konflikten kan ha med ideologi å gjøre, men dere har begge forstått, at det ikke er snakk om å vinne eller tape i den forstand at èn av dere må gi opp egen vurdering, mening eller tro. Der er med andre ord ingen konkurranse som finner sted om hvilken opplevelse har større verdi enn en annen. Hemmeligheten er å holde bevisst samt bevare respekten for både din og den andres opplevelse. Ofte er vi forpliktet til å advare når vi ser andre holde fast på en usannhet som til slutt vil ha alvorlige konsekvenser, men vi har ikke makt til å påtvinge en endring.

Til tider møter vi personer som viser aggresiv "biskhet," og hurtige angrep for å hindre andres korrigering. Ofte vil de også være eksperter i å kritisere mennesker (ikke sak og ideer). I møte med slike og andre psykologiske handicap, er det viktig ikke å bite på noen kroker. 

Registrer det som skjer og la den andre være seg selv. I alle medmenneskelige konflikter er det viktig hele tiden å ha kontakt med Gud. Be uavlatelig om hjelp for din respons.

Selv om ingenting kan garanteres når vi har med mennesker å gjøre, har erfaring i konfliktgrupper vist at trinnene anbefalt i denne artikkelen er effektive og gjør det mulig for Den Hellige Ånd å påvirke de innvolverte, siden bibelske prinsipper respekteres i framgangsmåten. JB