Selv på Jesu tid var debatten om et menneskes frihet fra eller trelldom i synd, et dagsaktuelt tema, som sprøytet mye adrenalin inn i manges blodårer. De jødiske lederne ble rasende når Jesus fortalte dem at det ikke var medlemskap i menigheten som gjorde dem til Guds barn, men det guddommelige miraklet å bli satt fri fra syndens makt. At Guds ekte barn må defineres ved en karakter i harmoni med Guds vilje og ikke ut fra verbal bekjennelse, var uhørt for dem.

"Hver den som gjør synd, er syndens trell," sa han, Joh. 8:34. Derved hadde han også fortalt dem, at enhver som blir satt fri fra trelldommen å måtte gjøre synd, er fri og ikke lenger syndens trell. Han hadde en fantastisk sannhet om tilgivelse og ny fødsel å tilby. "Dere skal kjenne" - denne sannheten, sa han, og den "skal frigjøre dere," Joh. 8:32. De ville ikke akseptere at det var frihet fra synd som var Guds hensikt med dem. Derfor argumenterte de; "vi er Abrahams ætt og har aldri vært treller under noen," Joh. 8:33. De fattet ganske enkelt ikke hva slags frihet Jesus henviste til. Vi tror ikke det er galt å påstå, at en lignende misforståelse ofte gjør seg gjeldende også i vår til, når moderne mennesker møter evangeliets tilbud om å bli satt fri fra syndens makt. Det er nemlig denne "friheten fra syndens dominans" som er bibelens "frelse fra synd." Det gjelder både frihet fra skyld for begått synd (tilgivelsen) og kraft til ikke å begå synden igjen.

Fariseernes motstand

Det var mye ubekjent og uoppgjort synd i deres liv, men de benektet at de noen gang hadde vært treller. De forsto ikke hva Jesus mente med verken frihet eller trelldom. De trodde frelsen var garantert gjennom etnisk og sosial tilhørighet og på grunnlag av medlemskap i det rette trossamfunn. Både i Jesu forkynnelse til jødene og i en rekke skriftsteder i bibelen, framheves at Jesus kom, levde, døde og sto opp igjen, for å kunne skille synden fra enhver som ønsker frihet fra dens trelldom. Da det til slutt gikk opp for fariseerne hva Jesus egentlig mente, ble de ville og gale og anklaget ham bl.a. for å være besatt, Joh. 8:48. 52. Ja, de tok opp steiner for å kaste på ham, Joh. 8:59. Responsen er noe mer dramatisk enn hva det samme budskaps forkynnere blir utsatt for i vår egen tid. "Hvorfor skjønner dere ikke det jeg taler," spurte han dem, Joh. 8:43, men han fikk ikke noe svar. Derfor svarte han selv på spørsmålet. "Fordi dere ikke tåler å høre mitt ord," Joh. 8:43.

Vi mottok for litt siden et riktig sint brev fra en person, hvor hån og spott var presset inn i omtrent hver setning. Han ville gjerne ha svar på hvordan vi kunne innbille oss at bibelen noe sted lover seier over synd. Tanken var helt ukjent for ham og han påsto at den djevelske læren om seier når vi fristes var fullstendig ubibelsk. Hans budskap var at vi er født med en fallen natur og Jesus har like lite evne til å hjelpe oss til ikke å gi etter for denne naturen som vi selv har. Vi er godt oppmerksomme på at populær forkynnelse skaper slike holdninger, men med en bibel tilgjengelig, hvor omtrent hver side forkynner Guds kraft til frelse fra et syndig liv, må slike reaksjoner likevel skape undring. I løpet av noen år har vi faktisk skrevet utallige artikler i dette nyhetsbrevet med seier over synd som tema. Vi forstår ikke hvorfor mange kristne ønsker å frata Gud ære ved å benekte Hans løfter om guddommelig kraft i våre liv. 

Vi er oppmerksomme på at nevnte brevskriver nok hadde tatt den endelige og og logiske konsekvensen av nåtidens nyteologiske forkynnelse, men mange er på vei mot den samme konklusjonen.

En slik teologi er selvfølgelig like fjern fra bibelens frelseslære som den kulørte ukepresse er det. Det er ikke lenger snakk om kristendom, men en humanistisk eksistens-filosofi hvor mennesket er forutbestemt og den frie viljen er død. 
 

Ingen som har et minstemål av kjennskap til Guds ord og samtidig har erfart overgivelsens mirakel, har noen grunn til å tvile på Guds vilje og evne til å tilgi en angrende synder.  Tilgivelsens tilgjengelighet er så grunnleggende i det kristne budskapet, at det er underlig å høre forkynnere som nærmest debatterer om den eksisterer eller ikke. Vi tar Guds holdning til oss mennesker for gitt, og det bør alle som forholder seg til bibelen. I kristne miljøer er det viktig at Guds tilgivelse, samt nåden og kraften i Jesu blod, proklameres og forkynnes, men den må aldri debatteres som om den kunne trekkes i tvil. Uten den eksisterer ikke kristendommen eller evangeliet. Derfor er det uforståelig, at så mange innen kristenfolket, begynner å rope og fekte med armene i protest og oppgitthet når seier vektlegges, fordi de da mener at tilgivelsen nedprioriteres. Man skulle nesten tro at de ikke mener de to kan sameksistere!

De værste synder som begås i dag er forbrytelser mot barn. Skulle ikke Jesus kunne gi seier over slike synder for en som valgte å bli gjort til en ny skapning ? Selvfølgelig kan personen da også av Gud bli permanent fri fra å måtte fortsette å gi etter for andre synder.

Sannheten er jo at uten sameksistens er begge uten eksistens. Vi stiller spørsmålet i dette innlegget, som vi har gjort mange ganger i samtaler med medkristne. Hvorfor det? Hvordan kan himmelens tilbud om frihet fra trelldom frata tilgivelsen dens kraft og nødvendighet?

Hvis du sårer en god venn ved å stjele noe fra ham og han tilgir deg. Hvorfor skulle da det faktum at du ikke vil stjele fra ham en gang til, redusere hans tilgivelse? Det er ikke særlig logisk tenkt, er det vel? Det virker som om kristne som roter med disse begrepene, føler at fortsatte tyverier og dårlig behandling av vennen, er nødvendig for at tilgivelsen skal ha noen verdi. På spørsmålet om vi skal "bli ved i synden for at nåden kan bli dess større, svarer Paulus. "Langt derifra!" Rom. 6:1.2. For vår egen del ville vi satt pris på om flere forkynnere hadde hatt et like konkret og overbevisende svar.

En dranker, narkoman, konemishandler, voldtektsforbryter, biltyv, hissigpropp, lystløgner eller baktaler, kan av Gud bli satt permanent fri fra i framtiden å måtte fortsette å gi etter for disse syndene. Personen blir med Den Hellige Ånd i hjertet, fri fra syndene (synd-fri-het) som tidligere styrte livet. Vi kjenner kristne som straks disse løftene nevnes, blir livredde for at tilgivelsen forsvinner ned i dragsuget. Denne beklagelige og helt unødvendige assosiasjonen har vi alt omtalt. Seiersnåden og tilgivelsesnåden konkurrerer ikke i evangeliet. De er gode venner og møter oss som et tvillingtilbud. Tenk hvor mange intetsigende teologiske debatter kunne legges døde, om det ble forstått. 

Seier et privilegium

Denne seieren kan tas imot og Gud kan gis ære for den, uten at denne endringen reduserer behovet for og delaktigheten i Guds nåde! Er ikke seier og frihet fra en spesifikk syndig vane eller legning like mye Guds ufortjente nåde som å bli tilgitt når synden og nederlaget angres? Er nåden alltid på etterskudd og aldri tilbudt forebyggende? Slike ideer verken var eller er bibelske. De som hele tiden protesterer mot forkynnelse som opphøyer nådens seier fordi dette, etter deres mening, nedtoner nådens tilgivelse, bekjenner jo bare at de betrakter seier og frigjørelse fra syndige vaner som løsrevet fra Guds nåde! Hvor har en slik teologi sine røtter? I hvertfall ikke i Guds ord, for tanken er bibelfremmed.

Nei, kristne venner. Syndfrihet er evangeliets mål og mening. Synd er sykdommen og frihet fra den er helbredelsen. Det skjer når "den store legen" tar bolig i hjerte og sinn og bare da. Hvis han ikke får bo der hele tiden, vil trellestanden straks gjenopprettes.

Forsoningens hensikt er gjenskapelse av Guds bilde i menneskesinnet. Det er enhver kristens privilegium og ha et så nært forhold til Kristus at synd blir motbydelig og seier attraktiv.

Den omtalte seiersfientlige forkynnelsen som florerer i enkelte kristne miljøer, gjør ikke tilgivelsen mer dyrebar, men gjør at synden oppleves mindre farlig. Hvert trinn i sann kristen vekst, er nåde og hver dag av den møtes med tilbud om både tilgivelse og seier. Det er så vondt stadig å høre forkynnelse som fratar Gud ære for seieren i våre liv. Når vi velger å frata Kristus herredømmet og derfor på nytt velger syndens trelldom, påfører vi vår kjære Frelser og venn smerte og vanære ved at vi "på nytt korsfester Guds Sønn" - "og gjør ham offentlig til spott," Heb. 6:6. Om vi forstår hva synd egentlig er og gjør med oss selv, andre og Jesus, og at våre unødvendige nederlag gir djevelen ennå en grunn til å fryde seg, frata Jesus ære og håne Guds engler, ville kanskje løftene om og kraften til seier ikke lenger bli så lidenskapelig bekjempet. JB.